Da har vi vært på vei sørover i tre dager, og selv om det er litt rart å gå feil vei, så føles det helt riktig. Det er alltid vanskelig å ta slike avgjørelser, og man vil som regel gå å lure på om det man har gjort er rett. Slike tanker har også vi hatt de siste dagene, men samtidig så er vi så sikre på at dette var den rette avgjørelsen at vi tenker mindre og mindre på det.

Forholdene har virkelig blitt værre, og bare i løpet av de siste dagene har vi fått erfare dette. I dag har vi vasset gjennom store partier med åpne kulper og vassen snø, og Rune hadde vannet langt over knærne på det dypeste.

Dagen startet veldig trått, med et stort og rotete område med mye skruis. Utfordringen med skruisen nå er at den mer eller mindre ligger og flyter og beveger på seg, og mellom de store iskolossene ligger det mindre isbiter og snø som er vanskelig å gå på. I dag brukte vi over to og en halv time på de første 500 metrene. Det sier nok det meste om hvor vanskelig det var å ta seg fram i det området.

Midt på dagen kom vi til mer åpne områder der vi klarte å øke tempoet, så det var der vi gjorde distansen i dag. Det tar på både fysisk og psykisk å gå rundt blant de store skrugardene, og man må være på vakt i tilfelle de begynner å bevege seg. Da vi kom ut på de åpne områdene var det en lettelse å både kunne se hva som lå forran oss, og å slippe å tenke på bevegelse i underlaget.

Men åpne områder er også krevende. Så nå går vi mer eller mindre rett fram samme hva vi støter på. Der vi tidligere tok oss bryet med å gå rundt kulper og åpent vann, trasker vi rett gjennom nå. Vi er så våte uansett, så det spiller ingen rolle lengre. Men blir det mer vann og værre forhold nå, så må vi faktisk på med tørrdraktene for å klare å fortsette.

Uansett, nå har vi det godt og varmt igjen. Vi sitter med primusen mellom oss inne i teltet og nyter at vi er ferdig med arbeidsdagen. Det er både deilig og tilfredsstillende. I morgen er det meldt litt mindre vind, så da får vi bare håpe at terenget er snilt med oss.

Rune og Cecilie.

Det blir en kort blogg i dag. Forholdene fortsetter å være vanskelige, og i dag gikk Rune igjennom helt opp til livet. Han hadde akurat klatret ut av kanoen og trodde at han stod på trygg grunn da han sank gjennom isen og snøen. Heldigvis hang han i kanoen, så da han merket at underlaget sviktet så holdt han seg fast og slapp å gåhelt under.

Det ble en våt dag for Rune resten av dagen, men selv om vi begge er våte, så er vi ikke kalde. Temperaturen gjør at vi får tilbake varmen forholdsvis fort. Det er bare å holde seg i bevegelse og jobbe videre, så kommer varmen tilbake.

Men underlaget er bare et «liksom-underlag». Det ser ut som is og snø, men når vi prøver å gå på det så synker vi gjennom unasett. Vi må nærmest dra skiene opp av sørpa for hvert steg vi tar, og det tærer på kreftene.

Nå sitter vi nok en gang i teltet vårt og koser oss med kaffe og varme, tørre og tykke sokker. Vi snakkes igjen om en dag eller to

Cecilie og Rune

PS: Vi hilser til Emil og «Bollen» som fylte år. Emil ble 20 og «Bollen» 33. Hipp-hipp hurra for brødrene til Cecilie !!

Da har kanoene altså fått navn. Etter at de har fulgt oss i tykt og tynt nå i 8 dager, så var det på tide å bli personlig. Det er lettere å kommunisere med dem hvis de har et skikkelig navn. Min kano heter Klara Polara, og Rune har kalt sin opp etter en kjent tegneseriefigur, Pondus. Klara Polara er litt brei over rumpa, og så har hun en lang, spiss nese som hun stikker borti alt som kommer i hennes vei. Vi går og småprater med dem gfjennom dagen for å få dem til å gjøre det vi ønsker, nesten som å oppdra en hund

Ved en av råkene i dag så hadde jeg satt med oppi Klara, og alt pikkpakk og utstyr var lastet oppi. Jeg satt og ventet på Rune da Pondus kom som et prosjektil over isen og ut i vannet. Han traff Klara midtskips og holdt på å velte oss, men vi klarte heldigvis å holde balansen, og jeg slapp å bade.

Cecilie og Klara Polara i fri flyt over ei råk

Nå sitter vi i teltet igjen etter å ha gjort unna åtte timer hardt arbeid. Før vi går inn i teltet tømmer vi skoene for søle og saltvann. Alt er vått, så dette har vært standardprosedyre i flere dager nå. Underlaget vi går på har ikke blitt noe bedre, og selv med ski på beina så tråkker vi igjennom rett som det er, gjerne helt oppå leggen. Uten ski går vi gjennom til  skrittet, så vi har ikke noe valg, og skiene må være på stort sett hele tiden. Men før vi legger oss, så vil vi bare si at vi har det utrolig morsomt her oppe. Selv om føret er vanskelig, så er det så mange høydepunkter i løpet av dagen, der kanoturene topper det hele, og vi legger oss hver kveld med verdens beste følelse i kroppen, og ser fram til neste dag.

Cecilie og Rune

Etter at vi har hatt deilig sommersol og fint være i flere dager nå, så vi skyer i horisonten da vi la oss i går kveld. I dag våknet vi opp til alt det været som gjør en slik tur ekstra tung. Det var regn, tåke og white out, og generelt grått og uoversiktlig.

Bilde tatt ved starten av turen, på Cape Discovery.

Konsistensen i underlaget har også endret seg til det værre, så i dag har vi gått med våte bukser og sko stort sett hele dagen. Etter at det begynte å regne, og med mildvær i flere dager, har underlaget blitt mykere og det er nesten som å gå på våt sement. Dette gjør at vi får gjennomslag rett som det er, men siden det er varmegarder i lufta så klarer vi å holde varmen med ull innerst på kroppen.

I dag krysset vi fire råker, og som vanlig kunne vi starte med den første rett eter forkost. Uten kanoen på slep hadde vi hatt et kjempeproblem, for disse råkene er for lange til at man kan svømme over slik vi gjorde da vi var her sist. Nå ønsker vi egentliog at råkene skal være så brede og store som mulig slik at vi kan få utnyttet vannet til fulle.

Midt på dagen dukket det også opp en nyskjerrig sel forran oss. Han fulgte etter oss fra råk til råk, og det ble nesten som om vi var tre på tur en stund. Jeg prøvde å mate den, men den tok ikke sjansen på å nærme seg, så til slutt måtte Rune legge ned «anti-mate-sel-veto» for at vi skulle komme oss videre. Distansen ble til slutt 9,1 km, så det går fortsatt smått framover med oss.

Vi snakkes da

Cecilie