Det er egentlig helt vilt…Selv om vi har vært i skruisen før, så er det allikevel noe helt eget å ha to kanoer på slep. Den er lang, tung og vi føler at den gjør seg så vanskelig som mulig. Selv om det var mindre skruis da jeg (Cecilie) var her i 2006, så må vi løse utfordringene på en annen måte nå. I dag har vi stort sett jobbet sammen for å få med oss kanoene over skrugardene. I tillegg har vi fortsatt sklibrettene på slep, så vi går fram og tilbake flere ganger for å få med oss alt sammen.

Cecilie trekker kanoen over en vindskavl.

Mellom skruisen har det i løpet av vinteren bygget seg opp noen enorme skavler (sastrugi). Den framherskende vindretningen her er vestlig, så vindskavlene går på tvers av marsjretningen vår, og det betyr at vi må dra kanoene over opptil to-tre meter høye snøskavler også.  De setter seg fast og stritter litt i mot, så vi får testet tålmodigheten vår innimellom også.

I går gikk vi på truger, men i dag har vi tatt skia på beina. Været og snøen har vært kaldere, så snøoverflaten har holdt bedre enn i går, og da er det bedre å gå på ski enn truger. Men vi går på trynet rett som det er allikevel. White out gir vanskelig sikt, og de store snøskavlene ligger forran oss slik at vi tryner i dem før vi ser dem.

Men, vi koser oss også, og selv om det er et slit så koser vi oss i pausene. I går brukte vi 8 timer på 7 km, men i dag måtte vi legge på en time for å gå samme distanse. Det er ikke så mye, men allikevel bra i dette området, slik det ser ut her nå.