Da har vi vært på vei sørover i tre dager, og selv om det er litt rart å gå feil vei, så føles det helt riktig. Det er alltid vanskelig å ta slike avgjørelser, og man vil som regel gå å lure på om det man har gjort er rett. Slike tanker har også vi hatt de siste dagene, men samtidig så er vi så sikre på at dette var den rette avgjørelsen at vi tenker mindre og mindre på det.

Forholdene har virkelig blitt værre, og bare i løpet av de siste dagene har vi fått erfare dette. I dag har vi vasset gjennom store partier med åpne kulper og vassen snø, og Rune hadde vannet langt over knærne på det dypeste.

Dagen startet veldig trått, med et stort og rotete område med mye skruis. Utfordringen med skruisen nå er at den mer eller mindre ligger og flyter og beveger på seg, og mellom de store iskolossene ligger det mindre isbiter og snø som er vanskelig å gå på. I dag brukte vi over to og en halv time på de første 500 metrene. Det sier nok det meste om hvor vanskelig det var å ta seg fram i det området.

Midt på dagen kom vi til mer åpne områder der vi klarte å øke tempoet, så det var der vi gjorde distansen i dag. Det tar på både fysisk og psykisk å gå rundt blant de store skrugardene, og man må være på vakt i tilfelle de begynner å bevege seg. Da vi kom ut på de åpne områdene var det en lettelse å både kunne se hva som lå forran oss, og å slippe å tenke på bevegelse i underlaget.

Men åpne områder er også krevende. Så nå går vi mer eller mindre rett fram samme hva vi støter på. Der vi tidligere tok oss bryet med å gå rundt kulper og åpent vann, trasker vi rett gjennom nå. Vi er så våte uansett, så det spiller ingen rolle lengre. Men blir det mer vann og værre forhold nå, så må vi faktisk på med tørrdraktene for å klare å fortsette.

Uansett, nå har vi det godt og varmt igjen. Vi sitter med primusen mellom oss inne i teltet og nyter at vi er ferdig med arbeidsdagen. Det er både deilig og tilfredsstillende. I morgen er det meldt litt mindre vind, så da får vi bare håpe at terenget er snilt med oss.

Rune og Cecilie.

Bare for å oppklare overskriften, Armageddon er det samme som dommedag, og her oppe ser det faktisk ut som om noen har sprengt en atombombe. Det er skruis over alt, og skrugardene er værre enn noe vi tidligere har sett.

På de åtte timene vi var ute i dag så klarte vi å ta oss 2.560 meter nordover. Det er ikke mye på en hel arbeidsdag, men vi er allikevel fornøyde ettersom vi beveger oss i en labyrint av is og snø.

På ryggen med trugene i været

Nå har vi campet på en av de få «pannene» vi har sett i dag, et flak på 10 x 20 meter, og ute skinner sola. I løpet av dagen klarnet det opp, og tåke og dårlig sikt forsvant som dugg for solen. Vi beveger oss fortsatt fram og tilbake for å få med oss alt. Først fram med sklibrettene for så å gå tilbake og hjente kanoene. Men slik det ser ut nå så har vi ikke vært i nærheten av å få bruk for dem. Det er lite bevegelse i isen, og vi har bare sett npen få råker så langt, men ingenting å bruke kanoene på .

Fordelen med at underlaget er solid er at det er liten drift, så om natta så drifter vi ikke så mye som vi kunne ha gjort.

I dag fikk vi besøk også. En snøspurv dukket plutselig opp og spilte noen triller for oss før den stakk. Det betyr jo at vi fortsatt er ganske nære land, men vi tar en dag om gangen, og beveger oss sakte men sikkert gjennom dette landskapet av isblokker som ser ut som de er kastet ned forran oss helt tilfeldig.

Ha ei god Pinse hjemme i Norge. Vi skal fortsette jobben vår, så får dere slappe av i helga.

Hilsen Rune

Da har vi hatt vår første hele ekspedisjonsdag siden i går bare ble en liten prøveetappe. Dagen har vært preget av litt prøving og feiling og noen justeringer. Pga at snøen skaper litt tunge forhold, og som en følge av at det ligger mye skruis der vi går, så har vi lettet kanoene med en del kilo og dratt dette på sklibrett (plastikkbrett som vi hadde med ekstra) Over skruisen har vi måtte jobbe sammen om å få kanoene med oss. Det tåler mye og har fått litt juling, men vi prøver å være så snille som vi kan med dem. Så langt har alt gått bra, og de bærer ikke preg av at vi har vært litt slemme med dem innimellom.

Vi klarte å legge 7 km bak oss i dag,  og det er bra så tidlig på turen. Vi hadde planlagt å være ute i sju timer for å få en rolig start, men vi klarte ikke helt å holde igjen, så det ble åtte i steden for. Vi får se i morgen om vi fortsetter med åtte eller nøyer oss med sju…

Været har ikke stemt helt med værmeldingen, og i dag har vi hatt white-out, og ikke sol og blå himmel som det var meldt. Vi håper at sola kommer tilbake allerede i morgen slik at det blir lettere å se hvor vi går. I det flate lyset viskes konturene ut, og det eneste vi ser er blåskjæret i skrugardene (store isblokker).

Nå sitter vi i teltet og skal snart spise middag. Ute er det vindstille og her inne er det godt og varmt, så snart ligger vi i posen for å få våre 9 timer tilmålt søvn. God natt der hjemme. Vi snakkes snart.

Hilsen
Cecilie og Rune, som kommer til å være de to nordligste personene i verden framover