I løpet av de siste dagene har vi fått kjenne at vi er «til sjøs» så til de grader. Begge er sjøsyke, og vi føler at alt gynger under oss, og det gjør det jo faktisk også. Når vi bever oss fra flak til flak så er det slik at flakene ofte er så¨små at de duver og gynger når vi beveger oss over dem. I tillegg kan det jo være at havet beveger seg opp og ned i store dønninger samtidig som vi beveger oss. Dette ser vi ikke, men summen av gynging og bevegelse har i alle fall gjort at vi har gått rundt og vært sjøsyke de siste fire dagene. I går var det i tillegg havtåke som lå som tjukk grøt rundt oss. Vi kunne såvidt skinte sola gjennom tåka innimellom, men det ble aldri oppklaring.

Halvveis utpå dagen så vi plutselig et merkelig isflak som lå forran oss. Det høres kanskje litt rart ut at det finnes merkelige isflak her oppe, men nå har vi jo vært her i snart 3 uker, så vi begynner å bli vant til forholdene og hvordan isen ser ut. Det som lå forran oss så helt anderledes ut, og da vi bærmet oss så vi at det var et stort isflak som må ha brutt seg løs fra en isbre. Det var kompakt, stort og bestod av gammel solid is. Da vi klatret opp på det, så hadde vi for første gang på lang tid skikkelig solid underlag under beina. Etter at vi hadde krysset over dette flaket virket det som om dette var et skille, for på andre siden var isen mer sammenhengende enn den issørpa vi hadde vasset i før. Forholdene ble litt bedre selv om isflakene  var skremmende tynne innimellom. 

Vi klarte å legge 10,2 km bak oss i går, og da vi våknet i dag så var tåka forsvunnet som dugg for solen Ute er det blå himmel, sol og vindstille, så dette blir en bra dag. Vi ligger i rute og har ca 22 km igjen til Ward Hunt, så dette betyr at vi må gjøre litt over 10 km i dag også. Helst skal vi klare 12-13, så da får vi håpe at forholdene blir like bra som været er.

Cecilie og Rune