Da har kanoene altså fått navn. Etter at de har fulgt oss i tykt og tynt nå i 8 dager, så var det på tide å bli personlig. Det er lettere å kommunisere med dem hvis de har et skikkelig navn. Min kano heter Klara Polara, og Rune har kalt sin opp etter en kjent tegneseriefigur, Pondus. Klara Polara er litt brei over rumpa, og så har hun en lang, spiss nese som hun stikker borti alt som kommer i hennes vei. Vi går og småprater med dem gfjennom dagen for å få dem til å gjøre det vi ønsker, nesten som å oppdra en hund

Ved en av råkene i dag så hadde jeg satt med oppi Klara, og alt pikkpakk og utstyr var lastet oppi. Jeg satt og ventet på Rune da Pondus kom som et prosjektil over isen og ut i vannet. Han traff Klara midtskips og holdt på å velte oss, men vi klarte heldigvis å holde balansen, og jeg slapp å bade.

Cecilie og Klara Polara i fri flyt over ei råk

Nå sitter vi i teltet igjen etter å ha gjort unna åtte timer hardt arbeid. Før vi går inn i teltet tømmer vi skoene for søle og saltvann. Alt er vått, så dette har vært standardprosedyre i flere dager nå. Underlaget vi går på har ikke blitt noe bedre, og selv med ski på beina så tråkker vi igjennom rett som det er, gjerne helt oppå leggen. Uten ski går vi gjennom til  skrittet, så vi har ikke noe valg, og skiene må være på stort sett hele tiden. Men før vi legger oss, så vil vi bare si at vi har det utrolig morsomt her oppe. Selv om føret er vanskelig, så er det så mange høydepunkter i løpet av dagen, der kanoturene topper det hele, og vi legger oss hver kveld med verdens beste følelse i kroppen, og ser fram til neste dag.

Cecilie og Rune