Da vi startet fra Cape Discovery den 7. juni, som er 13 dager siden, så viste vi at vi kom til å bruke lang tid på de første 100 kilometerne. Vi har begge vært her før så vi var også klar over at det ville bli veldig strabasiøst, og at forholdene kom til bli av en slik karakter at vi kom til å bli satt på mange prøver. Når vi ser tilbake på det vi har vært igjennom så langt, så er det fantastisk at vi har kommet oss så langt som vi har gjort, men vi har på langt nær kommet så langt som vi hadde håpet på og planlagt med.

Det er ingen stor hemmelighet at isforholdene på Polhavet er vanskelige i sommerhalvåret, og det er nok sikkert derfor at det knapt er noen som har prøvd dette før oss. Siden vi var klar over at vi kunne få dårlige isforhold, var vi innom Kongsberg Satellite Services og gjorde en avtale med dem før vi dro. De skulle gi oss litt informasjon ”fra oven” i form av satellittbilder, slik at vi kunne få beskjed om hvor råkene var. Tanken var at vi skulle bruke kanoene på råker som gikk i retningen nord-sør, og på den måten ta oss fram mer effektivt enn å gå på isen. Vi fikk se bilder av dette området fra tidligere år, og de viste at det var mange råker på Polhavet i sommerhalvåret. Det satellittbildene viser nå er så langt fra råker som man kan komme. Det er issørpe foran oss i mange hundre kilometer, og det ser ikke ut til at det skal endre seg nevneverdig med det første. Råkene uteblir.

Med den progresjonen vi har hatt den siste uka, der vi klarer å gjøre 8, 9 og kanskje 10 km på en lang arbeidsdag, så er dette bare halvparten av hva vi burde klare i denne fasen av turen. Selv om vi la på ytterligere to timer på arbeidsdagen, så ville vi maks klare å gjøre 12-13 km, men dette ville fortsatt være for lite.

Uframkommelig lengre nord

Vi hadde på forhånd laget en ganske romslig og etter vår mening realistisk tidsplan, men den er sprengt for lenge siden. Hvis vi fortsetter nordover nå, så kan konsekvensen være at vi setter i gang en redningsaksjon midt ute på Polhavet om 4-5 uker, og det ønsker vi ikke. Vi hadde en avtale med en isbryter om å møte dem på 90 grader nord den 27. juli. Dette ser vi at det er umulig å klare å oppnå, og da ser vi ingen annen utvei enn å snu, og returnere til Canada og fastlandet.

Det var ikke dette vi hadde håpet på da vi startet planleggingen for ett år siden, eller da vi stod ved starten for 13 dager siden, men nå da avgjørelsen er fattet så er vi ganske stolte over å ha kommet så langt som vi har gjort, og for å klare å ta den vanskelige avgjørelsen om å snu.

Nå skal vi kose oss videre på turen tilbake. Vi har mat og forsyninger nok til å komme oss tilbake uten å måtte stresse, og det kan hende at vi trenger både forsyningene og tida til fulle. Forholdene har blitt verre de siste dagene, og de områdene vi har tatt oss gjennom de siste ukene har nok både smeltet ytterligere og kan ha blitt vanskeligere å ta seg gjennom på vei tilbake. Dette betyr at vi sikkert kommer til å bruke lengre tid tilbake selv om kanoene er lettere.

Vi skal fortsette å blogge på vei tilbake til land, og håper at dere fortsatt vil følge med oss selv om vi går i feil retning. Da snakkes vi allerede i morgen håper vi.

Cecilie og Rune