Da vi startet fra Cape Discovery den 7. juni, som er 13 dager siden, så viste vi at vi kom til å bruke lang tid på de første 100 kilometerne. Vi har begge vært her før så vi var også klar over at det ville bli veldig strabasiøst, og at forholdene kom til bli av en slik karakter at vi kom til å bli satt på mange prøver. Når vi ser tilbake på det vi har vært igjennom så langt, så er det fantastisk at vi har kommet oss så langt som vi har gjort, men vi har på langt nær kommet så langt som vi hadde håpet på og planlagt med.

Det er ingen stor hemmelighet at isforholdene på Polhavet er vanskelige i sommerhalvåret, og det er nok sikkert derfor at det knapt er noen som har prøvd dette før oss. Siden vi var klar over at vi kunne få dårlige isforhold, var vi innom Kongsberg Satellite Services og gjorde en avtale med dem før vi dro. De skulle gi oss litt informasjon ”fra oven” i form av satellittbilder, slik at vi kunne få beskjed om hvor råkene var. Tanken var at vi skulle bruke kanoene på råker som gikk i retningen nord-sør, og på den måten ta oss fram mer effektivt enn å gå på isen. Vi fikk se bilder av dette området fra tidligere år, og de viste at det var mange råker på Polhavet i sommerhalvåret. Det satellittbildene viser nå er så langt fra råker som man kan komme. Det er issørpe foran oss i mange hundre kilometer, og det ser ikke ut til at det skal endre seg nevneverdig med det første. Råkene uteblir.

Med den progresjonen vi har hatt den siste uka, der vi klarer å gjøre 8, 9 og kanskje 10 km på en lang arbeidsdag, så er dette bare halvparten av hva vi burde klare i denne fasen av turen. Selv om vi la på ytterligere to timer på arbeidsdagen, så ville vi maks klare å gjøre 12-13 km, men dette ville fortsatt være for lite.

Uframkommelig lengre nord

Vi hadde på forhånd laget en ganske romslig og etter vår mening realistisk tidsplan, men den er sprengt for lenge siden. Hvis vi fortsetter nordover nå, så kan konsekvensen være at vi setter i gang en redningsaksjon midt ute på Polhavet om 4-5 uker, og det ønsker vi ikke. Vi hadde en avtale med en isbryter om å møte dem på 90 grader nord den 27. juli. Dette ser vi at det er umulig å klare å oppnå, og da ser vi ingen annen utvei enn å snu, og returnere til Canada og fastlandet.

Det var ikke dette vi hadde håpet på da vi startet planleggingen for ett år siden, eller da vi stod ved starten for 13 dager siden, men nå da avgjørelsen er fattet så er vi ganske stolte over å ha kommet så langt som vi har gjort, og for å klare å ta den vanskelige avgjørelsen om å snu.

Nå skal vi kose oss videre på turen tilbake. Vi har mat og forsyninger nok til å komme oss tilbake uten å måtte stresse, og det kan hende at vi trenger både forsyningene og tida til fulle. Forholdene har blitt verre de siste dagene, og de områdene vi har tatt oss gjennom de siste ukene har nok både smeltet ytterligere og kan ha blitt vanskeligere å ta seg gjennom på vei tilbake. Dette betyr at vi sikkert kommer til å bruke lengre tid tilbake selv om kanoene er lettere.

Vi skal fortsette å blogge på vei tilbake til land, og håper at dere fortsatt vil følge med oss selv om vi går i feil retning. Da snakkes vi allerede i morgen håper vi.

Cecilie og Rune

Det blir en kort blogg i dag. Forholdene fortsetter å være vanskelige, og i dag gikk Rune igjennom helt opp til livet. Han hadde akurat klatret ut av kanoen og trodde at han stod på trygg grunn da han sank gjennom isen og snøen. Heldigvis hang han i kanoen, så da han merket at underlaget sviktet så holdt han seg fast og slapp å gåhelt under.

Det ble en våt dag for Rune resten av dagen, men selv om vi begge er våte, så er vi ikke kalde. Temperaturen gjør at vi får tilbake varmen forholdsvis fort. Det er bare å holde seg i bevegelse og jobbe videre, så kommer varmen tilbake.

Men underlaget er bare et «liksom-underlag». Det ser ut som is og snø, men når vi prøver å gå på det så synker vi gjennom unasett. Vi må nærmest dra skiene opp av sørpa for hvert steg vi tar, og det tærer på kreftene.

Nå sitter vi nok en gang i teltet vårt og koser oss med kaffe og varme, tørre og tykke sokker. Vi snakkes igjen om en dag eller to

Cecilie og Rune

PS: Vi hilser til Emil og «Bollen» som fylte år. Emil ble 20 og «Bollen» 33. Hipp-hipp hurra for brødrene til Cecilie !!

Da har kanoene altså fått navn. Etter at de har fulgt oss i tykt og tynt nå i 8 dager, så var det på tide å bli personlig. Det er lettere å kommunisere med dem hvis de har et skikkelig navn. Min kano heter Klara Polara, og Rune har kalt sin opp etter en kjent tegneseriefigur, Pondus. Klara Polara er litt brei over rumpa, og så har hun en lang, spiss nese som hun stikker borti alt som kommer i hennes vei. Vi går og småprater med dem gfjennom dagen for å få dem til å gjøre det vi ønsker, nesten som å oppdra en hund

Ved en av råkene i dag så hadde jeg satt med oppi Klara, og alt pikkpakk og utstyr var lastet oppi. Jeg satt og ventet på Rune da Pondus kom som et prosjektil over isen og ut i vannet. Han traff Klara midtskips og holdt på å velte oss, men vi klarte heldigvis å holde balansen, og jeg slapp å bade.

Cecilie og Klara Polara i fri flyt over ei råk

Nå sitter vi i teltet igjen etter å ha gjort unna åtte timer hardt arbeid. Før vi går inn i teltet tømmer vi skoene for søle og saltvann. Alt er vått, så dette har vært standardprosedyre i flere dager nå. Underlaget vi går på har ikke blitt noe bedre, og selv med ski på beina så tråkker vi igjennom rett som det er, gjerne helt oppå leggen. Uten ski går vi gjennom til  skrittet, så vi har ikke noe valg, og skiene må være på stort sett hele tiden. Men før vi legger oss, så vil vi bare si at vi har det utrolig morsomt her oppe. Selv om føret er vanskelig, så er det så mange høydepunkter i løpet av dagen, der kanoturene topper det hele, og vi legger oss hver kveld med verdens beste følelse i kroppen, og ser fram til neste dag.

Cecilie og Rune

Etter at vi har hatt deilig sommersol og fint være i flere dager nå, så vi skyer i horisonten da vi la oss i går kveld. I dag våknet vi opp til alt det været som gjør en slik tur ekstra tung. Det var regn, tåke og white out, og generelt grått og uoversiktlig.

Bilde tatt ved starten av turen, på Cape Discovery.

Konsistensen i underlaget har også endret seg til det værre, så i dag har vi gått med våte bukser og sko stort sett hele dagen. Etter at det begynte å regne, og med mildvær i flere dager, har underlaget blitt mykere og det er nesten som å gå på våt sement. Dette gjør at vi får gjennomslag rett som det er, men siden det er varmegarder i lufta så klarer vi å holde varmen med ull innerst på kroppen.

I dag krysset vi fire råker, og som vanlig kunne vi starte med den første rett eter forkost. Uten kanoen på slep hadde vi hatt et kjempeproblem, for disse råkene er for lange til at man kan svømme over slik vi gjorde da vi var her sist. Nå ønsker vi egentliog at råkene skal være så brede og store som mulig slik at vi kan få utnyttet vannet til fulle.

Midt på dagen dukket det også opp en nyskjerrig sel forran oss. Han fulgte etter oss fra råk til råk, og det ble nesten som om vi var tre på tur en stund. Jeg prøvde å mate den, men den tok ikke sjansen på å nærme seg, så til slutt måtte Rune legge ned «anti-mate-sel-veto» for at vi skulle komme oss videre. Distansen ble til slutt 9,1 km, så det går fortsatt smått framover med oss.

Vi snakkes da

Cecilie

Helt, helt stille. Ikke et vindpust. Ikke en lyd fra isen ikke en lyd fra noe som helst. Slik har det vært i dag. I tillegg har været vært helt fantastisk. Sol fra klar himmel og T-skjortevær. Når du da kan sette deg ned i kanoen, på åpent vann, og padle av gårde, så går det nesten ikke an å bli mer lykkelig. Dagen har vært utrolig flott, med masse opplevelser.

Da vi startet i morges, kunne vi mer eller mindre legge kanoen rett ut på ei råk og padle av gårde. Ikke langt, bare ca 100 meter, men det var liksom en flying start. Når vi så er oppe og går, så bruker vi skrugardene som utsiktstårn. Vi klatrer opp for å få oversikt over området, finner en vei og klatrer ned og prøver å følge den. Så lenge råkene bare er småpytter, så manøvrerer vi rundt dem. Det tar en del tid å sette kanoen på vannet, organisere seg, og deretter dra den opp og reorganisere alt for å gå videre. Da er det smartere å gå rundt, hvis det er mulig. Innimellom har vi lagt kanoene ved siden av hverandre og brukt dem som bru til å krysse smale råker, så vi blir vedlig kreative i å finne de mest hensiktsmessige løsningene for å komme oss raskest mulig framover.

Når det gjelder dyreliv så hadde vi to opplevelser i dag. Jeg så plutselig en skygge over hodet på meg, og her oppe så reagerer du så snart du ser noe som ikke hører hjemme i miljøet. Det var en stor måkefugl. Vi vet ikke hva den heter, men den lignet litt på sørjoen, som man finner i Antarktis. Kanskje det er noe som heter nordjo? Litt senere på dagen så vi vår første sel. Den lå og solte seg på et flak, men den været at noe var i området, for før vi rakk å komme nær ham så forsvant han ned i ei råk rett ved siden av.

Midt på dagen hadde vi en lang og flott padletur. Det var som en liten innsjø her oppe på havet. Vi fant til og med en smal kanal som vi kunne følge videre etter at selve «innsjøen» var ferdig. Det er så flott å gli av gårde på den måten. Helt stille og rolig, og bare se isen som lyser blå nede i vannet. Idyllisk. Men når du skulle ønske at det bare kunne fortsette, så er det brått stopp. Da må kanoen opp av vannet igjen og dras videre.

Nordpolhilsen fra Cecilie og Rune

Det er mange dilemma på en slik tur. Et av mine er om jeg skal bruke «sov i ro» eller ikke. På den ene side så er det Rune. Han snorker, eller drar tømmersag som en seriøs skogsarbeider om du vil, og det lager masse lyd. Hadde bare ikke vært for at jeg ønsker å ha med meg alt som evt skjer utenfor om natta. Enten det er «dyr» i området eller at det begynner å skru rundt oss. Det lager også mye lyd, men da vil jeg jo gjerne vite om det så fort som mulig. Med «sov i ro» i ørene, er jeg redd for at jeg ikke får med meg evt livsviktige hendelse på utsiden, så der ligger jeg da og veksler på å ha dem i eller ute av ørene gjennom natta.

Vi har justert klokka vår med to timer. Dette gjorde vi for å kunne bevege oss når det er litt kaldere i lufta mens sola ikke står så høyt på himmelen. Da vi startet å gå i dag begynte vi med en kort padletur på ca 100 meter, men fra klokka 11 begynte det å lukke seg mer og mer rundt oss, og med kaldere temperatur frøys det til litt i overflata, så da klarte vi å tilbakelegge 8,7 km i løpet av dagen.

Cecilie drar kanoen over en skrugard.

Vi har ikke sett noen flyvende vesner (fugler eller fluer) i dag, men har sett masse alger i vannet. Så lenge dyrelivet krymper i størrelse så er vi godt fornøyd. Det hadde vært værre om vi begynte å se stadig større dyr, for vi vet jo hva som er på toppen av næringskjeden her oppe

Hilsen Cecilie

Det er egentlig helt vilt…Selv om vi har vært i skruisen før, så er det allikevel noe helt eget å ha to kanoer på slep. Den er lang, tung og vi føler at den gjør seg så vanskelig som mulig. Selv om det var mindre skruis da jeg (Cecilie) var her i 2006, så må vi løse utfordringene på en annen måte nå. I dag har vi stort sett jobbet sammen for å få med oss kanoene over skrugardene. I tillegg har vi fortsatt sklibrettene på slep, så vi går fram og tilbake flere ganger for å få med oss alt sammen.

Cecilie trekker kanoen over en vindskavl.

Mellom skruisen har det i løpet av vinteren bygget seg opp noen enorme skavler (sastrugi). Den framherskende vindretningen her er vestlig, så vindskavlene går på tvers av marsjretningen vår, og det betyr at vi må dra kanoene over opptil to-tre meter høye snøskavler også.  De setter seg fast og stritter litt i mot, så vi får testet tålmodigheten vår innimellom også.

I går gikk vi på truger, men i dag har vi tatt skia på beina. Været og snøen har vært kaldere, så snøoverflaten har holdt bedre enn i går, og da er det bedre å gå på ski enn truger. Men vi går på trynet rett som det er allikevel. White out gir vanskelig sikt, og de store snøskavlene ligger forran oss slik at vi tryner i dem før vi ser dem.

Men, vi koser oss også, og selv om det er et slit så koser vi oss i pausene. I går brukte vi 8 timer på 7 km, men i dag måtte vi legge på en time for å gå samme distanse. Det er ikke så mye, men allikevel bra i dette området, slik det ser ut her nå.

Da har vi hatt vår første hele ekspedisjonsdag siden i går bare ble en liten prøveetappe. Dagen har vært preget av litt prøving og feiling og noen justeringer. Pga at snøen skaper litt tunge forhold, og som en følge av at det ligger mye skruis der vi går, så har vi lettet kanoene med en del kilo og dratt dette på sklibrett (plastikkbrett som vi hadde med ekstra) Over skruisen har vi måtte jobbe sammen om å få kanoene med oss. Det tåler mye og har fått litt juling, men vi prøver å være så snille som vi kan med dem. Så langt har alt gått bra, og de bærer ikke preg av at vi har vært litt slemme med dem innimellom.

Vi klarte å legge 7 km bak oss i dag,  og det er bra så tidlig på turen. Vi hadde planlagt å være ute i sju timer for å få en rolig start, men vi klarte ikke helt å holde igjen, så det ble åtte i steden for. Vi får se i morgen om vi fortsetter med åtte eller nøyer oss med sju…

Været har ikke stemt helt med værmeldingen, og i dag har vi hatt white-out, og ikke sol og blå himmel som det var meldt. Vi håper at sola kommer tilbake allerede i morgen slik at det blir lettere å se hvor vi går. I det flate lyset viskes konturene ut, og det eneste vi ser er blåskjæret i skrugardene (store isblokker).

Nå sitter vi i teltet og skal snart spise middag. Ute er det vindstille og her inne er det godt og varmt, så snart ligger vi i posen for å få våre 9 timer tilmålt søvn. God natt der hjemme. Vi snakkes snart.

Hilsen
Cecilie og Rune, som kommer til å være de to nordligste personene i verden framover