Alle som har spilt Monopol, vet hva det betyr å rykke fram til start. Der venter det bonuser og goder, og det var akurat det som skjedde da vi kom til det som var vårt oprinnelige startpunkt, Ward Hunt Island.

For tre uker siden startet vi fra Cape Discovery etter at været her på Ward Hunt ikke var bra nok. I går kveld lå vi ca 6 km ute fra is-shelfen og så inn mot Ward Hunt. Været var bra så vi kunne både se at det var lite snø på øya, og vi så at det så bra ut forran oss. Tidligere på dagen hadde vi kjempet oss gjennom noen enorme skrugarder som holdt på å ta motet fra oss. En stund så det ut som om vi ikke skulle nå fram på enda en uke for det gikk så smått med oss, men så løste det seg plutselig opp og vi kunne gjøre tre km på kort tid.

Vi har jo vært vant til at utfordringene har blitt kastet på oss gjennom de siste ukene, men det så så bra ut det siste stykket inn mot land at vi regnet med at det skulle bli som en paradematsj  sammenlignet med tidligere dager. Der tok vi feil. Det ble en kamp helt til mål. De flotte flate partiene som lå forran oss var lumske og forederske. Under den fine hvite overflaten skjulte det seg issørpe og vann, akurat som før. Etter hvert ble det også store åpne vann, så vi fikk padlet litt, men stort sett så var det å vasse gjennom sørpa helt til det siste.

Så til bonusen. Da vi kom inn på fast grunn og nærmet oss basen på WHI så ble vi møtt av fem franske forskere. Vi hadde sett en twin otter over flystripa før vi la oss i går, og det var disse fem som hadde blit fløyet ut for å drive forskningsarbeid som vi hadde sett komme. De hadde hørt om oss, og nå kom de oss i møte med varm pizza. Snakk om mottakelse.

Forskerne, som har vært her regelmessig siden 1985, fortalte oss at de aldri hadde sett slike forhold som det er her oppe i år. Så mye vann og issørpe så tidlig på sommeren, har de aldri sett før.  De forteller oss også at gjennom de siste årene har de stadig funnet nye arter som tidligere ikke har trivdes så langt nord. Nå vokser de fram på grunn av at klimaet varmes opp. Tykkelsen på is-shelfen krymper, og er nå bare 20% av hva den var for 100 år siden. Denne utviklingen har akselerert de siste 10 årene, så det er liten tvil om at det skjer dramatiske ting her oppe.

Turen vår er snart ved veis ende. Det som skulle bli en reise mot nord, ble ikke helt det vi hadde håpet på, men når enden er god er vi allikevel utrolig glade for at det har gått så bra. Vi tror vi har opplevd mer enn vi har gjort på noen andre  turer vi har vært på, og selv om det ikke gikk som vi hadde planlagt og håpet på, så var vi også forberedt på at det kunne gå slik. Det var vanskelig å bestemme seg for å snu, men vi gjorde det eneste rette. Nå er vi utrolig glad for å ha fast grunn under beina igjen, og vi gleder oss utrolig mye til å kunne stå opp i morgen uten å måtte trampe rundt med isvann opp til knærne en hel dag. Nå reiser vi forhåpentligvis tilbake til Resolute i morgen, og så flyr vi videre til Ottawa og hjem til Norge. Vi regner med å lande i Oslo på mandag hvis alt går som planlagt. Vi kommer sikkert til å legge ut en blogg til fra Resolute, men så er det over for denne gang. Ha en god natt i Norge.

Cecilie og Rune

Når du går og leter eter fast grunn til å plassere beina på, og innimellom hopper fra isflak til isflak, så er det i alle fall ikke kjedelig. Hvis du ser for deg et enormt puslespill som er tømt ut av eska si, der bitene ligger spredt utover, så har du Polhavet i miniatyr. Vi hopper fra puslespillbit til puslespillbit, og mellom bitene er det råker og isslush.

De råkene vi har sett i dag er stort sett for små til at det er noen vits å sette kanoen på vannet og bruke den. Vi leter stort sett etter steder der vi kan gå rundt de minste råkene. Når råka blir rundt 100 meter eller større, så setter vi kanoen på vannet. Det har vi gjort tre ganger i dag. Den lengste råka var hele 150 meter, og det føltes nesten surealistisk å ta de første padletakene. Alt var så stille og rolig, og i tillegg var det helt flatt den korte tida det varte.

Rune på vei over en av de mange skrugardene.

Rune hadde et annet høydepunt da han fikk besøk i dag. Ei husflue fløy forbi og satte seg på pulken hans før den fløy av gårde igjen. Hjemme ville vi ikke løftet et øyenbryn av ei flue, men her oppe blir den et høydepunkt, så det er utrolig hvor lite som skal til for å gi oss små gleder her oppe.

Vi har tilbakelagt 6,8 km i dag, og teltet er allerede satt opp på et passe stort flak. I går natt våknet vi av at det var bevegelse rundt oss. Det vil si, det var vi som beveget oss. Sørvest for flaket vårt hadde det åpnet seg opp, og da vi våknet var vi i fri flyt over råka. Men det stoppet etter ca 600 meter, og da vi våknet i dag hadde det pakket seg til rundt oss igjen.

Hilsen
Rune og Cecilie