Hertis, Hank von Helvete, Hans Erik fra Turboneger skal spille jesus – jeg kjenner at jeg er litt redd. Det var vårens dristigste castingnyhet: frontfiguren i Turboneger har fått hovedrollen i Jesus Christ Superstar. Nå henger han i megaformat på veggen utenfor det Norske Teatret, som også bruker ham som coverboy på høstens trykte program. Der stirrer han hardt og utfordrende med utstrakte armer og bar brystkasse, og jeg kjenner at jeg blir redd. Rett og slett engstelig for hvordan dette skal gå: Kan det virkelig funke, kan det gå bra kan det bli noe vi skal gå og se og så huske med glede? Sånn glede som jeg har når jeg tenker på  Bikubesong, den usedvanlig vellykkede oppsetningen av Frode Gryttens bok. Eller skal det bli mer sånn som da vi gikk og så «Katt På heitt Blikktak» og Ane Dahl Torp kom smygende ut i rød silkekjole og skulle være ulykkelig ung sørstatskvinne med en slags hjemmesnekret nynorsk og skreik ting som «kvar er big dæddy? gje meg ein drink! eg orkar ikkje meir» og de eneste følelsen det vakte var et brennende ønske om å gå hjem. ..(og istedet se Elisabeth Taylor gjøre samme rolle i filmen fra  1958.) Hertis går på scenen som Jesus 3. september. Jeg frykter at oppholdet i teaterinstitusjonen har hatt personlighetsendrende virkning, at koreograf og regissør med effektiv hånd har tuklet med og ødelagt den dunderbrautende gladbrutale ufikse rockefrontfigurstilen han har dyrket frem med bandet, at den ganske begrensete vokalen som kledde rockekonteksten vil virke amatørmessig på teaterscenen, at nervene tar overhånd sånn at Hertis ser klønete ut. Alt det der er jeg redd for. Men man kan jo håpe på et mirakel. Vi snakker tross alt om Jesus Christ Superstar.