SV har brukt en solid porsjon penger på å utvikle denne siden, der DU kan lage DINE helt SKREDDERSYDDE versjoner av sv`s valgprogram og sende til DINE venner. Veldig personlig, veldig interaktivt, veldig akkurat nå.

Noen i venstre har fått hele norges Ingerid Espelid Hovig til å gå i partiets tjeneste. De har sluppet henne løs i et tv-kjøkken sammen med Abid Raja. Får vi lyst på kebab, eller får vi lyst på Venstre? Er kjøttdeig en god metafor for det norske samfunnet, er den i så fall laget av svin? Avgjør selv 

Betty Johnsen er en kvinne som har lært mangfoldige lekser av det livet hun har levd. Nå lager hun musikk. Betty har sendt oss et presseskriv som er sjeldent rakt på sak og rett fra levra, en forfriskende tekst i en genre som ellers er preget av selvskryt og overfladisk vrøvl. Les det her:

1 2004 ga Thomas Cappelen Malling ut boka “Ninjateknikk II: Usynlighet i Strid 1978 av Arne Treholt”.  Boka utgir seg for å være ført i pennen av unge Treholt den gang han var instruktør på Marinjegerkommandoens Ninjaskole i Ramsund. Her skrev han sin instruksjonsbok i Ninja-teknikker, rikt illustrert med prektige sort-hvitt-fotografier og instrukser om korrekt adferd av typen: «Vær mystisk. Det tilfører spillet dybde og skaper frykt i sinnet til fienden. Hold deg for deg sjøl. Ikke spis blant de andre menneskene. Ikke skryt til kvinnene. Ikke heng på kroene. Ikke vis styrke eller ferdighet: Vær ydmyk i framferda di.» Boka kom i nytt opplag i 2008 har fått en liten men intenst begeistret leserkrets som har falt for Cappelen Mallings merkelige mix av orginal humor og snedig samfunnskritikk.

Vi har humret godt av demme boka og har prøvd å finne en anledning til å snakke om den i Store Studio, men har ikke funnet ut helt hvordan; den er smal og rar og tilogmed litt vanskelig å forklare, man må på sett og vis lese den for å forstå greia, derfor har vi latt den ligge, skjøvet den litt fremover, til neste sesong, så ba vi Treholt komme i studio, og han sa kanskje, og så ba vi forfatteren komme, men da ville han heller komme når filmen er klar. For nå kommer nemlig filmen. Den filmes faktisk akkurat nå. Visstnok er teamet i Bergen og filmer på akvariet. Vi kjenner at forventningene stiger, til en ny spillefilmdebutant og et prosjekt som helt klart er det rareste vi har hørt om i Norsk film på mange år.

Hertis, Hank von Helvete, Hans Erik fra Turboneger skal spille jesus – jeg kjenner at jeg er litt redd. Det var vårens dristigste castingnyhet: frontfiguren i Turboneger har fått hovedrollen i Jesus Christ Superstar. Nå henger han i megaformat på veggen utenfor det Norske Teatret, som også bruker ham som coverboy på høstens trykte program. Der stirrer han hardt og utfordrende med utstrakte armer og bar brystkasse, og jeg kjenner at jeg blir redd. Rett og slett engstelig for hvordan dette skal gå: Kan det virkelig funke, kan det gå bra kan det bli noe vi skal gå og se og så huske med glede? Sånn glede som jeg har når jeg tenker på  Bikubesong, den usedvanlig vellykkede oppsetningen av Frode Gryttens bok. Eller skal det bli mer sånn som da vi gikk og så «Katt På heitt Blikktak» og Ane Dahl Torp kom smygende ut i rød silkekjole og skulle være ulykkelig ung sørstatskvinne med en slags hjemmesnekret nynorsk og skreik ting som «kvar er big dæddy? gje meg ein drink! eg orkar ikkje meir» og de eneste følelsen det vakte var et brennende ønske om å gå hjem. ..(og istedet se Elisabeth Taylor gjøre samme rolle i filmen fra  1958.) Hertis går på scenen som Jesus 3. september. Jeg frykter at oppholdet i teaterinstitusjonen har hatt personlighetsendrende virkning, at koreograf og regissør med effektiv hånd har tuklet med og ødelagt den dunderbrautende gladbrutale ufikse rockefrontfigurstilen han har dyrket frem med bandet, at den ganske begrensete vokalen som kledde rockekonteksten vil virke amatørmessig på teaterscenen, at nervene tar overhånd sånn at Hertis ser klønete ut. Alt det der er jeg redd for. Men man kan jo håpe på et mirakel. Vi snakker tross alt om Jesus Christ Superstar.

De omtales som the grunting girls. Det er en mild underdrivelse. Verdens beste tennisjenter grynter ikke, de skriker, de uler. Ari Behn ville sagt at de remjer. Nå forsøker man å stoppe kjeften på dem.

Maria Sharapova er en av verdens beste tennisspiller hun er også den mest høylytte. Maria skriker med 100 decibel styrke. De har målt det. Hver gang rackerten hennes treffer tennisballen lager hun en inntrengende lyd, den starter nesten som et smell og går over i en hylende tone som først stiger raskt og så synker sakte før neste ball kommer og hun avbryter seg selv. Hun skyter opp decibelraketter med stemmen, løper fra side til side på vakre grønne gressbaner i det kritthvite skjørtet sitt, hun er slank og blond og supersexy og rauter som en fortvila vannbøffel. [kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/4Gs6WTJExYg" width="425" height="350" wmode="transparent" /]

Krefter i tennismiljøet ønsker å få en slutt på det, det internasjonale tennisforbundet har saken oppe og vurdere å innføre en decibel-grense, eller en måte å bøtelegge de som roper for høyt og for ofte. I noen tilfeller mener man å kunne bevise at skrikene forstyrrer ikke bare motspilleren, men spillere på andre baner inne på samme arena. Det gis generelt uttrykk for forferdelse over utviklingen. Man kan ikke være bekjent av at klodens beste tennissjenter høres ut som de knuller, føder eller dør når de utøver denne edle sporten. Der er sakens kjerne: Skrikene likner det som kommer ut av kvinner i livets sterkeste øyeblikk av nytelse eller smerte. Det ødelegger tennissportens selvbilde og image som en plettfri sport for gentlemen og –kvinner.

I karate skal du skrike, det er en del av reportoaret sammen med slag spark og forflytninger, blikk og bevegelser. Du skal skrike når du treffer. Det handler både om å skremme motstanderen og om å forløse et presist trykk som er bygget opp i kroppen. Tennis har ikke samme tradisjon for lyd. Derfor virker skrikingen forstyrrende, frastøtende, latterlig. Ønsket om å utvikle sporten og forbedre resultatene har gitt en uventet sideeffekt: tennisjentene slår hardere og hardere baller, de spiller bedre og kjappere tennis enn noen gang, samtidig har elitespillerne nådd grensen for hva slags trykk en kropp kan utsettes for før noe må overtrykk på slippes ut i en eller annen ende. Det er mulig man kan forby skrikinga. Og ende opp med at tennisjentene slipper en brakfis hver gang de traff ballen.

Deretter hadde vi servert en reportasje om republikanernes fremste talerør i USA om dagen – de rallende gale radiopraterne, Rush Limbaugh som den fremste blant dem, og endel av hans mer fulldiagnostiserte kollegaer. http://radiotime.com/program/p_20626/The_Savage_Nation.aspx

Så hadde vi helt klart slengt oss rundt og fått Truls Dæhlie, Daniel Nannskog og Drillo innom til en djup og følsom samtale om etiske utfordringer ved estetisk fotball i anledning ukens store fotballfinale. Alternativt (dersom Drillo ikke orka, han driver ikke så hardt med mediefrieri den mannen, gud velsigne ham) ville vi gravd opp en gjest som overlevde de ni timene av den sjokkartede Vildanden-oppsetningen under festspillene i Bergen, og koblet ham med en annen som har overlevd å komme seg ned fra Mount Everest på egen hånd.

Og bandet, hvem skulle ha avsluttet sendingen denne mandagen?Kunne vi som ved et under fått besøk av Grizzly Bear? Tror ikke det, ikke på tur til Norge før på Øya i sommer, men man kan jo drømme. Imens ville vi kanskje ha invitert Eva and the Heartmakers – som er et ganske ålreit norsk svar på Cardigans. Eva er litt sleivete sagt fattigmanns svar på Nina Persson, men ikke ueffen på noe vis. 

Takk for nå og velkommen til nok en imaginær sending fra Store Studio neste uke til samme tid.

Vårens programmer er unnagjort, redaksjonen jobber nå med å planlegge høstens sendinger. Reporter Håvard Braathen er i Cannes for å planlegge filmdekningen, vaktsjef Kjartan Aarsand, researcher Marius Asp og programleder Anne Lindmo graver i langtidsplaner fra forlag og plateselskaper, aktører og artister og har allerede en lang liste med gode navn og saker vi har lyst til å presentere for seerne.