Edvald Boasson Hagen, Alexander Kristoff og Thor Hushovd er tre av de norske sykkelproffene som har mange viktige ritt foran seg de neste ukene.

De virkelig gode resultatene har uteblitt så langt i sesongen for de norske syklistene. Søndagens Gent-Wevelgem kan bli vendepunktet. Det er en trasé som passer våre syklister. Og nå bør det løsne.

Ove Eriksen kommenterer blant annet skøyter og sykkel for NRK. Eriksen har lang erfaring fra begge idrettene og blogger jevnlig.

Edvald Boasson Hagen vant rittet i 2009 og Thor Hushovd med regnbuetrøya vant Gent-Wevelgem i 2006. I årets ritt stiller fire av proffene våre på startstreken. Edvald Boasson Hagen, Kurt Asle Arvesen, Gabriel Rasch og Alexander Kristoff.

Hvorvidt Thor Hushovd kjører er foreløpig usikkert, men Garmin-Cervelo har fortsatt et par ubesatte startnummer til søndagens ritt.

204 kilometer ut mot kysten av Belgia og noen kilometer langs kysten byr ofte på vind og problemer for rytterne. Kommer en helskinnet gjennom dette partiet, er Kemmelberget neste avgjørende punkt i løypa.

Det var der Edvald stakk fra feltet i 2009. Den stupbratte bakken som er belagt med brostein kommer relativt langt ut i traseen og er svært krevende. Den skiller som regel klinten fra hveten.

Edvald Boasson Hagen strakk ikke til i Milano-San Remo. Nå er Kurt-Asle kaptein. Det ligger til rette for et godt resultat for Edvald.

Gent-Wevelgem er nok Edvalds beste mulighet til å markere seg i vår-klassikerne. Gabriel Rasch har store oppgaver som hjelperytter og løst de glimrende i vår-klassikerne tidligere. Alexander Kristoff bygger seg opp til Italia Rundt og er den eneste nordmann som foreløpig er påmeldt til etapperittet.

Det går mot en spennende søndag i Belgia.

Fra mennenens fellesstart i Asialekene

Asiatene brøt barrieren og innførte fellesstart i sitt mest prestisjetunge mesterskap – » Asian Winter Games».

Ove Eriksen kommenterer blant annet skøyter og sykkel for NRK. Eriksen har lang erfaring fra begge idrettene og blogger jevnlig.

Asia-lekene gikk i den nye hallen i Astana i Kasakhstan, ble en spennende konkurranse med 12 løpere på banen samtidig.

Fellesstarten gikk over 35 runder (14000 m) for menn og 25 runder (10000 m) for kvinner.

På fellesstarten for menn stakk en japaner tidlig i løpet, men ble hentet etter noen runder.

I det han blir innhentet, skjedde det samme som i sykkel – feltet stopper opp en liten stund før det gås til igjen.

Da det er et par runder igjen, kliner Seung-Hoon Lee til og er suveren i avslutningen.

Lee vant gull på 10000 og sølv på 5000 i OL. I et VM ville han nok blitt fulgt i avslutningen av flere løpere og spenningen ville vært langt større.

Kvinneklassen ble også vunnet av en koreaner – Seon-Yeong No.

Varte i 20 minutter

Feltet på vei ut av en sving under mennenens fellesstart i Asialekene.

Fellesstarten varte litt i overkant av 20 minutter. En tilsvarende 10000m med 6 par og 2 vanninger ville tatt 2 timer.

Dette var en god begynnelse og jeg tror det er ytterligere elementer å legge inn underveis i fellesstarten som vil høyne interessen.

For asiatene, blir det sagt, så er det bare Olympiske Leker som rager høyere enn Asialekene.

De brukte altså sin aller viktigste konkurranse til å innføre noe nytt. Dermed er barrieren brutt.

Mange «forstå-seg-påere» synes dette er tull og et tilbakeskritt. Men jeg tror det store publikum vil like fellesstart.

Og det bør åpne øynene på ISU – det internasjonale skøyteforbundet.

Håvard Bøkko, Mikael Flygind Larsen og Sverre Lunde Pedersen underveis i lagtempo i Moskva.

Denne søndagen ble en av de beste for norsk skøytesport på lenge.

Ove Eriksen kommenterer blant annet skøyter og sykkel for NRK. Eriksen har lang erfaring fra begge idrettene og blogger jevnlig.

Gutta vant verdenscupen i lagtempo og jentene fulgte opp med bronse.

Les: Tre norske pallplasser på fire løp

Det bør bli lagt merke til selv i en sesong hvor så mye dreier seg om VM på ski i Oslo.
 
Dessuten lyktes Mikael Flygind Larsen denne gang å komme på pallen.

Han snuste på pallen i verdenscupen i Berlin,men tapte da på tusendelene.

I dag gikk han en gnistrende mellomrunde. Det gir selvtillit og inspirasjon mot VM Enkeltdistanser i den nye hallen i Inzell i mars.

Unge løpere etablerer seg

Landslagstrener Jarle Pedersen styrer løperne sine med stø hånd. Alle blir sett og lagmessig presteres det bedre.

Unge løpere etablerer seg i A-gruppa i verdenscupen. Fremgangen til sprinteren Espen Årnes Hvammen er spesiell. Han er nok den sprinteren i verden som har forbedret seg mest denne sesongen.

Når han gjør 35.43 i Moskva, gjør han nok noe under 35.00 i Calgary eller Salt Lake City.
 
Vant juniorverdenscupen

Og bak disse kommer enda yngre løpere som utmerker seg stort i internasjonal sammenheng.

Simen Spieler Nilsen (17) vant 3000 i junior-verdenscupen i Baselga i går med 3.49. Kristian Fredriksen (18) fulgte  opp på 2. plass med 3.50.

Og 18 år gamle Sverre Lunde Pedersen er jo allerede godt etablert i seniorenes konkurranser.
 
Det ligger an til noe stort i norsk skøytesport.

Andy Schleck var 2010-utgavens moralske vinner. Vi glemmer ikke lett hvordan Contador stakk da Schleck fikk trøbbel med kjedet på 15.etappe. Luxembourgeren var psykisk knekt etter touren. Først da han så  Contador på trinnet over seg på pallen, skjønte han at han hadde tapt etapperittet. Lite visste han i det øyeblikket om at mannen på øverste trinn hadde avlagt positiv dopingprøve.

Ove Eriksen kommenterer blant annet skøyter og sykkel for NRK. Eriksen har lang erfaring fra begge idrettene og blogger jevnlig.

Det spanske sykkelforbundet gjør hva de kan for å bagatellisere Alberto Contadors juks. Å dømme han til 1 års utestengelse er en hån mot antidopingarbeidet. Dommen forteller først og fremst”spanjolene” står i dopingspørsmålet.

Mens mange kjemper for å øke straffen til 4 år, går sykkelforbunder i Spania  motsatt vei.

Jeg håper at UCI og WADA ikke kan akseptere denne dommen med utestengelse på 1 år. Det føler jeg meg ganske overbevist på at de ikke kan godta. Noe annet ville være et stort tilbakeskritt for antidopingarbeidet i sykkelsporten spesielt og idretten generelt.

Ove Eriksen kommenterer blant annet skøyter og sykkel for NRK. Eriksen har lang erfaring fra begge idrettene og blogger jevnlig.

Men med to  500-metere under 36 og to 1000-metere under 1.10, kan han klare en plassering blant de 12 beste. Det gjorde han i 2008 – også da i Heerenveen.

Sprint-VM er god konkurransetrening for Bøkko. Ofte har han hatt problemer på den korteste distansen i allroundmesterskap.

Nå får han sjansen til å vise for seg selv og oss at han kan gjøre 500 meter under 36 blank i de store sammenhenger.

Se sprint-VM direkte i nett-TV fra kl 13.15

Selv om det psykiske presset ikke er like stort i sprint-VM som i allround, er det likevel verdifull trening.

 Skal Håvard være med å kjempe om pall-plassering i VM i Calgary, må 500 meter sitte optimalt.

Han har langt mer inne enn det han fikk vist i EM. Treffer han 100 % i Calgary, mener jeg han er god for 35.50.

To andre håp

Christoffer Fagerli Rukke og debutanten Even Johansen er våre to øvrige  deltakere denne helga.

Christoffer stiller for 4. gang og bør klare noe bedre enn 20. plassene han har til nå. Han ble nr. 6 på den første 1000m i Obihiro i fjor.

Det blir vanskeligere i år når så å si hele sprinteliten er på plass.

For Even gjelder det å holde styr på nervene i debuten og unngå feilskjær. 

Unggutten fra Tynset er et kjempetalent på mellomdistansene og behøver ikke være Norges svakeste kort i VM.

Shani Davis

Shani Davis jakter i helga sesongens første store triumf – vinne sprint-VM i Heerenveen.

Ove Eriksen kommenterer blant annet skøyter og sykkel for NRK. Eriksen har lang erfaring fra begge idrettene og blogger jevnlig.

Andre delmål for amerikaneren er VM-tittelen i allround i Calgary.

Makter han dette ”umulige” målet, kopierer han  Eric Heiden – verdens beste skøyteløper gjennom tidene.

Den fantastiske amerikaneren vant de to VM både i 1977, 1978 og 1979.

Kan kopiere Heiden

Shani Davis ble sprintverdensmester i 2009 og verdensmester allround både i 2005 og 2006.

Makter han begge titlene i samme sesong, vil han ikke ha mange mellom seg selv og Eric Heiden når vi kårer de  største i skøytehistorien.

Men det sitter langt inne for Shani Davis med Peter Mueller som coach.

Kamp mot Lee

Koreaneren Kyou-Hyuk Lee er regjerende mester i sprint. Lee vant sin tredje tittel i Obihiro i Japan i 2010.

Han er raskere enn Davis på 500 og sterk også på 1000.

Den siste 1000 meteren ble avgjørende mellom de to da Davis vant VM i 2009.

Jevnheten til Lee kan bli det avgjørende. Men han gjør oftere feil enn Davis. Og den som skal vinne må gjøre 4 glimrende løp.

Nederlandsk kandidat

Det kan også Stefan Groothuis fra Nederland gjøre. Han har hatt en god sesong til nå og må regnes med.

I dette favorittfeltet hører også den olympiske mesteren Tae-Bum Mo hjemme.

Han vant 500 og tok sølv på 1000 i OL har ikke vist seg internasjonalt før nå denne sesongen.

Finner i toppen

Finnene starter med sine to beste Pekka Koskela og Mika Poutala. Begge har vært noe til og fra denne sesongen.

Poutala med skade og starter for første gang på lenge. Men håpet for finnene ligger vel først og fremst i å vinne en av 500 meterne.

Men det er tvilsomt om de holder på 1000.

EM på skøyter i Italia demonstrerte med all mulig tydelighet at Det internasjonale skøyteforbundet (ISU) arrangementsmessig ikke er på høyde. For å si det litt sarkastisk: ISU kom ikke til tier’n i sitt eget arrangement.

Ove Eriksen kommenterer blant annet skøyter og sykkel for NRK. Eriksen har lang erfaring fra begge idrettene og blogger jevnlig.

Kretsmesterskap

Rammen rundt mesterskapet kunne minne om et kretsmesterskap med 300-400 tilskuere tilstede. Og løpene ute i Collalbo førte til ulike forhold for deltakerne. Det var nære på at mesterskapets beste løper ikke vant.

Les: Gamletreneren: – Håvard kan ikke ha det bra

Les: Geir Karlstad bekymret for Bøkkos form

Vi får håpe ISU tar europamester Ivan Skobrevs ønske til følge og heretter dropper flere mesterskap utendørs. Ønsket om mer rettferdige forhold førte skøytesporten innendørs for over 20 år siden.

Mange, og jeg er en av dem, synes arrangementene varer for lenge. Med løp og vanningspauser varte siste dag av EM over fem timer. Det er en tålmodighetsprøve selv for entusiastene. Slik må det ikke fortsette.

Russiske Ivan Skobrev ble europamester, men dårlige forhold holdt på å frarøve han gullet.

Les: Bøkko: – Samler ikke på 5. plasser

Elendig TV-produksjon

TV-produksjonen var elendig… ”Dette var sytti-talls”, er kommentaren fra mine mest erfarne TV-kollegaer. Blant annet forsvant bildet til stadighet, det skjedde blant annet på det mest avgjørende tidspunktet for mennenes EM; da Skobrev gikk sin 10 000-meter. Det er ISUs ansvar å kvalitetssikre produksjonen. Det kan de umulig ha tenkt på.

300-400 tilskuere fulgte altså EM på stadion, mens 736 000 fulgte Bøkkos 10 000-meter på NRK1. Derfor er det viktig hvordan skøytesporten fremstår på TV.

De idretter som både har de mest spennende konsepter og som produseres best på TV, vinner også kampen om TV-seerne og til slutt sponsorene. På søndag hadde Tour de Ski for menn over én million seere. Da EM gikk på NRK2 på søndag var seertallene på et helt annet nivå – bare 96 000 seere fulgte sendingen.

ISU sitt ansvar

Nå er det først og fremst opp til ISU å utvikle nye konsepter. De må sørge for å kvalitetssikre TV-produksjonene og styrke skøytesporten i konkurranse med de andre vinteridrettene. Selv nederlandske NOS som hovedsakelig bare har skøyter vinterstid, etterlyser nå modernisering fordi interessen er dalende.

Nå er det Håvard Bøkko som blir mester. Kramer er inntil videre historie og jeg tror Bøkko feirer søndag ettermiddag i Collalbo – 20 år etter siste norske europamester.

Ove Eriksen kommenterer blant annet skøyter og sykkel for NRK. Eriksen har lang erfaring fra begge idrettene og blogger jevnlig.

Det er Johann Olav Koss som er vår siste europamester. I Sarajevo i 1991 tok han sin eneste EM-tittel.

Les: «Glemt» EM-gull er Norges siste

Da hadde ikke Norge hatt en europamester siden Amund Sjøbrends triumf i 1981.

Med andre ord hører det til det sjeldne at Norge vinner et EM de siste 30 år.

Kamp mot Skobrev

Når vi ser på Bøkkos sesongbeste på de fire distansene, er han den klart beste av europeerne.

Johan Olav Koss med laubærkransen etter at han ble Europamester i Sarajevo i 1991.

Han er sammenlagt et halvt tidspoeng bedre enn Ivan Skobrev. Og mye tyder på at det er disse to «kamphanene» som kommer til å sloss om mesterskapet.

Og vi får håpe at det ikke blir slåsskamp mellom de to under eller etter 10`ern på søndag.

– Feig drittsekk

Men det vil bli et ønskesenario for mange om de to møtes i siste par på ti tusen. Håvard som har kalt Ivan for å være en feig drittsekk.

Les: – Ivan er en drittsekk

Og Skobrev som mer enn i klartekst har fortalt, at han synes svært godt om Bøkkos lillesøster Hege. Den duellen ser jeg fram til.

Les: Kongen spurte Hege Bøkko om Skobrev

Wouter Olde Heuvel ble nederlandsk mester i romjula og aspirerer til en pallplass.

Enrico Fabris har ikke vist styrke tidligere denne sesongen. Men på hjemmebane kan han igjen gjøre seg gjeldende.

Sven Kramer etter at han ble Europamester på Hamar sist vinter.

I skøytesporten baller alltid ting på seg. Innføring av nye ting kommer alltid i tillegg til det eksisterende.

• Les også: Ådne Søndråls om skøytesportens fremtid

Sprint-VM kom i tillegg til mesterskapene som allerede var. VM Enkeltdistanser  kom i tillegg de tre mesterskapene som fantes.

Ove Eriksen kommenterer blant annet skøyter og sykkel for NRK. Eriksen har lang erfaring fra begge idrettene og blogger jevnlig.

I verdenscupen kom 100 meter i tillegg til andre distanser. Samme historie ble det med lagtempo.

Inflasjon i mesterskap

På programmet nå står EM Allround, VM Sprint, VM Allround og VM Enkeltdistanser.

Dessuten er finalen i verdenscupen så å si identisk med VM Enkeltdistanser.

Jeg tror det er svært vanskelig å få både publikums og TV-selskapenes oppmerksomhet til alle disse mesterskapene.

Kutt ut EM

EM har på mange måter utspilt sin rolle. I dag er EM først og fremst en kvalifisering til VM.

På TV fremstår EM som en europeisk massemønstring og ikke som et kvalitativt, spennende og spektakulært arrangement.

Jeg mener EM kan kuttes ut. VM-kvalifiseringen kan foregå på annen måte.

Kutt ut Sprint-VM

VM Sprint har vel aldri fått det store grepet på publikum.

Når det gjelder sprint, tror jeg, publikum først og fremst er opptatt av hvem som er verdens raskeste mann på skøyter.

Da tenker alle på 500 meter. Og verdens raskeste mann er ikke alltid identisk med vinneren i VM Sprint.

Lag en VM-uke

Det går an å tenke seg en VM-uke som inneholder klassiske distanser, fellesstarter og lagtempo.

Uka kan avsluttes lørdag og søndag med VM allround. VM allround er virkelig ”sjela” i skøytesporten og bør i all hovedsak leve videre som nå. Men bør få færre deltakere enn 24.

Og ti tusen kan avgjøres i fellesstart for plassen fra 5 og nedover. Mens kampen om medaljene avgjøres i 2 par på klassisk vis.

500 og 1000 avvikles som i dag. 1500, 3000, 5000 og 10000 kan alternere mellom klassisk avvikling og fellesstarter eller heat, pluss finale.

Lagtempo må ha OL-opplegg i form av cup. Da kommer øvelsen til sin rett.

I OL-årene kan det holde med VM Allround.

En konsentrasjon av mesterskapene til en uke kan få stor oppmerksomhet både fra publikum og media. VM-uka vil by på det beste av det beste. Den vil by på spenning og dramatikk. Og kan bli den vitamininnsprøytningen skøytesporten trenger.

Ådnes tanker er spennnede, les dem og delta i debatten. Hilsen Ove.

Ådnes gjesteblogg: Det er knapt noen idrett i Norge med en stoltere historie enn skøytesporten. Det er knapt noen idrett som har påvirket oss nordmenn mer en skøytesporten.

Skøyter har preget oss i årtier og bidratt til å gjøre oss til hvem vi i dag er. Vi kan se det i språket vårt, der ord og fraser fra skøytesporten fortsatt er en del av språket vårt.

Om en spør en tilfeldig person på gata om å nevne navnet på fem norske idrettsutøvere som er eldre enn 50 år, føler jeg meg sikker på at majoriteten av dem ville være skøyteløpere. Kanskje har vi Norges stolteste historie.

Jeg kan fortsatt se svart/hvitt-film fra storhetstiden til skøytesporten og sitte med tårer i øyene og klump i halsen i glede og stolthet over å ha fått være en del av denne fantastiske sporten.

Når det nå settes fokus på endringer i skøytesporten, mener jeg det er viktig å se ting i perspektiv. Vi må aldri glemme at skøyter på sitt beste er fantastisk bra. I 1994 var skøyter en av de mest populære idrettene. Finnes det egentlig noe mer spennende enn når Bøkko setter inn et grusomt rykk mot Kramer på en 10.000 meter, eller når verdensrekord flyttes på en 500 meter?

Når vi nå våger å diskutere endringer i skøytesporten er det viktig at vi aldri glemmer dette. Vi må heller ikke falle i fellen med å tro at det alltid var så bra før og alt er bare dårlig nå, rett og slett fordi dette ikke er riktig.

Jeg har tenkt litt over hva det var som en gang gjorde sporten så populær. Det er selvfølgelig mange årsaker, og jeg tror hver og en av oss som elsker sporten vil ha litt ulike vinklinger.

Slik jeg ser det, er de tre viktigste faktorene for at skøytesporten skal fremstå som mer attraktiv og gjøre sporten mer spektakulær, mer kompakt og mer urban. Idrettene som skøyter konkurrerer med har gjort store endringer på disse tre områdene de siste årene. Skøytesporten har etter min mening beveget seg i feil retning. Kan nøkkelen til å gjenreise skøytesporten ligge her?

Urban

Mens ski og de andre vinteridrettene foregikk langt til skogs, ble skøyter historisk sett praktisert inne i byen, der folk bodde. Det var noe magisk med gult, mykt flomlys på en skøytebane på vinterkveldene i et Norge med mye mindre flomlys enn hva vi har i dag.

Sammenlignet med ski og andre konkurrerende idretter, var skøytesporten den gang unik på dette området. Det var den gang ikke mye konkurranse fra andre aktiviteter som kunne tilby det samme.

Den ultimate banen var selvfølgelig Bislett. Bislett hadde en magi og en tiltrekningskraft som var enorm. ”Te med no’ godt i” og Bislett-brølet er fortsatt et begrep mange tiår etter at det ble gått på skøyter på Bislett for siste gang.

Det er en tragedie at vi lot Bislett glippe som skøytestadion. Hvordan kunne vi la det skje? Gradvis har skøytesporten flyttet seg ut av byene. Hamar har aldri hatt, og vil aldri ta, den posisjonen Bislett hadde.

Samtidig har man sett at skisporten og skiskyting kommer nærmere og nærmere sentrum av byene. Snart går man verdenscup i langrenn på Karl Johan, mens det arrangeres VM på skøyter på Geithus. Dette er en veldig farlig utvikling. Geithus har kanskje det sterkeste og beste skøytemiljøet i Norge, men det bor litt for få mennesker der for de største anledningene. Det gjør det også på Hamar og egentlig også i Hereenveen. Det er ingen prestasjon å få mange tilskuere på Karl Johan. Der er det jo mye mennesker uansett. På Geithus eller i Hamar er det en betydelig større utfordring.

Jeg mener det er viktig at skøytesporten jobber for å få arrangert de store mesterskapene inne i de store byene igjen. Det er viktig at vi klarer å gjøre noen av disse til noe mer en et skøyteløp. Vi må skape en ”festival” slik Holmenkollen i dag er, og slik Bislett en gang var. Det ville selvfølgelig være ønskelig, trolig nødvendig, med en hall i Oslo. Tilsvarende ville det være ønskelig om de største løpene i Nederland gikk inne i de største byene. Selv om jeg er klar over at skøytesporten står aller sterkest i Frisland, ville det gitt en ny dimensjon om en kunne arrangere løp inne i Amsterdam.

Kompakt

Verden har blitt mer og mer global og tabloid. Vi blir presentert for det beste av det beste innen sport hver dag. Vi ønsker i stadig mindre grad å bruke tid på å følge ”buljongpar”, og de middels gode.

Mange av stevnene på skøyter tar veldig lang tid. Det unike med skøyter er at jo dårligere en løper går, dess lengre tid synes løperen på TV. For mange virker et 10.000 meter-par med medium minus gode løpere som en liten evighet. Mange slike par etter hverandre er det vanskelig å få andre enn den indre menigheten til å like.

Et skirenn eller et sykkelritt tar også lang tid, men her ser en ikke to og to av de dårligste løpere alene. Favorittene på sykkel er for det meste i TV-ruta hele tiden. Folk vil se de beste mest mulig. Det er Kramer og Bøkko folk vil se. I dag utgjør Kramer og Bøkko for liten del at den totale tiden en sending eller et stevne varer.

Før hadde man landskaper på skøyter istedenfor verdenscup. Her var det vel ikke ikke så mange løpere som var med totalt sett. I et EM eller VM var menn og kvinner hver for seg og hvert enkelt løp tok derfor heller ikke så lang tid. Selvfølgelig er det veldig bra at en nå har menn og kvinner sammen, men en naturlig konsekvens er at stevnene nå tar dobbelt så lang tid.

En av de virkelig store begivenhetene i skøytehistorien var da Oscar Mathisen konkurrerte i tvekamp mot Bobby McLean i 1920 på Frogner stadion. Konkurransen hadde den gang to deltagere, og startpengene de fikk var 95.000 kroner. Publikum ønsker i dag bare å se det beste av det beste. Skøytesporten har beveget seg i en retning der vi ser flere buljongpar enn hva publikum ble presentert for i gamle dager. Når verden ellers samtidig har skjerpet kravet til kvalitet mange hakk, har skøytesporten en utfordring.

Jeg tror vi må innse at vi må presentere et produkt som er mye mer kompakt enn hva det er i dag.

Å se vann fryse er ikke spennende. Vannepauser er drepende kjedelig. I dag består løpene ofte av like mye vannepauser som det er skøyteløp. Etter min oppfatning viser det liten respekt for et publikum når vi tar betalt for at man det meste av tiden skal se vann fryse til is. For direkte TV er vannepausene en stor utfordring.

Vannepausene eksisterer selvfølgelig fordi løperne skal ha like forhold. Jeg tror en er nødt til å innse at vannepausene må minimeres, helst fjernes.

I alpint skulle sikkert også løpere og trenere ønske at løypene ble preparert mellom hver fjerde løper. Slik er det ikke. En må selvfølgelig sørge for at de beste har like forhold slik at det er den beste som vinner. Men med riktig trekning og seeding av løpere bør man ikke trenge mange vannepauser for å oppnå dette. Så får heller de dårligere løperne ”gå gradene” før de får gå på den beste isen.

Jeg mener at en bør etterstrebe å lage et underholdningsprodukt på 1,5- 2 timer som er pakket med det aller beste vi kan tilby. I en slik konkurranse vil bare noen få av løperne synes for publikum på stadion og TV. Men publikum vil oppleve et produkt spekket av kvalitet.

Jeg har stor respekt for behovet for å tilby konkurranser der også de som ikke er aller best kan konkurrere. Jeg har stor respekt for at disse ønsker og trenger å måle krefter med det aller beste. Jeg mener allikevel at vi, for å sikre oppslutning rundt skøytesporten, må organisere løpene på en måte som gjør at vårt ”salgsprodukt” som tilbys TV og tilskuere trimmes opp.

Spektakulært

Om man var tilskuer på en langrennkonkurranse i gamle dager, så man løperne forsvinne én og én ut av skistadion til frokost. Så kunne man se dem komme tilbake én og én ut av skogen til middag med ansiktet fullt av snørr og is. Hvem som vant fant man ofte ikke ut før lenge etterpå. Skiskyting var enda mindre tilgjengelig.

I konkurranse med dette opplevdes skøyter som spektakulært. En kunne se løperne hele tiden og fikk rundetider. Det var stor fart og det var kamp mann mot mann. En kunne se der og da hvem som vant. Det er ikke vanskelig å forstå at skøyter opplevdes som unikt spennende den gang.

Også som radio og TV-idrett var skøytesporten mye mer spektakulær en de andre idrettene.

Mens en kunne sitte nesten i det uendelige og kikke på et bilde av en klokke og et grantre i langrenn ventende på at noen skulle komme ut av skogen, var skøyteløperne der i ruta hele tiden.

I dag er skisporten og de andre idrettene endret dramatisk. Måten sporten presenteres på og øvelsene er annerledes. Vi har fått fellesstart, sprint og Tour de ski med avslutning i en monsterbakke. Enda større endringer har en sett i skiskyting som har trimmet opp konkurranseformen til å fremstå som unikt TV-vennlig og unikt publikumsvennlig.

Skiskyting er kanskje i dag den mest suksessrike vintersporten i Europa. Langrenn har trolig knapt vært større i Norge enn det den er i dag. Noe veldig riktig har de definitivt gjort rent kommersielt.

Om noen spør meg om jeg synes skiskyting eller langrenn har solgt sjela si til de kommersielle kreftene, så vil jeg vel tenke at ja, det har det kanskje. Samtidig kan en ikke være uenig i at disse idrettene i dag fremstår som veldig attraktive for utøvere, tilskuere og TV, og at sportene dermed fremstår veldig robust.

Skøytesporten var en gang det mest spektakulære som fantes. I dag oppfattes vi av mange som det minst spektakulære. Det er mange i Nederland og Norge som ikke er enig i dette. Utfordringen er at det er veldig få som deler denne oppfatningen som bor i andre land enn i disse to, og det er veldig få som deler denne oppfatningen som er yngre enn 40 år. De fleste er faktisk over 60 år. Om 30 år er de aller fleste av oss døde, eller veldig gamle. Hvem skal da se på skøyter på TV, eller som tilskuer på stadion?

Vi står her ved noe som trolig er det største dilemma som skøytesporten noen sinne har stått overfor. Om vi skal gjøre sporten attraktiv for andre enn nordmenn og nederlendere over 50 år, så tror jeg vi er nødt til å gjøre store endringer. Disse endringene vil mislikes sterkt av de over 50 år i Norge og Nederland som elsker skøytesporten slik den er i dag over alt på jord.

Sjela i skøytesporten  må alltid bevares

Jeg synes vi aldri blindt skal selge sjela i skøytesporten. Denne sjela er sterkest representert ved VM allround. Etter mitt syn er dette et mesterskap som aldri bør røres i form. Dette mesterskapet har en unik historie og en unik posisjon. Vi bør behandle noe med en så sterk historikk og tradisjon med respekt. Respekt for vår historie og respekt for alle oss som elsker denne konkuransen.

Det eneste endringene en bør gjøre med VM allround er etter min oppfatning mindre vannepauser og færre deltagere, spesielt på de avsluttende distansene.

Etter min oppfatning bør en stille seg spørsmålet om vi trenger EM allround og sprint-VM slik det arrangeres i dag. Skøytesporten har så mange mesterskap at det nesten er unntaket at det er en helg der det ikke er nasjonalt mesterskap, europamesterskap eller verdensmesterskap. Vi vanner etter min oppfatning ut ”produktet” for mye. Jeg kan ikke komme på noen andre sammenlignbare idretter der det er slik. Jeg mener også vi bør se på muligheter for å endre verdenscupen.

Jeg synes at vi skal tørre å gjøre ganske store endringer. Har vi egentlig noe valg?

Vi må være attraktive for nye generasjoner. Og vi må la idretten bre om seg i popularitet blant TV-tittere i nye land. Jeg mener vi må utfordre de beste kreftene som finnes innen TV og underholdning, og vi må tørre å gjøre endringer som oppleves som dramatiske. Noen ville si at dette har skøytesporten alt har forsøkt. Vi har hatt 100 meter og vi har lagtempo. Utfordringen med dem begge er at det ikke er bra TV. Selv om lagtempo fungerer slik den blir presentert og produsert i et OL, er langt de fleste TV-produksjoner jeg har sett ikke bra.

Om en analyserer alle verdens idretter vil en se at det gjerne er to ting som gjøre en idrett populær:

• At det er gøy å praktisere idretten
• At  idretten gjør seg bra på TV

De idrettene som skårer høyt på begge disse er de mest populære. Et eksempel er fotball.

Jeg er helt sikker på at det er potensiale til å lage et produkt som gjør seg bedre på TV enn hva situasjonen er i dag. Om en utfordret flinke TV-mennesker er jeg sikker på at de ville være mulig å gjøre enorme forbedringer som ville gjøre TV-produktet mye lettere for mange å like. Jeg er ikke sikker på om ISU, eller vi som har vært en del av sporten, nødvendigvis er de som best evner å se hva som bør gjøres for å lage et bedre TV-produkt.

Personlig liker jeg mange av elementene en ser i kortbane (short track). Om en ser på seertallene for siste OL, var interessen stor verden over.

Konklusjon

Vi må etter min oppfatning tørre å gjøre endringer som hates av den indre menigheten av skøytesupportere. Mange vil si at vår sjel og identitet aldri skal være til salgs og at vi aldri må gjøre slike endringer. Om vi ikke tør å gjøre disse tøffe valgene, er jeg veldig redd skøyter vil ende opp med å tiltrekke seg samme oppmerksomhet og posisjon som bueskyting eller fluekast.

Jeg mener det er viktig at de som ikke ønsker noen endringer selv, også innser at dette er virkeligheten. Om vi virkelig er glade i skøytesporten må vi evne å se at sporten trenger endringer som vi som elsker sporten slik den er i dag nødvendigvis ikke vil like selv. Virkelig kjærlighet for sporten er vel evnen til å se hva som er det beste for sporten. Ikke utelukkende å dømme ut fra hva vi i meinigheten liker.

Det første steget er at vi evner å ha en skikkelig diskusjon. En diskusjon der det er høyt under taket, og plass til alle. En diskusjon som gir rom for endringer.

For meg dreier endringene som må komme seg om at den må bli mer urban, mer spektakulær, mer kompakt – men fremdeles med respekt for sjela i skøytesporten.

Mange har sikkert andre forslag og tanker. Jeg gleder meg til å høre disse.