Tarjei verdensmester

Jeg har sett Tarjei Bø gå noen gode 20 kilometere de siste årene. Historien om dem forteller om hvor fort det har gått med stryningen:

 27. mars 2008: ”Strålande, Tarjei!”. Hele forsiden til lokalavisa Fjordingen er ryddet. Det lokale håpet Tarjei Bø har blitt nummer fem på 20 kilometeren i NM på hjemmebane. Markanes egen 19-åring hadde slitt med sykdom, men gikk et kjempeløp. Og det holdt til forside.

1. april 2009: Alle trodde Emil Hegle Svendsen hadde vunnet 20 kilometeren under NM på Lillehammer. Men på et sent startnummer kom en 20-åring fra Stryn som ingen hadde kontroll på. Da Bø kom i mål var han plutselig Norgesmester.

18. februar 2010: Bø får sin OL-debut. Med en beskjeden 21. plass. Tre tilleggsminutter. Men det var jo bare trening for stafetten. Som Norge vant etter en kanonetappe av 21-åringen fra Stryn.

2. desember 2010: Bø blir nummer fire i verdenscupåpningen i Østersund. Bø er 22 år og endelig i verdenstoppen. Uka etter tar han sin første verdenscupseier.

8. mars 2011: Under tre år etter den mirakuløse femteplassen i NM er Tarjei Bø verdensmester.

Jeg har bare en ting å si i dag: STRÅLANDE, TARJEI!!!!

Her er siste nytt fra Sibir: Torsdagens mixed-stafett blir et av vinterens store høydepuinkter.

Norge stiller med disse fire: Tora Berger, Ann Kristin Flatland, Ole Einar Bjørndalen og Tarjei Bø. Endelig satser Norge tungt på mixed stafett i et VM, og de er ikke alene. Tyskland har Neuner, Henkel, Peiffer og Greis. Russland stiller med sine beste på hjemmebane. Og Sverige, som var det første landet som skjønte at denne øvelsen hadde noe for seg, stiller selvsagt med sine beste kvinner og menn. Frankrike gjør det samme. Kort oppsummert: Dette blir en fantastisk konkurranse.

Det internasjonale skiskytterforbundet har som mål å få mixed stafett på OL-programmet. Torsdagens VM-renn blir den beste reklame de kunne ønsket seg.

Hjemmefra hører jeg at VM-feberen herjer. Ikke så rart når det er ski-vm på hjemmebane. I Sibir er det skiskytterfeberen som gjelder. Vi i NRK skal formidle festen som best vi kan. Så må dere gi mixed-stafetten en sjanse. Det blir nemlig et høydepunkt.

Og det vet jeg du ikke vil gå glipp av.

Emil Hegle Svendsen kan bli vinterens store navn

Spenningen er endelig utløst: Det ER en skiskytter i troppen til VM i nordiske grener. Valget falt på Emil Hegle Svendsen. Han skal etter alt å dømme gå tredje etappe for Norge i VM i Oslo. Dagen etter går han helt sikkert sprinten i VM i skiskyting – i Sibir. Det er mildest sagt et C-moment han begir seg ut på. Men jeg skjønner godt at han tar sjansen. 

Herrestafett er for skinasjonen Norge den viktigste grenen i et VM på hjemmebane. Emil Hegle Svendsen er hentet inn for å sikre gullet vi bare må ha. Vi ønsker ingen ny Fauner-opplevelse på hjemmebane. Derfor skal de beste gå – om de så har børse på ryggen til daglig. Og om han er i posisjon kommer Petter Northug jr til å spurte Norge til seier. Det vil bli en enorm seier – men alt annet enn gull vil bli mottatt med dempet begeistring.

Emil kommer derfor til å være fokusert på én oppgave i dagene før stafetten. Skytingen kommer i annen rekke. Og nettopp det kan være vinneroppskriften.

For om det ender med gulljubel i Holmenkollen, kommer Emil Hegle Svendsen til Khanty Mansiysk med et stort smil om munnen. Med senkede skuldre. Da kan det bli mer gull. For til VM i skiskyting rekker han ikke å bli nervøs. Mon tro om ikke det gir et mentalt overtak på konkurrentene?

Ole Einar Bjørndalen hadde en lignende oppladning til skiskytterkonkurransene i OL i Salt Lake City i 2002. Først fokuserte han på tremila. Han gikk et godt løp, selv om medaljen uteble. I skiskyting ble det gullrush. Plutselig stemte alt.

Reisen til Sibir er lang, men med gull i Holmenkollen blir den betydelig kortere. Med suksess også i Russland blir Emil Hegle Svendsen vinterens store idrettsnavn i Norge.

Hvem hadde takket nei til den utfordringen?

Tarjei Bø og Emil Hegle Svendsen feiret dobbeltseier i Oberhof.

Ja, vi har blitt bortskjemte denne vinteren. Tarjei Bø, Emil Hegle Svendsen, Ole Einar Bjørndalen og Lars Berger har alle vunnet renn denne sesongen. Stafetten i Hochfilzen vant vi også.

Slikt er morsomt. Men fallhøyden – den er enorm. Jeg tar meg selv i å være litt skuffet etter denne uka i Anterselva. Tredjeplass til Lars Berger på sprinten og tredjeplass på stafetten er ukens pallbeholdning for gutta.

Så da kommer spørsmålet: Var de norske skiskyttergutta i for tidlig form? Jeg håper ikke det. Det er uvanlig for de norske å gå verdenscup tre uker på rad. Også i Pokljuka før jul var formen på vei ned for de norske. Høyden i Anterselva er også en x-faktor som særlig Tarjei Bø har liten erfaring med.

Personlig tror jeg at en litt middels uke er det som skal til for å løfte de norske skiskytterherrene fram mot VM i Khanty Mansiysk. Men russere, tyskere og franskmenn er på vei mot storformen og Norge må gjøre alt riktig om VM skal bli en norsk fest. Med så mange triumfer tidligere i sesongen kan VM fort bli en liten nedtur om ikke Norge leverer flere medaljer – av gull.

Tarjei Bø og Emil Hegle Svendsen har også verdenscupen sammenlagt å tenke på. Derfor bør de gå så mange renn som mulig for å sanke poeng. Men det kan også ødelegge VM-formen. Balansen er hårfin.

Én ting er jeg helt sikker på: Ole Einar Bjørndalen er på gang. Alle vet hva det betyr.

Og forresten er jeg sikker på én ting til: Det er godt å ha Tora Berger!

Så skjedde det endelig igjen: For første gang på to år tok Lars Berger en verdenscupseier i skiskyting. Når den mannen treffer på alle skudd på en sprint går det som regel slik. Faktisk hadde han ikke trengt å treffe på det siste skuddet. Farten i sporet var nemlig så god at Lars Berger hadde vunnet sprinten i Ruhpolding med ni treff. Med ti var han helt suveren.

Med Bergers suksess er det plutselig ikke klart hvem som blir Norges fjerdemann på stafettlaget i VM i Khanty Mansiysk. Tre mann er helt klare: Bjørndalen, Bø og Hegle Svendsen. Den fjerde blir Alexander Os. Eller Lars Berger. En Berger med god selvtillit kan få en nøkkelrolle på det norske VM-laget i skiskyting. Som en outsider på sprint og jaktstart. Og som en del av et gulljaktende stafettlag. Akkurat som i forrige VM, der han tok sølv på sprinten og gull på stafetten.

Samtidig vil en Lars Berger i form være den skiskytteren som langrennslandslaget helst vil ha med seg på den mye omtalte tredje etappen i ski-VM i Oslo. Den stafetten går fredag 4. mars. Dagen etter er det sprint i VM i skiskyting. En vanskelig gjennomførbar kombinasjon.

 – Jeg håper det dukker opp en som er god i skøyting, sier Lars Berger. Han skulle nok gjerne gått i Oslo. Men som fersk vinner av et verdenscuprenn er han også veldig lysten på å vise seg fram i den idretten han driver med på heltid.

Berger har gjort store ting i ski-VM før. På fire starter har han tre gull (hvorav to på stafett) og én fjerdeplass (med fall!). Rutinen gjør ham til det sikreste kortet å satse på av skiskytterne når langrennstroppen skal tas ut. Ole Einar Bjørndalen har ikke hatt den formutviklingen han har ønsket. Tarjei Bø og Emil Hegle Svendsen har ikke Bergers rutine på en langrennsstafett.

Nå ser det ut til at Berger blir en viktig mann for Norge i skiskytter-VM. Og da lurer jeg på: Kommer herrestafetten i Holmenkollen til å gå uten en eneste skiskytter på det norske laget?

Denne sesongen slår det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) til med hele tre mixed-stafetter på verdenscupprogrammet. Jeg er egentlig ganske begeistret for denne øvelsen fordi:

–          Stafett er gøy

–          Kvinner og menn på samme lag er ganske unikt

–          Flere nasjoner kan hevde seg i toppen enn på vanlig stafett

–          Den beste skiskytternasjonen totalt vinner

Så langt er alt bra, men så kommer vi til problemet: Skiskytternasjonen Norge gir blaffen i hele greia. Nå på søndag skjer det igjen. For lørdag kveld reiser Emil Hegle Svendsen, Tarjei Bø, Ole Einar Bjørndalen, Tora Berger og Ann-Kristin Flatland fra Pokljuka. De står over søndagens mixed-stafett. Og hva gjør svenskene? De topper laget. Hørt det før?

Jeg synes ikke det er så rart at de norske skiskytterstjernene står over mixed-stafetten når de først skal stå over noen renn. Men det illustrerer et problem: Dersom mixed-stafett skal få ut sitt potensial, må statusen til denne øvelsen heves. Jeg mener den burde legges om: Én mann og én kvinne på hvert lag. De går en sprintstafett med for eksempel seks skytinger. Semifinaler og finale. Dobbel pengepremie. Og resultatet teller i den individuelle verdenscupen (regelen om at tre renn i verdenscupen kan strykes må da gjeninnføres, slik at for eksempel Christoph Sumann ikke skal tape verdenscupen sammenlagt på at han ikke har noen makker som kan være med å kjempe i toppen).

IBU jobber som bare det for å få mixed-stafett på OL-programmet. Det vil heve statusen til denne øvelsen vesentlig. Men jeg er redd det ikke er nok. Lag en ny formel-1-øvelse med skikkelig fart i. Og hvis nordmennene så fortsetter å ta juleferie, da kan vi bare begynne å lure. For det er vel ikke god, gammel norsk skepsis til alt som er nytt i vinteridrett som er grunnen til at Norge ikke topper laget på søndag?

Ole Einar Bjørndalen på pressekonferanse i Hochfilzen. Bak: bilde fra jaktstarten der han endelig slo Emil Hegle Svendsen (bilde tatt med mobilkamera)

Det startet i VM i Östersund og siden har Bjørndalen vs Hegle Svendsen vært den store duellen i skiskyting. Tør vi håpe på nye kamper mann mot mann allerede til helgen i Hochfilzen? Uansett, her er mine topp fem Bjørndalen-Svendsen-dueller, så langt:

Jeg har kommentert skiskyting for NRK siden 2008. Skiskyting er fascinerende, og jeg håper du blir med på diskusjonen dersom du har noen synspunkter på det jeg skriver.

5. Jaktstart, Hochfilzen, desember 2009: Bjørndalen hadde vunnet sprinten og Hegle Svendsen startet som nummer ni, halvminuttet bak. Tilslutt ble det spurt mellom tre mann: de to norske og Østerrikes Simon Eder. Svendsen tok en frekkis på vei inn på stadion og spurtet ifra. Bjørndalen, som hadde vist et fint rykk i Östersund uka før, ble nummer tre.

4. 20 km, OL i Vancouver, februar 2010. Hegle Svendsen vant, Bjørndalen delte sølvet med hviterusseren Sergei Novikov. Bjørndalen gikk raskest og kunne avgjøre på siste skyting. Det klarte han ikke. I mål var han bare 9,5 sekunder bak Hegle Svendsen med én bom mer.

3.  Sprint, Ruhpolding, januar 2010. Et av de beste sprintrennene noensinne. Begge skjøt 10 treff og begge var i form. Bjørndalen ledet med fire sekunder ut fra stående skyting. I mål var Hegle Svendsen tre sekunder foran.

2. Jaktstart, Östersund, desember 2010. Forutsetningene gjør dette løpet så unikt. Hegle Svendsen avgjorde på siste runde både på normaldistansen og på sprinten. På sistnevnte løp falt Bjørndalen attpåtil fra seieren. Alle tre løpene i Östersund i 2010 aspirerer egentlig til denne lista, men jeg velger meg jaktstarten. Fordi det var så jevnt, så lenge. Og fordi følelsene tok overhånd til slutt.

1. Fellestart, VM i Östersund, februar 2008. Der det hele begynte. Det vil si, det begynte på 20 kilometeren noen dager før. På fellesstarten ble det spurtoppgjør mellom Kongen og Kronprinsen. Kronprinsen vant og dermed startet på en måte en ny epoke. Den vi er i akkurat nå. Bjørndalen-vs.- Hegle Svendsen-epoken…

Hva er ditt favorittøyeblikk i kampen mellom Emil og Ole?

Anna Carin Zidek vant i Østersund - med startnr. 7 (Foto: SCANPIX)

Slik blir det denne vinteren også. Sprint og normaldistanse i skiskyting får ikke ut sitt potensial. For det er alltid slik at de beste starter først og de svakere løperne må gå til slutt. Dette fører igjen til at:

–          Stemningen synker på arenaen og publikum drar hjem før det hele er over.

–          TV-seerne begynner å zappe

–          NRK og andre TV-selskaper avslutter sendingen før alle er i mål.

En startliste i skiskyting er delt i fire grupper. De beste kan selv velge hvilken gruppe de vil gå i. Men de nasjonene som har flest utøvere er også nødt til å plassere minst én utøver i hver gruppe. Likevel blir resultatet nesten bestandig det samme: Spenningen er utløst omtrent før vi er halvveis i rennet. Og hva er da vitsen med å følge med videre?

Rettferdighet viktigst

Grunnen til at de beste vil gå først er selvsagt at de vil gå under best mulig forhold. På en måte er dette rettferdig. Det er jo slik at forholdene ofte er best i starten og at løypa blir tregere etter hvert. Og alle vil jo at den beste skal vinne.

Men: Forskjellene mellom de beste og de dårligste i et verdenscuprenn er enorm.  Jeg mener det ikke spiller noen rolle om de antatt beste starter tilslutt. Så lenge de beste går omtrent samtidig vil konkurransen bli rettferdig. Da vil vi også få mer spenning for alle involverte: Utøvere, publikum, TV-seere.

Unntak

Det finnes unntak. Under ekstreme værforhold vil det faktisk være slik at de som starter sent taper flere minutter i langrennstid. Da er det ikke verre enn at man kan gjøre et unntak om værmeldingene tilsier det.

 Gjør som i langrenn!

Fornyelse har vært et nøkkelord når skiskyting etter hvert har blitt den mest populære vinteridretten på TV. Men startrekkefølgen er det tydeligvis ikke så lett å gjøre noe med.  For en gangs skyld må skiskyting se til langrenn. Der starter de beste til slutt. Og som regel vinner den beste. Hvorfor kan ikke skiskytterne følge deres eksempel og gi oss den spenningen de faktisk kunne ha gitt oss?

Og det til tross for at det begynte så strålende. For den 9. januar, i Oberhof, tok han sin første verdenscupseier i 2010. Fellesstarten Kongen av skiskyting gikk der var bortimot perfekt. 19 treff. Lynkjapp skyting. Taktisk klok skigåing. Og langt foran nestemann i mål. Vancouver-OL var bare en drøy måned unna. Superformen var i anmarsj. Det lå an til å bli en kjempefest for Bjørndalen.

Det drømte vi om. Og det trodde vi på.

Nedtur

Fasiten ble ikke helt slik. Sølvet på 20 kilometeren var bra. Stafettgullet var fantastisk. Men resten var ikke for vanlig Bjørndalen-standard å regne. Heller ikke i etterkant av OL ble det noen verdenscupseier på 36-åringen.

Vi kan analysere og synse så mye vi bare orker. Men sett under ett er 2010 uansett et magert år for Kongen av skiskyting. Mannen har 91 seiere (pluss den ene seieren i langrenn som vi alltid nevner i parentes). Den første kom i januar 1996. Og fra 1997 har det kommet minst tre seiere per kalenderår. Han må med andre ord lykkes før jul om ikke året 2010 skal bli hans minst seiersrike på 14 år. Tar han to seiere i desember blir dette året som 1997 og 1998. Lenge siden det også.

Tid for revansje?

I sine aller beste år har Ole Einar Bjørndalen levert over 10 verdenscupseiere. Toppåret er faktisk OL året 2006. Til tross for gullmangel i Torino var det et fantastisk Bjørndalen-år. Da vant han 12 verdenscuprenn, sju før sommeren og fem etter (pluss det ene i langrenn i november 2006). 

Sju individuelle renn skal skiskyttergutta gå før jul. Ole Einar Bjørndalen vinner ikke alle. Men han kan vinne noen, og med fullklaff kan han kopiere de to ”mellomårene” 2004 og 2008. Begge årene ble det fire triumfer totalt. Og begge gangene kom Ole Einar Bjørndalen kraftig tilbake. Elleve seiere i 2005. Ni i 2009.

En topp motivert Bjørndalen stiller til start i Østersund til uka. Jeg tror Kongen av skiskyting kommer tilbake denne gangen også. Hva tror du?