Tror jeg må trekke meg litt på karakteristikken av «Are You The One, Are You The One?» som «ultra-groovy», ved et gjenhør nå hører jeg at det ikke er såå kult, men i hovedsak Pastorius som kjører egne licks mens McLaughlin shredder på toppen. «Continuum» er dog fortsatt en nydelig sak, og såpass annerledes i arrangementet enn på Pastorius’ eget 1976-album at den er verdt å høre. Gitaren fargelegger på en bra måte. Om man så foretrekker live- eller albumversjonen får være opp til hver enkelt. Ellers er vel plata egentlig så-som-så, men likefullt et interessant dokument.

Om Weather Report kan regnes som superband er forresten «Nubian Sundance» fra «Mysterious Traveller»-plata (1974), «Badia» fra «Tale Spinnin'» (’75) og balladen «Dream Clock» fra «Night Passage» (1980) store favoritter i min bok.

Enda et superband, og enda en one-off-foretéelse, er forresten Paul McCartneys «Rockestra», med blant andre Dave Gilmour, John Bonham, John Paul Jones, Pete Townshend og Gary Brooker. Et opptak fra dem er utgitt under Wings-monikeren, på en 7-tommer fra 1978.

Her er en artig video: http://www.youtube.com/watch?v=6g1DDiLyQZk
Og her er Wikipedia-artikkelen om prosjektet (eller snarere om låta): http://en.wikipedia.org/wiki/Rockestra

Sitter akkurat og hører på The New Standards. Morsomt gjenhør. Hørte nemlig MYE på den da den kom ut. Hancock var jo tidlig ute med å ikke bare spille gamle popslagere (som Stella by Starlight og Night And Day), men også vår tids pop/rock-låter. Andre som har vært flinke til det er feks Brad Mehldau og The Bad Plus. Og det er litt av et lag han har samla.

Liker egentlig Hancock best fra riktig gamle dager. Både han og Zawinul gikk seg litt vill på 80-tallet med kjipe synthlyder og dårlig smak. MEN The New Standards låter bra, mye takket være at han lot være å bruke daterte loops alla de på Dis IS Da Drum og selvfølgelig stjernelaget som er med.

Hadde aldri hørt om Trio of Doom, men nå sjekker jeg dem ut. Har forelpig bare hørt gjennom Dark prince/Para oriente og syns den kanskje er litt vel «overspilt» – men moro lell.

Av gode super-konstellasjoner innen jazzen kan nevnes Herbie Hancocks «The New Standard»-gruppe, med Brecker, Scofield, Holland, DeJohnette og Don Alias i tillegg til sjefen sjøl (sjekk for eksempel ut coverversjonen av Prince sin «Thieves in the Temple» fra plata med samme navn som orkesteret, ur-funky saker med et sjeldent suggererende piano-riff som grunnmur). Bandet hadde for øye å vise at moderne, samtidige pop- og rockelåter med litt omarrangering kunne duge som en ny generasjon av jazz-standards.

Et annet jazz-eksempel: i mars 1979 spilte en rekke amerikanske jazz- og popartister i Cuba, på den såkalte «Havana Jam»-festivalen. En helt spesiell konstellasjon som opptrådte i denne forbindelse var «Trio of Doom», med herrene John McLaughlin, Jaco Pastorius og Tony Williams. De to førstnevnte stammet som kjent fra henholdsvis Mahavishnu Orchestra og Weather Report, mens den siste sannsynligvis ikke trenger noe annet skussmål enn at han spilte med Miles Davis fra han var 17 år gammel. Trioen spilte et kort sett på Karl Marx Theater i Havana, og det ble med denne ene opptredenen, men noen dager etter at festivalen var i boks dro guttene til Columbia Studios i New York og spilte inn musikken de hadde øvd inn. Disse opptakene lå lenge brakk, men ble utgitt for et par år siden på Sony BMG. Blant høydepunktene finnes en nydelig versjon av Pastorius’ «Continuum» og en ultra-groovy versjon av McLaughlins «Are You The One, Are You The One?». Anbefales sterkt, et viktig, underkjent og oppsiktsvekkende blad i jazzrock-sagaen.

Innen den progressive rocken og fusion-genren kan også det britiske bandet UK nevnes. Bandet drev på fra 1977 til 1980, og besto av briljante nerdemusikere som John Wetton og Bill Bruford fra King Crimson (og også fra henholdsvis Family og Yes), Eddie Jobson, som på denne tiden også spilte med Roxy Music (og tidligere i Curved Air), og Allan Holdsworth, en ikke ukjent supergitarist kjent fra en rekke mer og mindre utagerende fusion-fests i og rundt 70- og 80-tallet. «Thirty Years» fra deres første, selvtitulerte plate og tittelsporet fra andreplata «Danger Money» kan anbefales.

Av mislykkede og/eller fæle supergrupper kan nevnes Emerson, Lake and Palmer-avleggeren «Emerson, Lake and Powell», som beviste at fordums dagers store proghelter lett kunne tryne ett hundre prosent om de bare holdt det gående gjennom tilstrekkelig mange tiår. (Mange ville kanskje hevde at det originale ELP, som av mange fortsatt blir kalt «den første supergruppa», også luktet kalkun, men det får være en annen historie).

I 2006 dukket det også opp en gruppe satt sammen av fire norske superstjerner med hver sin (nye?) gitar, men la oss slå det fast: «the less said, the better».

Flere stinkers finnes nok, og jeg poster dem her om jeg kommer på noe. Takker ellers for et finfint program, fredagsettermiddagen blir noen ekstra hakk mer groovy med dere på lufta.

Mvh Jørn Inge, Bergens-student og aspirerende musikkbøff.