Lørdag morgen hoppet derfor en kompis og jeg på bussen fra Lillehammer til Rena. I sekken hadde vi skismørning, drikkeflaske og energibarer. For første gang skulle vi gå hele Birkebeinerløypa, og for første gang skulle vi gå over 5 mil på ski i løpet av én dag.. På vei til Rena merket jeg at spenningen i kroppen begynte å stige ganske kraftig, men vi var ved godt mot og fulle av krefter og pågangsmot.

Sistnevne skulle det vise seg at vi kom til å trenge i relativt store mengder. Da vi hoppet ut av bussen på Rena stod nemlig velkomstkomitéen klar. Den bestod av sludd, tett tåke og kladdeføre. Vi tenkte ?det her blir nok en herlig tur?. Så klinte vi på noen lag med smørning og la i vei.

Allerede etter en drøy kilometer måtte vi stoppe og skrape. 4 cm snø satt som limt under de nypreppa skiene. Gli var et fremmedord og det var 53 km igjen til Lillehammer (Og 13 km igjen av den første oppoverbakken..)

Én time senere gikk vi i kjent ?danskestil? oppover bakkene, fortsatt på vei mot den første bakketoppen. Konstant kladding førte til at vi bare kunne glemme å gå teknisk riktig, her var det bare å komme seg opp bakken.

Da vi gikk og svetta og småbanna oppover bakkene, må jeg innrømme at jeg spurte meg selv opptil flere ganger hvorfor jeg hadde meldt meg på dette prøverennet? Jeg fant ikke en eneste god grunn, og kom frem til at jeg ikke kunne ha vært tilregnelig i påmeldingsøyeblikket.

Sinnet vokste proposjonelt med at kreftene forsvant. Hva ville jeg egentlig oppnå med denne turen? Ikke får jeg diplom, og det står jo ikke engang folk langs løypa som ser på meg og tenker ?se der ja, han var sprek gitt!?

Humøret ble noe bedre da jeg fikk i meg en halv banan og en tørr Marie-kjeks på matstasjonen på Kvarstadsetra, og etter 5 timers blodslit staket vi oss inn på oppløpssida. Men da dukket et nytt problem opp. For i det vi gikk i mål på Birkebeineren skistadion følte jeg at ?JA, jeg klarte det! Nå er målet nådd, nå er sesongen over, jeg kan legge skiene i garasjen og finne frem grillen.?

Da var det godt å ha en kompis som kunne minne meg på at ?Ja ja Runar, den 17. er det ut på tur igjen da..?

Det løftet holdt jeg i mange år, jeg var aldri engang i nærheten av å sprekke. Skiføret på Vestlandet og i Australia er heller ikke det beste, så de gamle Madshusskiene stod og samlet støv hjemme i garasjen.

Men for halvannet år siden gjorde jeg lillehamring av meg, og her gå jo alle på ski. Folk går på ski til jobb, hjem fra jobb og i helgen går de opp å den høyeste fjelltoppen de ser, før de suser hjem igjen. Derfor tenkte jeg at skal jeg først bo midt i denne snøfonna her, må jeg jo gå på ski jeg også.

Så for et drøyt år siden gikk jeg til Erling Jevne, min store skihelt, og sa: ?Jeg trenger et par nye ski?.

Noen tusen dobbeltak senere sitter jeg altså med et ark foran meg med følgende overskrift: ?Bekreftelse på påmelding til Birkebeinerrennet?. Jeg får svært blandede følelser når jeg leser denne setningen. Riktignok har jeg gått et tosifret antall mil på ski denne sesongen, men det er forskjell på å tusle rundt på Birkebeinerstadion med toddy på flaska og det å skulle gå 54 lange kilometer over fjellet fra Rena til Lillehammer.

Fra å være en rødsprengt 6. klassing som hatet langrenn, har jeg blitt en Birkebeiner som løper ut på ski så fort jeg har mulighet. Men 54 virker fryktelig langt.. Jeg vil ikke si jeg er redd, men jeg er fryktelig usikker på hva jeg har begitt meg utpå.

Har du noen tips til hvordan jeg bør forberede meg?
Eller har du noen gode eller mindre gode opplevelser fra Birkebeinerrennet som du vil dele med andre?
Eller er du kanskje like fersk som meg og lurer på hvordan du bør bruke de siste ukene frem mot rennet?

Legg inn en kommentar!

Hilsen Runar Henriksen Jørstad,
NRK-blogger