Noe av det mer spennende jeg vet er når man avtaler et møte et eller annet sted, til en eller annen tid, og man plutselig står der sammen med denne eller disse personene, det kan være midt oppe på fjellet et sted, gjerne måneder etter at man gjorde avtalen. Selv med fremmede mennesker jeg bare har kommunisert på e-post eller telefon med har jeg noen ganger gjort dette, senest i går kveld da jeg hadde en fantastisk fin skitur fra Skansebakken til tårnet på Oppkuven i Nordmarka med en venninne. Slike møter er magiske, de er som møtet mellom David Livingstone og Sir Henry Morton Stanley midt i Afrika.

En annen type av magiske møter er der hvor stedet er felles, men hvor tiden er forskjøvet, gjerne med flere hundre år. Man befinner seg på steder hvor noen har utforsket, levd, arbeidet eller omkommet for lenge siden, og man kan formelig kjenne suset fra gamle dager. Jeg kjente for eksempel dette godt da jeg for noen år siden gikk Skagastølsryggen til Store Skagastølstind. Hver hammer, skar og stein har navn etter tidligere klatrere og fjellfolk; Berges chaussé, Halls hammer, Mohns skar, for å nevne noen eksempler.

Da jeg gjorde noen historiske undersøkelser i forhold til krysningen av Sverige langs polarsirkelen, som nå bare er noen timer unna, så kom jeg over følgende kuriosa.

The Man Who Flattened the Earth
Etter publiseringen av det vitenskapelige verket Discourse on the Shapes of the Heavenly Bodies i år 1732, av den franske matematikeren Pierre-Louis Moreau de Maupertuis, blusset vitenskapen geodesi (læren om jordens kurving bl.a.) opp som et hett tema i Vitenskapsakademiet i Paris. Snart gled diskusjonen vekk fra teori og over i empiri, gjennom en diskusjon rundt målemetoder og kalkuleringer.

Teoretisk var det generelt harde fronter mellom tilhengere av engelskmannen Newton, som nylig var død (i 1727), og tilhengere av den for lengst avdøde franske filosof Descartes lære om himmellegemer og deres bevegelser. Ikke overraskende fulgte frontene i stor grad landegrensene. Når det gjaldt geodesi derimot var frontene snarere av empirisk enn teoretisk art. Etter målinger av den franske astronomen Jacques Cassini i 1718 ble det hevdet, mot Newton, at jorden var avlang snarere enn flattrykt.

Maupertuis tok opp denne tematikken i sine arbeider, og leste som en følge av dette Newton med større og større iver utover 1730-årene. Særlig var det tiltrekningskraften mellom himmellegemer i Newtons arbeider som opprørte hans motstandere, noe som ikke er besynderlig. Det er en underlig kraft som vi i våre dager sjelden setter spørsmålstegn ved, men som den gang var en nyvinning i fysikken, og som avløste den kartesianske kosmologi.

For å avgjøre spørsmålet om jordens krumning en gang for alle, sendte Vitenskapsakademiet i Paris ut to ekspedisjoner; én til ekvator og én til den nordlige polarsirkel. Den sørlige ekspedisjonen reiste til den spanske kolonien Peru i mai 1735. Året etter satte den nordlige ekspedisjonen av gårde med første stoppested Stockholm, og med ingen ringere enn den parisiske matematiker og levemann Maupertuis som leder.

Den akademiske delen av gruppen besto av, foruten Maupertuis, den svenske astronomen Anders Celcius, matematikeren Alexis-Claude Clairaut, astronomene Pierre Le Monnier og Charles-Etienne Camus og kartmakeren Abbé Régionald Outhier. Fra Stockholm og kongelig audiens reiste de tross svenskekongens bekymring og motforestillinger til Torneå innerst i Bottenvika ved utløpet av Torneälven.

Formålet med turen var å måle lengden av en breddegrad langs en meridian, en avstand på ca 111 km. For dette formålet måtte de ha med seg det mest moderne av måleutstyr som var å oppdrive. Nok en gang forarget Maupertuis sine landsmenn ved ikke bare å ta med seg kvadranter og klokker fra franske instrumentmakere, han bestilte også en del instrumenter fra England, blant annet en senit sektor med et påmontert tre meter høyt teleskop fra instrumentmakeren George Graham i London.

Møtet
Det er nå på sin plass å bemerke at det er langs Torneälven, som er grensen mellom Finland og Sverige nord for Bottenvika, at man finner det lille stedet Juoksengi på polarsirkelen hvor nettopp min tur på 400 km i luftlinje tvers over Sverige starter, etter en lengre togtur, søndag kveld den 2. mars 2008, hele 272 år etter Maupertuis ekspedisjon til Lappland. Jeg skal komme tilbake til Maupertuis og livet de levde langs Torneälven i de månedene de var der senere. For de som er interessert så har Mary Terrall skrevet en god bok om Maupertuis som heter The Man Who Flattened the Earth.