I de berømte artiklene Über Begriff und Gegenstand (On Concept and Object) og Über Sinn und Bedeutung (On Sense and Meaning), begge fra 1892, gjør den tyske filosofen, logikeren og matematikeren Friedrich Ludwig Gottlob Frege rede for sitt viktige skille mellom Sinn og Bedeutung, mellom det vi kan kalle meningsinnholdet til et begrep og det objektet begrepet refererer til.

Frege forkaster et syn fremsatt av den engelske filosofen John Stuart Mill som går ut på at et egennavns betydning eller meningsinnhold kun er det objektet navnet refererer til. Frege hevder at hvis a og b er navn på det samme objektet, da vil identitetsutsagnet a = b være det samme som a = a. Men åpenbart kan det første utsagnet inneha mer informasjon enn det andre. Både utsagnet ”Morgenstjernen er Venus” og ”Aftenstjernen er Venus” bærer med seg mer informasjon enn utsagnet ”Venus er Venus”. Man kan godt kjenne til både Aftenstjernen og Morgenstjernen uten å vite at de refererer til den samme planeten, man er heller ikke nødt til å kjenne til at begge navnene refererer til planeten Venus.

Man knytter muligens et helt annet sett med konnotasjoner til Venus enn Aftenstjernen; det knytter seg (eller kan knytte seg) forskjellige presentasjonsmodus til hvert av de to uttrykkene. Dette er hva Frege kaller Sinn, eller som jeg refererer til som meningsinnhold.

Mumle Gåsegg alias Johan Borgen, Bernhard Borge alias André Bjerke, Arthur Omre alias Ole Arthur Antonisen, Mari Osmundsen alias Anne Kristine (Kia) Halling, Hanna Winsnes alias Hanna Olava Strøm, Kim Småge alias Anne Karin Thorshus, Kristian F. Biller og Stein Riverton alias Sven Elvestad; mange norske forfattere har gitt ut bøker under pseudonym, og noen har gått så langt som å gjøre pseudonymet til sitt egentlige navn.

Knut Hamsun er intet unntak i så måte. Han er døpt Knud Pedersen, men tok etter hvert etternavn etter stedet han vokste opp på på Hamarøy og kalte seg Knud Pedersen Hamsund, før han etter det som må betegnes som en ortografisk glipp ble hetende Knut Hamsun.

En av grunnene til at kunstnere velger å bruke et pseudonym kan være at de ønsker å iscenesette seg selv, fremstille seg selv på en eller annen måte som gir tilhørerne andre klanger eller konnotasjoner til navnet. Uansett står det fast at selv ved navnebytte så er ikke referansen til navnet forandret, eller…?

Identiteten mellom det nyfødte barnet med navn A og oldingen 90 år senere ved navn A er ikke liketil. Nesten alle A’s celler vil være byttet ut og mange psykologiske trekk vil være radikalt forandret; hvordan kan navnet A ha samme referanse etter 90 år når referansen er så radikalt forandret? Dette er et filosofisk spørsmål som er blitt kalt problemet rundt personlig identitet over tid. Spesielt interessant er dette spørsmålet i forhold til nettopp Knut Hamsun som så radikalt gikk fra anarkistiske sympatier i sin ungdom til nazistiske på sine gamle dager.

Hamarøyskaftet

Knut Hamsun besang spesielt nordlandsnaturen i en rekke bøker. Ikke så rart når man beveger seg rundt på Hamsund, Hamsuns gamle trakter på Hamarøy; med Lofotveggen midt i mot i nord, og det karakteristiske Hamarøyskaftet (612 moh) i sørvest. Hamarøyskaftet har etter sigende også hatt flere navn oppigjennom historien, men referansen er klinkende klar der det står som en grindehvalfinne opp mellom Eldridtinden (629 moh) i øst og Nordlandsfjellet (736 moh) i vest. Ved foten i nord ligger det store Straumvatnet, bare adskilt fra Nordsjøen med en kort liten elv.

Hamarøyskaftet er en lett klatretur, men det anbefales å sikre seg oppover. Marianne og jeg hadde ikke med oss klatreutstyr, og kunne uansett ikke brukt det på grunn av Mariannes store gravide mage. Vi bestemte oss allikevel for å ta dette skaftet i nøyere øyesyn og gikk 200-300 høydemeter på sti før vi stod ved foten av fjellet. Oppe i de bratte fjellsidene kunne vi se klatrere bevege seg, og det er ikke til å stikke under en stol at det kriblet godt i kroppen. Neste gang skal vi helt opp på toppen.

Retur?

Årets ferietur i Nord-Norge gikk mot slutten. Vi tok med oss Steigen og den vakre Engeløya med kritthvite strender før vi satte kursen inn i landet og returnerte til Bærum via Røros. Vel hjemme lå det et brev og ventet på meg hos vår hjelpsomme nabo. Det var en bekreftelse fra Skattekontoret på at min søknad om navneendring var innvilget. Da jeg reiste på ferie het jeg Helge Kåsin. Da jeg returnerte het jeg Helge Kaasin.

Navnet Kaasin ble i sin tid tatt av min oldefar Olav som ønsket å kvitte seg med sine gamle av gårdsnavn ervervede etternavn, og fant i all sin Telemark-elsk et skikkelig Telemarksnavn på dåpsattesten utstedt i Flesberg angitt som Ole Martinsen Krinkerud, født 13. juni 1885 og gravlagt i Kongsberg 83 år senere som Olav Martinsen Kaasin, født 12. juni 1885, død 15. nov. 1968. Min lemfeldige omgang med fakta ble påpekt av min onkel Arne Brekke som i en e-post sier følgende om min oldefar:

Ja du leste riktig, både fornavn, etternavn og fødselsdag er blitt endret. Ikke alle brydde seg om denne endringen, og kalte han fortsatt Ola Krinkerud eller Krinkeru’n. Ikke alle navneendringene har han stått for selv. Når det gjelder etternavnene har han vel i tråd med tradisjonene i Numedal skiftet etternavn etter plassene/gårdene hvor familien var bosatt. Jeg skal ikke ramse opp alle stedene de har bodd, men kan vise til at da bestefar Egil Kaasin ble født ble navnet hans på dåpsattesten Egil Prydsjø. Men siden de kun bodde noen år på plassen ble han den eneste av familien med dette etternavnet. Bestefar Kaasin’s bror Magnus som er født 2 år senere er innført i kirkeboka i Uvdal som Magnus Kaasin. Familien var i løpet av disse to årene flyttet til Kaasin-kaaset i Uvdal og var dermed av tradisjon og lokalmiljø og presten tildelt etternavnet Kaasin, et navn hele familien senere brukte og brakte med seg da de noen år senere flyttet til Fiskum, til gården Liverud, ikke langt fra her vi bor.

Men nå kan en vel stille seg spørsmålet hvorfor de ikke fikk den nye gårdens navn igjen. Svaret ligger vel i at de nå hadde flyttet ut på flatbygdene hvor disse navneendringene ikke ble praktisert lenger – forskjellig tradisjon og praktisering av navnloven.

Du kaller din oldefar for Telemark-elsker. Dette skal jeg ikke bestride, for det vet jeg ikke noe om, men han var Numedøl på sin hals, og kunne navnene på alle plasser og gårder i hele Numedal, og visste navnene på folkene som bodde der. Han kan ha vært overtroisk da han ikke ville være ved å være født den 13. Han var bokmålutøver til opp i 20-årene, da han konverterte og ble nynorskmann på sin hals (lite tolerant overfor familien som brukte bokmål). Jeg mener å ha hørt at han gikk på folkehøgskole i Telemark, men sin kone traff han i Numedal. Riktignok var hun født og oppvokst i Telemark, men ellers var det så vidt jeg vet lite kontakt til konens familie, etter at svigermoren og hennes mann døde.

Så navnet Kaasin som slekten besitter. Dette har nok ikke noe med Telemark å gjøre, ei heller at din oldefar ville kvitte seg med gårdsnavnet sitt – han var nok gårdbruker hele sitt liv, men drev med andre sysler ved siden av. I unge år var dette som tømmermann, og i eldre år som agent og handling med gammelt. Distriktet han dekket innbefattet så langt jeg vet deler av både Buskerud, Telemark og Setesdal.

Uttalen av navnet har endret seg med årene og ble nok av Uvdølingene uttalt med ”ø” (”Køsin-køse”).

Min farmor bærer ennå navnet Kaasin, men min far fikk med et pennestrøk av presten ved sin dåp modernisert navnet sitt til Kåsin. Dermed ble også jeg hetende det. Men nå er det slutt. Nå heter jeg Kaasin. Helge Kaasin. Mon tro om referansen er den samme?

Årbostadtinden rager 1179 (eller 1181) meter over Dyrøysundet i Vågsfjorden på Andørja, i Ibestad kommune, sør i Troms fylke. Med denne ikke ubetydelige høyden i nordnorsk kystsammenheng, så er det Andørjas fjerde høyeste topp; Andørja, Norges mest fjellrike øy.

Nærmest alene og perifer troner Årbostadtinden med to stupbratte og én bestigbar side på nordøstsiden av øya, ikke langt fra der veien – som nesten slynger seg rundt hele øya, men bare nesten – stopper. Frustrert ser man som trafikant og reisende veien forsvinne uten spor i et villnis av grønne vekster og bratt ur før øyet glir over den voldsomt slyngede broen til fastlandet – eller var det fra fastlandet til øya (?) – som ligger over Mjøsundets smale tarm som en tegners nonchalante genistrek.

Et 450 høydemeter bredt grønt belte av ormegras, lyng og bjørkeskog, bare avbrutt av Storelvas ville og glinsende fall som en cowboys bredbenede beltespenne, gir den freidige vandrer den første piskesnert; her er bratt og sleipt, og ganske så fuktig, i alle fall om man ser seg blind på kart og GPS og ikke følger den tilsynelatende feile sti, angitt av en velbrukt traktorvei. Så et tips der; følg den traktorveien til ende, og du får en langt lettere vei gjennom urskogen.

Vel gjennom det grønne beltet smalner Storelva til, i det den til dels dekkes av svinnende snø. Noen meandersvinger videre opp bratte kneiker, og brått står man ansikt til ansikt med en liten bu og en flat hei som ligger som en dal og et band mellom havet i nord og dalen Vasskaret i sør, fjellene Klåptinden (998 moh) og Rundtinden (899 moh) i vest og Årbostadtinden i øst. Sauer beiter mellom furer som forgrener seg som kapillærer i det grønngule frodige myrlandskapet, som ved siden av lukten av fjell har en eim av bjelleklang og fersk sommer over seg.

Vi tok en rast litt lenger nede, så vi går videre etter en rask titt inn vinduene på den lille bua. Den sparsommelig opptrukne stien er forsterket av sperrebånd som er lagt ut for neste helgs motbakkeløp (Tour de Andørja: Triple Challenge) – hvor for øvrig rekorden er syke 45 minutter og 50 sekunder på 1179 (eller 1181) høydemeter. Vi følger merkingen frem til fjellets sørlige kant og kan skue ned i Vasskaret med den flott Vasskarura og den slanke fjorden Straumbotn som punkterer Andørja i nord og strekker seg 6-7 grunne km sørøstover inn på øya.

På 700 høydemeter begir vi oss for alvor oppover i ura. Fjellet er her ute forrevet og likner ikke seg selv bare noen meter lenger mot nord; snarere er det mer likt seg selv mot sørøst og nordøst hvor det kaster seg utfor i frynser og sprang. Her er strukturen grovere og fastere, mens den lenger inne er mer finkornet, steinet og løs.

Høydemeter legges på høydemeter, og til slutt, etter passelig strev, kan vi rusle bort, hånd i hånd mot den voldsomme toppvarden som står der oppe sammen med flere andre likesinnede. Marianne trykker sin struttende mage først inntil varden slik at vårt barn, som denne dagen er minus tre måneder gammelt, er først på toppen, før vi, hennes lykkelige foreldre sammen kan legge hendene på de tempererte steinene.

Vi skriver oss inn i toppboken i den gule plastbeholderen, konstaterer at det ikke har vært så mange her oppe før oss i år, tar de foreskrevne bildene, før vi suger inn den fantastiske utsikten. Vi ser Dyrøya i nord, vi ser Harstad i sørvest, vi ser Kråktindan nærmere i vest, vi ser rett bort på Vasskartinden (1140 moh), Skardtinden (1150 moh), Langlitinden (1276 moh) og Kråkrøtinden (1187 moh) med den unnselige breen Blåisen som det også er blitt plass til på denne vanvittige øya. Lenger sør ligger Snøtinden (1215 moh) og bak der i sør, tvers over Astafjorden på fastlandet i Gratangen ligger Løvdal, hvor Mariannes mor er oppvokst.

På vei ned benytter vi oss i forsiktighet av snørennen som ligger som et hvitt slips på vestsiden av dette gråskjortekledte fjellet. Snøen har for det meste en passelig råtten karakter, men stedvis utviser den fordums hardhet og man bør være på vakt; en utglidning er ikke å spøke med. Og til dere som alltid skal skli på baken ned slike renner; ikke gjør det, jeg har selv sett en alvorlig ulykke på grunn av slik dumhet i Hurrungane under Store Skagastølstind, det er verken nødvendig eller hyggelig.

Ved hytta tar vi oss en rast før vi suser nedad stien gjennom det grønne beltet og ned til havet. 6,5 timer er langt fra noen rekord, men så var vi tre individer hjulpet av bare to par ben der oppe også. Vel blåst Marianne!