Helge Kaasin med dekk. Foto: Helge Kaasin

Etter at sommeren har forløpt stille og rolig for min del med noen fine nærturer til fots og enkelte flotte sykkelturer i Vestmarka, så har høsten nå kommet med all sin prakt. Tro mot meg selv og årstidenes gang fant jeg igjen frem mitt gamle sett med bildekk. Dragsele til pulk, tynt statisk tau, staver og to sammenkoblede bildekk er alt du trenger, pluss litt guts og mange gode svar til forbipasserendes spørsmål om hvilken pol du har tenkt deg på tur til; jada, mange spør.

Mennesket er nakent under himmelhvelvingen og nakent står det i skogen uten en naturlig plass. Den store hjernen har tatt plassen til instinktene, og uten erfaringen som erstatning har det ingenting å gjøre i skogen; det blir en tilskuer. Talløse beskrivelser i tekst og bilde skildrer mennesket som skuende inn i naturen som på et fruktfat oppstilt for stilleben. Fiskestangen i relieff, med duppen duvende i stille skogsvann, insektene surrer, suset fra grantoppene og lukten av bål.

Beskrivelsene glemmer kroppen. Kroppens posisjon og tilstand er uhyre viktig for oppfattelsen av naturen som stilleben. Kroppens trivsel speiles i det stille skogsvannet. Sjelens dyp speiles i skogsvannets dyp. Allikevel er tilskuerrollen den minst tilfredsstillende av kroppens interaksjon med naturen, fordi den mangler den naturlige knytningen og nytten. Vi blir som på zoologisk hage, hvor grensene mellom hvem som er tilskuer og hvem som er beskuet skifter, og det hele er på spissen kunstig. Naturen ser med et skjevt smil på oss der vi sitter velkledde og korrekte i beskuerrollen.

Annerledes er det når kroppen tar del i naturen, når kroppen tar skogen med vold og bruker den. Kroppen oppleves som en inntrenger i naturen og tar dermed sin plass, finner sitt sted og tar seg til rette i sin nyttetagen. Når kroppen kan leve av naturen og føle naturen som en del av kroppen, da er vi så nær naturen som vi kanskje kan være. Sjelden kan vi dessverre oppleve denne lidenskapelige brytekampen med elementene.

Heldigvis finnes det en skala man kan bevege seg på som ligger mellom det å observere naturen på zoologisk hage og det å krabbe rundt naken i skogen småspisende proteinrik maur og larver. Man kan ta toget over Hardangervidda eller kjøre bil, man kan gå en tur eller sykle, eller man kan rett og slett spenne på seg to slitte bildekk (uten felg) og småløpe som en gal gjennom ulendt terreng så sau, mennesker, fugler og svære stein skvetter unna.

To dekk. Foto: Helge Kaasin

Det fine med å løpe med dekk er at det er skikkelig tungt hvis du holder deg unna grusveien eller asfalten og kommer deg ut i skiløypetraseen, og du får mye større friksjonsflate mot naturen; ikke bare skosålene trykker mot moder naturs rygg, men også stavenes pigger og to dekk i horisontal posisjon skurer hennes kuede rygg. Og hun liker det! Hun sukker fornøyd når du sliter deg gjennom en myr, eller når dekket fester seg i en stein eller en rot og du må bruke all kraft for å rykke deg videre. Bak deg ligger det et flott bredt spor du kan være stolt av, ikke bare blir du mer i ett med naturen og finner din rettmessige plass, men du holder også kulturlandskapet i hevd med aktive tiltak mot gjengrodde stier!

Se min artikkel Å løpe med dekk på kaasin.no for tips på hvordan man skal rigge seg til med dekk.

Som tidligere nevnt er mitt turmedisinskrin nå velvoksent. Det inneholder det meste som skal til for å takle normalt kroppslig vedlikehold og prekære situasjoner langt fra folk både med og uten hvit frakk. Jeg har selvsagt ikke med meg så mye medisinsk utstyr på toppturer eller vanlige skogsturer hvor farene er langt færre og mindre alvorlige enn på langtur.

Skrinet er nå klart for turen som starter 1. mars fra tettstedet Jouksengi langs Torneälven på svensk side av grensen mellom Finland og Sverige. Stedet ligger på polarsirkelen, og vår oppgave er å komme oss tilbake til Polarsirkelsenteret på norsk side 40 mil i luftlinje unna. Turen er beregnet å skulle ta 14 dager, noe som innebærer over tre mil om dagen i et rimelig flatt skogsterreng som etter hvert går over i fjellområder nær grensa. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men med tung pulk bak oss er det et ambisiøst mål. Det betyr lange dager i selen, men vi håper å kunne nyte naturen og stillheten foran sprakende bål også.

De medisinene og det medisinske utstyret jeg tar med er ment i hovedsak å skulle håndtere muskelsmerter, betennelser og kutt. I tillegg har jeg med en del ting som skal forhindre plager, som for eksempel kuldekrem, gnagsårplaster, sportstape og solkrem. Dette er faktisk helt prekære ting å ha med seg på en slik tur og kan hvis det er gjenglemt stoppe turen. Å gå sår i rævva med gnagsår og solstikk er ikke å anbefale.

Innholdsliste

• Solkrem (faktor 30)
• 7 pk kvikkforbinding (medium og små)
• 2 pk bandasje
• 2 antiseptiske servietter
• 4 stk Compeed plaster for hælsprekker
• 10 stk Compeed plaster for gnagsår
• 1 rull sportstape
• Intimservietter
• 2 pk strips til små kutt
• 1 nåleholder
• 1 kirurgisk pinsett
• 1 pinsett
• 1 saks
• 2 skalpellblader
• 3 engangssprøyter
• 6 sprøytespisser (3 stk 0.60 x 25 mm, 3 stk 0.80 x 40 mm)
• 3 flasker 10 mg/ml Xylocain lokalbedøvelse
• 3 stk kirurgiske nåler
• 10 tabletter Paralgin forte
• 30 tabletter Paracetamol feberdempende (à 500 mg)
• 30 tabletter Amoxillin infeksjonsdempende (à 500 mg)
• 50 tabletter Tramadol smertestillende (à 50 mg)
• Vitaminer
• Speil
• Tannbørste
• Tannkrem
• Kuldesalve
• Såpe

Noen dager er underligere enn andre. Som i en film ser jeg meg selv trykke sprøytespissen inn ved pennestreken som skal indikere et kutt i min fastleges arm. Jeg stikker nålen inn ved starten av ”kuttet” og fører nålen inn i kjøttet langsetter. Han ber med presse ned sprøyten og jeg kjenner hvor tungt det er å sprøyte det sterile vannet inn i armen hans. Med ett sier han, ”Au! Nå kjenner jeg det presser på. Kroppen min har jo heller ikke lyst på dette vannet. Vi hadde ikke mer saltoppløsning.” Jeg trekker nålen ut.

Bakgrunnen for dette underlige scenarioet er som følger. Min kamerat Hans Jakob Rogstad og jeg skal gå Sverige på tvers langs polarsirkelen meget snart, og siden dette er i et område av Sverige hvor det er svært glissent med bebyggelse, så er sikkerhet kritisk. Skjer det noe så er det ikke sikkert vi får kontakt med omverdenen på en stund, så vi må klare oss selv. Vi skal ha med øks for vedhogst til bål, så muligheten for kutt er noe vi må ta inn over oss. Stålkanter på skiene, kniver og benbrudd er jo også mulige showstoppere. Derfor spurte jeg min lege for en stund siden om han ville gi meg en innføring i å sy kutt, og utstyre meg med nødvendige medisiner for en slik tur. Han sa seg villig til å gjøre dette når turen nærmet seg. Og nå var altså stunden kommet.

Min fastlege fant først frem en del strips og sprøyter. Så fant han frem nåler og noen skalpellblader. Han fortalte om benbrudd, kutt og lokalbedøvelse. ”Strips er fine til å lukke mindre kutt med, men de holder ikke for kutt som er i bevegelse, der er det bare sying som gjelder.” Han fortalte at det er lurt å bøye sprøytespissen slik at vinkelen på sprøyten blir enklere å kontrollere. Deretter stakk han seg selv i sin egen arm mens han sa, ”Dette gjør ikke noe vondt, stikk nålen helt inn… au! Der traff jeg visst en nerve!”. Han trakk nålen ut og ba meg gjøre det samme på han.

Han forteller meg at lokalbedøvelsen slår inn momentant og varer i ca seks timer. Ved et eventuelt benbrudd bør man først sjekke hvor bruddet er ved å klemme på bruddstedet og høre den høylydte klagingen til pasienten. Etter lokalbedøvelsen er satt vil ikke pasienten kjenne noe og dermed heller ikke kunne gi noen tilbakemelding. ”Stikk sprøyten dypt ned, ja stikk helt ned til beinet og rot litt rundt slik at du får satt bedøvelsen der den trengs.”

Deretter fant han frem en nåleholder som han sa han ikke trengte lenger og som jeg kunne få. Han fant også frem en kirurgisk pinsett. Nåleholderen ser ut som en saks, men har egenskapene til en liten tang og sveiseklemme. Den kan låses i skaftet. Pinsetten er spesiell fordi den har mothaker ytterst, noe som gjør at den lettere kan gripe tak i hud.

Så hentet han frem en av kirurgnålene og viste hvordan jeg skal sy et kutt. For ordens skyld, dette viste han på et stykke papir. Det er ikke vanskelig å sy, men knuten er litt komplisert. Her er en lenke til teknikken: http://studentportal.uib.no/ferdighet/index.php?link_id=139023&sublink_id=139033&subsublink_id=139042. ”Sy dypt slik at kuttet lukker seg godt”, sa han, ”og stram til knutene skikkelig. Det er som oftest heller ikke nødvendig med bedøvelse for å sy.”

Dette måtte jeg selvsagt teste da jeg kom hjem, og han har helt rett. Det er kun den første tiendels millimeteren av huden hvor smerten kjennes. Når man trykker nålen inn ser man plutselig til sin overraskelse at nålen har banet seg vei langt innunder huden uten smerte.

Dermed skulle jeg være skolert for å håndtere de vanligste ulykker. Legen skrev så ut noen resepter og som en følge av dette så er mitt medisinskrin velutrustet.