Verden består av objekter i et utall størrelser og kombinasjoner, avhengig av perspektiv; det vil si sanseapparat og egen korporlig størrelse. Min kropp er entall for meg og de fleste av mine observatører, men sett i en annen målestokk er jeg et mylder av skapninger; flercellede og encellede organismer, inntrengere og forsvarere.

Flere av disse organismene består igjen av organismer, og lengst innerst, eller i alle fall så langt vi per i dag kan fatte, så svever det neutroner, protoner, kvarker og atomkjerner i et univers av tomhet. Rommet, og prinsipper som nærhet i tid og rom, bevegelse og noenlunde lik form over tid, bidrar til å gi oss en omverden bestående av objekter med tomhet mellom. (At også mellomrommene har en spennende historie å fortelle ble gjort meg bevisst på en kunstutstilling jeg engang besøkte, hvor kunstneren hadde tatt avstøpninger av nettopp dette ”imellom” tingene.)

Språket hjelper oss med å holde objektene fast, og gjør oss i større grad i stand til utforske og grave oss dypere ned i omverdenen. Å navngi objekter, samlinger av objekter, prosesser og tendenser er en øvelse om avslører noe på samme tid som den tilslører noe annet, og gjennom denne fokusering hvor forgrunn og bakgrunn blir definert, så definerer vi oss selv som mennesker. Livet er, om ikke lykkeligere, så i alle fall rikere for de av oss som evner og ønsker å se etter skyggenes opphav i Platons huleliknelse.

Ser man stort på det er min kjære Marianne i ferd med å foreta en langsom og, ved forløsningen, smertefull celledeling. (Underlig er det at en sammensmelting av celler på et mikronivå skal forårsake celledeling både på micro- og makronivå.) Jeg har begynt å benevne henne i flertall. Samtidig har vi begge fått et forhold til den lille skapningen som nettopp ligger i fosterstilling i hennes midte. Den buklete magen viser muligens en liten rumpe her, et hode der, eller er det omvendt?

Det at Marianne både er én og to på samme tid kan synes paradoksalt, men det paradoksale næres kun av språkets bastanthet, på samme måte som Zenons paradoks om umuligheten av å komme seg fra A til B når man hele tiden må tilbakelegge halvparten av strekningen, halvparten av halvparten, halvparten av halvparten av halvparten, og så videre, ad infinitum. Igjen står hverdagen som en redningsplanke ut av det filosofiske; vi klarer å komme oss fra A til B i det daglige, på samme måte som den vesle jenta vår både er en del av Marianne og et objekt/subjekt i seg selv.

Vi befinner oss i disse dager på Kjerringøy, bedagelig henslengte i finværet på gresset foran vår spartanske campinghytte på Kjerringøy camping (underlig nok beliggende over én kilometer fra havet som jo er en stor del av hva Kjerringøy har å by turister på), hvor vi lørdag skal bivåne nok en sammensmelting av to objekter/subjekter i ett felles begrep: ekteskap. Våre to venner, hvis ekteskapelige lovnad ble inngått for ett år siden på toppen av Mont Blanc, har valgt vakre Kjerringøy utenfor Bodø som åstedet for denne ikke-biologiske celleforening.

Vår reise nordover fra Bærum langs norskekysten, etter krysning fra øst til vest via Strynefjellet, tok til fra Geirangers suvenirbonanza, via Trollstigen og Åndalsnes, Molde, Kristiansund, via familiære forbindelser på innlandsidyllen Snåsa, Brønnøysund, Sandnessjøen og resten av det herlige Helgelandskysten (et land jeg burde kunne gjøre til mitt på bakgrunn av navn), før vi ankom Bodø og etter hvert Kjerringøy. Rekorden er fire ferjer på én dag, og da har vi tatt det ganske med ro. Bilkjøring avbrutt av ferjer er allikevel en ganske behagelig ferieform. Pausene gir seg selv, og man blir påvirket av den sveleaktige roen som ferjelivet anviser.

For oss fjellfanter, for tiden hemmet av/velsignet med forkjølelse og graviditet, er veien mellom vanvittige fjell både frustrerende og fascinerende. Livet er på vei inn i en ny æra, og fjellene kommer i annen rekke, i alle fall for en stund.

Da er det uansett fint å møte en studiekompis/turvennepar fra noen år tilbake tilfeldig på Kjerringøys nærkolonial, med to små barn på sykkelferie før turen for deres del går til sydligere strøk og et annet strandliv enn det Nord-Norge kan tilby. Ethvert av livets faser har sin sjarme; sett fra fjellenes perspektiv virker jo det hele så uendelig kort og ubetydelig lite uansett.

Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.

Drivdalen med E6 i bunnen skiller på det nærmeste Dovrefjell i nord fra Rondane i sør. Vi parkerte bilen på Otta lørdag formiddag etter en lang tur nordover fra Bærum. Klokken ringte 0430 og vi rakk med god margin Trondheimstoget på Otta stasjon kl 1137. Da var pulken pakket med det man trenger av mat og fasiliteter for fire dager i telt på høyfjellet.

Toget til Hjerkinn tar akkurat en time. Solen skinte fra en skyfri himmel da vi bukserte pulk og ski ut fra toget, noe den fortsatte med helt til solnedgang. På perrongen sto det flere farende fanter vi kom til å stifte perifere kjennskap til på turen over fjellet. Det var flere stereotypier representert: noen som oss, et par, mannen med tung pulk, kvinnen med sekk; far med prepubertal datter; venninnegjeng; mor og datter; kjernefamilie med ett barn fra tidligere ekteskap og to fra det nåværende; far med tightskledde gutter, og mange flere.

Mot Grimsdalshytta

Vi fant etter hvert skisporet og slet oss gjennom råtten snø og tett vegetasjon langs veien 3 km tilbake til Hageseter, før vi fulgte løypen oppover og oppover, men allikevel mot sør mot Grimsdalshytta, 18 km unna. Traseen følger langs elveleiet til elva Gautåe et godt stykke før den runder kolossen Gråhøe i vest og klatrer opp til 1292 moh, før den igjen går ubønnhørlig nedover mot Grimsdalen via elveleiet til Tverråe. Det siste stykket var det verste. Jeg måtte sette pulken foran meg i de bratte kleivene for i det hele tatt å ha en sjanse til å styre og holde farten nede. Da vi møtte vegetasjon var snøen vanvittig løs og vi kjempet oss gjennom med både smil og bannskap.

Vel nede ved elven ikke langt fra Grimsdalshytta var klokken blitt nærmere 1900. I det på det nærmeste snøløse landskapet var det ikke lett å finne plass for teltet, men vi fant et sted med både tilgang på rennende vann og hard snø som kunne fungere som feste for snøpluggene til teltet. Vi laget mat ute og la oss etter hvert i den kalde kvelden inn i teltet for en god natts søvn.

Mot Dørålseter

Fra Grimsdalshytta har man to videre fremrykkingsmuligheter; enten rett sydover over Gravhøe, eller langs veien gjennom Grimsdalen før de to traseene møtes der Haverdalen og Grimsdalen, eller Haverdalsåe og Grimsåe møtes, i et virvar av morener. Vi valgte den lengste, men minst bratte veien, av naturlige årsaker.

Sur vind i mot gjorde den ellers solrike dagen noe mindre flatterende, men pulken gikk lett langs veien. Etter 8 km gange gikk vi forbi Tollevshaugkyrkja som vi selvsagt etter å ha sett på kartet trodde var en riktig kirke, men som skulle vise seg å være en topp av en hard bergart som overlevde siste istids skuringer bedre enn det omkringliggende fjellet. Etter å ha gått rett østover var det nå på tide å vende nesa sørover igjen og vekk fra veien. Lite snø hadde ikke så mye å si for meg og mine fellekledde ski annet enn at pulken gikk tregere over gress og myr, men for Mariannes klisterkledde ski resulterte de mange bare flekkene i en solid og nærmest komplett samling av fjellets flora under skiene.

Morenene der Haverdalen og Grimsdalen møtes er et fascinerende stykke Norge og ganske annerledes enn Rondane lenger syd. Vi slet oss opp på den ene morenekammen etter den andre, og etter mye om og men klarte vi å komme oss over den siste. Fra Haverdalen kom vi alle de andre farende fantene vi så gikk over fjellet i møte, og foran oss lå Stygghøin som vi skulle følge langs østsiden. Vinden tok seg opp et par hakk og siden det allerede var blitt sent på ettermiddagen var snøen blitt råtten. I tillegg klarte jeg det kunststykket ikke å se at vi krysset hovedsporet, så vi fulgte et skispor som gikk lenger øst enn hovedsporet, som førte oss over Ellankollen og ut i bratt lende ned mot Vidjedalen.

Etter tøffe tak med motvind, djupsnø, barflekker og bratte nedoverbakker kom vi oss ned til løypa igjen og vi hadde Dørålseter innenfor synsfeltet. På grunn av vinden besluttet vi å sette leir der vi befant oss, og mens slitne anorakkledde skygger strevet seg frem mot lyset og varmen på Dørålseter, så plugget vi fast teltet til snøen før vi satte opp stenger og fikk vårt lille mobile hjem i stand tross vinden. Middagen smakte godt også denne kvelden.

Mot Rondvassbu

Vi kom inn på det nærmest snøløse tunet på Dørålseter idet skiløpere i alle varianter og typer på sett og vis kom seg helskinnet ned fra hytta og ut på løypa på den harde og sporfulle snøen denne blanke, men igjen vindfulle morgenen. Vi var i godt driv da tre jenter passerte oss og jeg dro kjensel på et par av dem; det er utrolig hvor man møter kjentfolk.

Løypen førte oss sørvestover langs Dørålsåe og Vidjedalen ca 3 km før vi igjen måtte kjempe oss over morener og inn i Bergedalen på vestsiden. Her stiger løypa noen kilometer før den flater ut og ender i krysset mellom Bergedalen i nord, Rondvassdalen i sør og Langglupdalen i øst. Langt de fleste foretrakk å ta veien østover mot Bjørnhollia, men vi fortsatte i den varmende solen mot Rondvatnet.

Her var vi inne i kjente områder (http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/29/copyright-rondane/), og svære topper som Digerronden, Midtronden, Høgronden, Rondslottet, Veslesmeden og Smedhamran gjorde at det kriblet i toppturgenet. Vi kom oss ned på Rondvatnet og i fint driv entret vi Rondvassbu langt tidligere enn planlagt. Vi satte oss i solveggen sammen med mange andre og tok en brus og en pils. Påskestemning de lux!

En stund etter ble vi enige om å gå et stykke til, noe som betydde at vi var i ferd med å gå hele veien ned til Mysuseter. Som sagt så gjort. Vi gikk de ca 10 km på rekordfart. Marianne kom halvveis på at bussen ned fra Mysuseter til Otta gikk klokken 1620, og etter hesblesende staking og skøyting med pulk var vi nede ved bussen klokken 1619. Vi fikk lempet pulken inn i bussen og var på vei ned til sivilisasjonen, våren og bilen på Otta stasjon.

Det er mandag ettermiddag i Oslo. T-banen jobber på spreng for å frakte passasjerer til sine forskjellige destinasjoner rundt om i byen. Så også meg. Jeg setter meg ned på en ledig plass og trekker frem en av bøkene jeg leser for tiden. Passasjerer kommer og passasjerer går, mens jeg sitter fordypet i boken Wittgenstein’s Mistress av David Markson.

Hovedpersonen Kate – en noe forvirret middelaldrende kvinnelig kunstmaler som lever en omflakkende tilværelse alene på en dyre- og folketom jordklode – befinner seg kontemplerende i sitt nåværende tilholdssted, et strandhus, over et maleri av det selvsamme[*] huset. I dette avbildede huset (heter det nå egentlig i et avbildet hus og ikke på et avbildet hus?) så befinner det seg en person i et vindu i annen etasje, det samme vinduet som Kate selv – som altså ikke egentlig eier huset, men som bare bor der for øyeblikket – ser solnedgangene fra.

Hun skriver:

Still, it is interesting to speculate suddenly about just who might be lurking at my bedroom window while I am typing down here right below.

Well, and on the wall just above and to the side of me, at the same time.

All of this being merely in a manner of speaking, of course.

Although I have also just closed my eyes, and so could additionally say that for the moment the person was not only both upstairs and on the wall, but in my head as well.

Were I to walk outside to where I can see the window, and do the same thing all over again, the arrangement could become much more complicated than that.

For that matter I have only noticed something else in the painting.

The door that I generally use, coming and going from the front deck, is open.

Not two minutes ago, I happen to have closed that same door.

Obviously no action of my own, such as that, changes anything in the painting.

Nonetheless I have again closed my eyes, trying to see if I could imagine the painting with the door to the deck closed.

I was not able to close the door to the deck in the version of the painting in my head.

Had I any pigments, I could paint it closed in the painting itself, should this begin to trouble me seriously.

There are no painting materials in this house.

Unquestionably there would have had to be all sorts of such materials here at one time, however.

Well, with the exception of those that she carried to the dunes, where else would the painter have deposited them?

Now I have made the painter a she, also. Doubtless because of my continued sense of it being she at the window.

But in either case one may still assume that there must be additional painting materials inside of the house in the painting, even if one cannot see any of them in the painting itself.

As a matter of fact it is no less possible that there are additional people inside the house as well, above and beyond the woman at my window.

[*Jeg skriver ordet «selvsamme» og får feilaktig feil på stavekontrollen i MS Word, hvorpå jeg søker i Google etter «selvsamme» og får treff i mine egne dokumenter på dette ordet. Og ved nærmere undersøkelse viser det seg at dette stammer fra et dikt jeg skrev for 10 år siden som lyder som følger:

Selvsamme dag
i mitt speilbilde
samlet fuglene seg

I selvsamme speil
kastet en kvinne på håret
snudde på hælen

Og i selvsamme øyeblikk
selv i det samme øyeblikk
så jeg to verdener

Og i det jeg leser dette diktet kan jeg se at Kate i boken til David Markson refererer til det eneste speilet i huset hun bor i som befinner seg på badet og ikke i det samme rommet som bildet av huset hun bor i. Selv om ikke huset er hennes er hun nesten sikker på at bildet av huset viser en kvinne i vinduet av det malte huset. På samme tid reflekterer hun over det faktum at det befant seg et speil på hennes mors nattbord på hennes dødsleie.

Det er her verd å nevne at boken – som da den endelig kom ut i 1987 etter å ha blitt avvist av ikke mindre enn 54 forlag, deretter solgte i to opplag som hardback, i en rekke opplag som paperback, og ble oversatt til flere språk – enkelt fortalt ikke bare er en helt rå undersøkelse av epistemologi i litteraturen, men også er en roman som på best mulig måte illustrerer filosofen Ludwig Wittgensteins tanke om at «Philosophy is a battle against the bewitchment of our intelligence by means of language.» Noen sider senere hevder Kate følgende: «One does not name a seagull.» Og da tenker jeg på Alfred Hitchcocks film Fuglene. Rart.]

Filosofisk praksis

En kvinne setter seg ned til høyre for meg. Hun tar frem en bok jeg straks drar kjensel på, Filosofi for livet: en bok om filosofisk praksis av Helge Svare og Henning Herrestad. På samme måte som Kate skuer jeg med ett inn i en annen verden enn min nåværende, jeg ser inn i en fortidig verden hvor jeg selv var aktør. Kanskje er det seg selv Kate ser stående i vinduet, og kanskje er det Kate selv som malte seg selv stående i vinduet?

Helge Svare og Henning Herrestad var to av åtte primus motorer – deriblant undertegnede – som i sin tid startet en utdannelse for filosofisk praksis i Norge, og da først ved å bli sertifisert selv. I to år, fra 1997 og frem til slutten av 1998 da Norsk Selskap for Filosofisk Praksis ble stiftet, jobbet vi med samtaleteknikker og gruppeteknikker med et mål om å kunne filosofere gjennom samtale. (Mer om filosofisk praksis.)

Men nok om det. Poenget var at jeg opplevde at en dør inn til et lukket rom i mitt liv ble åpnet denne mandagen på t-banen i Oslo. Et kapittel i mitt liv ble gjenåpnet i det denne fremmede kvinnen leste et kapittel i boken hun hadde åpnet og som nå lå i hennes fang. Jeg nærmest ventet å se mitt eget navn på de innledende sidene og fantaserte om å kunne dulte kvinnen i siden og peke på mitt navn mens jeg sa: Det er meg, er ikke det et slumpetreff? Men så dukket heldigvis ikke mitt navn opp der. Tross alt fortsatte jeg ikke min karriere i den retningen, selv om det var lærerike år.

Opplevelsen av å stå utenfor sitt eget tidligere liv er en underlig foreteelse. Jeg har sett tidligere kjærester eller venner gå langs veien mens jeg har kjørt forbi dem i bil. Og jeg har tenkt: Så rart, dette mennesket har jeg en gang vært så nær, nå er det meg så fjernt. Ja, så fjernt som denne kvinnen som sitter ved siden av meg på t-banen med en bok om et avsluttet kapittel i mitt liv i fanget.

Men ikke bare kan man innta en beskuende posisjon utenfor sitt eget tidligere liv, man kan også skue innover/utover sitt eget presente liv fra utsiden. Dette er en av de tingene som for meg automatisk skjer i det jeg stirrer inn i et flammende bål en sen kveld ute i naturen, slik jeg gjorde det sammen med Marianne og et vennepar av oss i helgen før denne mandagen på t-banen.

Trillemarka

Med et forrykende vindvær meldt over det meste av Sør-Norge valgte vi en rolig tur til Trillemarka som er ett av våre aller nyeste naturreservater; beliggende i Buskerud fylke mellom Numedal i vest og Eggedal i øst. I grålysningen lørdag morgen, mens morgentåken var i ferd med å vike for sollyset, kjørte vi forbi Simostranda, med deres store sønn Ole Einar Bjørndalen skinnende i bronse og i evige klyv langs veien, mens en ugle lå død og i nesegrus undring ved den tilstøtende parkeringsplassen. Vi stoppet, og jeg kastet et blikk på statuen før jeg varlig strøk uglens myke brunspettede fjærdrakt. Den hadde nok møtt sin død noe tidligere samme morgen i møtet med en bil.

Nord for svakjempen Andersnatten med sine klassiske klatreruter, tok vi vestover opp i skogen. Jo høyere vi kom, jo flottere ble terrenget. Kupert, med noen få topper med bart fjell, men ellers myr og små vann omkranset av gammel gran- og furuskog med et gyllent løvtre i ny og ne. Vi parkerte bilene og kom oss opp på et par topper på Venlifjella (951 og 958 moh) før vi søkte ned igjen til Vikvatnet og en flott plass i solen.
Vi kom raskt i gang med å samle inn ved. Vakre tørre furuer lå veltet rundt oss, og det å slippe meg til med øksa var som å slippe en hai inn i en merd. Jeg mesket meg med tyrived så flisene føk, og etter intense minutter med ildstål og never kunne Bård og Mailen stolt vise frem et flammende bål.

Det å hogge ved, eller snarere det å kløve ved, har alltid gitt meg en intens glede. Det rare er at min filosofering rundt vedkløving gjorde at jeg i sin tid kom inn i den nevnte gruppen som startet med filosofisk praksis. Å kløve ved er 90 % mental øvelse og 10 % fysisk. Første bud er å undersøke kubben for å finne svake punkter; for eksempel en sprekk som går langsmed veden. Resten er ren mekanisk teknikk; kraften skal sentreres ytterst på økseeggen, og øksen skal være en forlengelse av kroppen. Med all tyngde, uten særlig bruk av kraft, skal økseeggen treffe kubbens svake punkt, og dele denne. Det sier seg selv at når kubben er en meter lang og av vekstvridd tørr furu, så kreves det noen flere velrettede slag. Uansett så lå det snart tørr og kløvd furu på bålet.

Mens mørket seg innover oss og månen vistes i glimt mellom vindjagede skyer, ga bålet av sin varme til kaffe, mat og høstkalde kropper. Ikke langt unna grusveien, ikke langt unna opplyste hytter, og ikke langt unna eget hverdagsliv kunne vi nyte synet av alt dette utenfra og kanskje på samme tid innenfra, nærmere oss selv. Flammene åpnet opp døren på gløtt inn til det livet som vi lever en mandags ettermiddag på vei hjem fra jobb på t-banen, og slapp et innsiktens skjær av lys inn/ut.

Så man godt etter kunne man i en av de opplyste hyttene skimte en figur i et av vinduene, som så ned på oss se opp på henne. Kanskje tenkte hun der hun sto, på oss foran bålet, at i selvsamme natur, ja selv på samme stedet, så kan man ha så uendelig forskjellige opplevelser. Liksom to verdener på samme tid, på samme sted; én verden i varme kulturskapte omgivelser, én annen ute blant naturen som skapte oss og som vi føler oss både hjemme og fremmede i.

Jeg husker navnet Ernst Bloch fra min hovedfagstid på Blindern. En medstudent av meg, en litt spesiell fyr ved etternavn Garnes jobbet med Bloch og etter mange år klarte han endelig å fullføre hovedfaget sitt med avhandlingen ”Ernst Blochs «Det ennå–ikke værendes Ontologi«, og dets Genealogi”. Vi tullet alltid litt med uttrykket ”det ennå-ikke værendes ontologi”; kunnskapen om det som ennå ikke har vært. Våre hybris-rusede unge hjerner kunne ikke fatte at noen kunne befatte seg med slikt vås. Kanskje ser jeg tingene annerledes nå?

Jeg var en tid min fars ennå ikke værende ontologi, jeg var drømmen om fremtiden, jeg var og er avkommet, den kommende generasjon som skal føre stafettpinnen videre inn i fremtiden. Og det er ikke tvil; på samme måte som min fars drømmer om meg og mitt liv har farget meg og mitt liv, så har min fars og min egen dagdrøm om vår forestående far-og-sønn-fisketur i stor grad farget den turen som faktisk ble til denne siste helgen i august 2008.

Drømmen var som nevnt fiskerike fjellvann på vestsiden av Hardangervidda, samvær og rolige dager med teltliv og hygge. Vi fikk alt unntatt fisk. Vi så ikke ett vak! Vi bar med oss fiskeulykke den bratte stien opp fra Nupshallene ved Ulevåvatnet noen kilometer vest for Haukeliseter. Det var for oss fisketomt i Nupsdalen ved vannet 1129, hvor vi tilbrakte første natten i stille og myk gresskledd natur, og ved et mindre vann lenger nord. Det var fisketomt ved 1381 og 1414, og selv ved det store vannet 1483, hvor vi tilbrakte en hel kveld, natt og morgen, var det fisketomt. Der oppe lå isen blå og tykk på vannene, og kledd i alle våre klær tilbrakte vi den måneløse kvelden med ryggene hvilende mot en stein mens jeg leste høyt fra Dag Østerbergs bok ”Det moderne”, mens vi sippet til vår konjakk og hutret. Noe bål var det jo ikke snakk om i det karrige, vegetasjonløse landskapet.

Da vi neste dag beveget oss opp på Nupsfonn lå tåken tett over et landskap preget av is og snø. Vi var som satt tilbake til siste istids siste dager og fant det for godt å snu nesen hjemover. På vei ned tok vi et siste krafttak med fiskestengene i Nupstjørn uten hell, men med en deilig lunsjstund over rekvedbålet med tilhørende kaffekjele og nystekte brødskiver.

Nuet er ifølge Bloch en blind flekk, vi er ofte for nær til å få et perspektiv på tingene. Øyeblikket gjennomleves, men erfares ikke. Nuet har en dunkelhet over seg, og verden er i en tilstand av ennå-ikke.

Vi har det med å få til en tur i året min far og jeg. Drømmen om turer i solskinn og fiskelykke lever. Denne gangen manglet prikken over i-en, men den turen som ikke levde helt opp til forventningene mens den pågikk, skinner allerede på vei hjemover i bilen – med Trond Berg Eriksens myke doserende stemme over temaet Ernst Bloch og utopien i bakgrunnen – med et skjær av fortidig utopi, paradis eller ”Heimat” som Bloch kaller det.

Etter en del kritikk av YR.nos predikabilitet i diverse konkurrerende nettmedier så jeg meg nødt til å gå drastisk til verks. Jeg sjanghaiet med meg selveste YR.no-redaktør Erik Bolstad for å kunne stille han til veggs oppe i Nordmarka utenfor Oslo hvis det ustabile været som var meldt i området i helgen ikke slo til, og da mener jeg på timen.

En annen, noe mer plausibel, grunn til at vi to og Marianne befant oss oppe i Nordmarka denne helgen var vel at vi hadde lyst til å gå en tur for god gammel arbeidskameratslig skyld. Fjerdemann på denne turen måtte melde pass pga. langt fremskreden pollen/slimhinne-inkompabilitet.
Rett skal være rett; vi fikk vær, og mye av det, men jammen slo ikke YR.no til også, og det på timen. Regnet kom da det skulle, og solen tittet frem innimellom slagene. Langt verre kan vi vel konkludere med at det står til med storbyen Oslos kollektivtilbud.

Når man kjøper billett til Stryken (det står trykket på billetten), når man sjekker ut på nett at toget stopper på Stryken, og når det står hvitt på svart på tavla på Sentralstasjonen at toget stanser på alle stasjoner, ja da tenker man at det er mulig å ta tog til Stryken. Men nei, toget stopper ikke på Stryken, det sluttet det med 1. mai selvfølgelig. Så da måtte vi gå av på Harestua, uten å betale mer (faktisk). At det var umulig å vite på forhånd når Harestua stasjon dukket opp skal jeg ikke engang nevne, tross alt er ikke høytaleren mer enn hundre år, og bestående av uhyre komplisert teknologi.

Det kokte nok i oss på vei opp, men lokket falt av kjelen da vi skulle tilbake fra Skar oppe i Maridalen. Vi valgte å gå ned her isteden for på Sognsvann fordi vi ble ganske våte og kalde. Dette visste vi jo selvsagt pga. YR.no på forhånd, men det er ofte et stykke fra lære til det virkelige liv. Uansett, vi sto nå der ved bussholdeplassen på Skar sammen med tre spreke eldre damer og tre litt mindre spreke ungdommer og ventet på bussen.

Selv om klokken allerede var passert tidtabellens oppgitte tidspunkt for et kvarter siden så var de fleste ved godt mot. Men til slutt, da vi hadde endevendt tidtabellen og intet tegn som tydet på feillesning av praktverket åpenbarte seg, plukket en av de driftige gamle damene opp mobiltelefonen og ringte 177 til Trafikanten. De kunne opplyse om at nei da, bussen går bare hver time nå som det er sommertid. Hvorfor sto ikke det på tidtabellen da?

Selv med kollektive problemer så står allikevel helgen i skoglivets folkefattige og naturrike tegn. Vi vandret langs veien fra Harestua til Stryken før vi tok oss inn til Nysætra hvor vi inntok lunsj. Deretter bar det sydøstover ned til Bakken, videre over Trehørningen og rett vest til Sølvvika ved Helgeren. Her kunne vi se den kilometerlange vanntunnelen som ble bygget i 1908 og som fører vann fra Trehørningen. Utbyggingen skjedde som et ledd i arbeidet med å tilføre Oslo nok drikkevann og vannkraft til industrien.

Vi bestemte oss for å slå leir ved bredden av Helgeren, egentlig Brannodden, men vi fant oss en fin plass nordøst for denne. Kvelden var vakker, og regnskurene fra tidligere på dagen var stilnet. Vi laget oss middag og etter å ha slappet av og forbannet oss selv for at vi ikke tok med sjokolade, så bygget vi gapahuk. Lykkeligvis lå det en del ferdige staur tilgjengelig, så vi bandt disse sammen med 20 meter medbrakt hampetau. Tilslutt la vi en presenning over, og det hele passet perfekt. Et godt krypinn for minst tre stykker.

Etter kaffe, cognac og et kjapt bad for min del gikk solen ned og vi fant det for godt å krype i soveposene. Natten forløp uten dramatikk, bortsett fra regnet som kom ut på morgenkvisten. Men gapahuken holdt stand.

Neste morgen spiste vi en lengre frokost og drakk mye kaffe før vi pakket leiren og vendte nesen mot syd. Det startet å regne i det vi satte av gårde, og dagen ble preget av skurer og våt vegetasjon. Vi gikk til sørspissen av Helgeren før vi tok en sti ned til Liggeren. Derfra gikk vi langs Øyungen før vi tilslutt havnet som våte, men fornøyde katter på Skar.

I det man plukker opp en rødgnistrende stein fra bunnen av en innsjø, og legger den i fascinasjon på stranden til tørk under solen, så forsvinner det gnistrende røde og erstattes av en livstrett matthet, som i sin enkle hverdagslighet er vakker, men uten sin skjønne fortidighets glans.

Slik kan man plukke frem minner og opplevelser fra sin barndoms innsjø, gjenoppleve dem i hverdagens harde og kalde lys, og brått er glansen falt av de mytiske bildene, og man sitter igjen med den grå massen av profan intetsigenhet som kleber seg til de øyeblikkene som senere skal sveve i en elektronsky oppe i hodene våre og varme hjertet.

Akkurat som det rommet som befinner seg mellom våre kjære eiendeler, så utgjør dette slagget som minnene kler av opplevelsen, alle de elementene som aldri nevnes i en roman, som aldri vises på film, og som aldri fortelles over kafébordet.

Det å hente frem og gjenoppleve barndommens mytiske opplevelser er en farlig geskjeft, i alle fall om man ikke med sansene kan kle av virkeligheten dens grå hverdagsbelegg. Med en god slump motvillighet, en slump nysgjerrighet, og en stor slump hybris, ble det til at jeg endelig turte å besøke en av min barndoms strender.
Da jeg var barn gikk det en tegnet fortelling på Barne-TV en sommer som het «Sommeren på Mirabelløya«, skrevet av Bjørn Rønningen. Den oppfylte alle barns drømmerier om hvordan en sommer skal være. En sommer på en hemmelighetsfull øy med en forsvunnet øy på øyen, skattkart og store trygge voksne i kulissene.

Min barndoms Mirabelløy var en bortgjemt hvit strand på en middels stor innsjø i Telemark som heter Follsjø. Omkranset av furuskog og mosegrodd steinet skogsbunn ligger denne på solvarme, vindstille dager blank og mørk. Den ligger der med en verdig, uforstyrret ro som intet moderne liv ennå klarer å jage opp.

Mor, far og to barn stuet om bord i en grønn, delvis selvbygget kano med kjølebag, telt, soveposer og annet campingutstyr. Det er fortsatt 1970-tallet, eller så har det akkurat bikket over til 1980-tallet. En gul sommerfugl lander lettet på ripa, en hjemmelaget kraftladet åre skremmer den opp; vi er på vei til en helg i paradis, hvor resten av verden er alt utenfor synsvidde, der den ikke lenger har noen betydning. Det finnes bilder av meg fra en slik tur, i rød Adidas-shorts – alltid Adidas – stupende fra kanoen på grunt vann med sandbunn.

Stranden, med hvit og strågul sand fra langt ute på grunna og tett innpå skogen på land, ligger i enden av et lite elvedelta. Denne elven padlet vi på oppdagelsesferd, hvor vi møtte bakevjer og stryk, og hemmelighetsfulle bobler med gass som virvlet opp fra årestikk i mudret bunn, og som sprekker på overflaten med en lukt av forråtnelse og naturlig død.

Sent fredag kveld, etter å ha gjort en fersk tiåring lykkelig, entret vi min barndoms kano og min barndoms innsjø Follsjø, Marianne og jeg. Telt, soveposer, liggeunderlag og kjølebag; alt var på plass, og vi padlet langs land en halvtimes tid til vi i skumringen kunne skimte mitt Erlingvik – der den splittede personen Erling Vik i Aksel Sandemoses roman ”Varulven” forenes og finner ro – og min fordums sommer på Mirabelløya.

Etter teltslagning i grenselandet mellom strand og skog sovnet vi raskt i den kjølige juninatten. Vi våknet neste morgen av at solen sleiket oss i ansiktet, og som de barn av verden vi egentlig er, entret vi denne blanke sommerdagen i den drakten vi er født i. Å boltre seg naken i naturen gir en helt egen følelse av frihet og lykke over gjenfunnet uskyld. Mens vi tok for oss av frokosten etter morgenbadet kom jeg til å tenke på en gang her da familien på fire satt på samme måte, med radioen på og brødskive i hånda. NRK – det var ikke flere radiokanaler på den tiden – hadde opplesning fra en bok. Plutselig tok boken en svært erotisk vending, og etter et kort øyeblikk i pinlig stillhet og vantro – slik man kan føle overfor sine foreldre som barn – slo en av mine foreldre av radioen. Det var som om et gufs av voksenverden slo inn over oss barna, og jeg forsto allerede at det hele var forbundet med en slags kontekstavhengig skam. Deilig er det nå, nesten 25 år senere, å boltre seg naken i elskov, uten skam og med fortidens Mirabelløy lykkelig side om side med mitt voksne Erlingvik.

Helgen forløp i en eim av slaraffenliv og solbrent hud til vi fikk nok av barneglam og sol, og pakket kanoen for hjemtur søndag ettermiddag. Været slo nå også over i en annen tone, og det grunne Follsjø ble raskt pisket opp av vind. Vi fulgte land tett, men et par bøler slo inn over den velfylte kanoen. Jeg kom til å tenke på en liknende episode i min barndom da min far måtte padle i forveien med utstyr, mens bølgene skummet og min mor dro oss barna med i sin frykt. Vi fikk nok et eksempel på naturens styrke og respekten for den stillheten og kaldblodigheten den kan drepe et menneske på har satt seg i meg for livet. Men det gikk bra den gang, og det gikk bra denne gang. Solmodne kunne vi kjøre hjem med flere gode opplevelser som skal danne grobunn for nye mytiske minner i fremtiden.

Men verre enn kulde er tåka. Den umuliggjør skikkelig rekognosering av fjellet der steinprøvene skal hentes ut, og fører til at aktiviteten er konsentrert rundt teltet som stadig får flere levegger og mer luksuriøs kjøkkenbenk…

Hør Helge fortelle: Tirsdag 23. april

Jeg skal være snar, før jeg setter over til Gunnar Skribekk og noen av de linjene han åpner sitt filosofiske ungdomsverk ”Nihilisme? Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg” fra 1958 med, å si at det ikke er mitt bryllup det her er snakk om, men mine to gode venner Torill og Per Kristian sitt. De giftet seg lørdag i Sollihøgda kapell før festen tok til på Kleivstua ved porten til Krokskogen på Ringerike. Jeg var bedt, men fikk det for meg at jeg skulle gjøre min deltakelse med en vri, helt i tråd med det faktum at brudgommen er en god turkamerat.

”Vi kjenner alle vitsen om fjellklatraren som med livet på spel har sliti seg oppover steile bergveggen, i den tru at det ville vera litt av ein bragd å nå toppen, for så, når han endelig stikk nasen over kanten, å bli møtt av iskrem-mannen.»

«Vi ser for oss dette individet der det legg ut frå alfarvegen, tar seg fram gjennom skog og ulende, over myrer og nakne berg, for så i reine galskapen å gi seg i kast med sjølve fjellet. Vi ser han i tåke og sludd åle seg oppover fjellsidene med stive, sundrivne fingrar og dirrande føtter, oppfylt av den forskrudde ideen at det skulle vera noe betydningsfullt, noe verdifullt i dette å nå fram til ein topp, som han for øvrig ikkje har den minste kjennskap til. Og så, når han omsider halar seg over kanten, ser han at «toppen» er eit platå, der menneske har budd i generasjonar, og dit det går dagleg bussrute frå dalen. Dei verkelelege toppane ligg lenger inne.

Ja, så sit han nå der og tørkar sveitten, og bussturistane frå dalen helsar flirande på han. Han skammar seg litt, for det heile kunne jo vori så såre enkelt. Men, i alle fall, han er nå der. Og han veit med seg sjølv at han har kommi dit ved eiga hjelp.”

Som Skribekks klatrer følte jeg meg litt skamfull der jeg rett før festen på Kleivstua stoppet bilen noen hundre meter før hotellet hvor jeg hadde blitt tilbudt overnatting, steg ut, kastet sekken på ryggen og i noen få byks var inne i skogen. Ca hundre meter fra veien, på et litt forhøyet platå, satte jeg opp det minste teltet mitt, kastet inn sovepose, liggeunderlag, primus etc., lukket teltet og kom meg tilbake til bilen. Der byttet jeg i noen underlige, men kjente manøvre, om til sort dress. Slipset var det vanskeligste å få knytt i bilspeilet, men det gikk etter et par forsøk. Så kjørte jeg de siste meterne bort til festlokalet, steg ut av bilen, rotet meg en liten periode inn i feil bryllupsfest, før jeg endelig kunne gratulere bruden og brudgommen med dagen og starte festen.

Ved tretiden på natten, etter en flott middag og fuktig fest, ramlet jeg meg ut til bilen, byttet dressen i et mer skogsriktig antrekk mens det norske black metal bandet 1349 dundret i høytalerne, før jeg smilende stavret meg på glattisen til teltet. Der falt jeg raskt i en behagelig søvn i den milde februarnatten.

Neste morgen våknet jeg klokken halv ti, laget meg kaffe og frokost, hørte på Språkteigen på radio, tittet på furutrærne og den blå himmelen, og var særs fornøyd med livet, selv med fyllesjuke. Klokken elleve kom jeg tilbake til parkeringsplassen med sekken på ryggen, klar for den skituren jeg hadde avtalt med en av de andre gjestene på festen. Personen møtte ikke opp, men jeg spente på meg skiene og skøytet på det bløte føret til Sollihøgda og tilbake igjen. Det var mange som nøt den vakre søndagen i skiløypa. Jeg kan ikke si annet enn at jeg i begynnelsen sleit med formen, men den kom seg etter hvert.

Så kommer nok spørsmålet; hvorfor? Hvorfor valgte jeg å ligge i telt fremfor å ligge på hotellet sammen med de andre? For å være ærlig hadde det tre grunner; den ene er motviljen mot å betale mye penger for et rom hvor man bare bruker sengen i noen få timer før man blir kastet ut igjen kl elleve, for det andre, så er det fordi det ikke alltid er den enkleste veien som er den beste, det er jo langt bedre å sove og våkne ute i naturen enn inne på et hotell, og for det tredje rett og slett fordi jeg kan!