Jeg filmet ca 20 timer fra mine to turer til Nordvest-Spitsbergen. Dette har nå blitt en halv times film i hendene på NRK Naturs flinke folk.

Om turen:

• Rå skikjøring på Svalbard

Du kan laste ned hele dokumentaren i full kvalitet som BitTorrent med tekst her:

• Last ned: Jakten på den siste istid

(Dokumentaren er ikke lenger tilgjengelig for nedlasting på grunn av rettighetsbegrensninger.)

Les mer om BitTorrent og hvordan du kan laste ned filmen:

• NRKbeta om BitTorrent

NRK2, tirsdag 22.12.09
20.55
En naturlig helaften på NRK2 (ttv)
I denne delen av sendingen får seerne et gjensyn med været i 2009 før vi tar turen til Svalbard og viser flere filmer fra dette fantastiske øyriket. Vi får være med en familie som tar med seg slekt og venner på en eventyrreise rundt Svalbard. Minstemann på fire måneder og den eldste på nærmere åtti år får oppleve isbjørn som hopper fra isflak til isflak – rett foran dem. Møter med isbjørn har også naturfotografen Arne Nævra, og han tar oss med til Svalbard og Russland og viser sine aller mest dramatiske – og vakreste øyeblikk. Dessuten følger vi en gruppe forskere som bestiger de spisse tindene som ga navn til Spitsbergen, og vi møter dyr som lever på lånt tid mens isen smelter under dem.
Blir også sendt lørdag 26.12.09 kl. 14.50.

Les omtale

Noen vil nok karakterisere det som barnslig og pubertal humor, men etter tre uker i telt sammen så skjer det noe med den komiske terskelen, og underlige språklige utvekster oppstår hånd i hånd med absurd oppførsel. Vår dokatedral var i år som i fjor prydet av en av vår polarhelt Amundsens kroppsdeler; denne gangen ikke hans rumpe, men hans såkalte «polarorgan», som tatt i betraktning de innledende setningene neppe behøver noen nærmere spesifisering. Uansett hadde polarorganet den karakteristiske knekken som også prydet Amundsens olfaktoriske organ.

Uansett følte vi ikke at vi kunne forlate dette polarorganet laget av ståltråd og tape oppe i verneområdet i Nordvest-Spitsbergen, så vi tok det med oss med en intensjon om å forære det til Ny-Ålesunds flotte innbyggere. De har jo som kjent allerede en tro kopi av Amundsens olfaktoriske organ (samt resten av ansiktet) stående sentralt i bebyggelsen.

Som sagt så gjort. Vi bandt polarorganet på den mest maskuline av alle innbyggerne der oppe; den utstoppede isbjørnen som noe på tuppa venter på sultne ny-ålesundianere i Kings Bays kantine. Vi vet lite om reaksjonene på denne humoristiske aksjonen, men av følgebrevet går det frem at det hele er en takknemlig gave til folkene som har behandlet oss med varme og hjelpsomhet de dagene vi befant oss i Ny-Ålesund.

Av andre tabber og ulykker denne turen har ført oss inn i (eller snarere vi har ført oss selv inn i) kan jeg stolt få presentere følgende liste (utdrag):
•    2 personer må på sykehus med kneskader (Anne og Trygve)
•    5 snøskutere har fått større eller mindre skader
•    5 sleder har fått større eller mindre skader, én dødelige
•    2 aggregater fungerte aldri eller nesten aldri
•    1 telt knakk sammen
•    2 Zargeskasser har fått store bulker
•    1 meisel er ødelagt
•    1 feltseng er knekt
•    1 kamera er ødelagt

Men jeg kan gledesstrålende også opplyse om at vi har stående en kasse med fabelaktig flotte steinprøver på kaien i Ny-Ålesund som venter på avhenting av sysselmannens båt førstkommende onsdag. Hvis båten ikke går ned – bank i bordet og salt over skulderen – så sitter vi igjen med en fin forskningsmessig gevinst på toppen av uker med fantastiske naturopplevelser. Så vi kan ikke klage.

Lufttransport fikk oss fra Ny-Ålesund til Longyearbyen, og i morgen onsdag den 20. mai flyr Trygve og jeg hjem igjen til våre respektive hjem i Fjærland og i Bærum. Takk for en fantastisk tur Anne, Endre og Trygve!

Etter mange lange og tunge dager på tur var det ikke til å unngå at det ble en fest på lørdag i Ny-Ålesund. Man lærer ikke heller, selv i voksen alder, at det ikke er så lurt å holde det gående for lenge skal man få gjort noe særlig dagen derpå. Men så var det så hyggelig oppe i leiligheten til Sverre-Bjørn; folk pratet, Metallica dundret fra høyttalerne og stemningen var høy etter Norges seier i verdens underligste freak show. Det skulle bli så som så med 17. mai, men noen høydepunkter fikk jeg jo med meg.

Ved sjutiden raste en liten gjeng med smågale hornblåsere rundt i Ny-Ålesunds få og vårløsningspregede gater. Her var det snarere vekking enn musikalsk briljans som sto i høysetet, med forventet effekt. Vi kunne følge med på disse berserkenes herjinger fra hus til hus før frokost ble inntatt i kantinen på Kings Bay, og Endre og Sverre-Bjørn fikk somlet seg til å sprenge dynamitten for salutt.

Så skulle jeg bare legge meg nedpå litt før 17. mai-toget, og som det ofte går når man har vært litt for lite grådig på sovetimer, så gikk verdens nordligste 17. mai-tog og påfølgende lek og moro meg hus forbi. For en idiot vil mange tenke, men når sant skal sies så har jeg jo unngått 17. mai-tog og festivitas på fastlandet i mange år, til fordel for skogsturer, så det var vel egentlig ikke noe stort tap, selv om det var litt ergerlig. Endre og Trygve sov også godt på vårt lille overfylte tomannsrom i det blå huset som AWIPEV disponerer, og ingen av oss hørte vekkeklokka.

Uansett var det bra å være sånn noenlunde uthvilt og ferdigfestet til grillfesten på Mellageret senere på kvelden, hvor kokkene grillet frem det deiligste oksekjøtt, med bakt potet og frisk salat til. Imponerende mange var trukket i bunad for anledningen, og med det norske flagget vaiende i den vårlige brisen med et bakteppe av blå himmel og fjellene Tre Kroner, kunne jeg ikke unngå å føle nasjonal stolthet, jeg som pleier å bruke dagen til å feire naturens storhet i all dens stille prakt, snarere enn å tilbringe dagen i trange og yrende bygater.

Men akkurat det å feire naturens storhet har jeg gjort til gangs i snart fem uker her på Svalbard. Nå er det bare å få pakket ferdig ting og tang før turen går til Longyearbyen med fly i morgen ettermiddag. Det skal bli bra å komme seg hjem nå etter en fantastisk tur med nesten 2000 kilometer tilbakelagt på snøskuter i et av verdens flotteste naturområder.

Fredag 15. mai skulle ikke bli Annes dag. Allerede da hun hadde satt seg fast for niende gangen på turen nedom Lloyds hotell for å sette fra oss en del utstyr til avhenting med båt senere, var hun begynt å bli smålei. En vridning i kneet i den dype, råtne snøen gjorde ikke det hele noe bedre. Men det skulle bli verre, lang verre.

Vi sto opp klokken 0500 og satte etter frokost i gang med å bryte leir. Alt skulle pakkes ned i kasser og stables på våre tre tresleder og ene ekstremslede. Trygves humørsyke skuter hadde vi allerede klart å kjøre opp til vårt depot ved Strengehagenfjellet slik at AWIPEV eventuelt ikke ville ha for lang vei å kjøre for å hente den. Vi var spent på om vi ville få start på den igjen etter et besøk på Lloyds hotell.

Et skyt-med-signalpenn-og-kast-deg-ned-show

Programmessig sprengte vi dokatedralen uten den helt forventede effekten. Bare røyk avslørte at Endres ville skyt-med-signalpenn-og-kast-deg-ned-show hadde effekt. Deretter var det bare å reise fra det rykende hullet på Satellittpasset.

Fra Lloyds hotell, etter å ha lastet av utstyr som skal sendes til Longyearbyen senere og som tåler lagring, vendte vi nesen igjen nordover opp Lilliehöökbreen før vi tok av øst og nord opp Bjørlykkebreen. Der kollapset plutselig ekstremsleden. Vi klarte å knyte den sammen og fortsatte opp til depotet vårt. Ingenting skulle hindre oss i å komme til folk denne dagen.

Vel oppe ved Strengehagenfjellet fikk vi også start på Trygves skuter! Ingen trodde sine egne ører eller øyne, men et lysglimt var å spore i oss; muligens ville dette fra nå av bli en enkel tur. I tillegg hadde vi plutselig flott vær! Så feil kunne vi altså ta, selv om turen over Monacobreen og Isachsenfonna gikk smertefritt. På Kronebreen og Kongsvegen hadde vi tidvis whiteout, men det betydde ikke så mye med GPS-spor, så det gikk jevnt og trutt hjemover. Vi var fornøyde!

Overvann

Ikke før vi kom frem til morenemassene langs Kongsfjorden rett før Ny-Ålesund fikk vi igjen alvorlige problemer; overvann. I mengder! Vi kunne etter sigende ikke kjøre fjordisen, så vi kronglet oss over delvis snøfri morenemasse. Overvann på land kommer av at smeltevannet ikke synker ned i grunnen på grunn av permafrosten, og har samme effekt som på sjøis; skuteren får problemer, og særlig med tunge sleder.

Ved første mulighet ble både Trygve og jeg sittende fast i ca en halvmeter overvann. Vi holdt begge koken lenge, men til slutt måtte skuterne gi opp for overmakten av slush og vann. Jeg fikk koblet av sleden min og ga gass, noe som brakte meg på det tørre igjen, men det var bare å vasse tilbake med tau for å få dratt opp sleden med Endres superskuter. Så kom turen til Trygves skuter og slede, og siden jeg var dyvåt allerede så ofret jeg meg. Veldig kaldt vann! Og med svære vinterstøvler bestående av et par kilo filt per fot ville de ikke tørke opp med det første heller.

Lykkelige, om enn noe betenkte over den videre fremdriften kjørte vi videre. Ikke lenge etter satte Anne seg fast i halvannen meter dypt overvann. Skuten var nesten under og sleden var skikkelig under vann. Vi andre stod på en brink i kø bak med vanskelig retrettmulighet. Situasjonen så mildest talt fastlåst ut.

Først sjekket vi veien videre, og det så ikke så verst ut etter et lite stykke. Selv fjordisen så farbar ut, så nå gjaldt det bare å få skuteren til Anne opp av vannet. Jeg forsøkte først med min skuter med det resultat at jeg gravde meg ned i den råtne snøen. Endres superskuter måtte igjen trå til.

Vi klarte etter noen kalde stunder med begge armene i vannet å få koplet av Annes slede (med steinprøvene våre), og fikk dratt den opp av vannet med håndkraft Endre, Trygve og jeg. Så kom turen til skuteren.

Jeg klarte ved et lykketreff å få start på den igjen, og med meg til hoftene i isvann klarte Endre å trekke skuteren nok opp av vannet til at jeg fikk gitt gass slik at den skjøt fart og kom på land igjen. Vi var godt fornøyde! Nå gjensto det bare å få snudd tre svære tresleder og skutere slik at vi fikk det resterende materiellet i sikkerhet.

Usikker fjordis

Vel, sikkerhet og sikkerhet, vi dundret i alle fall ut på fjordisen (som Endre hadde sjekket med øks og funnet kjørbar), og suste av gårde inn mot Ny-Ålesund. I etterkant fikk vi høre at de besøkende oseanografene ikke har kjørt på isen på mange dager fordi de mente den ikke var trygg. Men hva skal man egentlig med fagfolk…

Fornøyde kunne vi endelig kjøre inn i Ny-Ålesund, elleve timer etter avreise fra Satellittpasset. At det nesten ikke var middag igjen og at vannet i dusjen ikke var spesielt varmt hadde ingen betydning. Vi var på det nærmeste blitt immune mot tilbakeslag, og glad for å være tilbake i det hjertevarme og vårlige Ny-Ålesund. Og jammen var det ikke mulig å få seg en øl og en hyggelig prat utenfor det gule huset også!

Et sammentreff dette, at både Endre og jeg har tatt med oss Ragnar Hovlands vidunderlige bok «Sveve over vatna» fra 1982 på turen? Helt sikkert, eller kanskje ikke, både Anne og Bjørn André snakket visst mye om den på feltarbeidet i fjor, og Endre fikk den av dem. Kanskje det har ligget i underbevisstheten både til Endre og meg?

Turene over breis og overvann får i alle fall en ny mening når Hovland et sted i boka skriver:

Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom.

Vi har snart kommet til slutten av vår reise i Svalbards ødemark, og vi har opplevd fantastiske ting. Opp- og nedturer i et vilt tempo, avløst av sløve teltdøgn. Om vi har utvist storhet er jeg usikker på, men det har føltes slik gjennom kulde, bratte snørenner, overvann, teknisk trøbbel, og ikke minst reiser til noen av verdens siste utposter.

Mushamna legges ned som fangststasjon etter Linda og vi skal snart pakke teltet i Satelittpasset og forlate breen slik den var da vi kom, kanskje med et unntak av et hull i snøen som skal bære preg av eksplosjon og brann; dokatedralen skal dø en verdig og voldsom død.

Vi avslutter, og våren, som alle steder innebærer det nye friske, skal drepe vinterens vakre grep om dette området. De sommerstengte breene skal igjen stenges, og naturen skal kort og hektisk snappe etter den nesten varme sommerbrisen en stakket stund før igjen snøen legger seg og fôrer den kanskje ikke så evige isen.

Men for oss spiller det ingen rolle. Vi skal sakte gli vekk fra vinteren, og inn i våren. Jeg skal snart være tilbake hos min elskede Marianne, vår katt Bacchus og resten av familien på et sommerlig Slependen. Det gjør ingenting å forlate et eldorado når porten inn i fremtiden er bevokst med duftende eføy, nesten lik den jeg skal se henger på veggene av Store studio når jeg nå snart skal tilbake på jobb på Marienlyst.

Men ennå skal mange ting skje her oppe i alt det hvite. Vinden skal løye, alt utenfor skal graves frem, og vi innenfor må igjen få et grep om dag og natt, og komme oss ut av soveposene. Klokken har sluttet å si meg når jeg skal sove eller være våken; forvirringen er til stadighet stor over hvilken dag det egentlig er, og vi bryr oss egentlig ikke.

Jeg plukker frem en ny bok fra min personlige kasse og tenker på 17. mai-toget i Ny-Ålesund. Det blir en opplevelse det og.

Det er natt til tirsdag 12. mai. Fremfor oss ligger grushaugene mange og høye som mørke majesteter. Veien fra innerst i Woodfjorden og opp til bremassivet Holtedahlfonna via brearmen Vonbreen er en labyrint av morener. Men verst er det at isen ikke ligger på brevannet foran breen lenger, og at breelvene samler seg og renner i en mørk blå stripe ut på fjorden og strekker seg ut på denne i en fin meanderbue. – Finner vi ingen annen vei ut herfra må vi hentes med helikopter, sier Anne.

Vi ser litt betenkte på hverandre, Endre, Anne og jeg. Endre og jeg har akkurat hatt en rekognoseringstur innover morenemassene, og resultatet er nedslående. Trygve dupper av i en merkelig stilling på noen halvstore steiner. Det er midt på natten, men lyst som dagen.
Den vanlige veien ut fra Woodfjorden nå som isen over Bockfjorden ikke er trygg, er stengt for oss. Våren er skikkelig i anmarsj, og hvis vi hadde ventet lenger i Mushamna er det ikke sikkert at vi hadde kommet oss ut før sommerbåten kommer. Værmeldingen viste at det skulle komme mer snø neste dag, og være fortsatt mildt. Å kjøre skuter på Woodfjorden nå etter et snøfall var det ingen som ville.

Kjølevæskelekkasje?

Vi ventet til etter elleve på kvelden før vi reiste fra Linda og hennes Mushamna. Vi håpet på bedre snøforhold sent på dagen, men det hjalp ikke. Snøen var pill råtten der nede ved sjøen, og isen nord i Woodfjorden var i ferd med brytes opp. Vi hadde ingen tid å miste.

I bakkene opp Ottobreen spyttet skuteren min plutselig grønn kjølevæske. Jeg stoppet for å kjøle den ned med snø. Var det blitt lekkasje eller hadde den bare kokt og kjøleveske hadde kommet ut av overtrykksslangen? Vi fikk kjøre videre for å finne ut av det, nærmest i blinde i det flate lyset. Det virket heldigvis som om alt var i orden.

Vi kjørte ned den bratte brefronten fra Ottobreen, og Trygve satte seg fast i de trange passasjene mellom morenehaugene foran Georgbreen. Kneet plaget ham fortsatt; ikke lett å kjøre skuter i vanskelig terreng uten å være i stand til å bøye venstre kne. Vi kom oss over Georgbreen også, og kjørte ut i Junkerdalen.

Råtten snø

Junkerdalen ble et mareritt. Snøen langs elveleiene var råtten, og elvene var i ferd med å gå opp. Endre og jeg kjørte et stykke for å finne en vei ut. Vi halte det vi kunne i skuterne på det skrå underlaget for å holde retningen mens nederste ski grov seg ned i snøen. Ikke stoppe, for da ville vi sette oss fast. Det flate lyset gjorde det ikke enklere for oss. Vi måtte gå av skuterne gang på gang for å undersøke til fots hva som ventet oss. Vi sank til over knærne i våt snø og de varme skuterdressene ble en svett byrde.

Vi returnerte til de andre, hektet på sledene og gjorde et forsøk. Anne, som av og til satt på med Endre, av og til kjørte den tredje skuteren (Lindas) måtte vente. Jeg kom meg over med et nødskrik og et påfølgende seiersskrik. Endre og Trygve fulgte på før Endre returnerte og hentet Anne.

Skutervelt i Verdalen

Den trange kløfta foran Verdalen gikk greit, selv med vanskelige kjøreforhold, men i den trange Verdalen veltet Endres store og tunge skuter. Med Anne bakpå blir den for baktung og vanskelig å styre i det flate lyset som skjuler skavler og forsenkninger i snøen. På nytt måtte vi grave, skyve og banne.

Resten av turen ut til Verdalspynten og Woodfjorden gikk greit, selv med råtten snø og bunn gass på skuteren. Vi brukte faretruende mye bensin, og det var først nå vi forventet virkelig trøbbel; et par mil med overvann på Woodfjorden ville bety et par timer med full konsentrasjon, bunn gass og kliss våt skuterdress.

Men lykken så ut til å ha snudd seg etter en kjapp «lunsj» bestående av kjeks og sjokolade sånn ved tretiden på natta. Isen var uten overvann og over 30 cm tykk. Vi takket den sure vinden som hylte rundt ørene våre og la i vei. Kanskje ville vi klare å komme oss tilbake til leiren i Satellittpasset allikevel?

Vonbrotne foran Vonbreen

Men så sto vi altså vonbrotne foran Vonbreen. Klokka var seks på morgenen, og vi visste ikke veien ut. Vi kunne nærmest høre den ydmykende lyden av helikopterklapring.

Anne og Endre fant en mulig løsning på kartet; neste brearm, Elnabreen, så flat og sprekkløs ut på kartet, mon tro om den lot seg kjøre? Etter å ha omgått elven fra Vonbreen utpå fjorden kom vi igjen til stengt morenedør foran Elnabreen. Anne og jeg satte ut for å se etter en mulig vei inn til breen.

Vestsiden var stengt av overvann, men østsiden, gjennom en labyrint av morenehauger, lot seg kjøre. Lykkelige kunne vi komme tilbake med gode nyheter. Men ennå var vi ikke engang halvveis hjemme, og den våryre naturen hadde mer oppe i ermet.

Whiteout

Vel oppe på breen satt vi plutselig i total whiteout. Én ting er å kjøre opp en uutforsket bre i helt flatt lys uten GPS-spor, noe annet er å kjøre den i whiteout. Endre la inn punkter på GPS-en og dundret fryktløst av gårde. Vi kom oss opp på Holtedahlsfonna og etter hvert inn på et GPS-spor fra i fjor.

Endre økte farten, og i total hvithet feide vi gjennom det konturløse landskapet i 80 km i timen. Det var bare å følge på, å miste noen av syne gjorde det vanskelig å finne frem. Vi ble etter hvert trøtte, og rytmen fra snøskuteren, dunkene fra sleden bak, og Annes ryggsekk i snøføyka foran var meget søvndyssende; hjernen spilte meg noen puss, men jeg holdt farten.

I den usynlige overgangen mellom Isachsenfonna og Monacobreen kom konturene tilbake. Kjente fjell dukket frem, og vi var snart ved depotet vårt ved Strengehagenfjellet. Og godt var det. Min skuter klaget over tom bensintank. Heldigvis hadde vi ennå 20 liter på sleden i nødsfall.

Vi fylte opp skuterne og fem jerrykanner (á 20 liter) før fatet (200 liter) var tomt for bensin. Deretter kjørte vi det siste stykket til leiren via Loüetbreen, over Teltpasset og ut på Lilliehöökbreen.

Teltkjenning

Tolv timer etter at vi tok farvel med Linda og hundene på Mushamna kunne vi stavre oss på stive ben inn i teltet. Alt var som da vi forlot det, og ikke lenge etter smeltet snøen som skulle gi oss varmt vann til Real turmatpakningene.

Jeg tror vi alle sovnet et øyeblikk før middag, men det smakte allikevel himmelsk da vi først fikk i oss maten. Tolv timers hardt arbeid med bare litt vann og sjokolade til blir man ikke feit av. Nå verket hele kroppen etter søvn, og litt etter klokken tolv på ettermiddagen falt vi alle i dyp søvn.

Ved 0200-tiden onsdag var vi alle våkne igjen. Vinden rev i teltet, og utenfor hadde nysnøen lagt seg til på nye og uvante steder. Ingen grunn til å gå ut av soveposen denne dagen/natten.

Midt mellom havet og himmelen ligger det en tynn stripe land i et hakk vest på Andrée land, øst for Woodfjorden som skiller denne delen fra vårt feltområde vest på Nordvest-Spitsbergen. På denne tynne stripen land ligger Mushamna, en laftet hytte av drivved bygget med entusiasme og engasjement for et liv som innebærer en del justeringer av dagliglivet i forhold til det normale fastlandslivet.

Aggregat, vindmølle og solcellepanel bidrar til strøm; på vedovnen putrer smeltet vann fra snø mens hjemmebakte brød heves. På veggene henger reinsdyrhorn, polarrevskinn, selskinn, verktøy, kart og kort fra venner og kjente.

Klokken er blitt midnatt, vi har hentet en steinprøve fra en flyttblokk like ved, vært innom bistasjonene Fiske bay og Gråhuken lenger nord, sett over mot Spitsbergens nordligste punkt Verlegenhuken og den lange Wijdefjorden som skiller Nordvest-Spitsbergen fra Nordaustlandet hvor fangsstasjonen Austfjordneset ligger (hvor Stein P. Aasheim med familie var fangstfolk for noen år siden), og nå er det middag.

På bordet står det selvfisket ishavsrøye og kjøtt fra Storkobbe skutt utenfor på isen. Maten smaker deilig og latteren sitter løst. Jeg skulle gjerne ha sagt at isbjørnen lusket utenfor rundt hytta, men det kan jeg dessverre ikke. Den glimtet dessverre med sitt fravær, selv om Linda dagen før vi kom så fire stykker, og til og med to som parret seg.

Hundene ligger dovne på sine små hundehus utenfor. Det er lavtrykk og røyken slår ned i ovnen og brer seg ut over det kombinerte kjøkkenet og oppholdsrommet. Utenfor står kjøttstativet med tørket selkjøtt og en død havhest. Stigen ligger ved siden av, noen isbjørner klarer nemlig å komme seg opp på stativet via den. Det er et hardt liv å rusle rundt i dette vanvittig storslåtte landskapet på jakt etter mat, og en snarvei til føden er selvsagt kjærkommen.

Timene tikker av sted. Vi har snudd døgnet for en stund siden, og datoen på klokka samsvarer ikke lenger med opplevd døgn. Men det er ikke så viktig. Sola skinner bak et slør av skyer, og naturen følger sin egen rytme.

Sola varmer på taket, og etter noen timers søvn på morgenkvisten, litt vedkløving, et mislykket forsøk på forlengelse av pipen og reparasjon av den eksterne antennekabelen til satellittelefonen, så sitter vi og slapper av i sola.

Isen smelter på fjordene, og med dystre værutsikter fremover er vi i løpet av kvelden og natten på mandag nødt til å returnere til vår teltleir i Satellittpasset. Nok en minneverdig opplevelse føyer seg inn i den lange rekken av sådanne her på Svalbard. Og takk til den ensomme fangstkvinnen Linda for gjestfriheten.

Om morgenen den 9. mai innledet vi et maratondøgn med at Endre og jeg stakk opp på Wegenerfjellet ved Lilliehöökbreen for å hente steinprøver mens Anne og Trygve dro videre til Lloyd hotel for å bunkre opp med bensin og parafin. Vel hjemme i leiren klokken 2000 bestemte vi oss for å prøve å reise til fangststasjonen Mushamna etter middag (som var det første måltidet etter frokost den dagen) for å besøke den ensomme fangstkvinnen Linda og hente steinprøver på Andréeland. Som sagt så gjort.

Rett etter klokken 2300 reiste vi over Teltpasset og Monacobreen, ned Friedrichbreen, ut på grei is på Bochfjorden og over Woodfjorden. Vel i havn etter over en time mellom iskoss og overvann kjørte vi inn Verdalen, gjennom et trangt pass, over i Junkerdalen, ut i Jacobsenbukta, og langs tyskervarden til Lagunen ved Mushamna. Der fikk vi på tvers av lagunen kontakt med Linda på satellittelefon. Isen over fjorden var for dårlig, vi var nødt til å ta en ny vei.

Vi kjørte tilbake over Jacobsenbukta, opp Georgbreen, videre over Ottobreen og til Mushamna. Dette tok oss ytterligere to timer og klokken var blitt 0715 da vi endelig kunne parkere skuterne på tunet på den legendariske fangsstasjonen Mushamna, bygget av Kjell-Reidar Hovelsrud i 1987. Linda tok imot oss gledesstrålende, noe også hundene Tuna, Tundra og Frost gjorde. Anne og Linda er gamle venner fra Ny-Ålesund, og Endre tilbrakte tre mørke, men lykkelige måneder her i vinter. Se Lindas blogg på http://mushamna.blogspot.com.

Linda hadde middagen klar naturligvis (klokken åtte på morgenen) og vi åpnet en champagne til ertesuppen og tok rødvin til reinsdyrgryten (reinsdyret selvsagt skutt av Linda i området). Veldig god mat og fantastisk gjestfrihet. Vi følte oss som grever, selvsagt med en viss utmattethet etter ett døgn på farten. Ved ellevetiden på formiddagen gikk vi til sengs. Vi hadde klart å komme oss til Mushamna, et vanvittig avsideliggende sted, selv på Svalbard, med tonnevis av sjarme.

Linda fangster polarrev, rein og sel, når hun ikke jager vekk isbjørn fra kjøttstativet og hundene. Det er tøft å leve alene her oppe, men heldigvis får hun besøk av venner i ny og ne. Hytta er laftet av drivtømmer og innredet som en blanding av verksted og hytte; hjemmekoselig og praktisk.

Over fjorden i vest ser vi opp på de spisse taggene av arbeidsområdet vårt. Været er vekslende og vi får se når vi tar returen. Isen over fjorden er nok definitivt ikke så bra lenger, så vi må nok reise lenger inn i fjorden på returen. Vi har uansett en mulighet til endelig å få sett isbjørn. Vi får se. Enn så lenge tror både Trygve og jeg at isbjørn ikke egentlig finnes.

Etter dagers intens graving var endelig dagen kommet da vi kunne åpne Satellittpassets dokatedral. Fire meter ned i snøen, med lang gang og full ståhøyde i avtredet, komplett lydisolert og med armlener til en lettere funksjonshemmet Trygve. Livet i leiren var nå komplett, fra inntak til uttak, selv om én skuter og aggregatet igjen har feilet.

Onsdag 6. mai lot vi Trygve fortsatt slikke sine sår i leiren og gikk til Kaffitoppen, Endre, Anne og jeg. Flott tur i fantastisk vær! Varden på toppen fortalte oss at det hadde vært folk der før, faktisk helt tilbake i 1906, hvor de tok sin kaffepause. Vi hadde glemt kaffe, men tok vår sedvanlige solbærtoddy og skålte med fortidens helter.

Dagen etter reiste vi på rekognosering rundt omkring i området rundt Kaffitoppen mot vestkysten. Heldigvis kunne Trygve være med oss igjen, om enn haltende. Ved Huriefjellet fikk vi endelig muligheten til å kjøre litt ski før vi reiste tilbake leiren. Føret var helt vanvittig bra med ti cm styresnø på hardt underlag.

8. mai sto Nissenfjellet for tur, en tagget perlerad ut mot det isfrie havet. Været holdt fortsatt og vi koste oss skikkelig mens alkekongene lo seg i hjel mens de patruljerte fjellsidene. Det har skjedd store forandringer her oppe på kort tid. Snøen smelter, det har kommet istapper på fjellene og snørennene har mange steder fått mørke skygger under seg av vårlig matthet. Naturen lever i mye større grad, og vi føler oss ikke lenger så alene her oppe.