Tirsdag kveld syklet Marianne og jeg tilbake til Vestmarka og kanoen for å hente ut utstyret. Vi lempet alt av utstyr og sykler opp i kanoen og padlet over vannet. Det ble en fantastisk flott tur i solskinnet på et speilblankt vann. Da vi kom til den andre bredden satte vi kanoen på kanotralla, og etter litt justering klarte jeg å sykle med kanoen i venstre hånd. Det er to viktige ting å huske på; bruk venstre hånd fordi det er svært mye lettere å bremse med bakbremsen enn forbremsen på grus (!), og juster kanotralla slik at kanoen vipper opp foran, det er langt lettere å trykke kanoen ned når man sykler nedover og på flatmark enn å holde den oppe. Men det er omvendt når man skal sykle oppover, da bør kanoen vippe ned foran.

Det skal ikke stikkes under en stol at returen var vemodig. Dette prosjektet var noe jeg har sett frem til hele vinteren med forventning. Når jeg nå ser at prosjektet i virkeligheten ikke klarte å fylle disse forventningene så blir man litt ettertenksom. Alain de Botton refererer i sin bok «Kunsten å reise» til en annen herlig bok, J.-K. Huysmans fin-de-siecle-roman «Mot strømmen» fra 1884, hvor hovedpersonen, den tilbaketrukne kunstnyter, misantrop og dekadente hertug des Esseintes plutselig får et sjeldent behov for å komme seg ut fra sitt soverom og reise utenlands, nærmere bestemt London.

Des Esseintes kommer så langt som til stasjonen, og i ventetiden før toget skal gå besøker han en vinstue med en guidebok for London under armen og blir kastet ut i drømmerier om Londons severdigheter, både pga. boken og vinstuens engelske interiør og klientell. Han går etterpå til en engelsk restaurant og oppdager etterhvert at han ikke har noe behov for å gjennomføre reisen.

«Hva er vitsen med å flytte på seg når man kan reise så storslått på en stol? Var han ikke allerede i London, omgitt av alle dens lukter, dens atmosfære, innbyggere, mat og redskaper? Hva mer kunne han håpe på, om ikke nye skuffelser…?»

Realiseringen av reisen, de faktiske gjøremål, stresset og maset som uvegerlig er forbundet med den reelle reise, men som i tankens reise ikke engang dukker opp som en bisetning blant tanker som forherliger målet. For eksempel er det få ganger vi faktisk tenker på turen fra flyplassen til hotellet i drømmefasen av reisen, den kommer mer eller mindre som et sjokk på oss i det vi befinner oss ved baggasjebåndets larm. Slik var det vel også for meg da jeg plutselig befant meg uten Marianne der ute ved det stille vannet i Vestmarka. Og hvis det skulle være slik en solskinnsdag, hvordan ville det ikke være en regntung og grå dag?

Jeg kommer ikke til å slå meg til ro med bøker om emnet, jeg skal være der ute i naturen, men ikke bo i telt ved et vann i Vestmarka, i alle fall ikke hele sommeren.

Da jeg kom opp til min antatte leirplass på mandag ettermiddag var det et urovekkende syn som møtte meg. 6-7 svære okser skulte på meg mens jeg bar sykkelen min over tørrkvist og lyng. Heldigvis hadde de ikke til hensikt å gjøre noe mer enn å irritere meg med sin repetative bjellelyd, så jeg kom frem til kanoen. Der forsto jeg at jeg hadde vært sløv på rekognoseringsturen min i fjor vinter og samme morgen; en svær maurtue spydde ut av seg skogsmaur i et vanvittig antall. På et blunk var skoen min dekket av maur som krøp oppover bena og bet seg fast i huden min.

Det var da jeg egentlig forsto at dette ikke ville komme til å gå. Jeg pakket alt i kanoen, selv sykkelen, og la i vei utover vannet for å se etter en annen leirplass, men motet sank. Flere steder var det folk som koste seg i det flotte været, og ellers var bredden av vannet bratt og full av trær. Jeg er avhengig av at plassen min kan være i fred og at det er plass nok til de aktiviteter jeg ønsker å gjøre uten forstyrrelser eller fare for tyveri og ødeleggelse. Jeg fant en grei plass, men den var full av bålrester og annet menneskelig avfall og uten noen egentlig teltplass, så jeg satte meg ned for å spise et par brødskiver og tenke. Hva nå?

Jeg begynte å se konturene av at dette ikke var måten å tilbringe sommeren på allikevel, ikke bare basert på dagens skuffelser, men på følgende bakteppe av fakta som jeg i min iver og besluttsomhet ikke har tatt konsekvensene av eller tillatt meg selv å tenke på. Det å skulle tilbringe de fleste kveldene og nettene her ute ville bety en masse organisering i forhold til det å sykle på jobben, henting og vasking av klær, handling av mat, forsømte venneforhold og ikke minst et stort problem i forhold til min kjæreste. Hun har sagt seg villig til å komme ut hit stadig vekk, men så langt unna allfarvei som leiren ville være Oslo, i full jobb og med katter som trenger omsorg, så ville det blitt stress. Det ville også bli stress for meg når jeg nå ikke lenger bare har meg selv å tenke på, jeg ville tenke på henne og ikke nyte friheten ute i naturen. Det ville rett og slett ikke bli simple living, det ville bli stressful living, helt diamentralt motsatt av det jeg søker.

Hva er det så jeg søker? Min intensjon med dette prosjektet var å oppleve sommeren i fullt monn; å kunne trekke inn frisk luft etter jobbmas og eksos, å kunne sitte og se utover vannet mens solen forsvant ned bak horisonten og la tankene blomstre. I tillegg til dette romantiske svermeriet var det et ønske om å få ro til lesing og skriving, og til å tenke over noen av de problemstillingene som er immanent i det å være et moderne menneske.

Mens jeg tenkte på dette og fiskene plasket i våryrhet og matauk rundt meg så gikk det opp for meg at disse tingene må det allikevel være mulig å få til uten å måtte bo permanent ute i skogen. Denne planen formet seg opprinnelig mens jeg i fjor sommer satt med brukket fot hjemme og i tiden etterpå hvor jeg sliten kom hjem fra jobb og ble sittende inne isteden for å gå ut i friluft. Men forutsetningene er nå annerledes, og mulighetene er mange til å komme seg ut.

Plan B er dermed som følger: jeg skal så sant vær og hverdag tillater det tilbringe tid i friluft, både med og uten overnatting, jeg skal bruke tid på eksperimenter med matlaging og annet i friluft, jeg skal tenke, lese og skrive om problemstillinger det moderne mennesket blir stilt overfor med henblikk på naturlig livsutfoldelse, og jeg skal suge inn og oppleve sommeren i fulle drag.

Ting går ikke alltid som planlagt, og flere av mine turer har hatt et element av galskap i seg som fordrer at man ikke tenker gjennom hver minste detalj for å få det gjennomført. Noen vil kanskje si at jeg gav opp for raskt denne gangen, men det får nå stå sin prøve.

Nå skal jeg hente kanoen tilbake til sivilisasjonen, men den vil ikke stå urørt gjennom sommeren. Og det blir en fin tur over vannet i kveld sammen med Marianne.

Sent søndag kveld den 1. juni lempet Marianne og jeg av kanoen fra biltaket, fylte den med de absolutte nødvendigheter for overnatting og la i vei innover Vestmarka. Etter en lang stund kom vi frem til vår destinasjon og la kanoen på vannet for å padle de siste meterne. Vannet var blikkstille og sort i den milde skumringen, og mens flaggermusene skjente etter insekter rett over vannflaten nøt vi roen og lyden av årer som ble dyppet i vann. Vi fant et sted jeg mente kunne være passende og dro kanoen på land. Ut lempet vi telt, liggeunderlag, soveposer og en låsbar kasse med noe kjøkkensutstyr, en genser, en bok, en gammel øks, hyssing av hamp og hengelåser med tilhørende kjetting for låsing av kano og kasse.

Klokken ble nærmere to på natten før vi kom i seng. Vi droppet ytterteltet og hadde en flott utsikt utover vannet gjennom den absolutt nødvendige myggnettingen før søvnen overfalt oss. Jeg våknet av et herlig fuglekvitter like før klokken skulle ringe 0530. Vi pakket sammen leiren og padlet til et annet sted. Avgjørelsen om å flytte leiren kom da det ikke var morgensol på plassen vi valgte. Den ville heller ikke gi nok kveldssol pga. høye grantrær.

Den nye plassen er den egentlige plassen jeg valge ut i november i fjor, men jeg skal bruke dagen i dag, tirsdag, på å se om det finnes en mer egnet plass. Etter å ha låst fast kano og kasse småløp vi noen km tilbake til bilen og kom oss på jobb.

Det godt å komme i gang med prosjektet, hvor jeg skal bo 3 måneder i telt i Vestmarka i Bærum. Den største utfordringen blir å leve et normalt liv sosialt og arbeidsmessig, jeg skal jo tross alt jobbe det meste av sommeren inne i Oslo, og tanken er å sykle mest mulig til jobben, dvs. ca 27 km hver vei, hver dag.

Jeg vil etterhvert utdype grunnen for hvorfor jeg gjør dette – noen stikkord er simple living og naturnærhet – og jeg kommer til å bruke mye tid på å finne alternative løsninger på dagligdagse problemer ute i skogen som jeg skal formidle her. Jeg tror det blir en fin sommer.