Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.

Drivdalen med E6 i bunnen skiller på det nærmeste Dovrefjell i nord fra Rondane i sør. Vi parkerte bilen på Otta lørdag formiddag etter en lang tur nordover fra Bærum. Klokken ringte 0430 og vi rakk med god margin Trondheimstoget på Otta stasjon kl 1137. Da var pulken pakket med det man trenger av mat og fasiliteter for fire dager i telt på høyfjellet.

Toget til Hjerkinn tar akkurat en time. Solen skinte fra en skyfri himmel da vi bukserte pulk og ski ut fra toget, noe den fortsatte med helt til solnedgang. På perrongen sto det flere farende fanter vi kom til å stifte perifere kjennskap til på turen over fjellet. Det var flere stereotypier representert: noen som oss, et par, mannen med tung pulk, kvinnen med sekk; far med prepubertal datter; venninnegjeng; mor og datter; kjernefamilie med ett barn fra tidligere ekteskap og to fra det nåværende; far med tightskledde gutter, og mange flere.

Mot Grimsdalshytta

Vi fant etter hvert skisporet og slet oss gjennom råtten snø og tett vegetasjon langs veien 3 km tilbake til Hageseter, før vi fulgte løypen oppover og oppover, men allikevel mot sør mot Grimsdalshytta, 18 km unna. Traseen følger langs elveleiet til elva Gautåe et godt stykke før den runder kolossen Gråhøe i vest og klatrer opp til 1292 moh, før den igjen går ubønnhørlig nedover mot Grimsdalen via elveleiet til Tverråe. Det siste stykket var det verste. Jeg måtte sette pulken foran meg i de bratte kleivene for i det hele tatt å ha en sjanse til å styre og holde farten nede. Da vi møtte vegetasjon var snøen vanvittig løs og vi kjempet oss gjennom med både smil og bannskap.

Vel nede ved elven ikke langt fra Grimsdalshytta var klokken blitt nærmere 1900. I det på det nærmeste snøløse landskapet var det ikke lett å finne plass for teltet, men vi fant et sted med både tilgang på rennende vann og hard snø som kunne fungere som feste for snøpluggene til teltet. Vi laget mat ute og la oss etter hvert i den kalde kvelden inn i teltet for en god natts søvn.

Mot Dørålseter

Fra Grimsdalshytta har man to videre fremrykkingsmuligheter; enten rett sydover over Gravhøe, eller langs veien gjennom Grimsdalen før de to traseene møtes der Haverdalen og Grimsdalen, eller Haverdalsåe og Grimsåe møtes, i et virvar av morener. Vi valgte den lengste, men minst bratte veien, av naturlige årsaker.

Sur vind i mot gjorde den ellers solrike dagen noe mindre flatterende, men pulken gikk lett langs veien. Etter 8 km gange gikk vi forbi Tollevshaugkyrkja som vi selvsagt etter å ha sett på kartet trodde var en riktig kirke, men som skulle vise seg å være en topp av en hard bergart som overlevde siste istids skuringer bedre enn det omkringliggende fjellet. Etter å ha gått rett østover var det nå på tide å vende nesa sørover igjen og vekk fra veien. Lite snø hadde ikke så mye å si for meg og mine fellekledde ski annet enn at pulken gikk tregere over gress og myr, men for Mariannes klisterkledde ski resulterte de mange bare flekkene i en solid og nærmest komplett samling av fjellets flora under skiene.

Morenene der Haverdalen og Grimsdalen møtes er et fascinerende stykke Norge og ganske annerledes enn Rondane lenger syd. Vi slet oss opp på den ene morenekammen etter den andre, og etter mye om og men klarte vi å komme oss over den siste. Fra Haverdalen kom vi alle de andre farende fantene vi så gikk over fjellet i møte, og foran oss lå Stygghøin som vi skulle følge langs østsiden. Vinden tok seg opp et par hakk og siden det allerede var blitt sent på ettermiddagen var snøen blitt råtten. I tillegg klarte jeg det kunststykket ikke å se at vi krysset hovedsporet, så vi fulgte et skispor som gikk lenger øst enn hovedsporet, som førte oss over Ellankollen og ut i bratt lende ned mot Vidjedalen.

Etter tøffe tak med motvind, djupsnø, barflekker og bratte nedoverbakker kom vi oss ned til løypa igjen og vi hadde Dørålseter innenfor synsfeltet. På grunn av vinden besluttet vi å sette leir der vi befant oss, og mens slitne anorakkledde skygger strevet seg frem mot lyset og varmen på Dørålseter, så plugget vi fast teltet til snøen før vi satte opp stenger og fikk vårt lille mobile hjem i stand tross vinden. Middagen smakte godt også denne kvelden.

Mot Rondvassbu

Vi kom inn på det nærmest snøløse tunet på Dørålseter idet skiløpere i alle varianter og typer på sett og vis kom seg helskinnet ned fra hytta og ut på løypa på den harde og sporfulle snøen denne blanke, men igjen vindfulle morgenen. Vi var i godt driv da tre jenter passerte oss og jeg dro kjensel på et par av dem; det er utrolig hvor man møter kjentfolk.

Løypen førte oss sørvestover langs Dørålsåe og Vidjedalen ca 3 km før vi igjen måtte kjempe oss over morener og inn i Bergedalen på vestsiden. Her stiger løypa noen kilometer før den flater ut og ender i krysset mellom Bergedalen i nord, Rondvassdalen i sør og Langglupdalen i øst. Langt de fleste foretrakk å ta veien østover mot Bjørnhollia, men vi fortsatte i den varmende solen mot Rondvatnet.

Her var vi inne i kjente områder (http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/29/copyright-rondane/), og svære topper som Digerronden, Midtronden, Høgronden, Rondslottet, Veslesmeden og Smedhamran gjorde at det kriblet i toppturgenet. Vi kom oss ned på Rondvatnet og i fint driv entret vi Rondvassbu langt tidligere enn planlagt. Vi satte oss i solveggen sammen med mange andre og tok en brus og en pils. Påskestemning de lux!

En stund etter ble vi enige om å gå et stykke til, noe som betydde at vi var i ferd med å gå hele veien ned til Mysuseter. Som sagt så gjort. Vi gikk de ca 10 km på rekordfart. Marianne kom halvveis på at bussen ned fra Mysuseter til Otta gikk klokken 1620, og etter hesblesende staking og skøyting med pulk var vi nede ved bussen klokken 1619. Vi fikk lempet pulken inn i bussen og var på vei ned til sivilisasjonen, våren og bilen på Otta stasjon.

«Opp fra Finnstad. Tredje året på rad at jeg går Pershusfjellet i mars. Anders Heger.» Noe sånt sto det skrevet i notatboka som ligger i postkassen på det antatte toppunktet av Pershusfjellet nordvest i Nordmarka. Pershusfjellet ligger nord-sør som en 4 km lang ruinvegg fra en kolossal prehistorisk bygning i det småkuperte og vannrike landskapet sør for Mylla, øst for Øyangen, vest for Gjerdingen og nord for Spålen. Traversen over eggen på Pershusfjellet er en god gammel klassiker i Nordmarka som gir en følelse av villmark og oversikt der det ruver 150 høydemeter over det omkringliggende landskapet.

Traversen for vår del – i motsetning til Heger – startet rett sør for den helgeåpne kafeen Tverrsjøstallen som er tilgjengelig via bilvei fra Randsfjord. Veien har restriksjoner på vinterstid ved at den er åpen for trafikk oppover frem til 1300 og trafikk nedover fra 1330. Selve Pershusfjellet er en kupert affære med dyp snø, bratte skrenter og mye vegetasjon. Skifeller og en hang til fiskebein gjør seg, og belønningen er nydelig urskog med storfugl i trærne og utsikt over store deler av Nordmarka. Vi kom etter noen timer med traversering ned til Hegers utgangspunkt, den gamle gården Finnstad.

Så gikk turen tilbake nordover langs den bratte østveggen av Pershusfjellet over Skarvvatnet og Tverrsjøen.

Utukt og gøbbing

Dette var ikke mitt første skriftlige møte med Anders Heger – gitt at det faktisk er samme mann som skrev sin signatur i boka på Pershusfjellet som er norsk forfatter, skribent og forlegger i Cappelen Damm. Jeg kjenner han spesielt fra bøkene om den juridiske prosessen mot forfatteren Agnar Mykle – «Men landet er Norge…», «Agnar Mykle og Norge» og biografien om samme forfatter «Mykle. Et diktet liv».

Det er 15 år siden jeg bestemte meg for å lese og leste alle bøkene, novellene og brevene til Agnar Mykle, forfatteren som endte sitt liv som en innesluttet og noe bitter mann, etter å ha gitt ut bøker som «Tyven, tyven skal du hete», «Lasso rundt fru Luna», «Rubicon», «Largo» og ikke minst «Sangen om den røde rubin» som etter en lengre prosess i byretten og en anke i Høyesterett tilslutt ble frifunnet for anklagen om utuktighet.

Anders Hegers bestefar Johan Bernhard Hjort var Mykles forsvarsadvokat, noe som dermed gir foranledningen til Hegers opptatthet av Mykle. Heger ble direktør for litterær seksjon i det norske forlaget Cappelen i 1991 og ifølge Wikipedia er hans interesser utenom forlagshuset «skigåing på fjellet og «gøbbing», utveksle tanker og meninger med andre».

Jeg leste Hegers bøker «Men landet er Norge…» og den utvidede versjonen «Agnar Mykle og Norge» med stor interesse, men jeg likte ikke helt formen i biografien «Mykle. Et diktet liv». Den ble for psykologiserende for meg, i alle fall på den tiden jeg leste den, i 1999. Kanskje vil jeg oppfatte den annerledes nå. Uansett så hentet jeg den ut fra bokhyllen og bladde gjennom den etter turen på Pershusfjellet.

Katt og begrenset frihet

Bildet på side 237 fanget straks min interesse. Det fremstiller Mykle liggende på kne under kjøkkenbordet lekende med katten Solveig. Under bildet finner vi følgende bildetekst:

I likhet med de foregående, er dette fotografiet hentet fra Aktuell. Den lykkelige bohemfamilien ble skildret gjennom en lang billedreportasje, der katten Solveig spiller en fremtredende rolle. Dessverre kom artikkelen ikke på trykk før i desember, under tittelen «Juleforfatter i sommervarmen». På det tidspunkt var katten avlivet, boken refusert og ekteparet Mykle separert.

To ting gir straks gjenklang i mitt eget liv når jeg ser bildet og leser bildeteksten. For det første er Mykles katt helt lik vår katt Bacchus i pelsens tegninger; sort med hvit hals, hvite sokker og hvite følehorn. I tillegg viser det seg, når jeg leser teksten før og etter bildet på sidene 236-238, at familien Mykle slet med den samme borettslagsfascismen som vi for tiden opplever. For det andre, og dette henger sammen med flere av tingene nevnt her, så peker tristessen i diskrepansen mellom det egentlige og det presenterte i billedserien om familien Mykle mot det Arne Melberg i boken «Selvskrevet. Om selvfremstilling i litteraturen» fra 2007 kaller «selvfremstillingens kunst».

Det første først. Mykles katt Solveig hadde tisset i sandkassene på Lille Langerud og borettslaget viser ingen nåde; Solveig må dø. Mykle kjemper imot:

Utviklingen i samfunnet har medført at menneskelivet er blitt stadig mer sterilt og hygienisk, konfeksjonert, trygget og respektabelt. Basiller får ikke lenger forekomme, den siste loppe ble sett og avlivet i Oslo i 1946, og 150 mann med maskingevær samlet seg siste vinter for å skyte den siste gaupe på Østlandet. Dette må vel så være. Betraktelig verre er det at vårt liv i standardleiligheter og under foreskrevne standardforhold avskjærer menneskene muligheten for å se livet utfolde sine innerste krefter, i kjærlighet og kamp, i fødsel og død. […] Under disse forhold representerer huskatten naturens siste skanse i vår kunstige kjøleskaps-verden.

(Fra brev til sambyggelagets styre, sitert i «Mykle. Et diktet liv» av Anders Heger, 1999, s. 237-238.)

Mitt eget uferdige og usendte brev til styret i Juterudåsen boligsameie, som i et tidligere vedtak har nektet Bacchus å løpe fritt ute, påkaller ikke på samme måte på de store prinsipper, men har i ett avsnitt liknende patos:

Jeg forstår at man på Juterudåsen ønsker å begrense antall katter, og jeg forstår at man dermed sier nei til nyanskaffelser av katt og innflytting av beboere med katt. Det jeg derimot ikke kan forstå er at man kan si nei til kattehold fra en beboer som ad kjærlighetens veier har kommet til å måtte huse en katt. Jeg kan ikke oppgi kjærligheten på grunn av dette, jeg kan ikke la meg kaste ut på grunn av dette, jeg kan ikke nekte et levende vesen å være ute i naturen på grunn av dette, og jeg kan heller ikke ta livet av Bacchus på grunn av dette.

Selvfremstillingens kunst

Nettopp brevet skulle bli den aldrende Mykles form. Og i sin form, som et underskrevet stykke tekst, så er brevet kanskje nettopp den litterære uttrykksform, ved siden av autobiografien, som er nærmest selvfremstillingen, med andre ord, mitt andre poeng. Heger sier om Mykles frenetiske brevskriving:

Meningen, målet og mannen er ett. Og for å forklare hva han mener er han nødt til å vise hvem han er. Helt og fullt […] Med ett er emnet blitt ikke bare uuttømmelig, men umulig å fylle helt ut.

(«Mykle. Et diktet liv» av Anders Heger, 1999, s. 451.)

I sin sprenglærde bok «Selvskrevet» noterer Arne Melberg at man kan observere en «merkverdig fordobling som synes å skje i det øyeblikk noen bestemmer seg for å framstille seg selv i skrift.» Og videre:

Selvskrivingen innebærer at jeget fordobles til en instans som skriver om og reflekterer over det jeg som lever og har levd. Det selvbiografiske prosjektet utmåler distanse til det selv som skal biograferes, og det skaper samtidig det selv som, med Montaignes ord fra hans aller siste essay «Om erfaringen», er «uendelig dyp» og besitter et «uendelig, skiftende mangfold».

(Arne Melberg, «Selvskrevet. Om selvfremstilling i litteraturen», 2007, s. 14-15.)

Nietzsche og moderniteten har fortalt oss at vi alle skaper oss selv, og selvfremstillingens rolle er nettopp dette skapende, konstruerende. Ved å vise seg frem så skjuler man noe annet, og ved å skjule noe viser man frem noe annet. Vi liker alle å vise oss frem, på en eller annen måte. Mykle ble sky og innesluttet, men skrev brev hvor hans egen tilstedeværelse var fremtredende. Anders Heger går Pershusfjelltraversen for tredje året på rad og skriver både seg selv og den historien inn i kladdeboken i postkassen på toppen av fjellet. Han fremstiller seg selv som en person som er mye på ski og som ikke alltid velger allfarvei.

Jeg skriver om meg og mine turer både på min egen nettside kaasin.no og her i denne bloggen. Uten turene ville jeg mistet mye av meg selv har jeg ofte tenkt. Å fremstille seg selv som en person som er mye på tur krever at man er mye på tur, men det krever også at man sier det til noen. Hvor gjevt ville det være å bli verdensmester på ski uten at noen var der? Men det er allikevel ikke slik at mine turopplevelser ville vært noe fattigere uten at jeg fremstilte dem senere. Det å fremstille mine turer har allikevel blitt en del av konseptet og prosjektet Helge Kåsin, og er dermed en viktig del av min personlighet, den både andre og jeg selv forholder oss til.

På dagen ett år etter at vi for første gang møttes utenfor den binære sfære, var det en vakker lørdag i februar duket for repetisjon av den turen som førte til at Marianne og jeg nå har felles adresse. Den gangen var det torsdag kveld, og vi møttes i ly av mørket på parkeringsplassen på Skansebakken i Sørkedalen i Oslo. Jeg husker de vakre hendene og fingrene hennes, synlig i lyset fra hodelyktene våre, og at vi ikke kunne ha høflig fysisk kontakt fordi hun var innsmurt med klister. Ansiktet var bare en lyssvak skygge øverst på den slanke og veltrente kroppen. Men det var noe der, noe som skulle vise seg å bli så mye mer.

Vi satte på oss skiene og gikk innover velpreparerte løyper nordover langs Tverrelva, forbi Lysedammen, langs Gopletjernsåsen, inn Kjagdalen, forbi Storflaka og Småflaka, og ut på mennesketråkkede løyper over Store Oppkuvvannet og opp til utkikkstårnet på Oppkuven 704 meter over havoverflaten på Oslofjorden.

Bildet av denne kvelden er som frosset fast i minnet. Opplevelsene dekker et distinkt intervall i tiden og befant seg i rommet, og er dermed fortsatt mulig å se for den som står et lysår unna med et godt teleskop. Det er samtidig et bilde jeg har av et bilde som den gang dannet seg, og i repetisjonen danner det seg atter nye bilder.

En uke eller så etter repetisjonen, når bildet av bildet har satt seg og i det jeg leser Kjartan Fløgstad og Siri Hermansens bok Pyramiden – om det nedlagte russiske gruvesamfunnet med samme navn innerst i Isfjorden på Svalbard – så minner disse bildene om Hermansens bilder som er fastfrosne øyeblikksbilder av fastfrossen evighet i øyeblikket. De arktiske naturprosessene maler, sammen med gravrøvere av det mer bipedale slaget, i stykker dette uttrykket for den «avantgardistiske monolitten» som representerer det kommunistiske Sovjetunionen, som Fløgstad skriver (s. 121). Dermed representerer bildene noe som har vært, men som i kraft av å være bilder alltid vil være gjenstand for tolkning og alternativ representasjon.

Dette bildet av bildet som jeg sitter igjen med etter det skjebnesvangre møtet der i mørket, og etter hvert inne i den snøkledte granskogen, for ett år siden, inneholder samtidig bildet av seg selv. Det virker inn på bildet jeg nå har av både det første møtet og møtet på samme sted ett år senere. Den fastfrosne realitet er flytende og overlappende, som Henri Bergson prøver å fange med sitt begrep om varigheten som en «kvalitativ, ikke-numerisk mangfoldighet» (se min tidligere post: «Om hvorfor jeg skal jakte. Del 2: en ny begynnelse?»).

I Georges Perecs fortelling En privatsamling i boken Vinterreisen | En privatsamling, får maleren Heinrich Kürz i oppdrag å portrettere kunstsamleren Hermann Raffke og samlingen hans. Samlerens verker er i maleriet kopiert ned til minste detalj, også Kürz’ eget maleri, som igjen inneholder et antall miniatyrer av verkene. Disse bildene i bildet har den eiendommelighet at de ikke er eksakte kopier, og detaljer er ombyttet eller forandret. I sin analyse av maleriet i artikkelen Art and Reflection fremholder Lester K. Nowak at bilder fremviser en refleksiv dynamikk, hvor hvert kunstverk speiler et annet og henter sin kraft i andre. Kürz viser også i bildene i bildet frem malerier han ennå ikke har laget, eller andre som han tidligere har malt. Han fremviser dermed en ikke bare romlig, men temporal perspektivisme. Som Perec skriver med Nowaks stemme:

Man måtte ikke la seg lure til å tro noe annet enn at dette maleriet avbildet kunstens død, det var en speilende refleksjon over en verden som var dømt til å gjenta sine egne modeller i det uendelige. Og disse ørsmå forskyvningene mellom hver av avbildningene som hadde virket så opphissende på tilskuerne, var kanskje det definitive uttrykket for kunstnerens melankoli, som Kürz, ved å male historien om andres kunstverk, for et øyeblikk hadde klart å få det til å se ut som om kunstens «etablerte orden» var skaket, som om han hadde gjenfunnet en oppfinnsomhet hinsides oppramsingen, en skapelse hinsides sitatet, og en frihet hinsides hukommelsen. (s. 40)

Fra dette flotte utsiktspunktet nesten på toppen av Nordmarka med det etymologisk betegnende navnet Oppkuven (fra gammelnorsk ”kufr” som betyr rundaktig topp), kan man skue utover horisonten i alle himmelretninger. Satt man over 60 lysår herfra ville man nå kunne se krigens maskineri slippe konteinere fulle av forsyninger til barske hjemmefrontsfolk, eller trefningene mellom forsvarere og inntrengere utspille seg under grantrærne.

For ett år siden drakk vi kakao i det mørke snøkavet oppe i tårnet, denne gangen drakk vi solbærtoddy i det gnistrende sollyset på samme sted.

Det skulle derimot vise seg at Heinrich Kürz var en fiktiv kunstner (i fortellingen); et alias Hermann Raffkes nevø Humbert Raffke tok for å hevne sin onkel. Bortimot hele Raffkes samling, også bildet En privatsamling, var malt av Humbert under falskt navn. Alt sammen knyttet sammen i en fiktiv fortelling fra Georges Perecs hånd, som han sier er «skrevet uten andre motiver enn den enkle fornøyelsen og spenningen ved å late som» (s. 93).

Pyramiden, med dets romslige bibliotek inneholdende 10.000 bøker og et uvisst antall LP-plater, viser ifølge mange skribenter, sier Fløgstad, «at i sovjetperioden valde gruvearbeidarane, til dømes i Pyramiden, å lesa Gogol, Dostojevskij, Heyerdal, og lytta til Prokofjev og Sjostakovitsj, altså heile den klassiske kanon, framfor den moderne populærkulturen». Men, sier han videre:

Det er ein vakker, men truleg lite haldbar tanke. Etter alt å dømma var det politiske grepet viktigare, den overordna kollektive viljen. Individuelt sett hadde ikkje arbeidarane i Pyramiden noko val. Kulturen, slik den overlever i dei samtidsarkeologiske utgravingane våre frå Pyramiden, var den offisiell sovjetkulturen, den humanistiske arven medrekna, verken meir eller mindre. Kva slags draumar og lengt som også gøymde seg i menneskehjarta, er det vanskeligare å grava fram. (s. 131)

Hvor mange bilder i bilder sitter vi da igjen med?

Det er ikke skikkelig jul for meg uten en før- eller romjulstur på Hardangervidda. Med telt og tilhørende herligheter i pulken, med ski på bena, og med lang vei hjem, la Marianne og jeg ut på tur – godt hjulpet av velvillige foreldre – fra Sønstevatn på Imingfjell helt øverst i Numedal, med et mål om å nå Rjukan tre og en halv dag senere. Det sparsommelige lyset som makter å kaste glans over snødekte vidder er vanvittig vakkert så tidlig på vinteren, og stillheten er nærmest øredøvende i fravær av liv, men på samme måte som savnet av en kjær person kan knytte én nærmere følelsesmessig, så kan fraværet av lyder fremmane en hel eufoni.

Noen lyder er borte for alltid. Skriket fra en prehistorisk flygeøgle av arten rhamphorhynchus i stup mot en sjanseløs kvastfinnefisk i det grunne Jura-havet kommer aldri tilbake. Den hviskende lyden av cordaittrærne hvis barnåler beveger seg mot hverandre i den tropiske Karbon-brisen, kommer aldri mer igjen.

Noen lyder er der rett foran ørene våre uten at vi hører dem. Infralyden fra en afrikansk savanneelefant en tidlig kveld i Serengeti nasjonalpark, den intense gnagingen fra husstøvmidd i sengetøyet, ultralyden fra en jaktende bredøreflaggermus.

Andre lyder er der hele tiden, men vi opplever dem bare sjelden. Lyden av insektbeitende våryr fjellørret, lyden av hekkende lavskriker, eller lyden av lett snø som legger seg som et dempende teppe over teltduken som vern mot den hylende vinden.

Atter andre lyder er i ferd med å forsvinne. Og det er en slik lyd jeg lytter til i en nattlig harmoni med Mariannes varme og taktfaste åndedrag tett inntil meg denne årets første dag, et godt stykke inne på Hardangervidda, med Gaustatoppen i sør og våre frostkledde skispor i nord, liggende i en varm dunsovepose i et kaldt telt, i et goldt og ugjestmildt terreng, med milliarder av stjerner lysende i den nesten måneløse natten, med Melkeveien som et bredt lysende bånd over himmelen i kontrast til det stummende, kalde mørket: lyden av vindens spill i gamle homogene ikke-plastbelagte strømledninger.

Som en buktende gitarhals med fretter hver femtiende meter, spenner de gamle strømmastene sine kobberstrenger utover fjellet. Disse moderne kulturelle vederstyggeligheter har vist vei siden vi i går onsdag nådde den sørlige dammen på den over tjue kvadratkilometer store Mårfjorden. Og nå spiller vinden på disse strengene med melankolske og såre toner som resultat, i en resonanskasse av hardpakket snø. Lyden er en vise med to melodier, det virker som den ene mast-skalaen avløser den andre.

Over Sønstevatn
Vi forlot en vinkende far ved halv ni-tiden tirsdag 30. desember ved Imingfjell Turistheim. Veien over fjellet til Tessungdalen er vinterstengt, og vi fulgte denne et stykke med hver vår plastikkpulk. Vinden var merkbar, og frosten bet i kinnene, men ingenting var noe problem. Etter en stund lot vi vei være vei og gikk ned på Sønstevatns solide isdekke. Dette vannet er til tider en del nedtappet, noe som gjør isforholdene så som så, men nå var det perfekt. Et tynt lag med forblåst snø gjorde forholdene gnistrende, og vi gikk raskt i det overskyete været.

Sønstevatn går vestover umerkelig over i Mevatn, og etter en innsnevring vider vassdraget seg ut igjen i Vikvatn. Noen hytter på nordsiden inneholdt både mennesker og dyr, og de ble stående å følge det underlige lille følget med øynene en stund, til vi forsvant over bandet til Nedre Afdalstjønne. Her kunne vi følge et kjærkomment snøskuterspor i riktig retning – mot Mårbu. Og riktig, ikke lenge etter, da vi kom over bandet til Øvre Søltjønne, kunne vi se lysene av to snøskutere komme mot oss. Det viste seg å være fire karer som hadde hatt en oppsynstur inn til Mårbu. En av disse, Henning Hoff Wikborg – lederen i Drammens og Oplands Turistforening – kunne fortelle oss at de hadde fyrt opp sikringshytta og at den var varm og god. Vi følte oss svært fristet til å tilbringe natten der, og holdt et godt tempo videre.

Snøskutersporene var ikke de eneste sporene vi så. Myriader av reinsdyrspor og oppgravd snø etter matleting kunne vi se hele veien fra Afdalstjønnene og inn til Vestre Søltjønne. Det var som om lyden og lukten av gravende klauver og prustende reinsdyrkropper hang igjen i den glasskalde og svakt skumrende luften.

Mårbu, en skuffet natt i elementene
De siste to kilometerne ned mot Mårbu gikk vi i mørke. Aldri har jeg sett en tynnere måne enn denne kvelden, bare en stakkarslig skalk hang der oppe til lys for oss på den veldige vidda. Endelig kunne vi skimte konturene av Mårbu lengst nord i det langstrakte vannet Mår, og vi pustet lettet ut. Vi fulgte snøskutersporene helt inn til hytteveggen og startet å lete etter sikringshytta – uten hell!

Vinden tok seg opp ut over kvelden i takt med mørket og frustrasjonen over ikke å finne noen inngang til sikringshytta. Langt der borte i mørket kunne vi skimte konturene av noe stort, men det var jo dette som var Mårbu, det sto så å lese på skiltet over inngangen, og vi orket ikke undersøke og finne nok en stengt hytte! Vi slo oss til ro med at folkene fra Turistforeningen hadde en egen nøkkel og ikke standardnøkkel, og fant en plass for teltet. Vi hadde gått ca 25 km og var kalde og slitne selv om klokken bare viste 1800.

Vi fikk opp teltet raskt, krøp ned i vår felles doble sovepose, og startet snøsmelting til mat og varm drikke. Ikke lenge etterpå kunne vi tilfredse ligge i dunsoveposen å lytte til vinden som økte i styrke. Blafringen i teltduken, fresingen fra primusen og svake lyder fra radioen hengende i teltgavlen var alt som lot seg høre. Etter en kald runde ut for å stramme og føye til flere barduner sovnet vi.

Mot Kalhovd og et nytt år
Klokken fem neste morgen sto vi opp, varmet vann til termosene, spiste frokost og drakk kaffe før vi igjen la oss til i soveposen for å vente en times tid på at vinden skulle løye. Teltet lå nå i en dårlig vinkel i forhold til vinden, og vi kjente kreftene trykke på sideduken. I grålysningen kunne vi endelig bryte leir og få en klarhet i gårsdagens hytteforsvinning. Tre hundre meter unna der vi lå kunne vi se den hytten vi egentlig skulle vært på. Det viste seg at vi hadde havnet ved den sortmalte Mårbu Seter og Fjellstue (Gamle Mårbu), og ikke på den rødmalte Mårbu Turisthytte!

Sikringshytta viste seg å være flott, og vi kunne ikke annet enn le av det hele før vi fortsatte sørøstover på Mår. Nordvestvinden og den avblåste fjordisen gjorde den ca 12 km lange turen over fjorden til en lek. Til tider kunne vi spenne ut armene og seile mot vårt neste bestemmelsessted Kalhovd, 20 km unna Mårbu.

Vel fremme ved sørenden av vannet fulgte vi veien langs Kalhovdfjorden og frem til Kalhovd. Det var ennå lyst da vi med lykkelig skjelvende hender kunne låse opp den ubetjente hytta og komme oss i hus. Vi lukket oss inne på oppholdsrommet og fyrte opp til det var behagelig å slange seg på sofaen. Så, til lyden av Kong Harald, knitringen fra ovnen og kvitringen fra Marianne, kunne vi innta vår daglige Real turmat og solide skiver fra mor Wahlstrøms herlige delfiakake. Tross alt var det jo nyttårsaften!

Langs kraftlinjer mot Telemarks dronning
Nok en gang sto vi opp i otta, pakket våre saker og la i vei fra Kalhovd i dét solen steg opp. Denne dagen skulle det være klarvær etter to dager med skyer. Følelsen av å gå inn i en slik kald, stille morgen er nesten ubeskrivelig. Børge Ousland forsøker med stort hell i sin fine artikkel «Over Hardangervidda midtvinters» fra Fjell og Vidde nr. 8 – 1998 å si noe om det:

Morgenen etter var vi på vei igjen, og tok inn hele skiftningen fra stjernehimmel og skumringslys til solen stod gul og kald over horisonten. Det er ikke mange ting som slår en soloppgang i minus 20. Å begynne dagen med en slik vitamininnsprøytning gjør deg immun mot all motgang den ellers vil bringe. (s. 180)

Og dagen skulle bringe om ikke motgang, så i alle fall flere motbakker enn tidligere i et terreng som forvandlet seg fra sentralviddas flate til randviddas mer kuperte form. Vi valgte den gjensnødde, men noe opptråkkede veien fremfor løssnøen, og fikk dermed en noe lenger vei sørover langs Kilsfjorden før vi kom ned til det vakre Prestevatnet og Strengen mellom Gøystvatnet i vest og øvre Grottetjørn. Så var brått lyden av åpent vann der og dampen som steg opp fra vannmassene. Vi slikket i oss solen på en kjapp rast, nå så det ut til å bli en periode i skyggenes dal.

Ved nedre Grottetjørn begynte terrenget å bli mer kupert, og vi måtte roe ned tempoet for ikke å bli svette og nedkjølte i det gnistrende kalde været. Vi kom oss forbi demningen på østsiden av vannet og begynte oppstigningen mot Stortevatn. Veien var borte i snøen, men noen gjenføykede snøskuterspor og kraftlinjene som uvergelig ville føre oss tilbake til sivilisasjonen viste vei.

Oppe igjen i det svinnende lyset kunne vi endelig skimte Telemarks dronning: Gaustatoppen! Vårt mål denne dagen var Olabu, og ikke lang unna, etter ca 22 km, kunne vi slå opp teltet og innkassere belønningen: middag!

Fire kilometer serpentin
Neste dag, fredag, var igjen overskyet, men vi sto tidlig opp og la i vei ut på de seks siste kalde kilometerne ned mot Gvepseborg og Krossobanen som etter planen skulle bringe oss ned til Rjukan sentrum. Hytter med lys i ble stadig hyppigere, og lyden av en snøskuter denne tidlige morgenen flerret plutselig stillheten og den skubbende lyden av ski mot frossen snø.

Vi fulgte snøskutersporet de siste meterne på Hardangervidda før vi skled ned mot Gvepseborg og installasjonen Krossobanen som ble bygget i 1928 for å frakte solhungrige Hydro-arbeidere fra Vestfjorddalen opp i solen på terskelen til Hardangervidda. Nordens eldste og Nord-Europas første taubane i sitt slag har to vogner, én blå og én rød med de betegnende klengenavnene «Blåbæret» og «Tyttebæret». Klokken var ti på formiddagen og det var helt stille i stasjonsbygningen og den tilhørende kafeen. Vi hadde allerede sikret oss telefonnummeret til banen ved et slikt tilfelle, men øynene falt raskt på den alternative veien ned; Norges lengste akebakke – Ryesvei – som er 3851 meter lang og slynger seg nedover 500 høydemeter i 21 skarpe svinger.

Vi måtte selvsagt benytte oss av denne muligheten for en spektakulær avslutning på turen og gikk raskt i gang med å pakke ski og staver på pulkene før vi kastet oss ut i serpentinen. Etter en noe vill aketur med pulken som en villstyrig stut under rumpa kom vi oss i sikkerhet ned på parkeringsplassen på Krosso. Der rekvirerte vi en drosje ned til rutebilstasjonen, stappet i oss hver vår hamburger klokken elleve om formiddagen, og kom oss etter hvert om bord på bussen tilbake til Kongsberg og bilen vår som min bror så vennlig hadde kjørt ned fra hytta på Dagalifjell. Og dermed var årets juleskitur i boks.

• Imingfjell Turistheim
• Mårbu Turisthytte
• Mårbu Seter og Fjellstue
• Kalhovd Turisthytte
• Krossobanen
• Hvordan rigge en Paris pulk?
• Juleturen 2007

Dette er dagen før dagen, D-dagen, dagen før ferden går til Juoksengi i Nord-Sverige, og turen Sverige på tvers langs polarsirkelen begynner. Tanker rundt utstyr og mat har selvsagt vært lang fremme i hodet, ikke helt fremme i frontallappene hvor følelsessenteret i hjernen ligger, men langt nok fremme til å oppta store deler av den analytiske tankevirksomheten min i ledige stunder.

Nå endelig ligger utstyret klart til pakking, og maten er klargjort. Fordelingen er grei mellom min turmakker og jeg; 4 middager hver frem til vi (forhåpentligvis) når Jokkmokk, halvveis på turen, hvor vi skal proviantere før vi legger i vei på de siste 200 km mot grensen til Norge og Polarsirkelsenteret på Saltfjellet. Der vil vi forhåpentligvis befinne oss om litt over to uker, på samme sted som vi startet turen Norge på tvers i fjor.

Jeg har stekt kjøttdeig og bacon, laget Logan-brød, tappet luften ut av potetmosposer, kaffeposer og sauser for plassbesparelse, og jeg har dobbeltsjekket klær, ski, pulk og annet utstyr. Nå gjenstår det bare å pakke det hele i pakksekker, få lagt seg tidlig og vente på at Hans Jakob dukker opp klokken 0730 i morgen tidlig. To timer senere går toget, og halvannet døgn senere skal vi befinne oss i Jouksengi. Da er ett års tanker og planlegging ferdig og skituren starter!

Jeg har med mobiltelefon og solcellepanel til lading av denne, så hvis de svenske mobiloperatørene har gjort sitt så skal jeg få sendt bilder, video og tekst til bloggen på turen. Så følg med!

– Dette er for lett, utbryter Hans Jakob Rogstad mens han er i ferd med å flytte eiendeler fra pulken inn i det nyoppslåtte teltet. Klokken er 2100 fredag kveld, og gradestokken viser -16 °C. Vi er på treningstur på Tunhovd før Sverige på tvers langs polarsirkelen om to uker.

Valget av Tunhovd i Buskerud fylke, mellom Numedal og Hallingdal, hadde bakgrunn i likheten i klima og vegetasjon med Nord-Sverige. Myrområder med spredte tettvokste furuer, belter av bjørkekjerr, stor granskog i åssidene, og trefattige høyfjellsområder.

Målet med turen var ikke annet enn å foreta noen finjusteringer på utstyrsfronten og rett og slett ha en fin tur. Vi var utstyrt for lange kvelder ved bålet, dvs. vi hadde med oss øks og kaffekjele.

Da jeg våknet ved 4-tiden om natten av full blære og kuldegysninger viste gradestokken -20 °C. Det var godt å smyge seg tilbake i soveposen, men gleden var kortvarig. Klokken 0630 ringte klokken og det var på tide å komme seg opp. Det var ennå mørkt og kaldt, men Hans Jakobs primus gjorde det etter hvert svært så levelig inne i teltet. Jeg fyrte opp min egen også, slik at vi mer effektivt kunne smelte snø til drikke. Med bare én primus tar dette veldig lang tid. Vi bør ha minst tre liter væske hver per dag, og rikelig til frokost.

Ulvenes sang
Ved 9-tiden var vi i gang videre oppover den vekselvis furu- og bjørkekledte lia vi stanset i kvelden i forveien. Vi var godt fornøyd med kvaliteten på snøen, selv om den var dyp og elgen, som etter sporene å dømme slet, så fløt vi fint oppå. Det gjorde oss lettet. Vi er helt avhengige av at snøen bærer godt i Nord-Sverige. Hvis vi møter på store områder med dyp nysnø blir det svært vanskelig å holde oppe farten med tre mil om dagen. Uansett er det et høyt estimat som vil kreve jobbing hele dagen, hver dag.

Plutselig hørte vi en underlig klagende lyd. Først hørtes det ut som en snøskuter, men etter en stund forsto vi at det var ulvehyl, ja et helt kor! Det var en underlig følelse å høre denne urlyden, og selv om vi akkurat da sto godt plassert i velpreparerte løyper like ved leirskolen Langedrag, så kunne vi, hvis vi lukket øyene, føle suget og spenningen av urørt villmark. Kanskje er vi så heldige å høre ulvene hyle i Nord-Sverige også!

Etter hvert åpnet landskapet seg opp og vi gikk innover høyfjellet. Snøen var god og vi hadde en fin fremdrift, bare hemmet av en tiltagende vind. Vi visste av værmeldingene at denne kom til å bli sterkere utover ettermiddagen, så vi gjorde et rutevalg som skulle sikre at vi kom oss ned i skogen igjen før kvelden.

Tømmerhoggeren
Kvelden kom, vi var godt fornøyde med dagens dont, og var klar for et skikkelig bål med middag og kokekaffe. Hans Jakob gikk i front innover skogsterrenget for å speide etter en passende tørrgran. Han er eksperten etter å ha taksert mange skogsflater og hugget mye tømmer. Etter en stund fant vi et flott eksemplar på sikkert åtte meter, og med en rimelig tykk stamme. Jeg hentet frem øksen fra pulken og tømmerhoggeren satte i gang så flisene føk. Jeg for min del fant frem spaden og måkte bålgrop.

Ikke lenge etterpå flammet et stort bål opp. Grunnet et plutselig vindkast ble opptenningen foretatt med hele to fyrstikker, men Lars Monsen får tilgi oss. Vi fyrte opp med tørrkvist inne i en V-form av to tykke stokker. Etter hvert kastet vi på flere halvannen meter lange stokker. Vi hadde bål hele kvelden og vel så det.

Kvelden forløp rolig foran bålet med radio, kaffe og god mat. Natten ble noe mer urolig enn forrige natt. Det var blitt nesten 20 °C varmere, og vi svettet i soveposene våre.

Tyribål
Søndag opprant med mer vind og tidvis sol, så vi holdt oss nede i lavlandet etter å ha kokt kaffe på bålet og brutt leir. Ved lunsjtider følte vi igjen trangen til bål, og denne gangen laget vi oss et skikkelig tyribål i en vakker furuskog. Kaffen smakte utmerket, og vi var styrket for den videre turen tilbake til bilen.

Godt utpå ettermiddagen nærmet vi oss teltplassen fra fredagsnatten. Vi hadde ikke satt noe GPS-punkt der bilen sto, så det var en fordel å kunne følge våre egne spor tilbake. Det gikk smertefritt. Like før vi kom tilbake til bilen så vi også skogens konge som vi hadde sett så mange spor av. Et vakkert eksemplar av arten fosset gjennom den dype snøen som etter hvert var blitt ganske råtten av sola.

Flere bilder fra turen på http://kaasin.no/?artid=105