Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.

Drivdalen med E6 i bunnen skiller på det nærmeste Dovrefjell i nord fra Rondane i sør. Vi parkerte bilen på Otta lørdag formiddag etter en lang tur nordover fra Bærum. Klokken ringte 0430 og vi rakk med god margin Trondheimstoget på Otta stasjon kl 1137. Da var pulken pakket med det man trenger av mat og fasiliteter for fire dager i telt på høyfjellet.

Toget til Hjerkinn tar akkurat en time. Solen skinte fra en skyfri himmel da vi bukserte pulk og ski ut fra toget, noe den fortsatte med helt til solnedgang. På perrongen sto det flere farende fanter vi kom til å stifte perifere kjennskap til på turen over fjellet. Det var flere stereotypier representert: noen som oss, et par, mannen med tung pulk, kvinnen med sekk; far med prepubertal datter; venninnegjeng; mor og datter; kjernefamilie med ett barn fra tidligere ekteskap og to fra det nåværende; far med tightskledde gutter, og mange flere.

Mot Grimsdalshytta

Vi fant etter hvert skisporet og slet oss gjennom råtten snø og tett vegetasjon langs veien 3 km tilbake til Hageseter, før vi fulgte løypen oppover og oppover, men allikevel mot sør mot Grimsdalshytta, 18 km unna. Traseen følger langs elveleiet til elva Gautåe et godt stykke før den runder kolossen Gråhøe i vest og klatrer opp til 1292 moh, før den igjen går ubønnhørlig nedover mot Grimsdalen via elveleiet til Tverråe. Det siste stykket var det verste. Jeg måtte sette pulken foran meg i de bratte kleivene for i det hele tatt å ha en sjanse til å styre og holde farten nede. Da vi møtte vegetasjon var snøen vanvittig løs og vi kjempet oss gjennom med både smil og bannskap.

Vel nede ved elven ikke langt fra Grimsdalshytta var klokken blitt nærmere 1900. I det på det nærmeste snøløse landskapet var det ikke lett å finne plass for teltet, men vi fant et sted med både tilgang på rennende vann og hard snø som kunne fungere som feste for snøpluggene til teltet. Vi laget mat ute og la oss etter hvert i den kalde kvelden inn i teltet for en god natts søvn.

Mot Dørålseter

Fra Grimsdalshytta har man to videre fremrykkingsmuligheter; enten rett sydover over Gravhøe, eller langs veien gjennom Grimsdalen før de to traseene møtes der Haverdalen og Grimsdalen, eller Haverdalsåe og Grimsåe møtes, i et virvar av morener. Vi valgte den lengste, men minst bratte veien, av naturlige årsaker.

Sur vind i mot gjorde den ellers solrike dagen noe mindre flatterende, men pulken gikk lett langs veien. Etter 8 km gange gikk vi forbi Tollevshaugkyrkja som vi selvsagt etter å ha sett på kartet trodde var en riktig kirke, men som skulle vise seg å være en topp av en hard bergart som overlevde siste istids skuringer bedre enn det omkringliggende fjellet. Etter å ha gått rett østover var det nå på tide å vende nesa sørover igjen og vekk fra veien. Lite snø hadde ikke så mye å si for meg og mine fellekledde ski annet enn at pulken gikk tregere over gress og myr, men for Mariannes klisterkledde ski resulterte de mange bare flekkene i en solid og nærmest komplett samling av fjellets flora under skiene.

Morenene der Haverdalen og Grimsdalen møtes er et fascinerende stykke Norge og ganske annerledes enn Rondane lenger syd. Vi slet oss opp på den ene morenekammen etter den andre, og etter mye om og men klarte vi å komme oss over den siste. Fra Haverdalen kom vi alle de andre farende fantene vi så gikk over fjellet i møte, og foran oss lå Stygghøin som vi skulle følge langs østsiden. Vinden tok seg opp et par hakk og siden det allerede var blitt sent på ettermiddagen var snøen blitt råtten. I tillegg klarte jeg det kunststykket ikke å se at vi krysset hovedsporet, så vi fulgte et skispor som gikk lenger øst enn hovedsporet, som førte oss over Ellankollen og ut i bratt lende ned mot Vidjedalen.

Etter tøffe tak med motvind, djupsnø, barflekker og bratte nedoverbakker kom vi oss ned til løypa igjen og vi hadde Dørålseter innenfor synsfeltet. På grunn av vinden besluttet vi å sette leir der vi befant oss, og mens slitne anorakkledde skygger strevet seg frem mot lyset og varmen på Dørålseter, så plugget vi fast teltet til snøen før vi satte opp stenger og fikk vårt lille mobile hjem i stand tross vinden. Middagen smakte godt også denne kvelden.

Mot Rondvassbu

Vi kom inn på det nærmest snøløse tunet på Dørålseter idet skiløpere i alle varianter og typer på sett og vis kom seg helskinnet ned fra hytta og ut på løypa på den harde og sporfulle snøen denne blanke, men igjen vindfulle morgenen. Vi var i godt driv da tre jenter passerte oss og jeg dro kjensel på et par av dem; det er utrolig hvor man møter kjentfolk.

Løypen førte oss sørvestover langs Dørålsåe og Vidjedalen ca 3 km før vi igjen måtte kjempe oss over morener og inn i Bergedalen på vestsiden. Her stiger løypa noen kilometer før den flater ut og ender i krysset mellom Bergedalen i nord, Rondvassdalen i sør og Langglupdalen i øst. Langt de fleste foretrakk å ta veien østover mot Bjørnhollia, men vi fortsatte i den varmende solen mot Rondvatnet.

Her var vi inne i kjente områder (http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/29/copyright-rondane/), og svære topper som Digerronden, Midtronden, Høgronden, Rondslottet, Veslesmeden og Smedhamran gjorde at det kriblet i toppturgenet. Vi kom oss ned på Rondvatnet og i fint driv entret vi Rondvassbu langt tidligere enn planlagt. Vi satte oss i solveggen sammen med mange andre og tok en brus og en pils. Påskestemning de lux!

En stund etter ble vi enige om å gå et stykke til, noe som betydde at vi var i ferd med å gå hele veien ned til Mysuseter. Som sagt så gjort. Vi gikk de ca 10 km på rekordfart. Marianne kom halvveis på at bussen ned fra Mysuseter til Otta gikk klokken 1620, og etter hesblesende staking og skøyting med pulk var vi nede ved bussen klokken 1619. Vi fikk lempet pulken inn i bussen og var på vei ned til sivilisasjonen, våren og bilen på Otta stasjon.

Intet galt om folk som er i friluft, om de går tur, sitter i solveggen eller lufter bikkja, men jeg tror nok flere tenker om meg der jeg løper med tunga utenfor kjeften i påskefjellets velpreparerte skiløyper, at denne personen nyter da virkelig ikke fjellet!

Jeg undrer meg over alle påsketuristene som etter å ha spist seg fete og dovne på hytta i dagevis med en gang de kommer seg ut på ski søker sammen i klynger der hvor det selges pølse i lompe og saft. Så kan de sette sine velfødde rumper ned på medbrakte reinskinn og nyte utsikten, skrålet og maten. Jeg haster forbi, og folk ser på meg med en slags overbærende forakt.

Jeg minnes en gang for noen år siden da jeg småløp opp og ned Gaustatoppen. Flere snøftet og viste tydelig misbehag ved min hastige bestigning. Jeg tror de tenkte som så: denne personen får ikke opplevelsen av fjellet på samme måte som vi gjør; det vakre skuet fra toppen, ro og fred, og bare det å få være ute i det nydelige solskinnet! (Det må sies at konseptet rundt den turen i bunn og grunn var ganske fint; jeg hadde helgen før sett Gaustatoppen fra Hallingskarvet og tenkte der at neste helg skulle jeg da se Hallingskarvet fra Gaustatoppen. Som sagt så gjort. Turene er beskrevet her http://kaasin.no/?artid=7 og her http://kaasin.no/?artid=8)

De har nok rett fjellfolket, men på feil måte. Det er klart at løper man gjennom naturen og livet generelt uten å sette ettertankens lys på de små detaljer eller de store ting, så går man glipp av noe viktig. Mitt poeng er at det ikke nødvendigvis er slik at man ikke opplever sterkt, ja endatil sterkere, selv om man haster gjennom terrenget. Implisitt har mange med seg en arkaisk ballast som er oppfatningen av mennesket som noe annet enn naturen; naturen er noe som skal beskues eller beherskes, ikke noe mennesket skal ta helt og fullt del i.

Jon Tolaas er en fin dikter som har gitt meg mange gode stunder. Hans vitenskapelige råhet og dikteriske sarthet gir et spenningsrom jeg setter stor pris på. Det appellerer til min egen veksling mellom fandenivoldskhet og ydmykhet, kraftutfoldelse og inderlighet, misantropi og ømhet.

I diktet Og vi har same hav fra diktsamlingen Flodene og bruset uttrykker Tolaas den tilhørigheten med naturen som vi etter sigende kan føle og som Thoreau henspiller på i sitatet fra en tidligere post med ordene om at ethvert menneske betrakter sin egen vedstabel med en helt spesiell ømhet.

Innerst i
det svale blomehjertet
ein skinande drope dogg
inne i dropen
eit dansande portrett
av deg

Gjenkjennelsen i alt livs kamp for tilværelsen i en runddans av oppstandelse og nedbrytning er en sår erkjennelse som krever ro og ettertanke. Vi står i evig gjeld til den verden som skapte oss, og uten den slagmarken vi omgir oss med av andre veseners liv og død ville vi ikke vært til. Men det er ikke slik at dette er den eneste veien til å oppleve sterkt den samhørigheten vi har med naturen. Ettertanken har sin naturlige plass på lik linje med kampen og opprettholdelsen av livet på tross og på bekostning av andre levende vesener.

Vi kan altså ta del i naturen ved å beskue den, ved å holde den fast, snu og vende på den. Men det vi skuer er noe dypere som på et annet nivå kan oppleves sterkere og på en annen måte uten å skape avstand; som noe man er midt inne i.

Bare det å skulle holde fast begrepet om at vi er en subjektiv enhet – én person – er en veritabel kunst og tankeforfalskning. Vi består av millioner av celler, bakterier og annet levende liv som holder disse byggverkene, disse biologiske hagene som vi er, oppe.

En beskuende og pastoral holdning til livet og livets objekter skjuler råskapen i bunnen, som en inderlig og derigjennom ærlig holdning til vår naturtilknytning må avsløre og godta; nemlig det heslige, det slimete, blodet og det ubarmhjertige. Jon Tolaas får også dette fint frem i en annen tekst, teksten Næringskjede som jeg har hentet et utdrag fra. (Bård Løken og Mia Svagård har en god, om enn noe tørr, utlegning av den pastorale tenkningen i Naturlig rik. ”En pastorale” er i dag betegnelsen på en generelt idylliserende diktning, og adjektivet ”pastoral” er synonymt med både ”landlig”, ”idyllisk” og ”sjelelig”.)

Godt å vere i næringskjeda, seier eg,
men det er det neimen ikkje mange som er
enige i, iallfall ikkje når vi sit ved bordet
og dei ropar: Hold kjeft og Forsvinn

når eg seier at desse herlige fiskekakene er
laga av flekksteinbit som eg har fiska
rundt vraket. Du veit dei momsar i seg lika.
Hold kjeft mens vi ét brøler dei
[…]

En inderlig holdning til naturen fordrer at man, som Tolaas tekster viser oss, har en oppfatning av oss selv som tilhørende naturen, ikke som noe som står utenfor naturen. Opptrer man bare som tilskuer vil man for alltid bare være en turist i verden, og haster man kun gjennom naturen vil man bare være en ubevisst del av den.

Kroppen er en stadig påminnelse om nærheten til ursuppen, vårt livs grunnleggende og skapende gjørme. Fornektelse av kroppens basale samhørighet med naturen gir en halt livsstil fordi man derigjennom fornekter naturen, selv om man nyter synet av den. Hvor nær hverandre er ikke verbene ”å fornekte” og ”å forfekte” syntaktisk?

Kroppen har et større potensial enn bare som et observerende organ, kroppen kan ta del i den naturen som omfatter oss med alt sitt kjøtt, blod og slim. Derigjennom kan kroppen observere sin egen nærhet med naturen, ikke bare som noe som står overfor naturen.

Mine heseblesende opplevelser i naturen rommer noe slik som dette: kroppen møter motstand og føyer seg inn i naturens puls. Mitt påståtte tunnelsyn er konsentrasjon om kroppens gnisninger mot vår moder natur, og i så måte en inderlig opplevelse av henne. Underlaget føles sterkere i høy hastighet enn i rolig fart. Friksjon gir nærhet.

Min tale er ikke en forsvarstale for den gode fysiske form, selv om en nedbrytende forglemmelse av kroppen er en hån mot naturen i og rundt oss, men snarere en forsvarstale for de som løper med tunga ut av munnen mens de suger inn inntrykk og kanskje opplever sterkere, mer ekte og mer levende, mens tilskuerne – som kun nyter synet av naturen – roper: Hold kjeft! og Forsvinn!

Den påfølgende ettertanke i solveggen med utsikt utover snødekte vidder, en god kopp kaffe holdt av en god og sliten kropp, den blir bare så mye bedre.

Familiens hytte består egentlig av to hytter; en i normal størrelse med bad, tørrtoalett, stue, kjøkken og soverom, og en veldig liten en uten særlig mange fasiliteter. I den sistnevnte bor jeg. Jeg spiser alle måltider i den store hytten, og jeg tilbringer mest tid der oppe, men når jeg føler behov for å være alene og når jeg skal sove, så trekker jeg ned hit.

Min far sier til meg at jeg må sette på strøm slik at det ikke er så kaldt om morgenen når jeg står opp. Men jeg sier at jeg liker det så godt. Jeg liker å måtte forlate den varme dynen om morgenen for å fyre opp i vedovnen. Jeg setter en kjele med vann på den slik at jeg har vann til å vaske meg i, og venter, gjerne i sengen med en god bok, til varmen fortrenger kulden.

Varme gir en sterkere opplevelse hvis man opplever kulde. Den varmen jeg får om morgenen etter å ha fyrt opp er helt enestående deilig. Jeg skriver dette med fingre stive av kulde, det er tross alt mange minusgrader ute, og hytta er dårlig isolert. Ovnen lager gode lyder, men den er ennå ikke varm nok til å få meg varm. Jeg må legge på mer ved og varme fingrene mine før jeg fortsetter.

Nærheten og bevisstheten om egen kropp i relasjon til elementene er det som gir opplevelsen, tenker jeg. Entropi, at alt går mot det flate, energifattige, uten vekselvirkning, det er frykten. At tilværelsen og hverdagen skal tape ruheten sin. Martin Nag sier dette så vakkert i boken Steingjerde som jeg så ofte har bladd i på hytta:

HVER DAG VED VIK. Hver dag – gjenfødelse;
lutring – via gru… Å leve er – å andøve; ro evig;
bli ru…
Berøring med færing; med tjære; sjø…
Smak, lukt, – næring til dét å aldri dø…
Sette merke og spor i Kveldsbel-eik;
via år-ring – hver dag ved vik…
12/2-90.

Berøring er nærhet. Og nærhet er enkelhet i form, men vanvittig komplekst i sin stofflige tilhørighet. Vi tilhører vedtreet vi legger inn i ovnen på en måte vi kan glemme, men som vi ikke kommer unna.

Mennesket har nok i seg et naturlig behov, en lengsel etter natur. En viss naturgitt trang, en opprinnelig naturdrift. De fleste har nok bare fortrengt den, trangen stikker så dypt at man ikke får grep om det.

Dette skriver den gamle Arne Næss i boken Naturlig rik av Bård Løken og Mia Svagård. I den samme boken gjengis den amerikanske naturtenkeren Henry Thoreau (1817-1862) med følgende tekst:

Ethvert menneske betrakter sin egen vedstabel med en helt spesiell ømhet.

Jeg synes jeg bør tilføye at dette fordrer at vedstabelen ikke har kommet dit uten at eieren på en eller annen måte har opparbeidet nærhet til den gjennom sine hender. Uten nærhet finnes ingen ømhet.

Det at jeg velger den noe tyngre veien til varme om morgenen på denne lille hytten i familiens eie har et navn. Et stort navn faktisk, et navn med mangslungne røtter. Det kalles simple living. I den senere tid har dette blitt et motto, hentet fra den engelske dikteren William Wordsworth, som lyder som følger: simple living, high thinking. Dette handler om bevisst å kombinere et enklere levesett med et mer kvalitativt livsinnhold. Ånden tillegges med en slik tilnærming mer oppmerksomhet enn de rent materielle levekår. Det er ikke dermed sagt at man skal fornekte sin kropp slik mange religioner har forfektet, men at man bør leve mer i samsvar med naturen og sin egen naturlighet. Færre materielle goder frigjør tid til refleksjon, kroppslig sunnhet og ikke minst sinnsro.

Kanskje bør vi med Martin Nag legge oss på årene (andøve) og ro (i ordets dobbelte betydning). Ro riktig vei, men sittende som seg hør og bør med ryggen til fremtiden slik at vi kan se hva som ligger igjen i kjølvannet etter oss.

Det er tidlig påske i år, og været bærer noe preg av dette. Jeg sitter på familiens hytte på Dagalifjell, ved Hardangerviddas mektige føtter, vinden uler utenfor og snødrevet skavler seg opp rundt hytteveggen. Gradestokken viser 9 kalde, og jeg vegrer meg for å gå ut, annet enn for å hente vann og ved.

Været kan til tider vise seg ondskapsfullt. I det minste snakker vi noen ganger om været som noe ondt. Eller vi sier om naturkatastrofer at de er en straff. Det er forresten kanskje bare fortidige mennesker som omtalte naturen i slike vendinger. Nå som før er naturkatastrofer og værets herjinger med oss vår egen skyld, men nå ikke for våre personlige synder mot en eller annen gud, men våre synder mot Gaia, vår planet, vårt altomfattende økosystem.

Det er ingen tvil om at vi må gjøre noe med våre synder mot Gaia, men jeg vil la dette ligge for øyeblikket. La oss snakke om dårlig vær. Ja, det dårlige været som har vært til alle tider, og som vi mennesker har hutret under og kjempet oss gjennom i årtusener. Arne Næss forteller i boken Det gode lange livs far, om livet på hytta Tvergastein under Hallingskarvet, at han en gang brukte nesten en time på å gå 50 meter ut av hytta og tilbake i en voldsom snøstorm.

Se, Glaukos, nå bryter sjøen høy,
det står en diger sky bak Gyrai-fjellet.
Storm.
Redd.

Slik leser dikteren Arkhilokhos, i Svein Jarvolls gjendiktning i boka Arkhilokhos: Fragmenter, fra øya Paros i Kykliadene i Hellas på 600-tallet f.Kr. de plutselige skydannelsene ved Gyrai-fjellet, et vanlig varsel om dårlig vær i de traktene.

Og da solen ble formørket i år 648 f.Kr. jog frykten nok en gang gjennom ham. Alt som var kjent, kjært og godt ble snudd opp ned.

Nå er det ingenting som lenger kan forbløffe oss:
alt er blitt mulig, vi vedkjenner oss alt,
vi kan ikke benekte noe nå; for Zevs, den vise,
har vendt dag til natt, han har slukket solen,
han har lagt det glitrende lyset i aske.
En kald frykt gjennomtrenger oss, vi ser med kaldt blikk
store landdyr streife fra havdyp til havdyp,
og delfiner tumle på høydene bak byen.

Naturens herjinger har alltid fascinert oss, og ikke minst gjort oss fulle av frykt og avmakt. Det er som om vi først når stormen herjer, etter finværets idyll, kan se vår egentlige plass her på Gaia, som ynkelige utstikkere på et sandkorn i universet. Gudene ville neppe fått sin rotfestede plass i menneskenes hjerter hvis gode dager fulgte gode i generasjoner.

Den vennlige, gode naturen som vi trives i, som vi lar speile i solbriller og på glansede feriebilder, den naturen som Den Norske Turistforening og turistkontorene lokker med, den naturen som står som en garantist for vårt jordiske liv, den naturen som trekker oss til påskefjellet; denne kaller Arne Næss i en senere bok, Naturlig rik av Bård Løken og Mia Svagård, for natur med stor N. Natur med stor N er natur vi setter pris på, som vi tilkjenner stor verdi og gir vår kjærlighet. Denne står i kontrast til den naturen som er den kosmiske verdensorden, den ville ødeleggende naturen med liten n som herjer, som ikke bryr seg om sine innvånere, seg selv i bunn og grunn, og som dreper for fote selv på påskefjellet uten noen som helst følelsestilknytning. Natur med liten n er et biologisk system hvis indre liv er oppstandelse og død, og som sådan er verdinøytralt. Naturen er ikke ond. Ei heller er den god. Den er som Nietzsche sier; hinsides godt og ondt.

Dermed sitter jeg her inne foran peisen, i varmen, med en god bok og et glass vin og tenker at Naturen er et godt sted, selv om vinden pisker med snøkorn utenfor. Den er god fordi jeg har det godt.