Det er fredag kveld oppunder Skrim ved Kongsberg. Snøen ligger som et tykt, men lett teppe over den furukledte åsen som ruver foran oss i mørket, med en svakt skinnende måne hengende over, bak skydekket. Skiene spennes på og sekkene bestiger kneisende sine undersåtter. Hans Jakob og jeg starter den tunge oppstigningen. Foran oss ligger et par timers slit i dyp snø. Jeg kan ikke si annet enn at jeg stortrives med oppgaven, hvis mål er en kveld foran et knitrende tyribål og en natt under åpen himmel.

Turen forløper tankespringende med fokalpunktet satt i Hans Jakobs rygg og småbannende godlyder, mens jeg selv sliter med for korte skifeller og staver som stadig roter rundt nede i lyngen fra i fjor. Vi ler oss oppover. Tankene går til Glomdalen på Saltfjellet under kryssingen av Norge på tvers langs polarsirkelen og til mangt et skogsområde da vi krysset Sverige på tvers året etter også langs polarsirkelen. Dyp snø gir turen en egen aura og latteren fores av den lettelsen en denne gang manglende pulk gir.

Så har vi med ett funnet stedet. Utsikten er formidabel bak skydekket, vinden har glemt oss og et dryss av krystallglitter daler forsiktig ned. Med vante bevegelser spar vi en stor stein snøfri, vasser bort til tørrfurua vi allerede har sett oss ut, sager den over og bryter den ned med en del møye, før vi hogger av greiner og kapper stammen opp i bærbare deler som fraktes opp til bålplassen. Der sages stammen opp i kløyvevennlige stykker og øksen blinker før den gang på gang finner kubbenes svake punkt og drives på langs gjennom de dirrende tørrseige trekroppene.

Første fyrstikk feiler fordi fyrbøteren tenker opptenning av bjørkeflis mens realiteten lukter av feit furu, men andre fyrstikk forener tanker og virkelighet, og snart stiger en seig røyk opp fra flishaugen. Snart knitrer det herlig, og dyporansje tunger slikker mot den mørke himmelen og fortærer snøkrystallene som virvler i brytningen mellom kaldt og varmt. Bålkvelden kan begynne.

Vi slukker tørsten med en liten pils før kaffekjelen henges på kaffekjerringa og pølsespydene finner sitt bytte. Seigmenn, sjokolade, pølse, kaffe og konjakk bytter stadig plass med gode ord, lavmælte ord, eller morsomme ord, og timene tikker i takt med antall fortærte vedkubber og peker oss tilslutt gjespende ned i den lune soveposen.

Å sovne med lyden, lukten, synet og hjertet fylt av bål er en opplevelse som nagler en fast til jorda. Brått mangler det bare en elgskrott hengende til røyking over bålet, lysene fra skisenteret ved Kongsberg blåses sakte ut og det livet som leves der nede blant bilene og stresset viskes vekk; mon tro hvordan det ville være hvis det bare var dager etterfulgt av netter som denne?

Trolig ville det tatt luven av kvelder som denne, og vi ville snart startet med å bygge en sivilisasjon. Vi er tross alt mennesker.

Trilletur i Vestmarka. Foto: Marianne Wahlstrøm

Grip dagen heter det, og man skal leve i nået, men nået synes å unndra seg en rik opplevelse. Det synes som om timene og dagene våre løper av sted uten at vi liksom klarer å stikke fingrene skikkelige ned i den rike og saftige mulden som gir livet fylde. Hva er det med nået, eller våre forventninger til nået, som gjør det så uoppnåelig? Hvordan skal vi egentlig gripe nået an?

Det kan synes som om vi ikler nået et krav om å likne på fremtidsdrømmen eller minnet om fortiden. Både i minnet og i fremtidsdrømmen slipes virkelighetens skarpe kanter slik at den fremstår forfrisket som etter et sommerlig regnskyll; den er enten-eller og den er farget av oppnåelsens eller målets sterke farger. I retrospektiv fremstår gjennomlevde handlinger og hendelser som deler av et større meningsfullt hele. I denne teorien om det som har vært dekkes en rekke detaljer bak glemselens slør, og historien fremstår som tydelig og gjerne positiv.

I fremtidsdrømmen kuttes vanskelige deler vekk slik at veien frem fremstår som rettlinjet og uten hull. Hendelser og handlinger som skal til for å oppnå drømmens crescendo blir som ubetydelige skygger i lyset av dette, og tillegges ikke nok vekt. I drømmens møte med realiteten skuffes vi, og skuffelsen finnes alltid i nået.

I minnet og i fremtidsdrømmen er kroppen kastet vekk. Denne utgjør en betydelig dødvekt for disse overmodige herrer. Men uten kroppen er vi ikke lenger i stand til å føle virkeligheten på kroppen, verken den som har vært eller den som kan komme. Uten å føle virkeligheten på kroppen finnes verken virkeligheten eller kroppen, og uten disse bestanddelene sanser vi ikke. For den sanseløse er verden et sanseløst og et enkelt enten-eller-sted. Kroppens sensoriske tilbakemeldinger betyr enormt for vårt velhavende. Selv det vakreste sted kan være stygt i lyset av en tung smerte.

Ved å ikle nået det retrospektive eller fremtidsdrømmens blendende klesdrakt skaper vi en forventning til nået som det aldri vil kunne leve opp til. For å leve riktig i nået må man kle av det disse tykkflossede draktene som skjuler hver en ujevnhet under tidens raske føtter. Man må kle nået nakent og la virkeligheten stryke seg inntil en med all sin ru skjeggprakt eller dens myke hånd.

I nået bestemmer kroppens indresensoriske status den ytre verdens forgodtbefinnende. Tørste, sult, gnag eller kulde er alle med på å sette sitt negative preg på solen som skinner på fjellsiden der oppe hvor snøen akkurat har lagt seg en tidlig høstmorgen. Eller sjokoladen som sukrer de regnvåte grantrærne en sur, men vakker vårdag.

Kroppen kan lures. Den kan døyve sine plager hvis blikket er festet langt der fremme i fremtidsdrømmen, på suksess, på prestasjon eller på livet etterpå. Man da lever man ikke i nået.

Marianne nyter utsikten fra Skaugumsåsen. Foto: Helge Kaasin

En gang i løpet av 1955 brant den en gang så ærverdige Grosethkollen Sportscafé ned til grunnen i et inferno av flammer. Det 200 kvadratmeter store overnattingsstedet ble oppført i 1937 av Lars Tjernslie for å huse 30 overnattingsgjester oppe på den gamle husmannsplassen Grosetplassen, like ved Skaugumsåsen og bare en snau kilometer fra bebyggelsen på Hvalstad i Asker. Etter nedleggelsen av stedet som kafé allerede i 1942, huset stedet blant andre funksjonærer tilhørende Ingwald Nielsen før Norsk Speiderpikeforbund overtok på begynnelsen av 1950-tallet. Om brannen var resultat av en uforsiktig speiderpikes lemfeldige omgang med ild vites ikke, men stedet ble aldri bygget opp igjen, og bare grunnmurene står igjen som et minne om denne svunne tiden.

Selv med bare litt over tre uker igjen til termin kunne Marianne og jeg ikke la den vakre høstdagen gå fra oss; vi måtte bestige Skaugumsåsen. Vi ser denne karakteristiske åsen i profil mot himmelen i vest fra vår egen balkong, og selv om den bare er en svaklig lillebror av den mer høyreiste storebroren Kolsås, så er den til dels imponerende steil når du kommer nær nok, der den danner et vakkert bakteppe for kronprinsresidensen Skaugum gård mot sør. Vi angrep åsen fra dens bratteste side rett bak Sem hovedgård og kløv etterhvert opp den løse ura med stor glede. Mindre var ikke gleden da vi etter en stund kunne nyte utsikten over Asker, Bærum og Oslo i all sin prakt, med havet glinsende og spettet av små øyer utover Oslofjorden. Den høye høsthimmelen med sin skarpe luft gjorde det hele til en deilig forfriskende opplevelse.

På vei ned mot Hvalstad gikk vi oppom Grosetkollen og dens minnefylte ruin. Den fikk meg til å tenke på riktig gamle dager og livet her oppe på sportskafeen, med latter, gråt, små hemmeligheter og kjærlighetserklæringer i lyset fra månen, mellom mennesker som kanskje er ferdige med livet på jorden, men som kunne nyte den friske høstluftens skarphet, naturens falmende grønne velde og utsiktens beruselse, på samme måte som oss. Den slitte sementtrappen alene uten forbindelse til grunnmuren, og murens forfall sto for meg med ett som et forgjengelighetens vitnesbyrd, mens Mariannes bulende mage pekte fremover, langt inn i fremtiden og forgjengelighetens spirende vår.

I sin glimrende bok Å reise og skrive: Et essay om moderne reiselitteratur fra 2005 siterer Arne Melberg fra boken Malte Laurids Brigges opptegnelser (http://en.wikipedia.org/wiki/The_Notebooks_of_Malte_Laurids_Brigge) av den tyske dikteren Rainer Maria Rilke fra 1910. Rilkes eneste publiserte roman beskriver den unge Maltes opplevelse av den moderne storbyen Paris og hans arbeid med sentrale menneskelige problemer som blant annet religion, død, sykdom, språk, kjærlighet og ensomhet.

Rilke makter med sin poetiserte prosa å gjenreise et hus fra dets bare grunnmurer. Han bedriver en mental reise parallelt med den fysiske Paris-reisen som bare blir en forutsetning og ramme for den mentale, og lar Malte gå blikkets skole som Melberg kaller det, en skole som krever at man tar til seg Nietzsches krav om at man må lære seg å se fordi det å se ikke bare er en passiv betinget aktivitet, men en kreativ aktivitet som på samme tid skaper det man ser. «Det handler», sier Melberg, hos Nietzsche, «om å lære seg å leve med det paradoks at blikket både er skapt (av sansene, kroppen og grammatikken) og medskapende: av tingenes virkelighet. Den virkelig seende er nødt til å se både seg selv og virkeligheten som provisoriske resultater av egen aktivitet» (Melberg, s. 61).

Å lære seg å se er for Nietzsche nært sammenheftet med det å ha en sterk vilje. Det som kjennetegner denne viljen er nettopp å ikke ‘ville’, men å kunne utsette beslutningen, dvs. ikke med nødvendighet umiddelbart måtte gjøre det man begjærer. For Nietzsche består det virkelige rette blikket om å få tilgang til – ved dvelen ved tingene – virkelighetens strøm av fornemmelser, fenomenverdenens Sensationenwirrwarr. Blikket er den inngripen som former denne strømmen av sanseinntrykk til ting, til fenomener i verden. Melberg tolker dette dithen at blikket «handler om å holde ut, utsette og «holde stand»» (Melberg, s. 62).

Rilkes Malte legger seg nært opptil Nietzsche og ønsker å lære seg å se, noe som innebærer, ifølge han, å holde ut og ikke dømme:

Det var der fremdeles, det holdt seg fast i de spikrene som var igjen, stod på en håndsbredd gulv, krøp sammen i den siste resten av rom oppunder et fremspringende hjørne. Man kunne se at det levde i farvene, som langsomt var blitt forvandlet fra år til år: blått til muggent grønt, grønt til grått og gult og til noe gammelt hvitt som hadde stått altfor lenge og blitt harskt. […] Der stod middagene og sykdommene og de døde og den årsgamle tobakksrøyken og svetten som bryter frem under armhulene og gjør klærne tunge, der var munnens dårlige ånde og fusellukten fra gjærende føtter. Der stod skarp urin, brent kull, grå potetlukt og den tunge, glatte stanken av fett som begynner å bli gammelt. Den søte, lange duften av forsømte spebarn, angstlukten fra barn som går på skolen og den lumre lukten fra sengene, der guttene ligger og blir menn.

Eller som det står i originalen:

Es war noch da, es hielt sich an den Nägeln, die geblieben waren, es stand auf dem bandbreiten Rest der Fußböden, es war unter den Ansätzen der Ecken, wo es noch ein klein wenig Innenraum gab, zusammengekrochen. Man konnte sehen, daß es in der Farbe war, die es langsam, Jahr um Jahr, verwandelt hatte: Blau in schimmliches Grün, Grün in Grau und Gelb in ein altes, abgestandenes Weiß, das fault. […] Da standen die Mittage und die Krankheiten und das Ausgeatmete und der jahrealte Rauch und der Schweiß, der unter den Schultern ausbricht und die Kleider schwer macht, und das Fade aus den Munden und der Fuselgeruch gärender Füße. Da stand das Scharfe vom Urin und das Brennen vom Ruß und grauer Kartoffeldunst und der schwere, glatte Gestank von alterndem Schmalze. Der süße, lange Geruch von vernachlässigten Säuglingen war da und der Angstgeruch der Kinder, die in die Schule gehen, und das Schwüle aus den Betten mannbarer Knaben.

Makter vi å gå blikkets skole – å dvele, holde stand, holde ut, ikke dømme – gir turene oss en opplevelsesfylde som langt overstiger de enkelte fenomenlogiske fremtoninger i verden. Blikkets skole lærer oss kanskje å se det grandiose i det nære og små. Det eksotiske kommer av blikket, ikke tingene selv. Og det historiske trer bare frem for øyet som vil se, og som tør dvele ved.

«Hvor fruktbart er ikke det underjordiske liv vi bærer med oss innvendig! Det er den lille sekken av flettet alfa med forfedrenes ben i!», skriver Félix de Azúa i den prisbelønte boken En ydmyket manns dagbok fra 1987. Den spanske forfatteren og professoren i historie og filosofi ved Arkitekthøyskolen i Barcelona maler et bittert bilde av en mann som velger banaliteten som livets eneste mulige vei til et autentisk liv, da alle de roller samfunnet tilbyr – det være seg det gode borgerlige liv, lykken revolusjonsdrømmene, selvmordet – alle er kilder til fornedrelse, illusjoner og korrupsjon.

Denne boken har underlig nok ligget navnløs i min bevissthet i nesten tjue år. Den fant veien dit en gang på åttitallet – det må naturlig nok ha vært etter 1987 – på et tidspunkt da jeg vel var en 17-18 år og akkurat hadde lest Orhan Pamuks Det hvite slottet som gjorde et dypt inntrykk på meg, og som gjorde at jeg fikk øynene opp for Gyldendals Vita-serie.

Jeg lånte En ydmyket manns dagbok på det nå nedbrente biblioteket i Kongsberg, men maktet ikke den gang å lese boken ferdig, og glemte både tittel og forfatter. To ting festet seg allikevel i min bevissthet: bokens dystre stemning og dens omslagsbilde. Siden har den altså med jevne mellomrom dukket opp i min bevissthet, og etter tjue år med slik pendling mellom det bevisste og det ubevisste sendte jeg følgende e-post til Gyldendal Norsk Forlag AS:

Fra: Helge Kåsin [mailto:helge@kaasin.no]
Sendt: 8. mars 2009 10:31
Til: GNF_Sentralbord
Emne: Liste over titler i Vita-serien

Hei,
Som ung leser på åttitallet stiftet jeg bekjentskap med Vita-serien, og hadde flere skjellsettende opplevelser som jeg har nytt godt av siden i livet. Det åpnet opp min litterære horisont ut i en verden bestående ikke bare av Hamsun og Dostojevskij, men til fremmede land og forfattere. Særlig vil jeg påpeke de litterære skatter jeg fikk ta del i fra Sveits med Martin R. Dean, Romania med Ádám Bodor og Ana Blandiana, Østerrike med Marlen Haushofer, Tyrkia med Orhan Pamuk og ikke minst Frankrike med Georges Perec for å nevne noen. Ved lesningen av spesielt én roman som jeg lånte på det nå nedbrente biblioteket på Kongsberg, og som jeg dessverre aldri fikk fullført – trolig fordi jeg var for ung, så bet jeg meg merke i at omslagsmaleriet var av en maler ved navn Dixie eller noe slikt. Eller snarere kunne det være at hukommelsen spiller meg et puss og at det var forfatteren som bar dette navnet, eller tittelen på boken. Denne boken har etter 20 år fått et skjær av mystikk over seg, og selv om jeg tidvis har vært på jakt – og også skaffet meg mange av utgivelsene i denne serien – så har det ikke lykkes meg å finne denne boken igjen. Etter flere søk på nettet og lesning av utgivelseslistene på siste ark i noen av Vita-utgivelsene, har jeg ikke klart å komme til bunns i saken. Kunne dere hjelpe meg med en fullstendig liste over utgivelsene, og evt. se om dere klarer å finne navnet på forfatteren til boken med en sirkusaktig illustrasjon, trolig av en maler ved navn Dixie?

På forhånd takk.

Jeg fikk et ordknapt men høflig svar fra Jo Evensen i Gyldendal Norsk Forlag AS med følgende
komplette liste over utgivelser i den nå for lengst avsluttede Vita-serien:

Jeg har nå i tjue år kjøpt med meg de Vita-bøkene jeg har kommet over. Flere av bøkene jeg finner på listen i dag har jeg kjøpt i andre utgaver uten å vite at de også er gitt ut i Vita-serien, og de aller fleste har gitt meg fantastiske leseopplevelser. Blant disse leseopplevelsene vil jeg nevne Veggen av Marlen Haushofer (som inspirerte meg til artikkelen Om å møte Veggen til fjells på kaasin.no for noen år siden), Vær så snill, vær stille, vær så snill av Raymond Carver, Et Guds barn av Cormac McCarthy, Doktor Honigbergers hemmelighet og andre noveller av Mircea Eliade, De skjulte haver av Martin Dean, og ikke minst den fantastiske Livet bruksanvisning av Georges Perec. Det er verdt å nevne at Lula og Sailor av Barry Gifford finnes på listen, ulest av meg, men jeg har selvsagt sett filmen Wild at Heart av David Lynch fra 1990 som er basert på boken.

Så fant jeg da endelig min perle av en bok – En ydmyket manns dagbok – på bakgrunn av et vagt minne om et bokomslag. Jeg bestilte den straks fra et antikvariat i Trondheim og noen dager senere kom boken for å legge seg et stykke ned på min leseliste. Jeg leser den nå endelig med stor lyst. Det er en roman som føyer seg inn i rekken av bøker om bitre og forkomne litterære menn, som Dostojevskijs Opptegnelser fra et kjellerdyp (Kjellermennesket), og Sartres Kvalmen for å nevne noen. For ordens skyld heter omslagskunstneren Otto Dix og bildet som pryder omslaget har tittelen To Beauty, er fra 1922.

Tjæregrashøgda

De skjulte perlene som allerede ligger i ens nærhet og som bare venter på å bli plukket, behøver ikke alltid fremstå som romaner. Tett ligger for eksempel turmulighetene rett rundt hushjørnet for de fleste i Norge, så også for meg. Med en fortung og bekkenløsnet kjæreste er det nok disse turene som for tiden ser mest lukrative ut, og da er det godt å ha Jan-Christian Raastads bok På topptur i nærmiljøet, 101 turer i Oslo og Akershus. Den megetsigende tittelen sier det meste.

Blant turene finnes for eksempel en tur til Bærumsmarkas høyeste punkt Tjæregrashøgda. Vi tok utgangspunkt i parkeringsplassen på Tobonn innerst i Lommedalen (men man kan også ta turen både fra Sørkedalen og Skytterkollen) og gikk de vel fire kilometerne med bakker opp til toppen i naturskjønne og grankledde omgivelser, via Vensåssetra. Vel oppe, 485 meter over havet, ser vi restene etter det som engang var et tårn, men som nå er revet. På en plakett like ved kan vi lese at man fra dette tårnet kunne skue utover Oslofjorden i sør, Nordmarka i øst, Krokskogen, Ådalsfjella og Norefjell i nord, og Finnemarka i vest. Selv uten tårnet nyter vi utsikten, stillheten, været, selskapet og nistematen på denne lille naturperlen i Bærum.

På tross av et gigantisk 13-tall malt med hvitt på det 119 meter lange skroget, så var det ikke dette som brakte jageren, Zerstöreren, Z2, Georg Thiele (oppkalt etter Korvettenkapitän Georg Max Thiele som falt under første verdenskrig) – sjøsatt 1935 i Kiel – på land i Rombaksfjorden i Sildvik utenfor Narvik den grå morgenen 13. april 1940.

Kapteinen, Korvettenkapitän Max-Eckart Wolff (1902-1988), kommanderte selv full fart fremover på begge maskiner før han beordret alle mann ut i det kalde havet. De allierte skulle heller ikke få fatt i dette skipet, på samme måte som de heller ikke skulle få tak i jagerne Bernt von Arnim, Hans Lüdemann og Wolfgang Zenker (alle oppkalt etter sjøhelter fra første verdenskrig) som for egen tysk hånd ble senket lenger inne i Rombaksfjorden.

Georg Thiele holdt så lenge det lot seg gjøre stand mot de fire britiske destroyerne Bedouin, Cossack, Punjabi og Eskimo slik at de andre jagerne lenger inne i fjorden kunne redde mannskapet og kvitte seg med båtene. Men til slutt var det ikke annet å gjøre enn å renne båten inn i fjæra og komme seg på land.

Den dag i dag ligger dermed Georg Thiele på grunn noen hundre meter øst for Sildvik kraftverk. I 45 år lå hun med baugen stikkende opp av vannet, men etter hard sjø i 2005 knakk hun sammen og baugen la seg inntil land.

Når jeg legger hånden på dette rustne stålet ser jeg for meg den tyske krigsmaskinen bygge seg opp etter Versaillestraktaten – hvor Georg Thiele inngikk som én av de 12 jagerne (destroyerne) Tyskland fikk ha; jeg hører kommandoropene fra denne skrekkens morgen den 13. april 1940; jeg ser engstelige øyne tilhørende innbitte unge tyske menn med døden i hælene; jeg hører stål martres mot svaberg; jeg kjenner frysningene gjennom kroppen de svømmende må ha følt mens kuler og splinter traff vannflaten tett inntil; jeg føler kulden mannskapet følte på kroppen når de med dyvåte klær karet seg opp på land; og jeg hører jamringen fra det svære båtskroget i det det tippet rundt og la seg til rette i sin våte grav.

Georg Thiele er et tilgjengelig og synlig minne fra Operation Weserübung, tyskernes operasjoner i Norge og Danmark under andre verdenskrig, oppkalt etter den 440 km lange tyske elven Weser.

Det hviler ingen skygge over Narviks stille lillesøster Beisfjord denne dagen, der hun ligger dovent innerst i den smale Beisfjorden, på det finmalte avfallet fra årtuseners erosjon på de stolt kneisende fjellene innenfor elvedeltaet. Den skyggen som historien skjenker dette sentralt avsidesliggende stedet er en skygge som ligger over menneskeheten som sådan og bør ikke ramme verken tid eller sted. Verken rommet eller tiden kan klandres for tyskernes misgjerninger og drap her på morenegrusen*; kun menneskene selv kan ta på seg denne skylden.

Mølnelvfossen som kaster seg utfor fjellsiden og ned i dalen i voldsomme hvite hvin, bærer ingen synder for elskendes fall og død i de frådende vannmassene. Ei heller er den uskyldsren i sitt hvite skum. Verken skyld eller uskyld lar seg tilskrive naturens ubevisste fremtredelsesformer; den er som Nietzsche sier hinsides godt og ondt. De kneisende og hvitflekkede fjellene – hvis spekkhoggerhud er som et bilde på den mørke ondskapens tidvise og utilsiktede barmhjertighet – kan på samme måte som den kjølige brisen som smyger seg mellom, heller ikke tilskrives noen skyld.

Beisfjorden og dets tilliggende bratte åssider, vakkert prydet med lauvskog, furu og spredte flokker med gran, furumoer og sandbanker ned mot sjøen, er i bunn og grunn bare øyenløse vitner til historiens voldelige humanitet.

Dette var i sin tid Mariannes hjem, innerst i syndeflodens delta. Her spilte hun fotball på Beisfjordleirens blodige jord, mens bygdas synske holdt seg forskremt og gråtkvalt på furumoens skygger. Nå er det hennes barndomshjem, og reisen fra den nye til den gamle verden er lang, særlig for den som reiser langs periferien, langs den forrevne kyst.

Claudio Magris, som på sin kjølige men varmhjertige måte skildrer kulturens reise langs Donau fra Schwarzwald i nordvest til Svartehavet i sørøst i den bredt anlagte reiseskildringen «Donau» parafraserer forfatteren Jean Paul som skriver følgende:

«[D]en reisende er som den syke, han balanserer mellom to verdener. Veien er lang, selv om man bare forflytter seg fra kjøkkenet til stuen som vender mot vest, hvor horisonten gløder i vindusrutene, for hjemmet er et vidstrakt og ukjent rike, og ett liv er ikke langt nok for odysseen gjennom barneværelset, soveværelset, gangene hvor barna leker sisten, forbi spisebordet hvor champagnekorkene avfyrer sine salutter, til skrivebordet med bøker og papirer som prøver å forklare meninger med denne evige vandringen mellom kjøkkenet og stuen, mellom Troja og Ithaka.»

(Claudio Magris, Donau. En reise fra Schwarzwald til Svartehavet, 1986, s. 107)

Fortidens skygger som males hvilende over Beisfjord og befestes ved minnesmerker over uskyldig falne står i skarp kontrast til det rolige og hyggelige familielivet som går sin gang innenfor barndomshjemmets lune vegger. Latter og glede er det som fremfor alt kjennetegner Beisfjord i dag, og snarere enn å vokte fremtidens gru flirer Beisfjordgubben i skjegget over livets ruglete gang blant fjordens tusen sjeler.

(* Over 700 russiske og jugoslaviske krigsfanger døde i konsentrasjonsleiren i Beisfjord i 1942 på grusomste måte, regelrett henrettet.)

Det å stikke nesen borttil en nyutsprunget klase med fiolette syrinblomster etter uker i et på det nærmeste lukt og fargeløst arktisk sted som Svalbard, åpner opp sanser man har lagt sammen i skuffen med sommerklær, i det som kan betegnes som en eksplosjon av nytelse og sanselighet.

Selv om våren var godt på vei der oppe i det høyeste nord – med Alkekongens latter ljomende i fjellsidene, introduksjonen av mørkeblått overvann, brune renner langs grånende snø og nyvåknet stein og avduking av de moderne akveduktene som renner som blodårer på en veltrent kropp mellom husene i bebygde strøk – så fremstår våren som et skittent antiklimaks på Svalbard; et noe midt imellom, hvis vegetative tilnærmelser er å likne med en forsiktig og sjenert dansepartner, mens metrologien er å likne med den mest hensynsløse og slemme gutten i klassen.

Annerledes er det da med våren her lenger sør. Den bruser i all sin grønne prakt, og selv de frådende vannmassene i de flomstore elvene overdøves av fuglekvitter, knoppspringende bjørk og lukten av syrin og liljekonvall. I det flyet nærmet seg en kognitivt fattbar høyde over Gardermoen kunne jeg se at verden var sprunget ut, den hadde tatt skrittet ut av vinteren og langet nå ut mot sommeren med syvmilssteg.

Etter en vidunderlig gjenforening med min elskede var det tid for å se hva vi kunne bruke langhelgen til. Tanken på å få til en vårskitur i Jotunheimen var, tro det eller ei, svært forlokkende. Dessverre viste det seg etter hvert, via undersøkelser på yr.no, at været der oppe ikke skulle bli det beste. Vi besluttet å bli her nede i våren med bustete grønt hår og hybris som en gymnasiast.

Langs Oslofjordens østkyst

Langs østkysten av inngangen til Hurumlandet, i den østlige randsonen av Kjekstadmarka ligger små bebygde idyller som Holmen, Konglungen, Blakstad, Vollen, Håkavik, Sjøstrand og Slemmestad. Marianne og jeg pakket med oss kaffekanne, primus og litt mat, og kom oss på sykkelen for å nyte vår nærmeste sørlandsidyll.

Vi fulgte det som kalles Kyststien (se kart) som kryper langs kystens mange buktninger fra Holmen i nord til Røyken i sør; 15 km med natur og kultur. Vi tok livet med ro og rastet på Elnestangen. Kalkstein og skifer fra avsetninger i kambrosilur rammet inn havet som dovent slo mot land. Kaffekjelen ga fra seg kokelyder og bar bud om kaffe. Jeg spiste rester fra gårsdagens grillede sommerkoteletter og smilende rett overfor meg satt Marianne med håret fullt av sol og munnen full av latter. Livet er slett ikke det verste man har.

Fra Kanada til Gjevlekollen

Finnemarka er en typisk representant for østlandske skogsområder, og med sin tette blandingsskog og myke åser er den på ingen måter krevende eller ekstrem, men den avler gode følelse i en østlandsk sjel. Verken Marianne eller jeg hadde noensinne vært i Finnemarka, så etter å ha kjøpt kart over Lier bestemte vi oss for at heller ikke dette skogsområdet skulle fortsette å være ubesøkt av oss.

Vi tok bilen og kjørte til parkeringsplassen og området med det velklingende navnet Kanada før vi bega oss oppover den blåmerkede stien som skulle føre oss nesten 450 høydemeter opp til Gjevlekollen. Gjevlekollen (se kart) med sine 602 moh er ikke den høyeste toppen i Finnemarka, men den har absolutt masse sjarme med sin flotte og høyreiste varde, forfalne brannvakthytte og gjeve utsikt i alle himmelretninger.

Turen opp er behagelig dog uten alt for mye utsikt, men kan gjøres om til en flott treningstur i lettgått terreng. Vi brukte god tid og hadde en deilig rast på toppen før nedstigning og iskrem på nærmeste bensinstasjon.

Det er ikke alltid man behøver å bevege seg til de høyeste toppene eller mest ekstremt værharde stedene for å få seg fine turer.