Mont Blanc – Rastløs http://blogg.nrk.no/rastlos En blogg fra NRK Tue, 10 May 2011 05:08:46 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Blant romantikere, slott og vinranker http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/14/blant-romantikere-slott-og-vinranker/ http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/14/blant-romantikere-slott-og-vinranker/#respond Mon, 14 Jul 2008 09:02:53 +0000 http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/14/blant-romantikere-slott-og-vinranker/ Les videre ]]> Lord Byrons inskripsjon i kjelleren på Château de Chillon.

Lac Léman, eller Genève-sjøen, ligger som en gigantisk bønne grensende til Frankrike på sørvestspissen av Sveits. Ved kneleddet i vest ligger storbyen Genève ved utløpet av Rhônen, og mens Lausanne vokter i nord, ligger Montreux ved Rhônens innløp i øst, med de mektige alpefjellene Dents-du-Midi som kulisse. Ved elvedeltaet litt sør for Montreux bygget den mektige Savoy-familien opp en formidabel borg til vern for sin handelsvirksomhet ved porten av fjellpassene over til Italia. Alle som måtte forbi, og det var mange; i år 1283 passerte 2324 hester og et utall mennesker til fots, måtte betale sin skatt til Savoyene. Borgen disse driftige, men også gudfryktige og sjenerøse grevene bygget fra 1150 og utover, ble kalt Chillon, Château de Chillon.

Château de Chillon.

Borgen ligger som en menneskebygget fortsettelse langs z-aksen av en 100 x 50 meter stor øy rett nedenfor de bratte skogkledde klippene øst for Genève-sjøen. Den er ombygget i generasjoner, men dens borggårder, festningsverk, ballsaler, tårn, torturkammer og fangehull har fengslet turister og forfattere siden den Genève-fødte rebell-filosofen Jean-Jacques Rousseau flettet borgen inn i handlingen i sin bok Nouvelle Héloïse.

Marianne og jeg har beveget oss vekk fra alpenes snødekte og fjellfoldige panorama, og funnet frem til denne vakre innsjøen med skip seilende langs kyster dekket av vinranker. På vår reise møter vi igjen våre venner fra Mer de Glace, Shelley og Lord Byron. Lord Byron, dikteren med klumpfoten og det melankolsk-romantiske sinnet er bare 28 år, men allerede en bejublet dikter. De omreisende vises rundt i Château de Chillon en junidag i 1816, og særlig fangehullet med sine syv søyler og menneskeskjebner fascinerer Byron. De blir fortalt historien om François Bonivard, en 1500-talls lærd som ble fengslet og puttet i Château de Chillons fangehull av Savoyene fordi han arbeidet for en allianse med sveitserne (Vaud var ennå ikke inkludert i Sveits). Han satt der i seks lange år frem til 1536 da Berneserne overtok borgen.

På den søylen som Byron mente Bonivard var lenket til skrev han sitt navn som den dag i dag kan leses sammen med talløse andre. Da Byron og Shelley etter besøket ble sittende værfast et par dager på hotellet i Ouchy, skrev han det lange, narrative diktet The Prisoner of Chillon, hvor Bonivard selv forteller om sitt fangenskap. Diktet gjorde stor suksess i sin samtid, og er et typisk uttrykk for den tids romantiske holdninger. Vi finner den personlige lidelsen, det frihetssøkende mennesket, og vi finner til og med eremitasjen, der eneboeren kunne finne ro med sine tanker.

There are seven pillars of gothic mold,
In Chillon’s dungeons deep and old;
There are seven columns, massy and grey,
Dim with a dull imprisoned ray,
A sunbeam which hath lost its way,
And through the crevice and the cleft
Of the thick wall is fallen and left,
Creeping o’er the floor so damp,
Like a marsh’s meteor lamp:
And in each pillar there is a ring,
And in each ring there is a chain;
That iron is a crankering thing,
For in these limbs its teeth remain,
With marks that will not wear away,
Till I have done with this new day,
Which now is painful to these eyes
Which have not seen the sun so rise
For years – I cannot count them o’er,
I lost their long and heavy score,
When my last brother droop’d and died,
And I lay living by his side.

(Vers 2 av 14, les hele diktet her.)

Byron tar seg dikteriske friheter når det gjelder historiske fakta, men han makter å få frem en fanges lidelse og den tomhet og lengt tilbake som sies å vederfare langtidsfanger. Diktet har kraft den dag i dag, hvis man klarer å lukke øynene for den noe pompøse stilen.

Château de Chillon er verd å få med seg hvis man er i området. Det er et fascinerende byggverk med irrganger og spennende rom. Genève-sjøen er også flott, særlig i det fantastiske været vi har hatt i et par dager. Disige kvelder i et utall av blåtoner akkompagnert av en lokal vin er ikke å forakte. Vi har ligget på campingplasser med det minimum av utstyr vi tok med oss for å bestige Mont Blanc, og det fungerer. Det er ikke så mye som skal til for å skape lykke i et klima og et landskap som dette.

]]>
http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/14/blant-romantikere-slott-og-vinranker/feed/ 0
På Montenvers og Mer de Glace http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/05/pa-montenvers-og-mer-de-glace/ http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/05/pa-montenvers-og-mer-de-glace/#respond Sat, 05 Jul 2008 15:25:21 +0000 http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/05/pa-montenvers-og-mer-de-glace/ Les videre ]]> På Mer de Glace

Montenvers betyr «baksiden av fjellet» og det var her en gruppe rike turister, blant dem britiske Richard Pococke og William Wyndham i 1741 kom for å besøke den største breen i Chamonix, Mer de Glace, som etter den lille istid var voldsomt bred og oppsprukket, og strakk seg faretruende ned mot byen. Wolfgang von Goethe har vært der, Mary ”Frankenstein” Shelley har vært der, Lord Byron har vært der, og Wordsworth har vært der. Nå har også vi vært der.

Fredag var vi alle fortsatt stive i lårene. Jeg hadde problemer med i det hele tatt å gå, men vi følte at det var på tide å ta en tur. Så mens Eldar tok paragliderkurs og Michael gikk tur med en dansk venninne fra EU-gjengen, så dro vi resterende fem opp til Plan de l’Aiguille – halvveis opp til Aiguille de Midi – for å gå de 10 kilometerne til Montenvers jernbanestasjon og hotellbygning fra 1908. Turen er lett med bare et par hundre meters stigning opp til høyden som heter Signal Forbes på 2198 moh. Langs den smale stien blomstrer alpenes rosa og blå blomster, mens noen få trær klamrer seg fast oppe i 2000-meters høyde.

Hotell Montenvers, med sine gamle steinvegger og vakre mørke treinteriør, ligger skrånende ut mot breen som i de senere år har gått merkbart tilbake og etterlatt seg hundre meter høye vegger av morenemasse opp mot den voldsomme toppen Les Drus som står som en innbydende klatresøyle i nordøst. Mer de Glace er nederst til dels dekket av grus, men blir lenger opp vakrere da den splittes og går sørvestover over til å hete Glacier du Tacul – som etter hvert går over i den gigantiske Glacier de Geant på baksiden av Mont Blanc-massivet – og Glacier de Leschaux som går sørøstover før den butter i de voldsomme 4000-meterstoppene på Grande Jorasses. Det er et fantastisk vakkert og rått sted.

Da vi fredag kom ned til hotell Montenvers tok vi oss litt rosévin og pils i solskinnet mens vi fabulerte om dagen etter å gå breen oppover. Dette ble til realitet i lørdag. Nok en gang var vi bare fem. Eldar kurset seg videre og Mailen ble igjen hjemme, mens Michael ble med oss.

Vi tok Montenversbanen opp til hotellet før vi tok en kort taubane et par hundre meter ned til breen. Der tok vi en kjapp runde innom noen isgrotter fulle av turistifisert juggel, før vi gikk ut på breen. De første kilometerne var breen så full av grus og flat at vi ikke behøvde stegjern, men etter hvert ble den renere og stegjern ble nødvendig. Vi ruslet oppover i et mer og mer overskyet vær, og koste oss blant bresprekkene oppe på Glacier du Tacul, ikke langt fra hytta Refuge du Requin som ligger på en knause ut mot breen med ryggen mot Aiguille du Midi og brefallet Séracs du Géant. Vi snudde for å rekke toget tilbake til Chamonix. Denne gangen tok vi en annen vei opp til Monenvers som innebar klatring på stiger skrudd fast i svaene som reiser seg på vestsiden av breen. Morsom klyving før det bar hjemover.

]]>
http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/05/pa-montenvers-og-mer-de-glace/feed/ 0
På Vest-Europas tak http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/02/pa-vest-europas-tak/ http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/02/pa-vest-europas-tak/#comments Wed, 02 Jul 2008 12:17:53 +0000 http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/02/pa-vest-europas-tak/ Les videre ]]> Mont Blanc, 4808 moh

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc, 4808 moh. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering er det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge.

Vi reiste med buss fra Chamonix til Les Houches klokken 0800 mandag morgen. Der tok vi taubanen opp til Bellevue, før vi etter en stunds venting kjørte videre med Frankrikes høyst beliggende toglinje, Tramway du Mont Blanc, opp til Nid d’Aigle på 2372 moh, sammen med mange andre håpefulle toppturister, gamle som unge.

Kart over Monc Blanc-massivet

Fra Nid d’Aigle begynte den tunge oppstigningen på nesten 1500 høydemeter opp til Goûter-hytten på 3817 moh. Stien slynger seg oppover i ura det første stykket frem til Baraque des Rognes (2768 moh) før det blir brattere opp fjellryggen til Tête Rousse-breen på 3100 moh. Vi krysset denne forbi Tête Rousse-hytten (3167 moh) før vi klatret opp fjellryggen mot den beryktede Grand Couloir. Dette er en snørenne som går ned langs hele fjellsiden av Aiguille de Goûter hvor det regelmessig dundrer stein i stor fart nedover, og som man er nødt til å krysse. Vi kom oss alle helskinnet over, men vi kunne utover dagen se stein komme ned renna.

På vei opp fra Baraque des Rognes

Vestsiden av Aiguille de Goûter ser helt utilgjengelig ut på avstand, men når man kommer nærmere kan man se at det fint går an å klyve seg opp de vel 600 høydemeterne til Goûter-hytten som ligger helt på kanten av stupet. Det er mye løse stein og noe snø og is oppover, men for det meste morsom klyving man kjenner fra for eksempel Jotunheimen. Vi koste oss i solskinnet oppover, selv om det var tungt. På slutten var det i kjent søreuropeisk stil festet en del stålwire for de av oss som ikke stoler på egne klatrekunnskaper. Vi så mange gå med stegjern og tau oppover, noe som virker veldig snodig, selv om det til tider var glatte partier. De fleste slike taulag var dog ledet av en guide med heseblesende turister hengende bak. En grei måte å liksomsikre på.

Marianne klyver opp Aiguille de Goûter

Klokken 1800 kom vi oss endelig opp til Goûter-hytten. Den består av to hytter som til sammen rommer noe sånt som 100 mennesker. Vi fikk ikke plass på hytten i forkant, så vi belaget oss på en ganske ubehagelig natt utenfor eller på gulvet inne i en av hyttene. Marianne og jeg for eksempel hadde med oss en tynn sovepose, et halvt liggeunderlag og en enkeltmanns bivuakkpose til sammen. Heldigvis klarte vi utpå kvelden å lure oss til å ligge på gulvet inne i sovesalen på den minste hytta.

Tilfeldighetene skulle ha det til at det denne dagen befant seg 26 jenter fra nesten alle EUs medlemsland i denne sovesalen. Disse var etter sigende spesielt plukket ut fra et utall av idrettsgrener og trent opp til denne turen. Blant dem kunne man finne Manuela Di Centa, den tidligere skiløperen fra Italia. Bakgrunnen for denne ansamlingen av spreke jenter var at Frankrike har overtatt formannskapet i EU og for å markere EUs kamp for miljøet. Jentene var lette å kjenne igjen på grunn av den ensartede røde bekledningen. I kjølvannet av dem fulgte det guider og kameramenn. Vi ble selv filmet både da vi halvsov utenfor hytten og inne på gulvet. Det var tydeligvis litt spesielt.

http://www.chamonix.net/english/news/2008-06-27.htm
http://www.mediafaxfoto.ro/preview.php?id=2992259

Marianne prøver å sove utenfor Goûter-hytta

Natten forløp urolig, og det ble ikke mye søvn, om noe, før lyset kom på klokken 0100 og vi pakket oss klare for å bestige Mont Blanc. Klokken 0215 fulgte vi sammen med sikkert hundre andre i stummende mørke langs eggen av Aiguille de Goûter mot Dôme de Goûter på 4304 moh. Dette er en meget lang og bratt bakke. Fascinerende å se en lang rekke av lys snirkle seg oppover. Vi brukte sikkert over to timer opp denne bakken. Jeg hadde som de fleste andre en dundrende hodepine og kvalme, noe jeg i grunn hadde hatt hele kvelden og natten. Kroppen føltes etter hvert helt tom, og hvert skritt ble en kraftprestasjon. Etter å ha gått ned noen høydemeter og opp igjen den første bakken på eggen som heter Arête des Bosses kom vi trøtte og slitne til Vallot-hytten på 4262 moh. Dette er en inventarløs nødhytte laget av aluminium. Vi gikk som de andre inn med stegjernene på og spiste og hvilte litt. Matlysten var ikke på topp, og den hvilen vi klarte å få var nok ikke til mye nytte i denne høyden. Her kunne vi observere de første som kastet opp og var nødt til å snu på grunn av høydesyke.

Etter en stund gikk vi sakte videre opp over Bosses du dromedaire, dromedar-humpene, to smale egger på Arête des Bosses. Snøen var fortsatt fast og fin, og sporene var 30 cm dype. Selv om solen nå var kommet så vidt opp var det ganske kaldt i den sure vinden. Når man må gå så sakte får man heller ikke varme, og det var flere i følget som gikk med dunjakke i tillegg til jakke og mellomlagsplagg. Etter å ha passert Grand Bosse (4513 moh) og Petit Bosse (4547 moh) kunne vi ta fatt på den siste lange bakken forbi Rochers de la Tournette på 4677 moh.
Så hadde vi toppen av Mont Blanc innen rekkevidde, samtidig som vi gikk over grensen til Italia. Toppeggen var utrolig tung, men gleden var stor da vi endelig kunne stå på toppen av Vest-Europa og skue utover store deler av Frankrike, Sveits og Italia, om ikke enda lenger. Solen stekte fra en disig, men noenlunde skyfri himmel, men både vinden og kvalmen var sterk, så vi brukte ikke lenger tid enn nødvendig på toppen. Så begynte den lange nedtigningen på 1000 høydemeter til Goûter-hytten.

På vei ned møtte vi først Mailen og Bård på vei oppover, før vi møtte Helge Fonnum, en mangeårig turkompis av meg som også tilfeldigvis er her nede for å klatre fjell. Han og hans kamerat Magnus skulle oppom toppen etter å ha klatret den sylskarpe eggen på Aig de Bionnassay. De så uforskammet friske ut etter flere dager i høyden.

Endelig kunne vi sjangle inn på Goûter-hytten og få i oss litt mat. Klokken var blitt elleve på formiddagen, og vi fem som hadde kommet oss ned bestemte oss for å rekke det siste toget fra Nid d’Aigle. Dermed pakket vi sekkene i en fei og startet den lange klyvingen ned vestsiden av Aiguille de Goûter.

Tjue minutter før avgang og 1500 høydemeter senere, klokken 1510, haltet vi lykkelige inn på stasjonen på Nid d’Aigle. Da hadde solskinn gått over i regn og torden, og store lyn flerret opp himmelen i sør. Vi gikk av på Bellevue stasjon for å ta taubanen ned til Les Houches, men på grunn av været var banen selvfølgelig innstilt. Vi tok en pils mens vi litt frustrert ventet på bedre tider. Vi kunne nemlig ha tatt toget helt ned til Le Fayet, men dette ville normalt tatt lenger tid.

Etter en stund ble vi tilbudt skyss av et litt spesielt slag. Vi ble alle stuet om bord på lasteplanet av to pickuper i øsende regnvær og kjørt helt ned til Les Houches langs de mest brutalt bratte og dårlig preparerte veiene jeg har sett på lenge. Gjennomvåte ble vi satt av i Les Houches hvor vi tok buss tilbake til Chamonix. Det smakte med en varm dusj. I skrivende stund (onsdag ettermiddag) har vi ennå ikke hørt noe fra Mailen og Bård, men vi regner med at de er på vei ned og i god behold.

Og bare så det er sagt, jeg tok ingen piller på hele turen, verken smertestillende, Diamox eller kvalmedempende.

]]>
http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/07/02/pa-vest-europas-tak/feed/ 4
På 3842 moh http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/29/pa-3842-moh/ http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/29/pa-3842-moh/#comments Sun, 29 Jun 2008 17:01:45 +0000 http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/29/pa-3842-moh/ Les videre ]]> Taubanen opp til Aguille du Midi

Vi er som omvendte dykkere her vi sitter på Aiguille du Midi på 3842 moh på andre dagen for å akklimatisere oss. Dette er et sinnsykt merkelig sted; toppen av en taubane fra Chamonix som ser ut som den er trukket rett ut av en James Bond film – trolig med en herskesyk eldre mann sittende nede i en av tunnelene spillende på et svært kirkeorgel – med en kassert russisk romrakett pekende rett mot himmelen på toppen av en vanvittig bratt klippe. I tillegg til romraketten balanserer det noen store kasseliknende murhus der oppe som huser alskens turistfeller. Turistene er en salig blanding av små nervøse japanske damer og brunbarkede fjellfolk.

Lørdag gikk vi en kort tur over breen til Cosmique-hytten etter å ha tatt den spektakulære taubanen. Landskapet er helt vanvittig alpint, med høye fjell på alle kanter og breer som slikker oppover fjellsidene. Det er tungt å bevege seg i så stor høyde, bena og hodet kjennes tungt, pulsen stiger fort og den kondisjonen man trodde man hadde er liksom ikke helt der lenger. Man må bevege seg så sakte, så sakte.

Dagens dont bestod mer eller mindre av opphold i høyden. Vi har et mål om å begynne oppstigningen til Mont Blanc allerede på mandag morgen for å ta toppstøtet etter en kort natt tirsdag morgen. Dermed var det viktigste i dag å bli godt akklimatisert ved å tilbringe hele dagen i høyden og ikke slite oss ut. Vi tok dermed bare en liten tur langs en flott snøegg på breen nedenfor Aiguille du Midi før vi igjen slanget oss på terrassen mens turistene tasset rundt oss.

]]>
http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/29/pa-3842-moh/feed/ 2
Chamonix-Mont Blanc http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/27/chamonix-mont-blanc/ http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/27/chamonix-mont-blanc/#respond Fri, 27 Jun 2008 20:50:06 +0000 http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/27/chamonix-mont-blanc/ Les videre ]]> Chamonix-Mont Blanc

Når man står nede i Chamonix-Mont Blanc i 30 graders varme og ser opp på snødomen som velter seg unnselig langt der oppe blant spisse tinder, og hvis blå og krakelerte brearmer renner nesten ned i sentrum; da rammes man av den samme ærefrykt og sitrende utforskertrang som førstebestigeren Horace Bénédict de Saussure følte da han skuet opp på Mont Blanc den dagen i august 1787, da han på tredje forsøket sammen med François Paccard og Jacquet Balmat endelig nådde toppen.

Det var denne utforskertrangen som nettopp i opplysningstidens 1700-tall ledet oss ut av middelalderens autoritative og tradisjonsbundne liv og inn i modernitetens idealer om frihet og fornuft. Som Saussure er vi barn av denne tidsånden som har skapt en verden som har blitt så liten, en verden vi evner å skue utover, og som vi er i ferd med å ødelegge med vår virketrang og fremskrittstro. Denne tidsånden er det undergangsfilosofen Spengler kaller for faustisk, etter Goethes Faust, denne sjelløse, rastløse og tvetydige figuren som alltid søkte nye høyder og aldri kunne være fornøyd med det han hadde oppnådd.

I sin analyse av vår ubevisste tro på fremskrittet i boken «Myten om fremskrittet» gjør filosofen Georg Henrik von Wright et poeng av at Faust avviker fra den førmodernistiske og kristne middelalderkultur Dante representerer, og den antikke Homerske Odyssevs, ved at han ikke har noe mål med sine bestrebelser, han mangler telos utenfor seg selv.

Den greske mytologi og filosofi betoner gjennomgående nødvendigheten av at mennesket forholder seg til metron, det rette mål, som anstår dets evner, og ikke henfaller til hybris, som da korrigeres av Nemesis, gudinnen som vokter Kosmos’ likevekt. I kristen religion og filosofi finnes en iboende tvetydighet hva angår menneskets frihet i forhold til Skapelsens naturlige orden. Men religionen angir også en vei til frelse for dem som tøyler sin selviske vilje og setter sin lit til Guds overlegne visdom og omsorg for deres beste. (s. 18-19)

Det er ingen tvil om at denne turen står i et faustisk lys. Vi skal vasse sammen med en haug andre eventyrlystne, lykkeshoppende moderne mennesker med hybris opp på Vest-Europas høyeste fjell. Min egen motivasjon er kanskje ikke det spor mer antikk eller basert på metron, men det skader ikke å ha bevissthet om vår egen åndshistoriske plass et sted mellom Dante og Odyssevs.

]]>
http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/27/chamonix-mont-blanc/feed/ 0
Den hvite frue, 4807 moh http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/24/den-hvite-frue-4807-moh/ http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/24/den-hvite-frue-4807-moh/#comments Tue, 24 Jun 2008 16:20:45 +0000 http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/24/den-hvite-frue-4807-moh/ Les videre ]]> Reiseeffekter

Torsdag 26. juni reiser en liten gruppe med toppturentusiaster, iberegnet Marianne og meg, ned til Chamonix for i hovedsak å bestige Mont Blanc. Jeg har hengt meg på en lenge datofestet tur, men gleder meg ikke mindre av den grunn. Det virker som en flott gjeng som skal nedover. Vi har ikke detaljplanlagt veldig mye, man skal ta ting litt som det kommer, høre på kjentfolk og føle på været.

Det går en rekke ruter opp til Mont Blanc. Vi har siktet oss inn på den ruten som heter Goûter Route. Den er den enkleste, men ikke den korteste ruten. Man tar tog fra Chamonix til Saint Gervais. Derfra går man til Nid d’Aigle (2372 moh), Tête Rousse, Aiguille du Goûter (Goûter refuge, 3817 moh), Dome du Goûter, Vallot, Arete des Bosses og til slutt opp på Mont Blanc. Planen er deretter å returnere samme veg.

Turen er vanlig å ta i to etapper hvor den første er på bart fjell opp til Aiguille du Goûter. Der er planen å overnatte, enten i den overfylte hytta eller i medbrakt telt. Man står opp kl 0200 etter noen timers søvn før man går på bre til topps. Første etappe, som skal ta ca 5 timer, har et vanskelig parti etter Tête Rousse (hytte) som heter Grand Couloir med stadige steinsprang. Her gjelder den gamle regelen om ”speed is safety”. Andre etappe er for det meste enkel vandring, men eggen (Arete des Bosses) mot toppen kan for noen være nervepirrende eksponert. Andre etappe tar ca 4,5 timer, men så skal man da også ned igjen.

Det er mange historier om dødsfall og skumle passasjer å finne på internett, men ut fra tidligere erfaringer med undersøkelser før turer så vet jeg at det meste er overdrevet. Dette er nok ingen teknisk vanskelig tur for toppvante nordmenn, men høyden og andre folk vil nok være den største utfordringen på turen.

Utstyret vi tar med oss er det samme vi pleier å ta med oss på en topptur i Jotunheimen, bortsett fra at vi legger ved medisin mot høydesyke (Diamox) og kvalmedempende tabletter (Afipran). Min eminente lege (den samme jeg stakk med sprøyter tidligere i år, http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/02/21/medisinmannen/) foreskrev meg dette med en forsikring om at han hadde knasket Diamox helt til topps av Mont Blanc selv med godt resultat. Vi prøver oss på mange og gode akklimatiseringsturer i første omgang, så får vi heller bruke Diamox hvis det blir helt nødvendig.

Jeg skal blogge under hele turen, så det er bare å følge med. Og hvis noen har noen innspill, erfaringer eller tips, ikke nøl med å kommentere innleggene.

]]>
http://blogg.nrk.no/rastlos/2008/06/24/den-hvite-frue-4807-moh/feed/ 4