Bård kjører inn på bussholdeplassen og parkerer i enden av denne. Jeg parkerer rett bak. Fonnum åpner døren og skritter ut før han henter sekken i baksetet og går over den noe trafikkerte veien. Borte ved isveggen er tre klatrere i aktivitet i mørket. Merkelig nok uten hodelykter. Jeg roter rundt i baggen i baksetet og finner frem isøkser og klatrestøvler. Bård sitter i passasjersetet og knyter på seg skoene. Fonnum er kommet tilbake etter første tur over veien og leter frem ting i bagasjerommet. I det jeg skal sette på stegjern når lyden av Fonnums bensinaggregat meg og snart etter er klatreveggen flombelyst. Jeg kan levende forestille meg Fonnums glis der han småprater med de andre klatrerne som pakker sakene sine. Scenen ser helt rå ut! Store skygger kastes mot den knudrete 15 meter høye isveggen som etter å ha ligget i mørket noen timer nå utstråler et underlig gult lys. I dette lyset badet vi hele kvelden med spisse redskaper og fallende isklumper, mens vi sleper oss opp etter fronttagger og isøkser opp den bratte veggen. Jeg anbefaler isklatring med aggregat og arbeidslys på det varmeste!

Det var ingenting mystisk eller uutgrunnelig ved det hele. Marianne og jeg fikk lastet om bord både klatreutstyr og Helge F. før vi dundret av gårde på stive dekk til Østlandets isklatringsmekka Rjukan. Vi tok inn på Climb Inn som seg hør og bør, mest fordi vi ikke orket teltliv og fordi vi skulle feire Mailens fødselsdag i litt skikkelige former. Så langt, alt vel. Og slik skulle det fortsette. Det gikk på skinner hele helgen. Men allikevel var det noe som snek som en skygge i bakhodet mitt et sted. Ikke hele tiden, men du vet, som når man sitter alene på hytta en sen vinterkveld, da er det liksom som om naturen rundt får liv og sniker seg tettere på vinduet for å se inn. Eller som når skyggen av noe man skulle ha husket stadig trenger seg på. Ingen dårlig samvittighet, ingen ting jeg har glemt, ingen dystre fremtidsutsikter og ingen oppgjør i vente. Allikevel var det som om en tommelskrue sakte ble skrudd igjen og en intens smerte var i emning.

Store klumper av is suste forbi ørene mine. Det var så vidt jeg klarte å unngå prosjektilene som ønsket å trenge seg inn i kropps- og ansiktskjøttet. Hjelm er absolutt nødvendig også når man sikrer førstemann, men bøyer man seg frem og er uoppmerksom idet lyden av frosset vann i stor fart vekker en fra tukling med taubremsen og man ser opp, ja da er sjansene for kløyvd skalle store. Eller i alle fall en tur på legevakta med nål og tråd i sikte.

Bratt is

Helge F. hang etter den ene øksa oppe i issøylen foran meg mens han hurtig skrudde inn en ny iskrue. Bård ble sikret på en annen rute ved siden av med Mailen i andre enden av tauet, mens Marianne, Michael, Audun og Vibeke, samt barnet til de to sistnevnte, drakk varm drikke og skravlet. Andre klatrere av svensk, engelsk og norsk opprinnelse trasket forbi langs den etter hvert så solide stien i dypsnøen, nederst i juvet. Et par hundre meter lenger vest lå Vemorkbrua som en tykk strek opp mot den grå himmelen som stadig ga fra seg et dryss av snø.

Jeg fulgte etter Helge F. til topps. Til dels tung klatring, med mye knudret is, men absolutt minneverdig. Jeg merket at jeg ikke fikk det store kicket som annenmann, men jeg var allikevel glad jeg ikke ledet flere av partiene. Vi rappellerte ned, og som på vei opp så holdt tauet akkurat på lengden, dvs. at fossen var borti femti meter høy. Selv om lørdagens dagslys var i ferd med å ebbe ut, satset vi på nok en foss, denne gangen litt mer vest, akkurat på sørvestsiden av brua.

Helge F. ledet igjen denne bratte og todelte fossen, som først hadde et bratt parti med noe rennende vann (som for øvrig ikke rant lenger da vi ga oss for kvelden), deretter en slak helling før den gikk over i et nytt vertikal og smalt parti til topps. Spesielt på det smale toppartiet var jeg glad jeg ikke ledet da dette hadde knallhard og knudrete is som ikke ga noe hvile for såre leggmuskler og blodfattige armer.

Minner om Adolf H.

Vi rappellerte ned i det skumringen seg ned i juvet og rop og skrik hadde stilnet. Bare Bård og Michael var å finne på samme plass som sist. Vi pakket sakene og startet på returen opp den bratte snødekte stien tilbake til sivilisasjonen. Bevisst prøvde vi å gjenkalle følelsen vi hadde hatt for noen år siden – den 30. desember 2002 for å være helt nøyaktig – da vi gikk i det samme juvet, i det samme(?) mørket, dog hjem fra bestigningen av en annen foss, men med Helge F.s selvsamme radio på sekken. Den gangen tonet korpsmusikken utover juvet og vi marsjerte i takt langs stiene i den dype snøen. Musikken var skrevet av musikkløytnant Adolf Johannes Valdemar Hansen (1852-1911), eller Adolf H. som vi med dårlig skjult undertrykt latter ynder å kalle ham, en elev av den mer kjente komponisten Johan Svendsen.

Minnet om denne marsjen i snøen og mørket lever som et vakkert minne om en flott klatretur, om kameratskap og om gleden ved å være sliten og på vei hjem. Gjentagelsen ble dog heller ikke denne gangen så god som originalen, med klissen popmusikk rennende ut av høyttaleren.

Lukkingen av én dag og åpningen av en ny

Lyden av en pilsboks som åpner seg startet kvelden etter en varm dusj, og vi nøt innelivet slik vi hadde nytt utelivet. Middagen kom på bordet, presanger ble pakket opp, og det hele ble i grunn akkurat så hyggelig om vi hadde forventet.

Søndag opprant med det samme grå, men trivelige været. Vi spiste frokost og kom oss ut. Denne gangen var det bare guttene som reiste, og vi valgte oss ut et sted lenger øst i juvet. Etter en meget bratt nedstigning, hvor vi valgte å rappellere det siste stykket, kom vi ned i elveleiet og fant, etter en stunds baksing i den dype snøen østover, en flott foss på nordsiden. Igjen ledet Helge F. opp det todelte fossefallet med bratt is i bunnen og i toppen. Det siste partiet på toppen var nok en gang beslått med knallhard vertikal is, noe som sammen med dårlig sikret hul is rett før gjorde ledingen til en spennende affære.

På vei tilbake etter endt bestigning og retur via rappell forsto vi at det nærmet seg avtalt tidspunkt for avreise, så vi pakket sekkene og begav oss opp den bratte lia og tilbake til bilen. Som bestilt kom Marianne og ikke lenge etter var vi på vei hjemover.

Glemsomhetens pris

Da jeg kikket i speilet forsto jeg denne snikende følelsen av å ha glemt noe. Nok en gang hadde jeg hugget øksene og sparket stegjernene inn i isen, kjent vinden feie med seg gnistrende kald og hvit snø ned i ansiktet mitt, kjent varmen fra venner, kjæreste, dusj, øl og peis bre seg i kroppen, og ikke minst få oppleve nye ting og mennesker, men nok en gang satt jeg igjen i etterkant, i bilen, med følelsen av ikke å ha opplevd dette nært nok, ikke nytt følelsen godt nok, ikke tatt vare på mange nok øyeblikk.

Når sant skal sies, så er vel heller ikke absolutt hukommelse i ytterste konsekvens attråverdig, slik den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges (1899-1986) viser i sin fantastiske historie Mannen med den gode hukommelsen i boken Labyrinter fra 1956. Her blir vi vitne til et møte mellom fortelleren i jeg-person og Ireneo Funes som etter å ha blitt kastet av en hest i en alder av nitten fikk, i tillegg til lammelse, fantastiske sansefornemmelser og en ufeilbarlig hukommelse:

Vi andre mennesker kan med et blikk oppfatte tre vinglass på et bord. Funes derimot kunne med samme blikk oppfatte alle skuddene, grenene og druene på en vinstokk. Han visste nøyaktig hvilken form skyene på sydhimmelen hadde hatt i morgengryet den 30. april 1882, og kunne sammenlikne den med flammemønsteret han en gang hadde sett på en spansk, pergamentinnbundet bok, eller med det nøyaktige synsbildet av et skumflak etter en åre på Rio Negro kvelden før Quebrachos opprør. Disse erindringer var meget kompliserte. Hver av dem var forbundet med muskelfornemmelser og temperaturforandringer. Han kunne gjenskape alle drømmer han hadde hatt, alle drømmerier. Noen få dager hadde han gjenskapt en hel dag. Han hadde aldri vært i villrede, men hver av disse rekonstruksjonene hadde krevd en hel dag. […]

Vi bør ikke glemme at han praktisk talt ikke hadde evne til å tenke generelle tanker – platonske tanker. For ham bestod vanskeligheten ikke bare i å forstå at artssymbolet hund omfattet så mange totalt forskjellige individer i størrelse og form. Det som plaget ham var også at hunden klokken fjorten minutter over tre (sett fra siden) skulle ha samme betegnelse som hunden klokken femten minutter over tre (sett forfra).

(Utdrag hentet fra Cappelens upopulære skrifter, 1993, s. 77-79.)

Det var fortsatt mørkt, og klokken nærmet seg åtte lørdag morgen, 31. januar 2009. Helge F. og jeg hadde allerede kommet et godt stykke opp i snøflanken under den markante gule flekken på det 1550 meter høye Romsdalshorn, dette klatringens overflødighetshorn som stikker opp som en trassig lillebror fra den trange Romsdalen i et mektig landskap omkranset av Vengetindene i øst og de voldsomme Trolltindene i vest. Isøksene og stegjernene satt godt i den hardpakkede snøen, kulden var slett ikke ille, og vinden som hadde plaget oss om natten ved Hornvatnet innerst i Vengedalen var stilnet. Månen var en liten skalk, men myriader av stjerne skinte over oss mens vi med raske skritt klatret opp mot mer eller mindre bart fjell. Det var slitsomt, men definitivt godt å leve.

Allerede torsdag kastet vi oss inn i bilen etter arbeidsdagens slutt og kjørte den lange veien til Åndalsnes fra Oslo. Der tok vi inn på Åndalsnes Vandrerhjem etter stengetid, men etter avtale med vertinnen kunne vi låse oss inn med utlagt nøkkel. Og tidlig om morgenen fredag, før noen var stått opp, la vi noen kroner igjen på rommet og kjørte til Isfjorden og begynnelsen på Vengedalen. Veien innover brøytes ikke om vinteren, og vi som hadde regnet med å møte store mengder løs snø, og tatt høyde for en strabasiøs og tidkrevende ferd på ski de 6-7 kilometerne inn til Romsdalshorn, kunne nesten ikke tro våre egne øyne da det viste seg at vi kunne rusle innover på bena med pulkene på slep over knallhard snø.

Tiltaksfri hvile og intensiv nostalgi

Klokken elleve på formiddagen allerede sto teltet i stram giv akt i den sure vinden, og vi kikket et øyeblikk på hverandre, Helge F. og jeg, før vi resolutt la oss i soveposene og slumret; for en luksus! Vi hadde ingenting annet enn middag å utrette den dagen, det var allikevel for sent å skulle prøve seg på Hornet, og det var viktig med hvile, det var tross alt ikke fritt for at pulktrekkingen innover hadde kostet litt krefter.

Etter timer i sløv romstering, prating, lesing og ti timers søvn, var det klokken fem om morgenen lørdag, igjen frenetisk aktivitet i teltet. Etter en bedre frokost kunne vi endelig ta fatt på oppstigningen klokken syv. Lyset gjorde seg etter hvert gjeldene, og da vi var kommet over på nesten bart fjell, tok vi frem ett av de to tynne 60-meterstauene mine fra sekken og bandt oss inn i hver vår ende. Vi gikk videre på såkalt løpende mellomforankring, dvs. med ca ti meter tau, og til enhver tid minst to sikringer mellom oss. Dette sparte oss mye tid, og selv om det er en del farligere enn å sikre hverandre med standplasser og tilhørende herligheter, så var det forsvarlig på det fine føret uten mye is. Vi klatrer med bare hender selv om vi beholdt stegjernene på. Tross alt er det bare klatring av grad 3, så vi følte vi hadde god margin selv om et fall uten tau de fleste stedene ville fått dramatiske konsekvenser.

Vel opp på østryggen kunne vi se inn i Halls renne, oppkalt etter Carl Hall som i 1881 besteg Romsdalshorn som den tilsynelatende første, men som måtte stige ned ad fjellet bare som annenmann, slått av to staute, skrytevillige og kanskje fortsatt fyllesyke lokale karer som hadde klart bragden allerede femti år tidligere i ca 1828. Da jeg så den lekre snøkledte og smale renna som fører inn i Skaret mellom Litlehornet og Romsdalshornet måtte jeg tenke på at Helge F. og jeg hadde stått akkurat her for nesten syv år siden, den 31. juli 2002, og sett inn i den samme renna uten snø. Den gangen rotet vi fælt ved innsteget og måtte sikre et par taulengder ekstra på sleipe sva. Det var en vanvittig fin dag den gangen også, bare ca 30 grader varmere, og vi var nesten syv år yngre. (kaasin.no: Klatring på Romsdalshorn.)

Repetisjon og hjemlighet

Da en av Romsdalens store klatrelegender Arne Randers Heen fra Åndalsnes var 80 år, satte han for siste gang sine ben på sitt elskede fjell Romsdalshorn. Da hadde han allerede vært der 232 ganger før. Med bijobb som fjellfører i tillegg til sitt skredderkall behøver man ikke å undre seg over motivasjonen for Randers Heens mange bestigninger av Romsdalshorn, men det er vel verd å tenke over transformasjonen av opplevelsesfylde en slik repetisjon fører med seg fra han første gang på egen hånd fant veien opp på Hornet i 1928 og til han som olding kunne skue utover Romsdalen for siste gang i 1985. Allerede i 1930 førstebesteg han Romsdalshorn på vinterstid.

Det slo meg – i det vi usikret, men med tauet fortsatt mellom oss, entrer Halls renne og klatrer oppover med isøksene og stegjernene godt plantet i den harde snøen – at repetisjon av fysiske operasjoner av en viss vanskelighetsgrad, gradvis introduserer, ikke nye egenskaper ved det repeterte, men snarere plukker egenskaper vekk fra det. Tenk bare på bilkjøring. Repetisjonen fremkaller en egenskapsfattig hjemlighet som erstatter en fremmedhet belastet med både positive og negative egenskaper.

Usikkerheten rundt rutevalg, utryggheten i fjellet, nervøsiteten for returen, og frykten for det der fremme, men også gleden over første gang, naiviteten i handlingen, lykkerusen over å mestre en vanskelig og ny oppgave, osv. Dette erstattes ofte av en fattigere og tynnere opplevelse av hjemlighet, av trygghet og fortrolighet, som naturlig nok gir en varm og trøstende følelse, men som ikke har noe å stille opp i mot den pirrende følelsen av nybrottsarbeid.

Det hjemlige introduserer oss for en verden hvor verden selv trer i bakgrunnen og våre introverte sysler tar overhånd. Mon tro om Randers Heen tenkte på middagen kona Bodil muligens kom til å ha klar til ham etter endt bestigning nr. 147 av Romsdalshorn, mens fjellet selv sto stautere og rankere enn før og naturen rundt gnistret? Eller klarte han å bevare en følelse av å være nyfødt på den rue steinen?

Gjentagelse og erindring

For den danske filosofen Søren Kierkegaard inngikk repetisjonen, eller gjentagelsen – slik han skriver om det i boken Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi fra 1844 under pseudonymet Constantin Constantius – i en dialektikk hvor det gjentatte i kraft av å bli gjentatt inngår i en ny sammenheng. Vi kjenner igjen dette fra min tidligere post «Om hvorfor jeg skal jakte. Del 2: en ny begynnelse?» om Henri Bergsons begrep om varigheten som en «kvalitativ, ikke-numerisk mangfoldighet». Her gir gjentagelsene fylde til bevissthetsinnholdet. Hos Kierkegaard settes gjentagelse opp i en dialektisk sammenheng med erindring:

Gjentagelse og Erindring er den samme Bevægelse, kun i modsat Retning; thi hvad der erindres, har været, gjentages baglænds; hvorimod den egentlige Gjentagelse erindres forlænds.

For Constantinius er repetisjon en aktiv bevegelse forover i tid. Det bringer væren inn i det faktiske. På denne måten hevder han at gjentakelse qua uhildet repetisjon er umulig, i og med at tidligere erfaringer påvirker, på samme vis som erindringen påvirkes av senere erfaringer.

Hjemligheten versus fremmedheten er dermed en parallell begrepsakse til gjentagelse/repetisjon versus ny erfaring. Man kan finne hjemligheten i repetisjonen, selv om repetisjonen innehar ny erfaring.

Kierkegaards begrep om gjentagelse var en viktig ingrediens i Friedrich Nietzsches begrep om den evige gjenkomst som jeg tidligere har skrevet om i posten «Den evige gjenkomst».

Mot toppen

Vi gikk Halls renne til enden og beveget oss inn på tørt fjell igjen i Skaret, og like etter fikk vi nærmest slått pusten ut av oss i det Trollveggens mektige ansikt stirret olmt på oss over Romsdalens buktende og rimdekkede corpus. Raskt klatret vi lekent de siste meterne mot toppen, og endelig, etter syv års fravær kunne vi igjen sette øynene i de mektige vardene på den hver gang overraskende flate og skiferdekte toppen av Romsdalshorn.

Vi ruslet bort til Randers Heens gamle steinbu og satte oss utenfor for å nyte en bedre brødskivelunsj. Bare suset fra vinden og den gnissende lyden av våre støvler mot gammel stein kunne høres i den vakre vinterdagen. Vi nøt utsikten mot snødekte fjell på alle kanter; Klauva, Kyrkjetaket og Kjøvskårtind i nord, Store Vengetind, Kvanndalstinden og Kalskråtind i øst, og selveste Trolltindene i vest, med Trollklørne krafsende grådig over Nordre Trolltind.

Så skrev vi oss som seg hør og bør inn i toppboka, rett etter Sindre Sæther – en ung klatrer med mange nylige klatrebragder bak seg i blant annet Romsdalen – med følge, som var der helgen før oss, og som hadde gjort oss den tjenesten å grave frem rappellfestene på rappellruta ned nordveggen som vi tenkte å ta dem etter.

Og ned igjen

Som sagt, så gjort. Etter å ha sikret oss noen meter ned til første rappellfeste gikk det hele i hurtige og luftige kliv nedad. Det å henge med bakenden trygt forankret i dødens dal langt der nede, mens den frontale delen av pelvis henger i et par tynne hyssinger knyttet an til et par rustne bolter med en rusten kjetting mellom, er en følelse flere bør prøve. Det lønner seg ikke å la det gå sløv rutine i rappell og man bør av sikkerhetshensyn holde hjemligheten unna. Men det er ikke fritt for at man på femte rappellen tenker at dette var da sannelig ikke så verst.

Vel nede av selve nordveggen gikk vi igjen på snø langs den nordlige skulderen med Vengedalen i øst. Den bratte snøbakken hvelvet seg under oss og stakk brått ned i Hornvatnet hvor vårt røde telt lyste opp i alt det hvite, grå og blå, mens skumringen la sitt myke teppe over oss. Vi ruslet nedover den bratte snøflanken i slalåm, og måtte en liten strekning igjen ta isøksene frem. Så var vi da nede ved teltet, og klokken viste 16:00. Turen hadde vist seg både som repetisjon og som ny erfaring med en hjemlig accent. Nå var det tid for hvile, middag, og mange timers herlig søvn; igjen. Noen ting kan selv ikke hjemligheten ødelegge for oss.

(Takk til  Øyvind Høgset, Jo Undheim, Geir Klepaker, Susanne Boye og Bjarte Bø i Romsdal Tindegruppe som velvillig svarte på e-poster fra meg om snø- og klatreforholdene i Romsdalen.)

«Faen», tenkte jeg, i det jeg mistet balansen på den smale listen og brått ble kastet ut i en pendel på 15 horisontale meter før jeg smalt inn i fjellveggen med ryggen først, svimlende 150 meter over bakken, «der gikk kameraet i tusen knas».

«Jeg tror kameraet røk!», ropte jeg til min navnebror og mangeårige turpartner Helge F.

«Usj, så ergerlig», sa han, «det var min feil, jeg skulle ha holdt tauet strammere, sorry!»

«Det gjør ikke noe», sa jeg, «den opplevelsen er vel verd en ny linse.»

Og jeg mente det. Selv om hoften verket etter kollisjonen mellom kjøtt og berg, og selv om kameraet skulle være ødelagt, så var jeg en viktig erfaring rikere. Jeg krabbet meg langs flere smale lister bort til de sikringene Helge F. hadde satt da han som førstemann rappellerte ned den svært traverserte taulengden.

Vi var i ferd med å rappellere fra standplassbolt til standplassbolt på det vi mente måtte være klatreklassikeren Tyrion i klatreeldoradoet Hægefjell i Nissedal. Eller rettere sagt, vi visste godt at vi var på Hægefjell i Nissedal, men var langt fra sikre på at det vi klatret var Tyrion. Vi returnerte etter fjerde taulengde da vi ikke lenger kunne finne veien videre. Det var i grunn ergerlig det hele, vi hadde giret oss opp på å få tatt denne lengste av rutene på Hægefjell med sine 12 taulengder – én taulengde regnes som ca 50 meter – og gradert til 7, noe Helge F. mente var innenfor hans rekkevidde på naturlige sikringer. Dessuten var cruxet boltet, om enn noe tynt. Vi hadde stått opp i 0500-tiden for å få mest mulig ut av dagen, eller rettere sagt for å rekke å klatre hele ruta før kvelden. Det var ergerlig, men litt godt også, nå kunne vi komme oss hjem i rimelig tid og nippe til et glass vin i sofakroken.

Mot sola
Dagen før, på lørdag – etter å ha kastet oss i bilen kl 0500 og kjørt fra Oslo til dette avsidesliggende, men vakre området i Nissedal med myrlendte områder og det fantastisk kneisende fjellet Hægefjell rett i mot oss, glinsende i stålgråe sva i den skarpe, men varme høstluften – så gikk vi en annen klassiker, nemlig Mot sola, gradert til 6- og med sju taulengder – med stort hell.

Vi toppet ut etter en del vertikale timer, og selv om ruta var vel våt og sleip, hadde vi marginene på vår side. Eller rettere sagt, Helge F. hadde marginene på sin side; tross alt var det han som ledet alle taulengdene, og det var et par av dem jeg var svært glad for å slippe å lede. Etter å ha ruslet den til dels svært gjørmete stien ned igjen fra Hægefjell og tilbake til leiren, kunne vi bemektige oss en herlig pastamiddag. Denne ble bare utsatt gjennom oppsetting av telt på svaberget like ved, og automobil leting etter dekning slik at jeg fikk snakket med Marianne for å høre om hun klarte merket på Birkebeinerløpet (noe hun gjorde), samt stadig avbrutt av at vi måtte dytte i gang en klatrekollegas batteritomme bil. Uansett kom vi oss tidlig i seng, og med kroppen nærmest i koma etter en lang dags ferd mot sola slapp verken mareritt eller gruen for neste dag opp i den kortikale drømmefabrikken.

Uendelighetens trefoldige bevegelse opp Tyrion
Når man ikke ofte klatrer lange ruter er det en del momenter som gjør en litt usikker. For det første så er det alltid forbundet en viss uro rundt det med naturlige sikringer, dvs. sikringsmidler vi selv setter i sprekker og hulrom i fjellet og som skal sikre oss ved eventuelle fall. Boltede ruter er noe annet. Der er det boret hull og limt eller skrudd inn ekspansjonsbolter inn i fjellet som kan holde vekten av flere elefanter. Likeså egentlig med naturlige sikringsmidler som såkalte kiler og kamkiler. Men det føles allikevel litt mer usikkert, fordi man i begynnelsen ikke helt tør å stole på egne plasseringer. I alle fall helt til man har falt noen ganger på dem. De holder, og man er mindre nervøs og blir mer ledig i klatreselen etterpå.

For det annet, så er det å sitte på hengende standplass en litt psykende opplevelse. Man henger i klatreselen med sin fulle tyngde kun festet til fjellveggen med en tynn slynge og en karabinkrok, gjennom en henger på en kanskje litt rusten skrue til høyre og et par antatt bombesikre kamkiler til venstre. Man er helt prisgitt utstyret, og har ikke mulighet til å holde seg fast (i alle fall ikke i så lang tid) om noe skulle ryke. Egne ferdigheter betyr med ett ikke noe, og kontroll er ikke lenger noe man innehar. Man må stole på utstyret når man henger i en tynn tråd.

Eller man må, for å parafrasere den danske filosofen Søren Kierkegaard, gjennomføre uendelighetens dobbeltbevegelse. Man må kaste seg ut «paa de 70,000 Favne Vands Dyb», i uendelig risiko. Jeg velger å tro at denne tynne tråd som jeg henger i – som er grunnlaget for min eksistens, og som er forankret i et vitenskapelig verdensbilde – skal holde. Jeg velger å tro på vitenskapen som danner en diskurs, en rasjonale, hvorved vitenskapelige argumenter blir rasjonelle. Men før valget av diskurs er tatt, så står jeg utenfor diskursens sannhet, dette vitenskapelige språkspill som filosofen Ludwig Wittgenstein senere kalte det, og jeg må gjøre et radikalt valg, et valg med en uendelig risiko fordi jeg prinsipielt sett ikke kan vite om jeg gjør det rette.

Tro er dermed utgangspunktet for slike valg, sier Kierkegaard, på et punkt hvor forstanden er hjelpeløs. Men for å komme til dette punktet må man resignere, man må gi avkall på alt og hengi seg til troen uten selvbedrag:

«Den uendelige Resignation er det sidste Stadium, der gaaer forud for Troen, saaledes, at Enhver, der ikke har gjort denne Bevægelse, ikke har Troen; thi først i den uendelige Resignation bliver jeg mig selv klar i min evige Gyldighed, og først da kan der være Tale om i Kraft af Troen at gribe Tilværelsen.»

(Søren Kierkegaard, Frygt og Bæven, s. 44)

I resignasjonen vinner mennesket seg selv og blir bevisst sin ånd, sier Kierkegaard, men det er i troen at det oppnår sin autentisitet. Det autentiske mennesket lever i nuet, i øyeblikket. Autentisitetens sted er nettopp i øyeblikket eller situasjonen, og derfor er den eneste måten å forbli autentisk på nettopp å gjenta bevegelsen til troen gjennom resignasjon.

Kierkegaard innfører her et begrep om den kristne Gud som ikke interesserer meg nevneverdig, så det hopper jeg lett over. Jeg vil heller anvende hans betraktninger nettopp på klatresporten og dens psykologiske spill som Peter Wessel Zapffe så marerittaktig beskriver i stykket «Tindebestigere» i den herlige boken «Barske glæder»:

«Har du noen gang veltet dig som midgardsormen på ditt leie, mens maren slet i dine nerver som rovdyr i levende kjød, og angsten krøp som et tusenben mellom indvoldene? Neivel, men da kjender du heller ikke den besættelse, som alene tindesporten kan skjænke sine indviede […]»

(Peter Wessel Zapffe, Barske glæder, s. 33)

Kan vi kanskje snakke om uendelighetens trefoldige bevegelse innen klatring; mellom besettelse, resignasjon og tro? Å klatre opp en stupbratt fjellvegg er en besettende aktivitet som hensetter en til bare nuet, intense øyeblikk etterfulgt av intense øyeblikk. Den besetter deg før den er gjennomført og den besetter deg mens den pågår, men inniblant, som en pendel, så dukker tvilen opp i en, og man må kaste alt på båten i en fornuftens resignasjon og gjenvinne troen på at fjellet holder, at sikringsmidlene holder, at fingrene holder, at nervene holder, at klatreselen holder, at boltene holder, at tauet holder, at været holder, at humøret holder, og – ikke minst – at kameraet holder.

Og minsanten, vel nede ved innsteget av det vi mente kunne være Tyrion kunne jeg konstantere at det nok var metallflasken min og ikke kameraet som hadde laget den knasende lyden jeg hørte i mitt møte med fjellveggen!

Som sagt, så gjort; jeg skal ikke ligge på latsiden. Denne uken har jeg besøk av Anne og Bjørn André fra Svalbard-gjengen, samt at Endre fra samme gjeng er tilbake på fastlandet. Dermed var det duket for klatreøkt på sommervarme fjell på Hauktjern i Østmarka utenfor Oslo. Jeg syklet ut fra byen og møtte de andre på Veslefeltet, helt innerst langs vannet. Jeg anbefaler ingen å bære med seg sykkelen helt inn der, det er fullt av store steiner, bratt og generelt sett ulendt, men det er god trening…

Vi kom i gang noe sent, og de aller fleste klatrerutene var overbefolket i godværet, men vi fant da noe å klatre. En grunn til å vente til ettermiddagen på Hauktjern er at da er det skygge på klatreveggene. Det å klatre i stekende sol er ikke å anbefale. Svette fingre krimper dårlig.

Jeg er generelt sett motstander av engangsgriller (hvorfor kan ingen lage en gjenbrukbar grill i samme format uten all emballasjen?), men du verden så hyggelig det kan bli etter avsluttet klatreøkt å grille marinert kylling, lammekoteletter, pølser, paprika og sopp. Vår eminente kjøkkensjef fra Svalbard-turen, Bjørn André, fornektet seg altså ikke. Det finnes ikke noe bedre sted å være i verden etter min smak enn i Norge når sola skinner til langt på kvelden og skogen hviler i godmodig selvtilfredshet. Da er livet godt å leve.

Helge forteller:

Rastløs 28.04

I mellomtiden kan du høre Helge fortelle:Rastløs 26.04

Rastløs 27.04

Rastløs 29.04