Kart er makt. Faller man utenfor kartet står man maktesløs og avkledd tilbake utenfor folks synsrand og oppmerksomhet. Kart er ikke nøytrale avbildninger av virkeligheten, de er projiseringer av kartografens og/eller oppdragsgiverens verdensbilde. Å bli satt på kartet betyr at man er med i verden, det motsatte er å være utenfor, eller i beste fall å være i periferien. De tre 2000-meterstoppene Store, Vestre og Nørdre Kvitingskjølen er en perifer del av Jotunheimen, og har falt utenfor det populære turkartet «Jotunheimen Aust», men er ikke desto mindre verdt et besøk. Vi falt for fristelsen en helg i mars.

Hvis man regner med en primærfaktor høyere enn 20 meter faller Nørdre Kvitingskjølen med sine 2025 moh utenfor den eksklusive listen av norske 2000-metere jeg følger, dvs. topper med primærfaktor 30 eller mer, noe som utgjør 231 stykker. Vårt mål var derfor i det minste å få besteget Vestre Kvitingskjølen (2060 moh) og kanskje Store Kvitingskjølen (2064 moh) som ligger en god kupert kilometer unna mot øst.

Fredag kveld tok vi av fra hovedveien (R15) mellom Garmo og Lom og kjørte opp den bratte snøkledde åsen mot Soleggen Leirskole. Der parkerte vi og fikk satt opp teltet for en god natts søvn. Tidlig lørdag morgen i noen minusgrader og sol la vi i vei oppover lia sørover langs Sålellelva mot Sålell. Der Krokåi kommer ned fra fjellet i øst gikk vi opp langs Krokågjelet istedenfor å gå oppe på selve fjellet grunnet bedre snøforhold, dvs. snøforhold i det hele tatt. Så lå den lange bratte bakken opp mot Kvitingskjølen foran oss.

Kartblad 1618 IV fra Statens Kartverk over Lom deles i to fra øst til vest av elven Otta, og dekker de nærmeste fjellområdene både nord og sør for denne. I sør ligger den aller nordligste delen av Jotunheimen hvor man finner de nevnte 2000-meters-toppene. Kartet har målestokken 1:50000, dvs. at én cm på kartet er 500 meter i terrenget. Det er delt inn i rutenett som tilsvarer én kilometer, og høyde- og dybdeforskjeller i terrenget (topografi) angis i høydekoter med 20 høydemeter mellom hver, såkalt ekvidistanse. Vi kan også lese at kartet baserer seg på det geodetiske datum EUREF89 (WGS84).

Så detaljerte har ikke kart alltid vært. Astronomen og geografen Klaudios Ptolemaios (ca 100-180) sammenforfattet i sin alderdom sin tids geografiske kunnskap i åtte bøker som utgjør verket «Geographia» og dannet dermed grunnlaget for konstruksjonen av et verdenskart og 26 regionalkart. Dette verket fikk avgjørende betydning for kartfremstilling gjennom hele antikken og middelalderen.

Kartene – eller som de vekselvis ble benevnt i middelalderen: «carta», «figura», «pictura» eller «mappa» – fungerte som nedtegnelser av kunnskap om verden, men de fungerte også som orienteringshjelp for farende både til lands og til sjøs. Såkalte «itinerarier» eller veikart fungerte som skjematiske angivelser av avstander mellom steder, mens «portolaner» eller sjøkart fremstilte kystlinjer og kjennemerker. I tillegg fantes det pilegrimskart som var til hjelp for valfartende pilegrimer. Kartene hadde med andre ord en funksjon, og projiseringen av verdens tredimensjonalitet på det todimensjonale leirstykket, pergamentet eller papyrusrullen avtegnet denne funksjonen gjennom perspektiver, utsnitt, vektlegging av detaljer etc.

Ute Schneider tar i sin bok «Kartenes makt. Kartografiens historie fra middelalderen frem til i dag» fra 2004 utgangspunkt i definisjonen av kart fremsatt av Den internasjonale kartografiske forening som hevder at kart er en «symbolisert representasjon av geografisk realitet som baserer seg på kreativiteten og valgene til en kartograf, og som fremstiller bestemte perspektiv og kjennetegn i den hensikt å avbilde romlige forhold». Kartene er som nevnt dermed ingen objektiv avbilding av virkeligheten, de er konstruksjoner som på en eller annen måte representerer det representerte.

En morsom inkurie når man ser de tusenvis av T-er som Den Norske Turistforening har malt på strategiske steder i Norge (en slags kartografisk representasjon i naturen så å si), er at det i kartografien i middelalderen ble benyttet et såkalt T-O-skjema i fremstillingen av verdenskart. Bokstavene T-O står for «orbis terrarum» eller «jordens sirkel» og ble i den kristne kartografien tolket som «O» for jordkloden og «T» for Kristus.

T-O-verdenskart fremstiller jordkloden som fullstendig innesluttet av havet, også kalt oseanet. I samsvar med antikke forestillinger dekker jordoverflaten en langt større del av kloden enn havet. T-en deler verden inn i tre kontinenter: Asia i den øvre del, Europa i nedre venstre fjerdedel og Afrika i nedre høyre fjerdedel. T-ens to grener står for elvene Donau og Nilen, som skiller Europa og Afrika fra Asia og samtidig er forbundet med Oseanet. Europa og Afrika på sin side deles av Middelhavet, T-ens stamme.

(Ute Schneider, «Kartenes makt», s. 28.)

Vi hadde endelig toppen av Vestre Kvitingskjølen under de fellebekledde fjellskiene. En varde representerer toppunktet, og en fantastisk utsikt mot Glittertindmassivet åpenbarte seg for oss. Etter en rask rast tok vi beslutningen om å kjøre ned igjen uten å bestige Store Kvitingskjølen. Den får vente til neste gang.

«Furet, værbitt over vannet», slik beskriver nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 det langstrakte og fjellrike landet Norge. 101 år senere fødes jeg, og på nippet 37 år inn i livet stryker jeg håndflaten mot den rue overflaten av akkurat dette furete, værbitte landet 2329 meter over vannet, på Tjønnholstinden i Jotunheimen.

Marianne og jeg gikk fra parkeringsplassen ved Vargbakken på Valdresflye noe sent lørdag morgen. Vi somlet med en hyggelig frokoststund i det deilige været utenfor teltet på rasteplassen noe lenger sør. Solen varmet godt da vi med lette dagstursekker trasket innover mot Leirungsdalen. Blå himmel og høstfarger gjorde stemningen mildt sagt upåklagelig. Rett etter krysningen av Steinflybekken tok vi av stien og beveget oss på gamle morenerygger oppover Steinflybakkan og opp til Steinflye. Her kunne vi igjen se Steinflybrean som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget, se http://kaasin.no/?artid=102) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i sørvest.

Lettgått morenemasse ble så avløst av store flyttblokker før vi etter en rast kunne sette føttene på en av fjellets motorveier; Steinflybrean. Denne er slak, men har allikevel noen sprekker, så vi valgte å gå i randsonen mot sørvest før vi kunne entre selve fjellryggen i sørøst, og begynne den korte, men bratte oppstigningen mot Tjønnholstindens østlige toppunkt; Steinflytinden. Selve toppen er en diger blokk som krever litt klyving for å komme opp på, og veien videre langs eggen mot Tjønnholstindens egentlige toppunkt har to slike markante avbrekk til. Dette gjorde at vi valgte en bedre, men allikevel utsatt vei litt nedenfor toppen av eggen mot Tjønnholstinden.

Vel oppe på Tjønnholstinden kunne øynene igjen bade i en vanvittig mengde av Jotunheimens topper mot nord og i vest. Spisse tinder, breer, snøfelt og dype daler fyller meg alltid med en urolig glede og en varm, rolig undring. Hvordan kan noe være så vakkert?

Tilblivelse
For 400 millioner år siden, i Silur- og Devontiden, kolliderte det som i dag er Vest-Europa og Skandinavia med Laurentia, et stort stykke av en kontinentalplate som i dag er Grønland og Nord-Amerika, og dannet den svære kaledonske fjellkjede ved en såkalt orogenese, en fjellkjedefolding. Jotunheimen består for det meste av harde eruptive bergarter som gabbro og gneis som antagelig ble presset opp fra dypt nede i magmainfernoet i denne prosessen.

På mellom 200 og 300 millioner år ble hele dette prehistoriske fjellandskapet erodert ned til et sletteliknende landskap ikke ulikt dagens østlige Hardangervidda. Ved overgangen til Tertiær for 7o millioner år siden skjedde det igjen store omveltninger. Den norske kontinentalplaten brakk utenfor det som i dag er vestkysten og ble vippet opp mens den sto mer i ro mot øst.

De siste to millioner år brakte igjen dyptgripende geologiske forandringer. Fire store istider transformerte totalt det tidligere flate, nå skrånende, viddelandskapet. Den siste store istid fra ca 50.000 til for 10.000 år siden slettet sporene etter de tre foregående og skapte landskapet slik det fremtrer i Jotunheimen i dag, med dype u-daler, alpine fjell, raviner, store flyttblokker, morener, grusansamlinger og sand oppå mer eller mindre fast fjell. Men også vind, regn og vann har formet landskapet på sitt vis gjennom disse årtusener.

På vei ned fra Tjønnholstinden kunne vi se utallige eksempler på vannets og breenes herjinger med steinen. Store blokker spettet med små groper, store uthulninger i steinen som man ofte kan finne i bløtere bergarter, og avrundede, glatte flater. Det gir en intens følelse av årtuseners gang og litenhet i et veldig og forrykt kosmos, det å stryke hendene over den lavbevokste steinoverflaten.

Erosjon
Jeg har også alltid latt meg fascinere av bygårders nedslitte trappetrinn, rustne stålkonstruksjoner, nedfalne løer og annet menneskeskapt som i årenes løp er slitt ned av tunge arbeiderstøvler eller naturens evige kvern. Det har alltid vært som en beroligende hvisken i mine ører om at vi kan ta det med ro, naturen vil slette alle spor etter oss, på samme måte som den utsletter sporene etter seg selv.

Erosjon er historie. Erosjon er fortellingen om noe som har vært og noe som kommer. Erosjon er en naturlig del verdens skapelsesprosess. Et begrep som knytter seg an til erosjon er «fragmentering». Erosjonen tryller ikke vekk ting og etterlater intet, snarere transformerer erosjonen tingene slik at de ikke lenger er de tingene de var, eller også fragmenterer tingene til sine mindre bestanddeler.

Overmenneske
Den tyske filosofen Nietzsche snakket om «den evige gjenkomst» som en metafor for virkeligheten som prosess; verden er «Werden» – tilblivelse – og vi har ingen grunn til å postulere noen begynnelse eller slutt på denne prosessen. Jeg siterer den norske oversetter av Nietzsches verk «Der Antichrist» fra 1888, Bjørn Christian Grønner i artikkelen «Nietzsches frigjøringsfilosofi» fra Spartcus:

[Den evige gjenkomst] har en teoretisk side, som sier at forutsatt at energien som utgjør universet, er konstant, det vil si begrenset, og bevegelsen og forandringen er uten stopp, det vil si ubegrenset, vil de samme konstellasjoner av energi, av kraft, før eller senere gjenta seg. Det gis ingen isolerte deler; tilblivelsen er en sammenhengende strøm, slik at det er kraftkonstellasjonene i sin totalitet som gjentar seg. Om vi regner i milliarder av år eller hundretalls milliarder av år, er uvesentlig: Når dagens energikonstellasjon en gang gjentar seg, vil alle de andre følge på nøyaktig slik som i dag, og det som skjer, vil da ikke skje for andre gang eller for tredje gang, men for første gang – hver gang. Og den praktiske konsekvensen av denne tanken? Nietzsche mener den kan bli enorm, fordi det er en tanke som kan forandre dem som tenker den: Tenk på hva tanken om den evige fortapelse har medført. Tanken om den evige gjenkomst kan fremskynde oppåpning av og oppbrudd fra en måte å leve på, fordi den innebærer at ikke noe liv har sin belønning (eller straff), – det har kun garantien om sin egen gjentagelse i evighet – akkurat nå produserer enhver sin evighet. Utholder vi tanken på å leve slik vi gjør nå, i all evighet? spør Nietzsche.

Dag Østerberg, i boken «Det moderne» fra 1999, knytter Nietzsches tanker om den evige gjenkomst med tanker fra den franske filosofen Gilles Deleuze (http://en.wikipedia.org/wiki/Gilles_Deleuze) om gjentagelsen som feiring, uttrykt i en differensialfilosofi som fremhever den forskjell som ikke lar seg underordne. Denne filosofien omhandler den gjentagelse som gjelder det enestående, den ukuelige forskjellen som det lar seg si om at bare det forskjellige gjentar seg! Eller sagt på en annen måte; den evige gjentagelse er begivenheten som forstår seg selv som gjenkomst.

Denne tenkningen, hevder Østerberg, bryter med modernitetens begreper om fremskritt og fornuft:

I stedet for fremskrittet settes gjentagelsen, i stedet for fornuftens identifisering settes forskjellens nomadiske bevegelse. (s. 389)

Deleuze ønsker, som Nietzsche, å få oss til å bejae forskjellene som sådan. Nietzsche mente at våre verdier er et uttrykk for det han kalte «vilje til makt» – en metafor for virkeligheten som prosess, sett innenfra, for livet som tilblivelse – og når man avslører alle våre verdier som nettopp dette, så mister de sin evighetskarakter, sin refererende mening og sin legitimering. Det mennesket som ser dette i øyene og som allikevel bejaer livet uten noen overmenneskelig rettferdiggjøring blir selv den som står som garantist for verdiene; et overmenneske som innehar den fullstendige frihet fra pålagte verdier, konvensjoner og religion. Herav Nietzsches famøse påstand: «Gud er død!».

Overmennesket elsker seg selv, sin egen higen etter forandring, skapelse og vilje til makt som vokser frem, og å innse at man er som man er. Dette betegner Nietzsche som «amor fati»; elsk din skjebne.

Man kjenner et stikk av tristesse når Michael Krohn i Raga Rockers mæler at «Hollywood gir meg/Det jeg vil ha/Bilder av übermensch/Gjør meg så glad» (fra sangen Übermensch på plata Übermensch). Det er undermennesket i Krohns perspektiv som projiserer sine drømmer mot noe uegentlig og altså langt unna Nietzsches betydning av overmennesket, men som allikevel fanger opp undermennesket, det ikke-egentlige menneskets søken etter noe «der ute» som kan stå som drømmefanger og garantist for ens eget liv.

Amor fati
Jeg har oversyn nok til å vite at jeg ikke er noe overmenneske, men fjellet og naturens årvisse gang får meg til å ta lettere på min egen ubønnhørlige gang mot fragmentering. Det at vi alle skal dø og aldri mer komme tilbake har siden jeg var fem år fått meg til å våkne badet i svette. Det skal en god porsjon amor fati til for å få meg på andre tanker, men erosjonens bebudelse om noe nytt gir bot for sjelen.

Slik går tankene i det vi setter oss ned på bandet mellom Tjønnholstinden og oppstigningen til Tjønnholsoksle for en rast med utsikt mot et lite idyllisk grønnblått tjern i skarp kontrast til et bakteppe av forrevne svart/hvite tinder. Deretter beveger vi oss oppover i steinura mot den flate toppen med sin stupbratte østside, og begynner etter en rask kontakt med toppvardene nedstigningen møt sør og Leirungsdalen. Vi begynner å få liten tid og må rekke å komme ned til stien langs Leirungsåe før mørket senker seg over oss.

Lykkeligvis gir en full måne oss det reflekterte sollyset vi trenger for å komme oss trygt tilbake til bilen. Og etter nesten 12 timer på tur returnerer vi til rasteplassen vi tilbrakte forrige natt på, slår opp teltet igjen, tar frem en engangsgrill jeg har hatt liggende i bilen lenge (primusen har streiket) og steker burgere i måneskinn og dunjakke, og idet min digitale, snart batteritomme klokke klarer å vise 00:00, så sier Marianne til meg med hendene fulle av burger og kald rødvin: «Gratulerer med dagen Helge!».

Noen timer senere står vi igjen på parkeringsplassen ved Vargbakken, og denne gangen skal vi som en rolig tur ta den kjente traversen over Knutshøe (1517 moh). Været er nesten like vakkert som dagen før, og vi tar det med ro over. Turen kan anbefales fordi den på en enkel måte gir en flott oversikt over Gjendealpene, og fordi ruten på grunn av sin lavere beliggenhet enn toppene rundt har flott vegetasjon hele veien. Ikke minst er returen langs vannet Øvre Leirungen og Leirungsåe i den nordre delen av Leirungsdalen et fantastisk skue. Langs stien ble vi brått minnet på livets forgjengelighet da vi støtte på en minnemarkering av en ung kvinne som i sommer døde etter en tragisk fallulykke fra Knutshøe. Det er ikke annet enn trist når slike ting skjer.

Et nytt år har sklidd mellom hendene mine, men det er behørig feiret sammen med dem og det som betyr noe for meg, og «det er slike ting/som vil få minnene på gli/når sommeren er forbi» (fra sangen Hun er fri på plata Forbudte følelser av Raga Rockers).

En vanvittig flott dag i Jotunheimen! Marianne og jeg hadde en særs deilig morgen på barflekken utenfor teltet med kaffe og frokost før vi begynte oppstigningen over Smørstabbreen til Gravdalstinden. Solen stekte og vi gikk i fint driv. Vi gikk opp på Søre Smørstabbtind før vi kunne kjøre ned og gå opp den bratte flanken som ledet opp til toppen. Jeg fikk en flott skitur ned igjen. Deretter skled vi videre ned igjen et stykke og gikk kjapt opp på Sørvestre Smørstabbtind. Fint skiføre også ned der. Så staket vi oss hjem til teltet igjen etter syv timer i solen; pakket sammen leiren og skled ned til bilen for den lange turen hjem til Oslo.

Marianne og jeg la i vei opp bakkene fra Krossbu med hver vår pulk etter å ha parkert bilen. Skydekket lå lavt fortsatt da vi etter noe over en km fant min faste teltplass og slo opp teltet. Vi spiste litt og pakket om før vi begynte å bevege oss opp mot breen. Vi kunne skimte Skeie ruve der inne i tåka. Etter en stund kunne vi gå opp den bratte flanken på østsiden. Noen små skred hadde gått der så vi var noe skeptiske, men det gikk fint. Flere andre hadde vært der før oss. Eggen mot toppen var til dels utsatt klyving, men det gikk bra. Da vi sto på toppen 2118 moh var det helt tåket og litt snø i lufta. Men da vi nesten var nede igjen åpnet det seg opp og vi kunne lage telemarksvinger i solskinn. Etter kort tid var vi nede ved teltet igjen. Klokken viste 21 og vi laget oss et herremåltid før vi gikk til sengs da kuldegradene kom. For en deilig dag!

Marianne og jeg er på vei til Smørstabområdet like ved Krossbu i Jotunheimen. Vi har overnattet på en rasteplass og skal nå kjøre litt videre og etablere leir noen km fra veien ved Krossbu. Været er litt halvveis, men vi håper på en fin tur opp til Skeie i dag, en ganske rå 2000-meters topp vi ikke har vært på før.