Bård kjører inn på bussholdeplassen og parkerer i enden av denne. Jeg parkerer rett bak. Fonnum åpner døren og skritter ut før han henter sekken i baksetet og går over den noe trafikkerte veien. Borte ved isveggen er tre klatrere i aktivitet i mørket. Merkelig nok uten hodelykter. Jeg roter rundt i baggen i baksetet og finner frem isøkser og klatrestøvler. Bård sitter i passasjersetet og knyter på seg skoene. Fonnum er kommet tilbake etter første tur over veien og leter frem ting i bagasjerommet. I det jeg skal sette på stegjern når lyden av Fonnums bensinaggregat meg og snart etter er klatreveggen flombelyst. Jeg kan levende forestille meg Fonnums glis der han småprater med de andre klatrerne som pakker sakene sine. Scenen ser helt rå ut! Store skygger kastes mot den knudrete 15 meter høye isveggen som etter å ha ligget i mørket noen timer nå utstråler et underlig gult lys. I dette lyset badet vi hele kvelden med spisse redskaper og fallende isklumper, mens vi sleper oss opp etter fronttagger og isøkser opp den bratte veggen. Jeg anbefaler isklatring med aggregat og arbeidslys på det varmeste!

Det er fredag kveld oppunder Skrim ved Kongsberg. Snøen ligger som et tykt, men lett teppe over den furukledte åsen som ruver foran oss i mørket, med en svakt skinnende måne hengende over, bak skydekket. Skiene spennes på og sekkene bestiger kneisende sine undersåtter. Hans Jakob og jeg starter den tunge oppstigningen. Foran oss ligger et par timers slit i dyp snø. Jeg kan ikke si annet enn at jeg stortrives med oppgaven, hvis mål er en kveld foran et knitrende tyribål og en natt under åpen himmel.

Turen forløper tankespringende med fokalpunktet satt i Hans Jakobs rygg og småbannende godlyder, mens jeg selv sliter med for korte skifeller og staver som stadig roter rundt nede i lyngen fra i fjor. Vi ler oss oppover. Tankene går til Glomdalen på Saltfjellet under kryssingen av Norge på tvers langs polarsirkelen og til mangt et skogsområde da vi krysset Sverige på tvers året etter også langs polarsirkelen. Dyp snø gir turen en egen aura og latteren fores av den lettelsen en denne gang manglende pulk gir.

Så har vi med ett funnet stedet. Utsikten er formidabel bak skydekket, vinden har glemt oss og et dryss av krystallglitter daler forsiktig ned. Med vante bevegelser spar vi en stor stein snøfri, vasser bort til tørrfurua vi allerede har sett oss ut, sager den over og bryter den ned med en del møye, før vi hogger av greiner og kapper stammen opp i bærbare deler som fraktes opp til bålplassen. Der sages stammen opp i kløyvevennlige stykker og øksen blinker før den gang på gang finner kubbenes svake punkt og drives på langs gjennom de dirrende tørrseige trekroppene.

Første fyrstikk feiler fordi fyrbøteren tenker opptenning av bjørkeflis mens realiteten lukter av feit furu, men andre fyrstikk forener tanker og virkelighet, og snart stiger en seig røyk opp fra flishaugen. Snart knitrer det herlig, og dyporansje tunger slikker mot den mørke himmelen og fortærer snøkrystallene som virvler i brytningen mellom kaldt og varmt. Bålkvelden kan begynne.

Vi slukker tørsten med en liten pils før kaffekjelen henges på kaffekjerringa og pølsespydene finner sitt bytte. Seigmenn, sjokolade, pølse, kaffe og konjakk bytter stadig plass med gode ord, lavmælte ord, eller morsomme ord, og timene tikker i takt med antall fortærte vedkubber og peker oss tilslutt gjespende ned i den lune soveposen.

Å sovne med lyden, lukten, synet og hjertet fylt av bål er en opplevelse som nagler en fast til jorda. Brått mangler det bare en elgskrott hengende til røyking over bålet, lysene fra skisenteret ved Kongsberg blåses sakte ut og det livet som leves der nede blant bilene og stresset viskes vekk; mon tro hvordan det ville være hvis det bare var dager etterfulgt av netter som denne?

Trolig ville det tatt luven av kvelder som denne, og vi ville snart startet med å bygge en sivilisasjon. Vi er tross alt mennesker.

Jeg filmet ca 20 timer fra mine to turer til Nordvest-Spitsbergen. Dette har nå blitt en halv times film i hendene på NRK Naturs flinke folk.

Om turen:

• Rå skikjøring på Svalbard

Du kan laste ned hele dokumentaren i full kvalitet som BitTorrent med tekst her:

• Last ned: Jakten på den siste istid

(Dokumentaren er ikke lenger tilgjengelig for nedlasting på grunn av rettighetsbegrensninger.)

Les mer om BitTorrent og hvordan du kan laste ned filmen:

• NRKbeta om BitTorrent

NRK2, tirsdag 22.12.09
20.55
En naturlig helaften på NRK2 (ttv)
I denne delen av sendingen får seerne et gjensyn med været i 2009 før vi tar turen til Svalbard og viser flere filmer fra dette fantastiske øyriket. Vi får være med en familie som tar med seg slekt og venner på en eventyrreise rundt Svalbard. Minstemann på fire måneder og den eldste på nærmere åtti år får oppleve isbjørn som hopper fra isflak til isflak – rett foran dem. Møter med isbjørn har også naturfotografen Arne Nævra, og han tar oss med til Svalbard og Russland og viser sine aller mest dramatiske – og vakreste øyeblikk. Dessuten følger vi en gruppe forskere som bestiger de spisse tindene som ga navn til Spitsbergen, og vi møter dyr som lever på lånt tid mens isen smelter under dem.
Blir også sendt lørdag 26.12.09 kl. 14.50.

Les omtale

Trilletur i Vestmarka. Foto: Marianne Wahlstrøm

Grip dagen heter det, og man skal leve i nået, men nået synes å unndra seg en rik opplevelse. Det synes som om timene og dagene våre løper av sted uten at vi liksom klarer å stikke fingrene skikkelige ned i den rike og saftige mulden som gir livet fylde. Hva er det med nået, eller våre forventninger til nået, som gjør det så uoppnåelig? Hvordan skal vi egentlig gripe nået an?

Det kan synes som om vi ikler nået et krav om å likne på fremtidsdrømmen eller minnet om fortiden. Både i minnet og i fremtidsdrømmen slipes virkelighetens skarpe kanter slik at den fremstår forfrisket som etter et sommerlig regnskyll; den er enten-eller og den er farget av oppnåelsens eller målets sterke farger. I retrospektiv fremstår gjennomlevde handlinger og hendelser som deler av et større meningsfullt hele. I denne teorien om det som har vært dekkes en rekke detaljer bak glemselens slør, og historien fremstår som tydelig og gjerne positiv.

I fremtidsdrømmen kuttes vanskelige deler vekk slik at veien frem fremstår som rettlinjet og uten hull. Hendelser og handlinger som skal til for å oppnå drømmens crescendo blir som ubetydelige skygger i lyset av dette, og tillegges ikke nok vekt. I drømmens møte med realiteten skuffes vi, og skuffelsen finnes alltid i nået.

I minnet og i fremtidsdrømmen er kroppen kastet vekk. Denne utgjør en betydelig dødvekt for disse overmodige herrer. Men uten kroppen er vi ikke lenger i stand til å føle virkeligheten på kroppen, verken den som har vært eller den som kan komme. Uten å føle virkeligheten på kroppen finnes verken virkeligheten eller kroppen, og uten disse bestanddelene sanser vi ikke. For den sanseløse er verden et sanseløst og et enkelt enten-eller-sted. Kroppens sensoriske tilbakemeldinger betyr enormt for vårt velhavende. Selv det vakreste sted kan være stygt i lyset av en tung smerte.

Ved å ikle nået det retrospektive eller fremtidsdrømmens blendende klesdrakt skaper vi en forventning til nået som det aldri vil kunne leve opp til. For å leve riktig i nået må man kle av det disse tykkflossede draktene som skjuler hver en ujevnhet under tidens raske føtter. Man må kle nået nakent og la virkeligheten stryke seg inntil en med all sin ru skjeggprakt eller dens myke hånd.

I nået bestemmer kroppens indresensoriske status den ytre verdens forgodtbefinnende. Tørste, sult, gnag eller kulde er alle med på å sette sitt negative preg på solen som skinner på fjellsiden der oppe hvor snøen akkurat har lagt seg en tidlig høstmorgen. Eller sjokoladen som sukrer de regnvåte grantrærne en sur, men vakker vårdag.

Kroppen kan lures. Den kan døyve sine plager hvis blikket er festet langt der fremme i fremtidsdrømmen, på suksess, på prestasjon eller på livet etterpå. Man da lever man ikke i nået.

Bacchus. Foto: Helge Kaasin

At den dagen skulle komme da jeg skulle ha dyrehoder på stake i stua, smurfeklær tytende ut av skap og skuffer og hengende på tørkestativet, små leker fylt med kattemynte, stellebord og bleier, og ikke minst to nesten like store merkelige skapninger krabbende på gulvet, den ene med pels, den andre nesten hårløs, hadde jeg ikke trodd for noen år siden, og det hele er kommet som en snikende, herlig glede på meg.

Når jeg ser på vår ferske datter Willia Konstanse og vår aldrende katt Bacchus, så lurer jeg nesten konsekvent på én ting; hva tenker disse to på? Hva slags bevissthet har disse to? Eller for å si det på en annen måte; hvordan er det å være henholdsvis et nyfødt menneske og en aldrende katt? Tilgangen kan synes enklere i forhold til vår datter enn til vår katt, men prinsipielt sett er problematikken lik.

Willia Konstanses bevegelser og væremåte er vanskelige å tolke korrekt, det meste foregår gjennom prøving og feiling. Siden hun er så liten er det heldigvis bare vanligvis tre ting som er i veien med henne: hun vil ha mat, sove eller er våt i bleien. Dette er alle ting vi kan forholde oss til og så å si føle på kroppen, selv om de fleste nok synes det å skulle forestille seg hvordan det er å ha bæsj i bleien fortoner seg som litt vanskeligere enn å forestille seg hvordan det er å være trøtt.

Allikevel er det mange ting vi ikke klarer å forestille oss – i alle fall ikke de fleste av oss – for eksempel hvordan det er å bare ha 10 % synsskarphet i forhold til oss voksne, eller hvordan det er å ikke kunne fokusere begge øynene om ett objekt, eller hvordan det er å ikke kunne skille tydelig mellom rødt og rød-oransje. Og ikke minst, hva tenker hun på? Tenker hun? Hvordan tenker hun i så fall? Hvordan er det egentlig å være en slik liten forsvarsløs bylt som bæres rundt, bæsjer i bleien, gulper opp melk og sovner konstant ved mammas bryst?

Og hvordan er det egentlig å være katten Bacchus? Hvordan er det å være dekket av pels, være skrekkslagen når støvsugeren bringes frem fra skapet, hate vann og elske å slikke seg over hele den hårete kroppen? Hvordan er det å ligge timevis utenfor inngangsdøra for å vente på å komme inn/ut, eller å gni seg inntil oss og mjaue for å få litt godmat og ikke det evinnelige tørrforet? Hvordan er det å konstant ha hår i drikkevannet? Og hva tenker han på der han ligger og døser hele dagen under stuebordet eller oppå puffen, på ryggen av det som engang henholdsvis var en ku og en sau?

Den amerikanske filosofen Thomas Nagel spør seg dette i en berømt artikkel med tittelen «What is it like to be a bat?» fra 1974, gjengitt i boken Mortal Questions fra 1979. Han gjør dette i kontekst av å argumentere mot en reduksjonistisk holdning til bevissthet, eller snarere, han argumenterer mot at man skal tro man per i dag sitter inne med et språk som er i stand til å beskrive reduksjonistisk hva det innebærer å ha bevissthet.

Marsboere, biller og flaggermus

Vi er godt vant til reduksjonistiske forklaringer og lever fint med dem i en slags parallell verden; lys er det som fyller vår verden med farger og gjør det mulig å se ting, men reduksjonistisk sett er lyset både partikler og bølger med en konstant fart. Lyd likeså, det er bølger i et medium uansett om det er Carpathian Forrest eller Mozart. Eller smerte som er nerveimpulser kodet av smertesenteret i hjernen. Eller hva som helst annet som vi kjenner som noe, men som «egentlig» er noe annet, dvs. noe objektivt beskrivbart, noe vi i prinsippet kunne delt med en marsboer som ikke innehar våre sanser og som denne marsboeren dermed i prinsippet ville kunne forstå. I prinsippet.

Nagel hevder at bevissthet har en essensielt subjektiv karakter ved seg som ikke lar seg redusere til noe objektivt beskrivbart gjennom fysikkens termer.

«But fundamentally an organism has conscious mental states if and only if there is something that it is to be that organism—something it is like for the organism.» (s. 166)

Hvordan skal jeg kunne forestille meg hvordan det er å være Willia Konstanse eller Bacchus? Eller i Nagels tilfelle; hvordan skal jeg kunne forestille meg hvordan det er å være en flaggermus? Finnes det i det hele tatt noen metode tilgjengelig for å slutte seg til flaggermusens indre liv sett fra vårt synspunkt?

«Our own experience provides the basic material for our imagination, whose range is therefore limited. It will not help to try to imagine that one has webbing on one’s arms, which enables one to fly around at dusk and dawn catching insects in one’s mouth; that one has very poor vision, and perceives the surrounding world by a system of reflected high-frequency sound signals; and that one spends the day hanging upside down by one’s feet in an attic. In so far as I can imagine this (which is not very far), it tells me only what it would be like for me to behave as a bat behaves. But that is not the question. I want to know what it is like for a bat to be a bat.» (s. 169)

Det samme gjelder for vår datter og vår katt. Det nytter ikke å forestille seg hvordan det er å ha pels (mer enn det jeg allerede har), fire poter, følehår og sløve hele dagen liggende i de mest absurde stillinger etter å ha vært ute hele natten. Det nytter heller ikke å forestille seg hvordan det er å ligge hjelpeløst lysten på pupp (eller vent…!?), ute av fokus og med verden påtrengende som heismusikk. Det jeg ønsker å vite er hvordan det er for Bacchus å være Bacchus, og hvordan det er for Willia Konstanse å være Willia Konstanse. Som den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein seier: «If God had looked into our minds he would not have been able to see there whom we were speaking of.» (Philosophical Investigations, II, xi, s. 217)

Det synes ikke som om vi er i stand til noe annet enn å lage en røff skisse av hvordan det er å være en flaggermus, spedbarn eller katt basert på fysiske strukturer og adferd. Og uansett har vi inntrykk av at alle disse skjematisk beskrevne former for væren har en helst spesiell subjektiv karakter som disse beskrivelsene ikke klarer å uttømme, dvs. akkurat det vi er ute etter å beskrive.

Selv om jeg sakte kunne transformeres til å bli katt, eller til å bli en bille slik Franz Kafkas Gregor Samsa i «Forvandlingen» (I straffekolonien og andre fortellinger, s. 48-95) blir, så ville det ikke være mulig for meg slik jeg nå er konstituert å kunne forestille meg hvordan en slik fremtidig metamorfose ville arte seg. Det beste ville være hvis vi kunne høre det fra flaggermusen, eller Bacchus eller Willia Konstanse selv. Men det kan vi ikke, som Wittgenstein seier: «If a lion could talk, we could not understand him.» (Philosophical Investigations, II, xi, s. 225)

Willia Konstanse. Foto: Helge Kaasin

Barnet ut med badevannet

Det synes nødvendig å innta et helt spesielt ståsted hvorfra man kan påberope seg kunnskap om hvordan det vil være å være en flaggermus, Bacchus eller Willia Konstanse. Men, sier Nagel, dette ståstedet er ikke per definisjon privat. Jo nærmere en art er vår egen i konstitusjon, jo lettere er det for oss korrekt å innta dette ståstedet. Derfor er det også lettere for oss å sette oss inn i Willia Konstanses verden, enn Bacchus’ verden.

I forståelsen av lyd eller lyn er det legitimt å beskrive disse på en måte som står fjernt fra en spesifikt menneskelig måte å se dem på, dvs. på en reduksjonistisk objektiv måte. Men, sier Nagel:

«In the case of experience, on the other hand, the connection with a particular point of view seems much closer. It is difficult to understand what could be meant by the objective character of an experience, apart from the particular point of view from which its subject apprehends it. After all, what would be left of what it was like to be a bat if one removed the viewpoint of the bat?» (s. 173)

Vitenskapen, gjennom sin reduksjonisme, har gjort oss i stand til å gripe verden som befinner seg hinsides våre egne sanser, og dermed gjort oss i stand til å forstå den på en dypere og mer helhetlig måte, samt muliggjort manipulering og syntetisering av naturen i stor skala. Denne bevegelsen fra overflate til virkelighet synes ikke å passe for bevissthet, sier Nagel. Hvis det subjektive ved bevissthet bare er gripbart fra et gitt synspunkt, så kan det synes som om det å tilføre objektivitet snarere enn å hjelpe oss nærmere virkeligheten, vil fjerne oss fra den.

Dermed kan jeg ufortrødent fortsette å undre meg over flaggermusens stakkato væren flygende mellom insekter en sen kveld, jeg kan med fortsatt undring se inn i Bacchus’ gule øyne og spørre meg selv hvordan det egentlig er å være katt, og jeg kan fortsatt stirre henført på min vakre datter Willia Konstanse og lure på hva hun drømmer eller tenker der hun ligger tett inntil mamma, bevegende på små lemmer og med en underlig ballettlik ansiktsmimikk.

Veslejenta på pappas arm. Foto: Helge Kaasin

Månen henger stor og perlemorshvit over Bærums bebyggelse. Bare en jevn motordur bryter stillheten. Jeg sitter i bilen på vei hjem fra Bærum Sykehus etter en lang natt fulgt av en lang dag. Det er fortsatt 3. oktober, og det er fortsatt min datters fødselsdag, den dagen hun kom til omverdenen etter ni måneder innomhus i mors liv.

Tankene farer inne i hodet mitt som et kobbel av ville hunder, jagende tretthetens lure rev. Det er ikke hver dag en kan meske seg i det organiske ved mennesket. Riktig dyppe fingrene i morkake og fostervannsekken, og beskue den tykke blodåren som kalles livets tre som forgrener seg utover morkaka, stryke fingrene over navlestrengen – koblingen mellom fortid og fremtid, eller empatisk og bekymret lytte til den vordende mors primalskrik. Og sist, men ikke minst, stryke fingrene forsiktig over et lite menneske som aldri før har følt fingre stryke seg, mens fosterfettet ligger tykt på den glatte kroppen.

Jeg kan vel sies å ha falt i den eksistensielle gryta allerede som liten, og opplevelsen av å se sitt eget barn fødes av kvinnen man elsker er noe jeg rett og slett trengte ro til å tenke over. Jeg forsto det straks jeg var hjemme; jeg er avhengig av ettertenksomheten og lever etter Søren Kierkegaards motto om at selv om livet må leves forlengs, så kan det bare forstås baklengs. Først når jeg er hjemme går det egentlig opp for meg hva jeg har fått være med på, hvilket kvantesprang i livet jeg egentlig har tatt.

Jeg er fullstendig betatt av min nyfødte datter; hennes lyder, bevegelser, lukt og vesen er bedøvende i all sin følelsesmessige velde. Jeg gleder meg over hennes inntreden i verden og ønsker henne all lykke på ferden. Livet er sådan en reise, sies det, men dette er et forslitt og ikke minst underlig uttrykk.

Man skulle tro at det er en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for en reise at man beveger sitt legeme fra ett sted til et annet, mens det verken er en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for å leve at man beveger sitt legeme en eneste millimeter. Man kan i prinsippet fødes og dø på eksakt samme sted uten i mellomtiden å ha beveget seg. Se for eksempel på trær.

Som metafor fungerer uttrykket bedre. «Underforstått at livet er bevegelig og foranderlig, som reisen, og at reisen, som livet, har en distinkt begynnelse-fødsel-avreise og en like åpenbar slutt, som dermed kan kalles hjemkomst», sier Arne Melberg i boken Å reise og skrive fra 2005. Han siterer Fernando Pessoa som i Uroens bok i noen fragmenter hengir seg til tanker rundt den fantastiske versus den fysiske reisen.

Livet er en eksperimentell reise som vi legger ut på uten viten og vilje. Det er en sjelens reise gjennom materien, og ettersom det er sjelen som reiser, er det i den vi lever. Det finnes derfor kontemplative ånder som har levd mer intenst, mer omfattende, mer omskiftelig enn andre som har levd livet på utsiden. Det er resultatet som teller. Det du føler, er det du lever. Vi vender like trett tilbake fra en drøm som fra en arbeidsdag. Vi lever aldri så mye som når vi tenker meget. (s. 342)

Jeg vender hjem fra selv den korteste reise som fra en søvn fylt av drømmer, bedøvet og forvirret av alle opplevelsene som dynger seg på hverandre, drukken på alt jeg har sett. (s. 344)

Pessoa bekrefter min erfaring av å være drukken på opplevelse, og det å trenge tid til å fordøye. Han går dels imot Kierkegaard ved å si at vi aldri lever så mye som når vi tenker. Og jeg føler det ofte slik. Fødselen var sterkere i etterkant for meg enn den var da det skjedde. (For Marianne var det nok stikk motsatt er jeg redd.)

Den fysiske reisens forflyttning er bare «ornamenter på den indre reisen som er livet», sier Melberg (s. 229). Den egentlige reisen er dagliglivets mentale reise. Men siden livets reise er uten viten og vilje, ifølge Pessoa, så har livsreisen ikke noe egentlig mål og dermed ingen hjemkomst eller død. Det som står igjen, sier Melberg, er «den usikkerheten som enhver reisende kan oppleve på enhver etappe i en reise» (s. 229). Man er og blir den samme etter en fysisk reise, men reiser man imaginært, da vender man aldri hjem igjen.

Livet er hva vi gjør det til. Reisen er den reisende. Det vi ser, er ikke det vi ser, men det vi er. (s. 345)

Vi vil aldri gå i land fra oss selv. Vi kan aldri bli en annen, men vi kan anderledesgjøre oss selv gjennom vår egen følsomme fantasi. De sanne landskapene er de vi selv skaper, for ettersom vi er deres guder, ser vi dem slik de virkelig er, slik de er skapt. Ingen av verdens syv verdensdeler interesserer meg, og ingen av dem kan jeg se slik de virkelig er; den åttende verdensdelen er den jeg utforsker, og den er min. (s. 348)

Pessoa hevder at reisen bare består av den reisende, ingen legemlig forflyttning er nødvendig. «Og hvem som helst er reisende», sier Melberg. «Reisen er ganske enkelt menneskets lodd» (Melberg, s. 94). Årsaken til dette er at vi aldri vil kunne gå i land i oss selv, den fysiske reisen er en måte å unnvike den imaginære og egentlige reisen på. Å leve er å reise; og reise er å leve.

Livets reise er nettopp en reise som kan utføres uten å bevege legemet, sier Pessoa. Livet er på reise gjennom fantasien i oss mennesker, uansett om vi vil det eller ikke. Allikevel, det er nok ikke nødvendigvis slik at reisen må komme i veien for følelsene og refleksjonen. Den kan snarere løpe parallelt, og refleksjonen kan leve godt i takt med skrittene.

Store naturopplevelser, hvor kroppens rytme klinger sammen med livet rundt i en altomfattende harmoni, gir begge de parallelle reisene et glimt av det overskridende. Det er ikke nødvendigvis slik at den fysisk reisende ikke ser, eller kan reise imaginært samtidig. Den fysiske reisen må likevel ikke komme i veien for den imaginære, fantastiske, livsreisen. Den hektisk reisende er en flyktning som rømmer fra sin eget følelsesverdensdel, en som ikke ser, egentlig:

Når jeg fantaserer, ser jeg. Hva annet gjør jeg når jeg reiser? Bare en meget skrøpelig fantasi krever at man må forflytte seg for å føle. (s. 345)

Mitt elskede vakre barn har akkurat begitt seg ut på livets reise. Jeg skal gjøre mitt ytterste for at hun står med ett ben i den fysiske, og ett i den imaginære reisen.

Marianne nyter utsikten fra Skaugumsåsen. Foto: Helge Kaasin

En gang i løpet av 1955 brant den en gang så ærverdige Grosethkollen Sportscafé ned til grunnen i et inferno av flammer. Det 200 kvadratmeter store overnattingsstedet ble oppført i 1937 av Lars Tjernslie for å huse 30 overnattingsgjester oppe på den gamle husmannsplassen Grosetplassen, like ved Skaugumsåsen og bare en snau kilometer fra bebyggelsen på Hvalstad i Asker. Etter nedleggelsen av stedet som kafé allerede i 1942, huset stedet blant andre funksjonærer tilhørende Ingwald Nielsen før Norsk Speiderpikeforbund overtok på begynnelsen av 1950-tallet. Om brannen var resultat av en uforsiktig speiderpikes lemfeldige omgang med ild vites ikke, men stedet ble aldri bygget opp igjen, og bare grunnmurene står igjen som et minne om denne svunne tiden.

Selv med bare litt over tre uker igjen til termin kunne Marianne og jeg ikke la den vakre høstdagen gå fra oss; vi måtte bestige Skaugumsåsen. Vi ser denne karakteristiske åsen i profil mot himmelen i vest fra vår egen balkong, og selv om den bare er en svaklig lillebror av den mer høyreiste storebroren Kolsås, så er den til dels imponerende steil når du kommer nær nok, der den danner et vakkert bakteppe for kronprinsresidensen Skaugum gård mot sør. Vi angrep åsen fra dens bratteste side rett bak Sem hovedgård og kløv etterhvert opp den løse ura med stor glede. Mindre var ikke gleden da vi etter en stund kunne nyte utsikten over Asker, Bærum og Oslo i all sin prakt, med havet glinsende og spettet av små øyer utover Oslofjorden. Den høye høsthimmelen med sin skarpe luft gjorde det hele til en deilig forfriskende opplevelse.

På vei ned mot Hvalstad gikk vi oppom Grosetkollen og dens minnefylte ruin. Den fikk meg til å tenke på riktig gamle dager og livet her oppe på sportskafeen, med latter, gråt, små hemmeligheter og kjærlighetserklæringer i lyset fra månen, mellom mennesker som kanskje er ferdige med livet på jorden, men som kunne nyte den friske høstluftens skarphet, naturens falmende grønne velde og utsiktens beruselse, på samme måte som oss. Den slitte sementtrappen alene uten forbindelse til grunnmuren, og murens forfall sto for meg med ett som et forgjengelighetens vitnesbyrd, mens Mariannes bulende mage pekte fremover, langt inn i fremtiden og forgjengelighetens spirende vår.

I sin glimrende bok Å reise og skrive: Et essay om moderne reiselitteratur fra 2005 siterer Arne Melberg fra boken Malte Laurids Brigges opptegnelser (http://en.wikipedia.org/wiki/The_Notebooks_of_Malte_Laurids_Brigge) av den tyske dikteren Rainer Maria Rilke fra 1910. Rilkes eneste publiserte roman beskriver den unge Maltes opplevelse av den moderne storbyen Paris og hans arbeid med sentrale menneskelige problemer som blant annet religion, død, sykdom, språk, kjærlighet og ensomhet.

Rilke makter med sin poetiserte prosa å gjenreise et hus fra dets bare grunnmurer. Han bedriver en mental reise parallelt med den fysiske Paris-reisen som bare blir en forutsetning og ramme for den mentale, og lar Malte gå blikkets skole som Melberg kaller det, en skole som krever at man tar til seg Nietzsches krav om at man må lære seg å se fordi det å se ikke bare er en passiv betinget aktivitet, men en kreativ aktivitet som på samme tid skaper det man ser. «Det handler», sier Melberg, hos Nietzsche, «om å lære seg å leve med det paradoks at blikket både er skapt (av sansene, kroppen og grammatikken) og medskapende: av tingenes virkelighet. Den virkelig seende er nødt til å se både seg selv og virkeligheten som provisoriske resultater av egen aktivitet» (Melberg, s. 61).

Å lære seg å se er for Nietzsche nært sammenheftet med det å ha en sterk vilje. Det som kjennetegner denne viljen er nettopp å ikke ‘ville’, men å kunne utsette beslutningen, dvs. ikke med nødvendighet umiddelbart måtte gjøre det man begjærer. For Nietzsche består det virkelige rette blikket om å få tilgang til – ved dvelen ved tingene – virkelighetens strøm av fornemmelser, fenomenverdenens Sensationenwirrwarr. Blikket er den inngripen som former denne strømmen av sanseinntrykk til ting, til fenomener i verden. Melberg tolker dette dithen at blikket «handler om å holde ut, utsette og «holde stand»» (Melberg, s. 62).

Rilkes Malte legger seg nært opptil Nietzsche og ønsker å lære seg å se, noe som innebærer, ifølge han, å holde ut og ikke dømme:

Det var der fremdeles, det holdt seg fast i de spikrene som var igjen, stod på en håndsbredd gulv, krøp sammen i den siste resten av rom oppunder et fremspringende hjørne. Man kunne se at det levde i farvene, som langsomt var blitt forvandlet fra år til år: blått til muggent grønt, grønt til grått og gult og til noe gammelt hvitt som hadde stått altfor lenge og blitt harskt. […] Der stod middagene og sykdommene og de døde og den årsgamle tobakksrøyken og svetten som bryter frem under armhulene og gjør klærne tunge, der var munnens dårlige ånde og fusellukten fra gjærende føtter. Der stod skarp urin, brent kull, grå potetlukt og den tunge, glatte stanken av fett som begynner å bli gammelt. Den søte, lange duften av forsømte spebarn, angstlukten fra barn som går på skolen og den lumre lukten fra sengene, der guttene ligger og blir menn.

Eller som det står i originalen:

Es war noch da, es hielt sich an den Nägeln, die geblieben waren, es stand auf dem bandbreiten Rest der Fußböden, es war unter den Ansätzen der Ecken, wo es noch ein klein wenig Innenraum gab, zusammengekrochen. Man konnte sehen, daß es in der Farbe war, die es langsam, Jahr um Jahr, verwandelt hatte: Blau in schimmliches Grün, Grün in Grau und Gelb in ein altes, abgestandenes Weiß, das fault. […] Da standen die Mittage und die Krankheiten und das Ausgeatmete und der jahrealte Rauch und der Schweiß, der unter den Schultern ausbricht und die Kleider schwer macht, und das Fade aus den Munden und der Fuselgeruch gärender Füße. Da stand das Scharfe vom Urin und das Brennen vom Ruß und grauer Kartoffeldunst und der schwere, glatte Gestank von alterndem Schmalze. Der süße, lange Geruch von vernachlässigten Säuglingen war da und der Angstgeruch der Kinder, die in die Schule gehen, und das Schwüle aus den Betten mannbarer Knaben.

Makter vi å gå blikkets skole – å dvele, holde stand, holde ut, ikke dømme – gir turene oss en opplevelsesfylde som langt overstiger de enkelte fenomenlogiske fremtoninger i verden. Blikkets skole lærer oss kanskje å se det grandiose i det nære og små. Det eksotiske kommer av blikket, ikke tingene selv. Og det historiske trer bare frem for øyet som vil se, og som tør dvele ved.

Helge Kaasin med dekk. Foto: Helge Kaasin

Etter at sommeren har forløpt stille og rolig for min del med noen fine nærturer til fots og enkelte flotte sykkelturer i Vestmarka, så har høsten nå kommet med all sin prakt. Tro mot meg selv og årstidenes gang fant jeg igjen frem mitt gamle sett med bildekk. Dragsele til pulk, tynt statisk tau, staver og to sammenkoblede bildekk er alt du trenger, pluss litt guts og mange gode svar til forbipasserendes spørsmål om hvilken pol du har tenkt deg på tur til; jada, mange spør.

Mennesket er nakent under himmelhvelvingen og nakent står det i skogen uten en naturlig plass. Den store hjernen har tatt plassen til instinktene, og uten erfaringen som erstatning har det ingenting å gjøre i skogen; det blir en tilskuer. Talløse beskrivelser i tekst og bilde skildrer mennesket som skuende inn i naturen som på et fruktfat oppstilt for stilleben. Fiskestangen i relieff, med duppen duvende i stille skogsvann, insektene surrer, suset fra grantoppene og lukten av bål.

Beskrivelsene glemmer kroppen. Kroppens posisjon og tilstand er uhyre viktig for oppfattelsen av naturen som stilleben. Kroppens trivsel speiles i det stille skogsvannet. Sjelens dyp speiles i skogsvannets dyp. Allikevel er tilskuerrollen den minst tilfredsstillende av kroppens interaksjon med naturen, fordi den mangler den naturlige knytningen og nytten. Vi blir som på zoologisk hage, hvor grensene mellom hvem som er tilskuer og hvem som er beskuet skifter, og det hele er på spissen kunstig. Naturen ser med et skjevt smil på oss der vi sitter velkledde og korrekte i beskuerrollen.

Annerledes er det når kroppen tar del i naturen, når kroppen tar skogen med vold og bruker den. Kroppen oppleves som en inntrenger i naturen og tar dermed sin plass, finner sitt sted og tar seg til rette i sin nyttetagen. Når kroppen kan leve av naturen og føle naturen som en del av kroppen, da er vi så nær naturen som vi kanskje kan være. Sjelden kan vi dessverre oppleve denne lidenskapelige brytekampen med elementene.

Heldigvis finnes det en skala man kan bevege seg på som ligger mellom det å observere naturen på zoologisk hage og det å krabbe rundt naken i skogen småspisende proteinrik maur og larver. Man kan ta toget over Hardangervidda eller kjøre bil, man kan gå en tur eller sykle, eller man kan rett og slett spenne på seg to slitte bildekk (uten felg) og småløpe som en gal gjennom ulendt terreng så sau, mennesker, fugler og svære stein skvetter unna.

To dekk. Foto: Helge Kaasin

Det fine med å løpe med dekk er at det er skikkelig tungt hvis du holder deg unna grusveien eller asfalten og kommer deg ut i skiløypetraseen, og du får mye større friksjonsflate mot naturen; ikke bare skosålene trykker mot moder naturs rygg, men også stavenes pigger og to dekk i horisontal posisjon skurer hennes kuede rygg. Og hun liker det! Hun sukker fornøyd når du sliter deg gjennom en myr, eller når dekket fester seg i en stein eller en rot og du må bruke all kraft for å rykke deg videre. Bak deg ligger det et flott bredt spor du kan være stolt av, ikke bare blir du mer i ett med naturen og finner din rettmessige plass, men du holder også kulturlandskapet i hevd med aktive tiltak mot gjengrodde stier!

Se min artikkel Å løpe med dekk på kaasin.no for tips på hvordan man skal rigge seg til med dekk.

Undergravende virksomhet. Foto: Helge Kaasin

Jeg har to helger på rad drevet utstrakt undergravende virksomhet til fjells. Dette er verken så radikalt eller ulovlig som det ved første øyekast kan synes. Det dreier seg verken om illegale løpeblader mot den sittende regjering eller virksomhet à la gutta på skauen, men snarere om noe så profant og legalt som å skifte ut fundamentet på vår elskede bihytte Uglebu på Dagalifjellet. Arbeidets karakter og deilig harde kroppsarbeid med redskaper som slegge, krafse, brett, spett og spade avdekket noen nærliggende grunntanker, næret av god lesning og fjelluft.

Utskifting av fundament. Foto: Helge Kaasin

Nærkontakten med arkaiske redskaper brukt av tre generasjoner Kaasin gir en følelse av kontakt, kontinuitet og jordnærhet, og opplyser den praktiske siden av mitt Janusansikt. Belyser man den annen side dukker det opp en hel rekke gamle filosofiske problemstillinger og begreper som griper inn i mitt nåtidige fokus og min forståelseshorisont knyttet til redskaper.

Oswald Spengler, i den aggressive boken Mennesket og teknikken fra 1931, knyttet redskapet til hånden og hånden til menneskets fremtreden som art, slik at «hele kroppens holdning og gange har fått form etter håndens virksomhet» (s. 41):

Menneskets hånd, gange og holdning må ha oppstått samtidig, men også – og det har ennå ingen sagt – hånden og verktøyet. Alene er den ubevæpnede hånden ikke noe verd. Den krever et våpen for selv å bli et våpen. Slik verktøyet er dannet utfra håndens form, slik har hånden formet seg etter verktøyet. Det er meningsløst å adskille disse hendelsene i tid.

Oswald Spengler, Mennesket og teknikken, 1931, s. 43.

Videre påpeker Spengler at teknikken ikke må «forstås ut fra redskapet. Det dreier seg ikke om å fremstille gjenstander, men om å bruke dem, ikke om våpnene, men om kampen. […] Det dreier seg ikke om gjenstander, men alltid om en virksomhet som har et formål.» (s. 25)

Redskapet oppstår i en kontekst hvor en rekke naturlig menneskelige forutsetninger ligger til grunn, og hvor redskapet inngår i en instrumentell horisont hvor noe skal formes, nedlegges, skapes, ødelegges, etc. Utenfor denne instrumentelle horisonten har ikke redskapet noen funksjon og er dermed ikke noe redskap.

The big grey bat

En gang på tidlig nittitall, trolig 1993 eller 1994, var jeg så heldig, muligens etter en forelesning av min senere veileder Olav Gjelsvik, å kunne sitte med et knippe av Norges fremste filosofer på nå nedlagte Prelaten i Tromsø og drikke øl. Min daværende veileder på grunn- og mellomfag Harald Johannessen, foreleseren Olav Gjelsvik og Johan Arnt Myrstad blant andre, flankerte den gamle professor, nå pensjonist, Jakob Meløe, eller «the big grey bat» som Myrstad kalte han med referanse til Thomas Nagels viden kjente artikkel What Is It Like to Be a bat? fra Mortal Questions (1979).

Jakob Meløe har siden 1970-tallet kalt sin filosofiske virksomhet «praxeologi» og har i sitt virke beveget seg i grenselandet mellom analytisk filosofi, fenomenologi (Merleau-Ponty), og hermeneutikk (Heidegger) ifølge hans egen hjemmeside http://jakobmeloe.com/.

For Meløe er verden en verden vi interagerer med og tilnærmer oss på forskjellige måter, og verdens objekter er eksistenser for oss avhengig av disse tilnærmingsmåtene, vår praksis. Vår verden er konstituert gjennom vår praksis.

It is clear that he who chops wood wields an axe and that he who saws wood wields a saw. But there is no operation built in here which is his operation on the axe or on the saw, independently of his chopping wood or sawing wood, that is, of his operation on the log. […] Being a material object is a form of existence. It is what we operate on or with – under the most formal description of it and of our operations on or with it (as in e.g., «He moved the thing»). But what makes a lump of clay into material, a hammer into a tool, or a piece of metal into a coin, is not that they are material objects. We are therefore saying very little about the form of existence coins have, if we say that they take up little room and stand wear and tear, because that has quite a strong connection with their place in our practices. And that is what we must analyse, if we want to analyse their form of existence.[…] Every single object in the world gets its identity from its place within a cluster of such forms, and in the end, from its place within the totality of our forms of operation.

Jakob Meløe, The Agent and His World, in Praxeology, 1983, s. 14.

Ord og objekt

Den amerikanske filosofen Willard Van Orman Quine retter i bokklassikeren Word And Object fra 1960 all sin analytiske kraft mot referanseproblematikken, koblingen mellom ord og objekter, og sier i den sammenheng følgende:

There is every reason to inquire into the sensory or stimulatory background of ordinary talk of physical things. The mistake comes only in seeking an implicit sub-basement of conceptualization, or of language. Conceptualization on any considerable scale is inseparable from language, and our ordinary language of physical things is about as basic as language gets.
Willard Van Orman Quine, Word And Object, 1960, s. 3.

Han refererer videre til den østerrikske vitenskapsfilosofen, sosiologen og politiske økonomen Otto Neuraths analogi som likner vitenskapens holistiske karakter med konstruksjonen av en båt som allerede er sjøsatt:

Neurath has likened science to a boat which if we are to rebuild it, we must rebuild plank by plank while staying afloat on it. The philosopher and the scientist are in the same boat. If we improve our understanding of ordinary talk of physical things, it will not be by reducing that talk to a more familiar idiom; there is none. It will be by clarifying the connections, causal or otherwise, between ordinary talk of physical things and various further matters which in turn we grasp with help of ordinary talk of physical things.
Willard Van Orman Quine, Word And Object, 1960, s. 3.

Quine, som Meløe og Wittgenstein før dem, er på jakt etter hvilke betingelser som konstituerer språket, hvilke forutsetninger som skal til for at språk er språk. Som Quine er Meløe opptatt av at språket, og ordene, står i ubrytelige relasjon til seg selv og maler opp en horisont vi som aktører nødvendigvis forholder oss til som språkbrukere. I motsetning til Quine knytter Meløe denne tenkningen nærmere opp til vår fysiske interaksjon med objekter, og foretar minutiøse undersøkelser av tilsynelatende enkle operasjoner på dagligdagse objekter for å avdekke nettopp disse betingelsene for handling.

Meløes hovedpoeng er at våre handlinger med nødvendighet står i en intern relasjon til verden på en slik måte at verden selv er definert gjennom den:

To each operation in our world there corresponds a well-defined cut of our world, or a well-ordered niche within it. Without that niche, the operation does not exist as that operation. The agent’s necessary knowledge of his own operations, or of what he himself is doing, includes necessary knowledge of that niche. That is, the agent necessarily has knowledge of the agent’s necessary world. The agent’s necessary world is also the smallest intelligible system within which his operations are intelligible.
Jakob Meløe, The Agent and His World, in Praxeology, 1983, s. 27.

Under Uglebu. Foto: Helge Kaasin

Om å kløyve ved

Meløe setter formelen «x handler på y» som den grunnleggende form for praktiske handlinger. «x» betegner her aktøren, mens «y» betegner det som handles på, målet for handlingen. «handler» erstatter et passende handlingsverb.

Når en person kløyver ved er handlingen å kløyve ved, mens handlingens objekt er vedkubben han er i ferd med å kløyve. Til denne handlingen tilhører det ikke bare bevegelsen av personens armer og kropp, det Meløe kaller handlingens koreografi, men også øksen han håndterer og vedkubbene han kløyver. Uten øksen og vedkubbene så finnes ikke denne handlingen, ei heller denne koreografien. Til denne handlingen hører også poenget med handlingen, det som gjør handlingen meningsfull. Det er først når handlingen trekkes inn i en større kontekst at den faktisk blir meningsfull. Uten vår praksis med å putte kløyvde vedkubber – med en gitt lengde avhengig av ovnens størrelse og en viss tykkelse gitt effekten og trekken ovnen kan gi – inn i ovnen for å holde oss varme, koke mat, varme vann etc. er det å lage vanvittige mengder tynne pinner med en viss lengde, ca 30 cm, av trær en forrykt handling.

Rammen rundt kunne vært annerledes, og kanskje bare intelligibel for aktøren selv – for eksempel ved at det å kløyve ved ga en følelse av makt og trygghet, noe som holdt onde ånder unna. I det siste eksempelet ville handlingen være snyltende på den egentlige meningsbærende handlingen hvori vi har laget et sett av språklige konstruksjoner som binder denne typen objekter og handling til flere andre handlinger, men vi kan også tenke oss at en mann gjorde noe som kunne minne om kløyving av ved, men som man omtalte som åndeutmaning, litt som man skiller trommespillet til Charlie Watts fra trommespillet til Ailo Gaup.

Altså, poenget med å kløyve ved er at man skal fyre opp i ovnen. Gitt dette er vedkubbenes størrelse innordnet i handlingen å kløyve ved. (Grunnen til at Den Norske Turistforening plasserer ut ukløyvd ved med lengde på 60 cm er ikke at de har misforstått ovnens mål og poeng med ved, men snarere at de ser at vedforbruket daler når veden ikke er ferdigbehandlet og det er opp til de besøkende å fullføre handlingen.) Ovnens størrelse står igjen i et avhengighetsforhold til blant annet rommets størrelse, menneskets fysiske forutsetninger for flytting av både ovn og vedkubber, og menneskets høyde i forhold til koking etc.

Alle disse underordnede og overordnede forutsetninger for våre handlinger er noe vi tar for gitt, men som allikevel må være til stede for at våre handlinger er handlinger som gir mening. Dette kommer til syne i uttrykket «Hva skulle vi gjort uten havet? Båret båtene?» Båtene ville selvsagt ikke hatt noen mening uten havet, på samme måte som man ikke kan tenke seg høna uten egget.

Alan og Helge. Foto: Helge Kaasin

På samme måte er man nødt til å se på vår undergravende virksomhet til fjells. På et punkt i utgravingen av det gamle fundamentet og installasjonen av det nye – altså i overgangen fra undergravende til underbyggende virksomhet – spurte jeg min far om det ikke ville være lettere å bygge fundamentet før hytta istedenfor å bygge det etter at hytta er fullført? Han mente vi hadde tradisjon for det motsatte, og at man ikke burde tukle med den tradisjonen.