Selv har jeg ikke  noe negativt forhold til Brasils landslag, men ikke noe særlig  mer heller. I VM i 1982 gledet jeg meg stort over Italias seier over Brasil i mellomspillet, som vel en av de få i venneflokken. Italia hadde haltet seg videre med tre uavgjorte kamper og laget havnet i gruppe med Brasil og Argentina i mellomspillet. Der slo de først Argentina, så Brasil etter tre mål av Paolo Rossi – en mann som hadde vært utstengt fra fotball på grunn av korrupsjon og som Bjørge Lillelien beskrev som en italiensk lommetyv. Deretter slo Italia Polen 2-0 i semifinalen og Vest-Tyskland 3-1 i finalen. Italia hadde altså slått Argentina, Brasil, Polen (som igjen slo Frankrike 3-2 i bronsefinalen) og Vest-Tyskland. Likevel huskes VM i 1982 som et mesterskapet Brasil burde ha vunnet og at det var et slag mot «gladfotballen» at Brasil røk ut mot Italia. Det  er ikke stilkarakterer i fotball, det handler om å vinne kamper. Jeg innrømmer at det er morsomt når mitt engelske lag, Arsenal, både spiller publikumsvennlig  fotball og vinner kamper. Men jeg var like glad i laget på 1990-tallet da en 1-0-ledelse var det samme som seier. Man velger ikke lag ut fra spillerstil. 

Så med både Arve Hjelseth og Dag Solstad (som sier at myten om Brasil går han på nervene) i ryggen, føler jeg at jeg kan stå frem som helt likegyldig til Brasils landslag i fotball.