Egentlig betyr ikke digitaliseringen noe som helst. Det er bare en ny modulasjonsteknikk. Hvis det var noen tilsvarende diskusjoner forut for innføringen av frekvens-modulasjon til å erstatte amplitude-modulasjon, så har det aller meste av debeatten forsvunnet i historiens mørke – selv om betydelig bedret lydkvalitet og åpningen av et helt nytt frekvensbånd burde være nok til å skape ganske mye bølger.
Teknologisk sett betyr «egentlig» DAB minimalt for programinnholdet: Vi har allerede massevis av kanaler, og «god nok» kvalitet. Så DAB er i all hovedsak bare et alibi, et godt påskudd.

Jeg er selv teknolog, fascinert av en del sider ved DAB-teknolgien, og ønsker den velkommen selv om den rent innholdsmessig skulle bety null og niks. Slik opplevde vi også overganen til FM: Vi fikk de samme, bare med bedre kvalitet.

I pinsen i fjor fikk jeg min første «Å dæven-opplevelse» (det som psykologene kaller «aha-opplevelse») da vi i noen dager hadde en egen Ibsen-kanal. Rasjonelt sett visste jeg jo at det var mulig, men jeg hadde ikke ført tanke så langt som til å lage en «jubileums-kanal». Flott! Ikke-teknologer finner en utmerket måte å bruke «vår» teknologi til å feire vår nasjonaldikter!

For meg, som «digital-mann», var det tre ekstra trinn oppover selvtillits-stigen. Det er noen vits i det vi driver med – ikke bare for oss selv, men også for andre!

«If you love something, set it free». Hvis den digitale teknologien får innholdsprodusentene til å tenke nytt og kreativt, og produsere noe som de ellers ikke ville produsert, så kan det hende at digitalteknologi «egentlig», eller egentlig, reelt blir kilden til noe nytt.