Å tilbringe to timer i baren med Ian McLagan, er ikke det dummeste man kan finne på i Austin. Faktisk tror jeg det er det lureste jeg har gjort under årets SXSW.

Harde fakta: Ian McLagan med kallenavnet Mac, født i 1945, medlem av Small Faces og The Faces, har spilt keyboards med omtrent alle i bransjen – Bob Dylan, The Rolling Stones, Bonnie Raitt, you name it. Dette er en legendarisk musiker.

Mac har vært enkemann siden sommeren 2006. Hans kjære kone gjennom 33 år – Kim – ble drept i en bilulykke, og det har preget ham de siste årene. Den nye platen – «Never Say Never» – er full av sterke sanger om kjærlighet og tap. En tittel som «When The Crying Is Over» forteller at Mac fremdeles sørger. «You ask yourself: When is it going to stop? The answer is: It never stops. But you get through it.»

I to timer sitter vi og snakker om liv og død og musikk. Hver gang jeg forsøker å fortelle ham hvor stort det er å tilbringe tid sammen med en rocker jeg har beundret siden jeg fikk «Itchykoo Park» på single i 1967, kommer Mac plutselig på en episode fra karrieren sin som han bare MÅ fortelle.

Selvsagt dreier samtalen også innom den meget omtalte, mulige gjenforeningen av The Faces. Det viser seg at de fire gjenlevende medlemmene – Mac, Rod Stewart, Ron Wood og Kenny Jones – allerede har øvd sammen. Men Mac er irritert. Han har nettopp fått vite via en nettside at Rod Stewart ikke har tid til The Faces i 2009 likevel. «So then it’s off – permanently. It’ll never happen,» sier han.

Langt hyggeligere er det å snakke om hans eget Bump Band, bestående av Don Harvey, Scrappy Jud Newcomb og veteranen Mark Andes. 15 år har de spilt sammen, og endelig ser det ut til at det kan bli norgesbesøk. Det viser seg nemlig at Frank Nes – som er blitt oppringt og nå har tatt plass i baren med oss – fra Bergenfest allerede har vært i kontakt med Macs britiske agent. Det er konkrete planer om konserter i Norge med Ian McLagan & The Bump Band! Kanskje allerede i oktober!

Mac jubler i baren sammen med to bergensere i shorts. Det er et absurd syn for de velkledde bartenderne i det fasjonable Hilton Garden Inn. For ikke å snakke om de andre gjestene – fjonge i både klær og bevegelser som de er. Men vi bryr oss ikke. Akkurat her og nå er vi i vår egen verden sammen med Ian McLagan. Det skåles for god rock og godt vennskap, og jeg tar regningen. Med glede.