Da er det siste kveld før hjemreise, og dager fulle av inntrykk og opplevelser skal fordøyes og sorteres, og de aller fleste av dem skal under kategorien «gode minner». Å ha så mye musikk tilgjengelig så godt som 24 timer i døgnet er nesten for mye, men bare nesten Men jeg må innrømme at CD-bunken jeg kjøpte på byens beste platesjappe for noen dager siden med unntak av en forblir uspilt til jeg kommer hjem igjen .

Den siste offisielle kvelden ble tilbrakt sammen med kollegene Elin og Bård på konsert med Jimmy Webb- og så gikk turen for min del nok en gang til den beste bula i byen – Continental Club. Der spilte først den som vanlig ulastelig antrukne James Intveld klassisk country & western for et smekkfullt hus og til sommeren blir han igjen å høre i Norge.

Siste band ut på Continental Club denne kvelden var The Mother Truckers, et særs rocka countryband som virkelig satte et solid punktum for SXSW-maraton for min del.  Etter en drøy time med høyoktan countryrock avslutta de med tittelåta fra plata Let’s Go To Bed og gjorde en kanonversjon av Led Zeppelins Rock and Roll som ekstranummer . Med lett øreus var det med et digert glis jeg bega meg uti den fortsatt godt over 20 grader varme Austinnatta for litt nattmat på veien hjem.

Siste dag har gått med til siste-liten shopping og et besøk på Lee Ann’s Barndance, stedet hvor P1 tildigere har laget festivalradiosendinger fra SXSW. Idag var det en haug med artister på scenen og kurvfest for publikum. Alle har med litt mat og drikke til en felles buffet og betaler en symbolsk inngangsbillett. Blant de som spilte var det 14 år gamle feletalentet Ruby Jane Smith som allerede har kommet seg langt bl.a gjennom musikalen A ride with Bob sammen med bandet Asleep at the Wheel. 

Årets norske sensasjon på SXSW, ja kanskje en av de store snakkisene på hele festivalen er jentene i Katzenjammer som har gjort konserter på gata, som endel av det offisielle SXSW-programmet, på dagarrangementer og sannelig dukket de ikke opp denne kvelden også – og det med en rekke nye fans som hadde oppdaget dem her i Austin.  En lokal «Austinite» jeg snakket med var på sin tredje Katzenjammerkonsert- denne uka! 4 slitne men glade jenter som også reiser hjem imorra sjarmerte publikum i senk ikveld også- og det ble allerede hvisket litt om en snarlig retur til USA for nye spillejobber.

Da er det bare å (b)logge av, prøve å få plass til alt i kofferten og etter en siste solid amerikansk frokost imorgen sette kursen hjemover. Bye bye SXSW, bye bye Austin- definitivt the Live Music Capital Of The World .

Goodnight y’all !

Lørdagen er så vidt historie her i Austin, og SXSW‘s siste kveld med konserter kommer høyt på i alle fall mi liste over absolutte høydare på denne turen.

Klubben Prague var åstedet for denne karamellen, nemlig Jimmy Webb som opptrådte sammen med et band bestående nesten utelukkende av sine egne sønner – Jimmy and the Webbs. Vi snakker mannen som har skrevet sanger som «Galveston», «The Moon’s a Harsh Mistress» (her i Radka Toneffs nydelige versjon), «By the Time I Get to Phoenix» og ikke minst «Highwaymen», en stor hit blant P1s lyttere.

Uansett, i kveld var det komponisten selv som framførte sangene. Og snakk om framførelse. Både «han sjøl» og sønnene sto for rørende versjoner, der «Adios» helt til slutt fikk bevist at mascaraen så visst ikke var vannfast.

Jimmy and the Webbs, det mine 1,65 m klarte å få med av bandet

Dessverre så ble konserten knapt en halv time lang. Rockerne, som hadde scena før Webb-familien, spilte langt over tida si, og med det strenge tidsregimet her på festivalen er det ikke rom for noe forskyving. Veldig, veldig synd for publikum som ropte på «more!» til ingen nytte.

Men, til tross for en av de korteste konsertene jeg har hørt her, så var dette så absolutt en av de beste. En skikkelig karamell for øret.

PS. Den offisielle delen av SXSW er nå over, men enda gjenstår det en god del – i morgen er det blant annet god, gammeldags barn dance hos LeAnn, hvis hage P1 har sendt live-konserter fra festivalen tidligere år. Og så ryktes det som gospel-lunsj. Spennende!

Jeg gikk nøye igjennom programmet og la opp ei overkommelig løype mellom de forskjellige scenene, men det skar seg allerede ved andre artist, M.Ward. Han skulle spille i The Central Presbyterian Church, men der var det fullt inne og 100 meter kø utenfor. Kanskje noe symbolsk der at når jeg omsider tok turen til ei kirke så fikk jeg ikke komme inn. Nåvel…..

Men merk deg navnet! M. Ward!!  

Før den bomturen fikk jeg med meg Hot Club of Cowtown, en trio som spiller en artig miks av stringswing og akustisk country. Besetninga er vokal, fele, gitar og ståbass, og gjengen skapte defintivt stemning som første band ut i bakgården på The Ale House på 6th Street.

Paula Nelson                                                         Hot Club of Cowtown

6th street er «stripa» i Austin både til hverdags og under SXSW- og mer enn halvparten av de 80 scenene ligger i denne gata. På klubben Smokin’ Music spilte Paula Nelson som er datter til Willie Nelson. Willie er nærmest som en æresordfører å regne i Austin og bor på ranchen sin en halvtimes kjøretur utenfor byen. Men Paula står godt på egne bein hun, og leverte et rocka countrysett sammen med bandet sitt.

Kveldens dark horse for min del var gjengen i Texas Belairs fra Lubbock, Tx, hjembyen til Buddy Holly, Waylon Jennings og Roy Orbison. Lokale Texaslegender derfra er også Joe Ely, Butch Hancock og Jimmie Dale Gilmore. Og det ble kveldens definitive høydepunkt for min del- med et band som jeg altså oiverhodet ikke kjente til på forhånd. Frontmann Kent Mings banka løs på sin akustiske gitar og sang ukjente låter som for meg låt som umiddelbare hits. Med seg i bandet hadde han en rufsete gjeng som spilte høyoktan småpønka rock tilsatt countryfele, trekkspill og rockabillygitar. Jeg ble fan i løpet av den drøye halvtimen de spilte! 

 The Texas Belairs ved to av dem; Kent Mings og Ponty Bone

Kveldens første norske innslag var vinneren av Blues-spellemann 2007 Grande som hadde fått plass på en relativt stor scene med bra publikumskapasitet. Dessverre var det ganske glissent der og da skarptromma røyk allerede under første låt så det ikke bra ut. Etter noen minutters pause var det klart på scenen igjen- og da greide far sjøl- Kjetil Grande – å slite en gitarstreng. Men imponerende var det at både Kjetil og bandet sto på og sloss seg igjennom settet med småskitten energisk blues levert fra Norge til Texas og SXSW.

Neste stopp var Antone’s hvor den lokale bluesheltinna Carolyn Wonderland spilte. Hun kom direkte fra Austin Music Awards hvor hun vant prisen for beste kvinnelige vokalist og beste bluesband. Carolyn og bandet hennes leverte et sprekt sett og de som skal høre henne på Bergenfest og Nidaros Bluesfestival kan bare begynne å glede seg.

 Carolyn Wonderland                                                                             Grande

 Da er det tid for brunch på Cisco’s og et par dagkonserter med bl.a Mark Olson & Gary Louris og Ian McLagan før kveldsløypa settes opp. Her har du oversikten. Hva ville du valgt å gå på???  

Endelig i Austin, og for en by! Ikke bare er det liv over alt, det kommer i alle former og fasonger. For en nybegynner (for jeg føler meg virkelig slik) på festivalen er det faktisk bokstavelig talt overveldende med alle inntrykkene som ramler inn fra kjente, ukjente, blader og plakater. Som om ikke det er nok, er det fantastisk mye morsomt å se på her.

Bård Ose og undertegnede inntok Texas’ hovedstad i går kveld, og mitt første møte med Austin ble fantastisk av flere grunner. For det første, det å ha en ellevill bergenser som praktisk talt hopper bak rattet ved sin side påvirker stemninga «litt». For det andre så er veisystemet her sånn at laga at highway’en over Austin likna mer på en god, gammeldags rutsjebane enn noe annet. «I believe I Can Fly», «Flying Without Wings» og «Fly on the Wings of Love», jeg kan fortsette ei god stund til, men tipper dere tar poenget til hvordan følelsen var. Bård kjørte (og hvinte i fistel), jeg knipsa (og fniste), og bildet over ble resultatet.

Da vi endelig var framme ved hotellet vårt, var det bare en ting å gjøre. I følge Bård. Mannen var i ekstase.

Men, hva med Lady Bird, da? (Tittelen på innlegget mitt.) Jo, det har seg nemlig sånn at en eneste liten dings skal få all æra for at vi kom oss vel fram fra Houston, hvor vi landa, og rett til hotellet. Og det uten et eneste feilskjær (okei, etter at vi hadde kommet oss ut på rettsida fra parkeringshuset, da) – nemlig GPS’en i leiebilen! Fantastisk fin sak som premierte oss med «ding-ding» når vi kjørte korrekt og sørga for at selvtilliten på den amerikanske highway’en holdt seg helt fram til målet. Vi døpte den Lady Bird, både etter dama, innsjøen (som deler Austin og egentlig er ei elv, men sitat lokal dame: «It’s wide right here, so we say «lake») og ikke minst den før nevnte dere-kjøre-riktig-lyden. Og sånn ser heltinna ut:

Mer om alt det morsomme som er å se her kommer i morgen.

Da vi møtte Brennen på tirsdag ettermiddag hadde hun tatt turen innom smått legendariske Austin Motel for å hilse på noen av sine norske venner som har vært svært hjelpsomme med å sette opp turneer for henne i Norge. Og til sommeren kommer hun tilbake og skal bl.a spille på Countryfestivalen i Seljord.  

Seth Hulbert, Brennen Leigh og norske Ivar Thomas