sxsw – P1-musikk http://blogg.nrk.no/p1musikk Bare enda et NRK-blogger-nettsted Mon, 23 Mar 2009 05:09:47 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 Adjø SXSW, adjø Austin! http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/adj%c3%b8-sxsw-adj%c3%b8-austin/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/adj%c3%b8-sxsw-adj%c3%b8-austin/#comments Mon, 23 Mar 2009 05:09:47 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/adj%c3%b8-sxsw-adj%c3%b8-austin.html Les videre ]]> cimg4359.JPG

Da er det siste kveld før hjemreise, og dager fulle av inntrykk og opplevelser skal fordøyes og sorteres, og de aller fleste av dem skal under kategorien «gode minner». Å ha så mye musikk tilgjengelig så godt som 24 timer i døgnet er nesten for mye, men bare nesten 🙂 Men jeg må innrømme at CD-bunken jeg kjøpte på byens beste platesjappe for noen dager siden med unntak av en forblir uspilt til jeg kommer hjem igjen .

Den siste offisielle kvelden ble tilbrakt sammen med kollegene Elin og Bård på konsert med Jimmy Webb- og så gikk turen for min del nok en gang til den beste bula i byen – Continental Club. Der spilte først den som vanlig ulastelig antrukne James Intveld klassisk country & western for et smekkfullt hus og til sommeren blir han igjen å høre i Norge.

cimg44041.JPG

Siste band ut på Continental Club denne kvelden var The Mother Truckers, et særs rocka countryband som virkelig satte et solid punktum for SXSW-maraton for min del.  Etter en drøy time med høyoktan countryrock avslutta de med tittelåta fra plata Let’s Go To Bed og gjorde en kanonversjon av Led Zeppelins Rock and Roll som ekstranummer . Med lett øreus var det med et digert glis jeg bega meg uti den fortsatt godt over 20 grader varme Austinnatta for litt nattmat på veien hjem.

cimg4417.JPG

Siste dag har gått med til siste-liten shopping og et besøk på Lee Ann’s Barndance, stedet hvor P1 tildigere har laget festivalradiosendinger fra SXSW. Idag var det en haug med artister på scenen og kurvfest for publikum. Alle har med litt mat og drikke til en felles buffet og betaler en symbolsk inngangsbillett. Blant de som spilte var det 14 år gamle feletalentet Ruby Jane Smith som allerede har kommet seg langt bl.a gjennom musikalen A ride with Bob sammen med bandet Asleep at the Wheel. 

cimg4428.JPG

Årets norske sensasjon på SXSW, ja kanskje en av de store snakkisene på hele festivalen er jentene i Katzenjammer som har gjort konserter på gata, som endel av det offisielle SXSW-programmet, på dagarrangementer og sannelig dukket de ikke opp denne kvelden også – og det med en rekke nye fans som hadde oppdaget dem her i Austin.  En lokal «Austinite» jeg snakket med var på sin tredje Katzenjammerkonsert- denne uka! 4 slitne men glade jenter som også reiser hjem imorra sjarmerte publikum i senk ikveld også- og det ble allerede hvisket litt om en snarlig retur til USA for nye spillejobber.

cimg4442.JPG

Da er det bare å (b)logge av, prøve å få plass til alt i kofferten og etter en siste solid amerikansk frokost imorgen sette kursen hjemover. Bye bye SXSW, bye bye Austin- definitivt the Live Music Capital Of The World .

Goodnight y’all !

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/23/adj%c3%b8-sxsw-adj%c3%b8-austin/feed/ 1
En siste (?) karamell http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/en-siste-karamell/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/en-siste-karamell/#comments Sun, 22 Mar 2009 07:28:40 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/en-siste-karamell.html Les videre ]]> Jimmy Webb mellom hoder

Lørdagen er så vidt historie her i Austin, og SXSW‘s siste kveld med konserter kommer høyt på i alle fall mi liste over absolutte høydare på denne turen.

Klubben Prague var åstedet for denne karamellen, nemlig Jimmy Webb som opptrådte sammen med et band bestående nesten utelukkende av sine egne sønner – Jimmy and the Webbs. Vi snakker mannen som har skrevet sanger som «Galveston», «The Moon’s a Harsh Mistress» (her i Radka Toneffs nydelige versjon), «By the Time I Get to Phoenix» og ikke minst «Highwaymen», en stor hit blant P1s lyttere.

Uansett, i kveld var det komponisten selv som framførte sangene. Og snakk om framførelse. Både «han sjøl» og sønnene sto for rørende versjoner, der «Adios» helt til slutt fikk bevist at mascaraen så visst ikke var vannfast.

Jimmy and the Webbs

Jimmy and the Webbs, det mine 1,65 m klarte å få med av bandet

Dessverre så ble konserten knapt en halv time lang. Rockerne, som hadde scena før Webb-familien, spilte langt over tida si, og med det strenge tidsregimet her på festivalen er det ikke rom for noe forskyving. Veldig, veldig synd for publikum som ropte på «more!» til ingen nytte.

Men, til tross for en av de korteste konsertene jeg har hørt her, så var dette så absolutt en av de beste. En skikkelig karamell for øret. 😀

PS. Den offisielle delen av SXSW er nå over, men enda gjenstår det en god del – i morgen er det blant annet god, gammeldags barn dance hos LeAnn, hvis hage P1 har sendt live-konserter fra festivalen tidligere år. Og så ryktes det som gospel-lunsj. Spennende!

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/22/en-siste-karamell/feed/ 1
Åpningstale av Quincy Jones http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/20/apningstale-av-quincy-jones/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/20/apningstale-av-quincy-jones/#respond Fri, 20 Mar 2009 00:25:33 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/apningstale-av-quincy-jones.html Les videre ]]> Årets åpningstale ble holdt av Quincy Jones. Han er en levende legende i musikkbransjen, med godt over 50 års fartstid. Han startet med jazz, produserte Thriller og Off The Wall med Michal Jackson, arrangerte innsettelsesseremonien for Bill Clinton i 1993, og har hodet fullt av planer som skal fylle de neste 20 årene. 14. mars fyllte han 76 år, og han har ingen planer om å gi seg.quincy-jones-180309-2.jpgOppveksten var temmelig spesiell i Chicago på 30-tallet, og han var fast bestemt på å bli gangster når han ble stor. Gangstere var de eneste rollemodellene han og vennene hadde, men da han var 11 år og helt tilfeldig kom over et piano, var han solgt. Siden har han ikke sett seg tilbake, og når han sier at han har vært så heldig å jobbe med 95% av gigantene i musikkbransjen, er det ikke engang skryt. Han startet med Lionel Hampton, har jobbet med Dizzie Gillespie, Miles Davis, Herbie Hancock, nevnte Michael Jackson, Frank Sinatra, Count Basie, Duke Ellington, og Ray Charles som han var venner med fra han var 14 år. I tillegg har han produsert film (The Colour Purple, med Steven Spielberg som regissør), han har komponert for film, han produserte og ledet innspillingen av We Are The World, kort sagt – lista er imponerende. I tillegg har han altså også produsert tidenes mestselgende LP, Thriller, som har solgt et sted mellom 50 og 100 millioner eksemplarer.quincy-jones-180309-7.jpgÅpningstalen på SXSW varte i to og en halv time, og vi fikk mange innblikk i en utrolig karriere. Quincy Jones er også en humorist, og han kom med flere morsomheter. Han må vel også være det beste beviset på at pensjonsalder under 80 er for lavt: «When you get over the hill, is when the speed picks up» og «I have been celebrating my birthday now for weeks, but I have no plans to give in. Han er levende opptatt av å bevare musikkindustrien, i vid betydning, og er en sterk motstander av ulovlig fildeling. Dessuten har han et sosialt engasjement som har medført mange store prosjekter i tida fremover.I tillegg til det sosiale engasjementet, og musikkaktiviteten, har han vært med på å sprenge mange rasegrenser. Han var den første afro-amerikaneren som ble nominert til en Beste originale sang-pris under Oscarutdelingen i 1968, og samme år ble han også nominert i kategorien for beste filmmusikk. I 1971 ble han den første afro-amerikaner som ledet orkesteret uner Oscarutdelingen, og i 1986 var han den første – og så langt eneste – afro-amerikanske produsenten til å bli nomenert til en Oscar. Til sammen har han blitt nominert sju ganger, og i tillegg har han et utall av Grammy– og andre priser.quincy-jones-180309-6.jpgÅpningstalen var spekket med korte filmklipp frautvalgte høydepunkt i karieren, blant annet da Ray Charles sang My Buddy Quincy, en nydelig ballade, under Montreux Jazz Festval fra 1991. Til slutt i åpningstalen  presenterte han en liten overraskelse. Vinneren av fjorårets America’s Got Talent, 14 år gamle Bianca Ryan og den nylig avhoppede Cubaneren Alfredo Rodriguez, som er hans nyeste artist. Vi fikk et fyrverkeri av en sang, og 22 år gamle Rodriguez viste at han er en av de mest talentfulle og allsidige unge pianistene i vår tid.quincy-jones-180309-8.jpg

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/20/apningstale-av-quincy-jones/feed/ 0
Juliette Lewis på rockern http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/20/juliette-lewis-pa-rockern/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/20/juliette-lewis-pa-rockern/#respond Thu, 19 Mar 2009 23:11:39 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/juliette-lewis-pa-rockern.html Les videre ]]> Juliette Lewis er filmskusepilleren som heller ville være punker. Kjent fra filmer som Natural Born Killers, Kalifornia (med Brad Pitt), What’s Eating Gilbert Grape (med Johnny Depp) og over tretti andre, har hun hoppet av filmkarrieren for å synge i band. Første bandet, Juliette Lewis & The Licks er oppløst, og på SXSW kom hun med sitt nye band, Juliette & The New Romantiques.juliette-lewis-180309-10.jpg Juliette Lewis & The New Romantiques spilte på punk- og indieklubben Emo’s, som ble kåret til Austins beste klubb i klassen «alle aldre» tidligere onsdag kveld. Før hun kom på scenen fikk punkegruppa Circle Jerks opp stemningen, og den var på bristepunktet da hun entret scenen. Musikalsk ligger hun i et slags «vennlig» punklandskap, om det går an å si det sånn. Bandet er veldig bra, men all oppmerksomhet er naturlig nok rettet mot vokalisten.juliette-lewis-180309-8.jpg36 år gamle Juliette Lewis er en bra sanger, og skuespillererfaringen kommer godt med i sceneshowet.  Hun har den rette attityden og en veldig sceneautoritet. I bandet merket jeg meg spesielt den kvinnelige bassisten, og de svingte bra. Det er moro å se en så høyprofilert stjerne opptre med en sånn åpenbar glede på en rimelig shabby klubb. Hun vant publikum onsdag kveld. Det er ikke sikkert hun vinner noen priser for musikken sin, men det virker ikke som om det er så farlig så lenge hun har det gøy.juliette-lewis-180309-7.jpgHvis du vil se flere bilder fra konserten, finner du de her.

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/20/juliette-lewis-pa-rockern/feed/ 0
SXSW Onsdag kveld og torsdag morgen http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/19/sxsw-onsdag-kveld-og-torsdag-morgen/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/19/sxsw-onsdag-kveld-og-torsdag-morgen/#respond Thu, 19 Mar 2009 17:52:20 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/sxsw-onsdag-kveld-og-torsdag-morgen.html Les videre ]]> Igår begynte SXSW for alvor og til og med lørdag så er det altså 400 konserter/showcases på rundt 80 scener hver kveld. I tillegg kommer de «uoffisielle» arrangementene rundt om i bydelene som også trekker mange band og publikum.

Jeg gikk nøye igjennom programmet og la opp ei overkommelig løype mellom de forskjellige scenene, men det skar seg allerede ved andre artist, M.Ward. Han skulle spille i The Central Presbyterian Church, men der var det fullt inne og 100 meter kø utenfor. Kanskje noe symbolsk der at når jeg omsider tok turen til ei kirke så fikk jeg ikke komme inn. Nåvel…..

Men merk deg navnet! M. Ward!!  

Før den bomturen fikk jeg med meg Hot Club of Cowtown, en trio som spiller en artig miks av stringswing og akustisk country. Besetninga er vokal, fele, gitar og ståbass, og gjengen skapte defintivt stemning som første band ut i bakgården på The Ale House på 6th Street.

  

Paula Nelsoncimg4149.JPG

Paula Nelson                                                         Hot Club of Cowtown

6th street er «stripa» i Austin både til hverdags og under SXSW- og mer enn halvparten av de 80 scenene ligger i denne gata. På klubben Smokin’ Music spilte Paula Nelson som er datter til Willie Nelson. Willie er nærmest som en æresordfører å regne i Austin og bor på ranchen sin en halvtimes kjøretur utenfor byen. Men Paula står godt på egne bein hun, og leverte et rocka countrysett sammen med bandet sitt.

Kveldens dark horse for min del var gjengen i Texas Belairs fra Lubbock, Tx, hjembyen til Buddy Holly, Waylon Jennings og Roy Orbison. Lokale Texaslegender derfra er også Joe Ely, Butch Hancock og Jimmie Dale Gilmore. Og det ble kveldens definitive høydepunkt for min del- med et band som jeg altså oiverhodet ikke kjente til på forhånd. Frontmann Kent Mings banka løs på sin akustiske gitar og sang ukjente låter som for meg låt som umiddelbare hits. Med seg i bandet hadde han en rufsete gjeng som spilte høyoktan småpønka rock tilsatt countryfele, trekkspill og rockabillygitar. Jeg ble fan i løpet av den drøye halvtimen de spilte! 

cimg4175.JPGcimg4184.JPG

 The Texas Belairs ved to av dem; Kent Mings og Ponty Bone

Kveldens første norske innslag var vinneren av Blues-spellemann 2007 Grande som hadde fått plass på en relativt stor scene med bra publikumskapasitet. Dessverre var det ganske glissent der og da skarptromma røyk allerede under første låt så det ikke bra ut. Etter noen minutters pause var det klart på scenen igjen- og da greide far sjøl- Kjetil Grande – å slite en gitarstreng. Men imponerende var det at både Kjetil og bandet sto på og sloss seg igjennom settet med småskitten energisk blues levert fra Norge til Texas og SXSW.

Neste stopp var Antone’s hvor den lokale bluesheltinna Carolyn Wonderland spilte. Hun kom direkte fra Austin Music Awards hvor hun vant prisen for beste kvinnelige vokalist og beste bluesband. Carolyn og bandet hennes leverte et sprekt sett og de som skal høre henne på Bergenfest og Nidaros Bluesfestival kan bare begynne å glede seg.

 cimg4198.JPGcimg4186.JPG

 Carolyn Wonderland                                                                             Grande

 Da er det tid for brunch på Cisco’s og et par dagkonserter med bl.a Mark Olson & Gary Louris og Ian McLagan før kveldsløypa settes opp. Her har du oversikten. Hva ville du valgt å gå på???  

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/19/sxsw-onsdag-kveld-og-torsdag-morgen/feed/ 0
Med Lady Bird til Austin http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/19/med-lady-bird-til-austin/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/19/med-lady-bird-til-austin/#respond Thu, 19 Mar 2009 04:37:29 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/med-lady-bird-til-austin.html Les videre ]]> Austin i fart

Endelig i Austin, og for en by! Ikke bare er det liv over alt, det kommer i alle former og fasonger. For en nybegynner (for jeg føler meg virkelig slik) på festivalen er det faktisk bokstavelig talt overveldende med alle inntrykkene som ramler inn fra kjente, ukjente, blader og plakater. Som om ikke det er nok, er det fantastisk mye morsomt å se på her.

Bård Ose og undertegnede inntok Texas’ hovedstad i går kveld, og mitt første møte med Austin ble fantastisk av flere grunner. For det første, det å ha en ellevill bergenser som praktisk talt hopper bak rattet ved sin side påvirker stemninga «litt». For det andre så er veisystemet her sånn at laga at highway’en over Austin likna mer på en god, gammeldags rutsjebane enn noe annet. «I believe I Can Fly», «Flying Without Wings» og «Fly on the Wings of Love», jeg kan fortsette ei god stund til, men tipper dere tar poenget til hvordan følelsen var. 🙂 Bård kjørte (og hvinte i fistel), jeg knipsa (og fniste), og bildet over ble resultatet.

Da vi endelig var framme ved hotellet vårt, var det bare en ting å gjøre. I følge Bård. Mannen var i ekstase.

Bård kysser asfalten

Men, hva med Lady Bird, da? (Tittelen på innlegget mitt.) Jo, det har seg nemlig sånn at en eneste liten dings skal få all æra for at vi kom oss vel fram fra Houston, hvor vi landa, og rett til hotellet. Og det uten et eneste feilskjær (okei, etter at vi hadde kommet oss ut på rettsida fra parkeringshuset, da) – nemlig GPS’en i leiebilen! Fantastisk fin sak som premierte oss med «ding-ding» når vi kjørte korrekt og sørga for at selvtilliten på den amerikanske highway’en holdt seg helt fram til målet. Vi døpte den Lady Bird, både etter dama, innsjøen (som deler Austin og egentlig er ei elv, men sitat lokal dame: «It’s wide right here, so we say «lake») og ikke minst den før nevnte dere-kjøre-riktig-lyden. Og sånn ser heltinna ut:

GPSen i leiebilen

Mer om alt det morsomme som er å se her kommer i morgen. 😀

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/19/med-lady-bird-til-austin/feed/ 0
Katzenjammer gikk rett hjem på Maria's http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/19/katzenjammer-gikk-rett-hjem-pa-marias/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/19/katzenjammer-gikk-rett-hjem-pa-marias/#comments Thu, 19 Mar 2009 00:04:30 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/katzenjammer-gikk-rett-hjem-pa-marias.html Les videre ]]> Katzenjammer 1Katzenjammer er et av de morsomste livebandene i Norge for tida. De fire multiinstrumentale jentene har en utstråling og viser slik glede når de spiller, at du må bare la deg begeistre. De kom opprinnelig til Austin utenom det offisielle programmet, og første stopp var på Maria’s TacoXpress, på Leeann Atherton’s Travelling Barn Dance. Senere skal de ha tre spillejobber til, den en som en del av det offisielle SXSW-programmet, og de skulle også om å spille på gata før de drar hjem til Norge igjen.Sist vi så dem hjemme i Norge, var på Spellemannprissendinga og utsolgte Rockefellerkonserter, og de har fått god mottakelse på debut CD-en, Le Pop. Katzenjammer består av Turid Jørgensen, Solveig Heilo, Marianne Sveen og Anne Marit Bergheim. Hvem som spiller hva, er litt forvirrende, sien de skifter instrument mellom hver eneste sang, mellom trommer, trompet, piano, trekkspill, mandolin, balalaikabass, gitar, banjo, og jeg har sikkert glemt noen her!katzenjammer-180309-6.jpgKatzenjammer er typiske for mange av de andre bandene og artistene som kommer til Austin. Mange har avtal om å spille på den offisielle festivalen, og i år er det 1800 band og artister som spiller der. Men samtidig er det rundt regnet 1000 forskjellige uoffisielle konserter, som dagens happening på Maria’s TacoXpress. Noen av disse har høy status og besøkes av «viktige personer», mens andre steder får artistene en sjanse til å vise seg frem for det vanlige publikummet her. Og hvis responsen på Katzenjammers konsert er et mål, burde de være sikret god respons også på de andre jobbene de skal ha her.katzenjammer-180309-15.jpgFlere bilder av Katzenjammer finner du her.

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/19/katzenjammer-gikk-rett-hjem-pa-marias/feed/ 2
Musikeryrket i Austin er hardt arbeid ! http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/18/musikeryrket-i-austin-er-hardt-arbeid/ http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/18/musikeryrket-i-austin-er-hardt-arbeid/#comments Wed, 18 Mar 2009 21:22:53 +0000 http://blogg.nrk.no/p1musikk/archives/2009/03/musikeryrket-i-austin-er-hardt-arbeid.html Les videre ]]> Et tydelig bevis på dette er unge Brennen Leigh som har besøkt Norge flere ganger både på Countryfestivalen på Vinstra , (se konserten her) Down on the Farm i Halden og på klubbturneer. Hun har med Austin som base satset hardt for å etbalere seg som låtskriver og artist, og gjør nå under SXSW hele 9 konserter på 5 dager. Håpet er selvsagt at noen som kan være med på å bringe karrieren hennes et skritt videre kommer på disse konsertene, men hun er minst like opptatt av at publikum skal ha «a good time» og sette pris på låtene hennes som i all hovedsak er hennes egne. Med broren Seth som fast sidemann på gitar gjør hun 4-5 spillejobber i uka med alt fra duo til et litt skiftende backingband. Innimellom spiller hun også med andre. da som mandolinist og korist.

bleigh2.jpg

Da vi møtte Brennen på tirsdag ettermiddag hadde hun tatt turen innom smått legendariske Austin Motel for å hilse på noen av sine norske venner som har vært svært hjelpsomme med å sette opp turneer for henne i Norge. Og til sommeren kommer hun tilbake og skal bl.a spille på Countryfestivalen i Seljord.  

cimg4139.JPG

Seth Hulbert, Brennen Leigh og norske Ivar Thomas

]]>
http://blogg.nrk.no/p1musikk/2009/03/18/musikeryrket-i-austin-er-hardt-arbeid/feed/ 1