Endelig i Austin, og for en by! Ikke bare er det liv over alt, det kommer i alle former og fasonger. For en nybegynner (for jeg føler meg virkelig slik) på festivalen er det faktisk bokstavelig talt overveldende med alle inntrykkene som ramler inn fra kjente, ukjente, blader og plakater. Som om ikke det er nok, er det fantastisk mye morsomt å se på her.

Bård Ose og undertegnede inntok Texas’ hovedstad i går kveld, og mitt første møte med Austin ble fantastisk av flere grunner. For det første, det å ha en ellevill bergenser som praktisk talt hopper bak rattet ved sin side påvirker stemninga «litt». For det andre så er veisystemet her sånn at laga at highway’en over Austin likna mer på en god, gammeldags rutsjebane enn noe annet. «I believe I Can Fly», «Flying Without Wings» og «Fly on the Wings of Love», jeg kan fortsette ei god stund til, men tipper dere tar poenget til hvordan følelsen var. Bård kjørte (og hvinte i fistel), jeg knipsa (og fniste), og bildet over ble resultatet.

Da vi endelig var framme ved hotellet vårt, var det bare en ting å gjøre. I følge Bård. Mannen var i ekstase.

Men, hva med Lady Bird, da? (Tittelen på innlegget mitt.) Jo, det har seg nemlig sånn at en eneste liten dings skal få all æra for at vi kom oss vel fram fra Houston, hvor vi landa, og rett til hotellet. Og det uten et eneste feilskjær (okei, etter at vi hadde kommet oss ut på rettsida fra parkeringshuset, da) – nemlig GPS’en i leiebilen! Fantastisk fin sak som premierte oss med «ding-ding» når vi kjørte korrekt og sørga for at selvtilliten på den amerikanske highway’en holdt seg helt fram til målet. Vi døpte den Lady Bird, både etter dama, innsjøen (som deler Austin og egentlig er ei elv, men sitat lokal dame: «It’s wide right here, so we say «lake») og ikke minst den før nevnte dere-kjøre-riktig-lyden. Og sånn ser heltinna ut:

Mer om alt det morsomme som er å se her kommer i morgen.