Å tilbringe to timer i baren med Ian McLagan, er ikke det dummeste man kan finne på i Austin. Faktisk tror jeg det er det lureste jeg har gjort under årets SXSW.

Harde fakta: Ian McLagan med kallenavnet Mac, født i 1945, medlem av Small Faces og The Faces, har spilt keyboards med omtrent alle i bransjen – Bob Dylan, The Rolling Stones, Bonnie Raitt, you name it. Dette er en legendarisk musiker.

Mac har vært enkemann siden sommeren 2006. Hans kjære kone gjennom 33 år – Kim – ble drept i en bilulykke, og det har preget ham de siste årene. Den nye platen – «Never Say Never» – er full av sterke sanger om kjærlighet og tap. En tittel som «When The Crying Is Over» forteller at Mac fremdeles sørger. «You ask yourself: When is it going to stop? The answer is: It never stops. But you get through it.»

I to timer sitter vi og snakker om liv og død og musikk. Hver gang jeg forsøker å fortelle ham hvor stort det er å tilbringe tid sammen med en rocker jeg har beundret siden jeg fikk «Itchykoo Park» på single i 1967, kommer Mac plutselig på en episode fra karrieren sin som han bare MÅ fortelle.

Selvsagt dreier samtalen også innom den meget omtalte, mulige gjenforeningen av The Faces. Det viser seg at de fire gjenlevende medlemmene – Mac, Rod Stewart, Ron Wood og Kenny Jones – allerede har øvd sammen. Men Mac er irritert. Han har nettopp fått vite via en nettside at Rod Stewart ikke har tid til The Faces i 2009 likevel. «So then it’s off – permanently. It’ll never happen,» sier han.

Langt hyggeligere er det å snakke om hans eget Bump Band, bestående av Don Harvey, Scrappy Jud Newcomb og veteranen Mark Andes. 15 år har de spilt sammen, og endelig ser det ut til at det kan bli norgesbesøk. Det viser seg nemlig at Frank Nes – som er blitt oppringt og nå har tatt plass i baren med oss – fra Bergenfest allerede har vært i kontakt med Macs britiske agent. Det er konkrete planer om konserter i Norge med Ian McLagan & The Bump Band! Kanskje allerede i oktober!

Mac jubler i baren sammen med to bergensere i shorts. Det er et absurd syn for de velkledde bartenderne i det fasjonable Hilton Garden Inn. For ikke å snakke om de andre gjestene – fjonge i både klær og bevegelser som de er. Men vi bryr oss ikke. Akkurat her og nå er vi i vår egen verden sammen med Ian McLagan. Det skåles for god rock og godt vennskap, og jeg tar regningen. Med glede.

Jeg gikk nøye igjennom programmet og la opp ei overkommelig løype mellom de forskjellige scenene, men det skar seg allerede ved andre artist, M.Ward. Han skulle spille i The Central Presbyterian Church, men der var det fullt inne og 100 meter kø utenfor. Kanskje noe symbolsk der at når jeg omsider tok turen til ei kirke så fikk jeg ikke komme inn. Nåvel…..

Men merk deg navnet! M. Ward!!  

Før den bomturen fikk jeg med meg Hot Club of Cowtown, en trio som spiller en artig miks av stringswing og akustisk country. Besetninga er vokal, fele, gitar og ståbass, og gjengen skapte defintivt stemning som første band ut i bakgården på The Ale House på 6th Street.

Paula Nelson                                                         Hot Club of Cowtown

6th street er «stripa» i Austin både til hverdags og under SXSW- og mer enn halvparten av de 80 scenene ligger i denne gata. På klubben Smokin’ Music spilte Paula Nelson som er datter til Willie Nelson. Willie er nærmest som en æresordfører å regne i Austin og bor på ranchen sin en halvtimes kjøretur utenfor byen. Men Paula står godt på egne bein hun, og leverte et rocka countrysett sammen med bandet sitt.

Kveldens dark horse for min del var gjengen i Texas Belairs fra Lubbock, Tx, hjembyen til Buddy Holly, Waylon Jennings og Roy Orbison. Lokale Texaslegender derfra er også Joe Ely, Butch Hancock og Jimmie Dale Gilmore. Og det ble kveldens definitive høydepunkt for min del- med et band som jeg altså oiverhodet ikke kjente til på forhånd. Frontmann Kent Mings banka løs på sin akustiske gitar og sang ukjente låter som for meg låt som umiddelbare hits. Med seg i bandet hadde han en rufsete gjeng som spilte høyoktan småpønka rock tilsatt countryfele, trekkspill og rockabillygitar. Jeg ble fan i løpet av den drøye halvtimen de spilte! 

 The Texas Belairs ved to av dem; Kent Mings og Ponty Bone

Kveldens første norske innslag var vinneren av Blues-spellemann 2007 Grande som hadde fått plass på en relativt stor scene med bra publikumskapasitet. Dessverre var det ganske glissent der og da skarptromma røyk allerede under første låt så det ikke bra ut. Etter noen minutters pause var det klart på scenen igjen- og da greide far sjøl- Kjetil Grande – å slite en gitarstreng. Men imponerende var det at både Kjetil og bandet sto på og sloss seg igjennom settet med småskitten energisk blues levert fra Norge til Texas og SXSW.

Neste stopp var Antone’s hvor den lokale bluesheltinna Carolyn Wonderland spilte. Hun kom direkte fra Austin Music Awards hvor hun vant prisen for beste kvinnelige vokalist og beste bluesband. Carolyn og bandet hennes leverte et sprekt sett og de som skal høre henne på Bergenfest og Nidaros Bluesfestival kan bare begynne å glede seg.

 Carolyn Wonderland                                                                             Grande

 Da er det tid for brunch på Cisco’s og et par dagkonserter med bl.a Mark Olson & Gary Louris og Ian McLagan før kveldsløypa settes opp. Her har du oversikten. Hva ville du valgt å gå på???