Da er det siste kveld før hjemreise, og dager fulle av inntrykk og opplevelser skal fordøyes og sorteres, og de aller fleste av dem skal under kategorien «gode minner». Å ha så mye musikk tilgjengelig så godt som 24 timer i døgnet er nesten for mye, men bare nesten Men jeg må innrømme at CD-bunken jeg kjøpte på byens beste platesjappe for noen dager siden med unntak av en forblir uspilt til jeg kommer hjem igjen .

Den siste offisielle kvelden ble tilbrakt sammen med kollegene Elin og Bård på konsert med Jimmy Webb- og så gikk turen for min del nok en gang til den beste bula i byen – Continental Club. Der spilte først den som vanlig ulastelig antrukne James Intveld klassisk country & western for et smekkfullt hus og til sommeren blir han igjen å høre i Norge.

Siste band ut på Continental Club denne kvelden var The Mother Truckers, et særs rocka countryband som virkelig satte et solid punktum for SXSW-maraton for min del.  Etter en drøy time med høyoktan countryrock avslutta de med tittelåta fra plata Let’s Go To Bed og gjorde en kanonversjon av Led Zeppelins Rock and Roll som ekstranummer . Med lett øreus var det med et digert glis jeg bega meg uti den fortsatt godt over 20 grader varme Austinnatta for litt nattmat på veien hjem.

Siste dag har gått med til siste-liten shopping og et besøk på Lee Ann’s Barndance, stedet hvor P1 tildigere har laget festivalradiosendinger fra SXSW. Idag var det en haug med artister på scenen og kurvfest for publikum. Alle har med litt mat og drikke til en felles buffet og betaler en symbolsk inngangsbillett. Blant de som spilte var det 14 år gamle feletalentet Ruby Jane Smith som allerede har kommet seg langt bl.a gjennom musikalen A ride with Bob sammen med bandet Asleep at the Wheel. 

Årets norske sensasjon på SXSW, ja kanskje en av de store snakkisene på hele festivalen er jentene i Katzenjammer som har gjort konserter på gata, som endel av det offisielle SXSW-programmet, på dagarrangementer og sannelig dukket de ikke opp denne kvelden også – og det med en rekke nye fans som hadde oppdaget dem her i Austin.  En lokal «Austinite» jeg snakket med var på sin tredje Katzenjammerkonsert- denne uka! 4 slitne men glade jenter som også reiser hjem imorra sjarmerte publikum i senk ikveld også- og det ble allerede hvisket litt om en snarlig retur til USA for nye spillejobber.

Da er det bare å (b)logge av, prøve å få plass til alt i kofferten og etter en siste solid amerikansk frokost imorgen sette kursen hjemover. Bye bye SXSW, bye bye Austin- definitivt the Live Music Capital Of The World .

Goodnight y’all !

Bård Ose vurderer kveldens konsertprogram

Innimellom seminarer, foredrag på Austin Convention Center og det tette kveldsprogrammet på klubbene med 400 konserter fordelt på ca 80 scener er det også en god del dagarrangementer med konserter og gjerne litt Texas barbeque i regi av plateselskaper, management og turnearrangører.

Gary Louris og Mark Olson

Jayhawksgutta Gary Louris og Mark Olson som igjen har gitt ut plate sammen (Ready for the Flood) spilte på New West sin barbecue på onsdag. De kommer forøvrig til fleEre steder i Norge i løpet av våren kunne de fortelle. I går var det Little Steven som gjennom sin radiostasjon Underground Garage og plateselskapet Wicked Cool presenterte noen av «sine » artister. 

Noen av de banda som gjorde seg mest bemerka der var danske The Breakers, amerikanske Krayolas, den gamle garasjesoulhelten Roy Head (Husker du hitten Treat her right?) og norske Cocktail Slippers

 Cocktail Slippers på Antone’s

Waterloo Records i Austin er kanskje den beste – og helt klart den mest sjarmerende platebutikken jeg har besøkt noen gang- og kollega Bård Ose lar seg  ikke be to ganger han heller.

 Bård Ose på Waterloo records

Fredag kveld ble helskotsk for min del med tre av Skottlands mest kjente band samlet på den svære klubben La Zona Rosa i regi av det skotske kulturrådet. The Proclaimers var like sjarmerende som alltid og spilte et akustisk sett hvor vi også fikk høre et par låter fra den kommende plata Notes & Rhymes.

Det hippeste bandet av de tre; Glasvegas skuffa egentlig litt med sitt massive lydbilde som var en miks av David Bowie (fra Heroesperioden) og det litt skitne diskofiserte U2 fra Achtung baby og deler av den siste plata deres. Låtene til Glasvegas drukna i den massive lydveggen og lavfrekvent bassbrumming.

Primal Scream var siste band ut og lente seg i stor grad på den countryfiserte, sørstatsrockende sida av musikken sin slik vi kjenner dem fra platene Give out but don’t give up (1994) og Riot City Blues (2006)

The Proclaimers

Neste stopp langs spilleruta ble Antone’s hvor Justin Townes Earle (sønnen til Steve Earle) spilte. Han spilte et akustisk sett slik han gjorde på Norgesturneen nå i vinter med stor suksess. Jeg slo av en prat med Justin etter konserten, og han hilste til alle som hadde vært på konsertene hans i Norge. «Small clubs, but great audiences- everywhere» sa han med et smil. 

Neste artist på scenen var Raul Malo som kanskje noen kjenner fra det glimrende bandet The Mavericks som er blitt spilt endel på NRK P1. Solo er Raul Malo enda mer croonertype en i Mavericks, og med sin latinamerikanske bakgrunn og Roy Orbison-liknende stemme så blir det hele kanskje litt svulstig, men med Malos låtskrivertalent holder det i massevis- iallfall for meg. Nysgjerrig? Sjekk ut plata Lucky one .

Siste stopp torsdag kveld ble Continental Club hvor the Gourds (som ialfall er superstjerner i Texas) spilte. De har akkurat gitt ut ei flott ny plate som heter Haymaker og på en fullpakket klubb var det en miks av svorne Gourdsfans og nysgjerrige SXSW-delegater som fikk oppleve en time med de særs sjarmerende karene i bandet som-ja, nettopp- minner litt om The Band, en småfunky miks av country, blues og lett rufsete rock.

Jeg gikk nøye igjennom programmet og la opp ei overkommelig løype mellom de forskjellige scenene, men det skar seg allerede ved andre artist, M.Ward. Han skulle spille i The Central Presbyterian Church, men der var det fullt inne og 100 meter kø utenfor. Kanskje noe symbolsk der at når jeg omsider tok turen til ei kirke så fikk jeg ikke komme inn. Nåvel…..

Men merk deg navnet! M. Ward!!  

Før den bomturen fikk jeg med meg Hot Club of Cowtown, en trio som spiller en artig miks av stringswing og akustisk country. Besetninga er vokal, fele, gitar og ståbass, og gjengen skapte defintivt stemning som første band ut i bakgården på The Ale House på 6th Street.

Paula Nelson                                                         Hot Club of Cowtown

6th street er «stripa» i Austin både til hverdags og under SXSW- og mer enn halvparten av de 80 scenene ligger i denne gata. På klubben Smokin’ Music spilte Paula Nelson som er datter til Willie Nelson. Willie er nærmest som en æresordfører å regne i Austin og bor på ranchen sin en halvtimes kjøretur utenfor byen. Men Paula står godt på egne bein hun, og leverte et rocka countrysett sammen med bandet sitt.

Kveldens dark horse for min del var gjengen i Texas Belairs fra Lubbock, Tx, hjembyen til Buddy Holly, Waylon Jennings og Roy Orbison. Lokale Texaslegender derfra er også Joe Ely, Butch Hancock og Jimmie Dale Gilmore. Og det ble kveldens definitive høydepunkt for min del- med et band som jeg altså oiverhodet ikke kjente til på forhånd. Frontmann Kent Mings banka løs på sin akustiske gitar og sang ukjente låter som for meg låt som umiddelbare hits. Med seg i bandet hadde han en rufsete gjeng som spilte høyoktan småpønka rock tilsatt countryfele, trekkspill og rockabillygitar. Jeg ble fan i løpet av den drøye halvtimen de spilte! 

 The Texas Belairs ved to av dem; Kent Mings og Ponty Bone

Kveldens første norske innslag var vinneren av Blues-spellemann 2007 Grande som hadde fått plass på en relativt stor scene med bra publikumskapasitet. Dessverre var det ganske glissent der og da skarptromma røyk allerede under første låt så det ikke bra ut. Etter noen minutters pause var det klart på scenen igjen- og da greide far sjøl- Kjetil Grande – å slite en gitarstreng. Men imponerende var det at både Kjetil og bandet sto på og sloss seg igjennom settet med småskitten energisk blues levert fra Norge til Texas og SXSW.

Neste stopp var Antone’s hvor den lokale bluesheltinna Carolyn Wonderland spilte. Hun kom direkte fra Austin Music Awards hvor hun vant prisen for beste kvinnelige vokalist og beste bluesband. Carolyn og bandet hennes leverte et sprekt sett og de som skal høre henne på Bergenfest og Nidaros Bluesfestival kan bare begynne å glede seg.

 Carolyn Wonderland                                                                             Grande

 Da er det tid for brunch på Cisco’s og et par dagkonserter med bl.a Mark Olson & Gary Louris og Ian McLagan før kveldsløypa settes opp. Her har du oversikten. Hva ville du valgt å gå på???  

Da vi møtte Brennen på tirsdag ettermiddag hadde hun tatt turen innom smått legendariske Austin Motel for å hilse på noen av sine norske venner som har vært svært hjelpsomme med å sette opp turneer for henne i Norge. Og til sommeren kommer hun tilbake og skal bl.a spille på Countryfestivalen i Seljord.  

Seth Hulbert, Brennen Leigh og norske Ivar Thomas

Og forresten- det var St. Patrick’s day i Austin igår også. Mange av irsk herkomst her, og endel som gjerne skulle vært det også

(Visste du at Bob Dylan egentlig er bassist ??) bokhandel og western wear.

På kvelden var det først konsert med supergitaristen Bill Frisell som sammen med steelgitaristen Greg Leisz klimpret og improviserte seg rundt, over, under og igjennom relativt velkjente folk og countrysanger. Stillfarent og lekkert.

Fast inventar på Continental Club på søndagskvelder er Heybale– et good ol’ country & westernband bestående av ringrevene Earl Poole Ball (Johnny Cash, Buck Owens,Byrds)på piano og vokal og fantastiske Redd Volkaert på gitar og vokal. Sammen med unggutta Gary Claxton (vokal, gitar), Kevin Smith (bass) og Tom Lewis på trommer er dette et band som viderefører trad. country & western på en flott måte. Heybale spiller og folk danser, hoier, drikker og synger med.

Nå er det tidlig mandag formiddag i Austin City og det nærmer seg SXSW med stormskritt. Denne «fridagen» skal jeg ta en driveabout ut på landet. Sola skinner, nice day for a picnic og kanskje en dukkert?

Stay tuned………..

Så godt som alle forbinder USA , og kanskje spesielt Texas, med enorme hamburgere og digre biffer– og joda du finner det her også- men midt inne i Texas så har de også flotte sushibarer og virkelig bra fisk og skalldyrrestauranter. Riktignok er det ikke skrei, lever og rogn de har å by på, men utvalget og kvaliteten er imponerende. I går smakte vi på hummersuppe,en deilig grillet tunfisk og en bouillabaissevariant med skalldyr og fisk .

Blues sto på programmet igår kveld, både Gary Clark jr som er den nye hotshoten i Austin for tida og veteranen Alan Haynes spilte i byen igår. Gary Clark jr som også spilte på Notodden Blues Festival i fjor holdt hus på legendariske Antone’s, mens Haynes spilte på et mye mindre sted som het 121 Bar.

Nå 53 år gamle Haynes har vært endel av Austins bluesmiljø siden tidlig på 80-tallet og sto på en måte igjen på stasjonen da Stevie Ray Vaughan tok den rocka Texasbluesen ut iverden og inn på hitlistene. Og etter den tragiske helikopterulykka i 1990 der SRV døde, står han nå og skuer utover Town Lake og er en av de mange alt-for-tidlig døde rock og blueslegendene.

På en eller annen bar i Austin så gjør Alan jobben kveld etter kveld, han kan alle triksene i boka, er stadig en glimrende gitarist, og stiller også velvillig opp for alle som vil ta bilder eller filme han med mobilen sin når han tar en walkabout i lokalet . Og etter noen runder i baren rusler mange videre til neste bar.

Men neste uke er Alan der igjen, for nye bluesturister og andre folk som detter innom.

Han spiller tøff Texasblues på den værbitte Strat’en sin- det er det han kan .

Ray Benson og resten av Asleep at the Wheel pluss de andre skuespillerne i A ride with Bob

Etter en kjapp pitstop for litt mat fikk jeg med meg siste del av konserten med Leroi Brothers på Continental Club. Med brødrene Steve og Joe Doerr i front leverte de bredbeint, twangy Texasrock som holder i massevis.

Etter en halvtimes pause var det klart for elleville Southern Culture on the Skids som mikser surfmusikk med country, og grumsete garasjerock med fengende refrenger.

I tillegg til å ha bra band på scenen hver dag er Continental Club også et sted hvor andre musikere gjerne møtes og igår kveld var ikke noe unntak. Lee Ann Atherton som har vært vertskap for våre livesendinger fra SXSW i Austin gjennom flere år var på plass og hun introduserte oss bl.a for bluesmannen CC Adcock som kunne fortelle om artige konserter i bl.a Bergen og Halden (Down on the Farm). En annen trivelig kar vi møtte var Bucky Baxter som spilte i bandet til Steve Earle da han slo igjennom på 80-tallet og i perioden 1992-1999 spilte i bandet til selveste Bob Dylan. (Les mer om Bucky her )Baxter var i byen for å være med på den interaktive delen av SXSW. Han karakteriserte seg selv som «en gammel hippie» som var på vei

inn i internettverdenen gjennom prosjektet Moontoast.

Stay tuned……….som de sier på den lokale radiostasjonen her borte

Etter 14 timer i KLMs selskap og 4 timers biltur fra Houston til Austin og en god natts søvn så er jeg klar for «The live music capital of the world». Og det med rette – livetilbudet på en vanlig fredagskveld er imponerende. Selvsagt er det masse country og blues, men også mye sprek rock av alle slag. For folk flest i Austin er det å gå ut å høre livemusikk bare noe man gjør enten det er hverdag eller helg, og South By Southwest (SXSW) som verdens største musikkonferanse og musikkfestival er bare noe de opplever trekker enda flere turister og musikere til byen. Fram til musikkdelen av SXSW starter på onsdag er det film og interaktivdelen av festivalen som foregår.

For virkelig å finne Texas og Austinstemingen skal jeg ikveld på musical. (Jeg hater musicals -dypt og inderlig, og har prestert å sovne på Chess, Miss Saigon og Sunset Boulevard før jeg kom til fornuft)

Kveldens musical er imidlertid noe annerledes. «A ride with Bob»er historien om Bob Wills, en pioner innenfor country og spesielt western swing – og det er Ray Benson og hans Asleep at the Wheel- kanskje verdens beste nåværende western-swing band som tar oss igjennom historien om musikken til Bob Wills og hans betydning for amerikansk musikk.

Utover kvelden ligger det an til et gjensyn og gjenhør med en av mine countryrockhelter gjennom alle tider, Joe Ely – en kar som har mange venner i Norge.

Det er mange nordmenn som besøker Austin i dagene rundt SXSW og et vannhull hvor du garantert treffer endel av dem er smått legendariske Continental Club hvor det alltid er masse folk og bra stemning ikveld er det et et klassisk Austinband;

Leroi Brothers og Southern Culture On The Skids som står på scenen.

Catch you later !

Robert Sætervik