per ole hagen – P1-musikk

Metallicafans – gled dere!

per ole hagen — Sat, 21 Mar 2009 16:57:20 +0000

Til sommeren spiller Metallica to konserter i Oslo Spektrum – begge utsolgt på kort tid, og fredag kveld spilte de som årets overraskelse på på utescenen Stubb’s under SXSW i Austin. Mellom to og tre tusen fans fikk se konserten, mens nesten like mange måtte stå utenfor.

Det har lenge gått et rykte om at Metallica skulle spille her. Fredag kveld sto Guitar Hero Metallica Madness på programmet på Stubb’s, og det første ryktet var at et ukjent norsk death metalband skulle spille! Stubb’s er vanligvis et godt tips om det skal skje store ting her i Austin. I fjor spilte R.E.M. her, og året før var Iggy And The Stooges på scenen. Stedet har utescene, og det er naturlig amfi, så alle ser brukbart. Dessuten har de veldig bra lyd og lys, noe som ofte er mangelvare her i byen – utrolig nok.

Klok av skade fra tidligere år, dro jeg tidlig på Stubb’s denne kvelden. Da var det allerede på vei til å bli fullt. Så var det bare å stille seg i en gunstig posisjon for å komme inn i fotograva foran scenen. På R.E.M i fjor ble alle de akkrediterte fotografene delt i to puljer som fikk fotografere tre sanger hver. I år hadde de delt ut 25 spesielle fotopass til et utvalg fotografer. Det betød over en times venting og verning av eget revir for å få noenlunde gode forhold utenfor grava. Men da konserten startet, var alle hender i været, så utfordringen ble å forøke å sikte mellom armene på folkene. Noen ganger er det en fordel å være 1,90! Flere bilder fra konserten ser du her.

«Vi er et lite, usignert band fra Norge – helt ukjente – og vi vil aldri få platekontrakt» var noe av det første James Hetfield sa fra scenen. Metallica viste seg som de mestrene de er. Få band slår dem i livespilling, og vi fikk en konsert på rundt timen med en god blanding av nytt og gammelt stoff. Selv om de er vant til å spille for 10 eller flere ganger så store forsamlinger, var det full rulle fra første låt.

Før Metallica startet konserten, var det en demonstrasjon av det nye Guitar Herospillet som snart lanseres, hvor tre fyrer spilte en låt, prosjektert i det store takseilet som henger over scenen på Stubb’s. Sikkert moro for mange. Men folk begynte å bli utålmodig når dette skjedde, de var kommet for den virkelige varen.

I motsetning til alle andre konserte med så store artister, var det gledelig at det var ingen restriksjoner på fotografering. Vanligvis er det de tre første låtene, men her ble ingen jagd vekk, hverken fra fotograva eller vi som sto rett utenfor. Men av hensyn til de andre fotografene bak meg, valgte jeg å bli vanlig publikummer etter en drøy halvtime. Det er også ganske slitsomt for gamle folk å krangle om plassen med blodfansen. De som allerede hadde kapret seg plass rett foran gjerdet var et godt bevis på Darwins «den sterkestes rett», og de bryr seg ikke mye om en skarve fotograf.

17. juni og 30. juli spiller Metallica i Oslo Spektrum. Konsertene ble utsolgt på svært kort tid. Men de som har fått billetter kan allerede begynne å glede seg. Jeg har ikke hørt dem live før – bortsett fra at jeg har sett dem på DVD og TV, men jeg har sett mange andre livekonserter, og nå angrer jeg på at jeg ikke gjorde en innsats for å få billett.

Lørdag formiddag i Austin skinner sola stadig vekk, og temperaturen er allerede over 20 grader. I dag er siste dag av selve festivalen, og fortsatt er det rundt 5-600 band som ikke har fått vist seg frem, både på de offisielle og de uoffisielle konsertene.

Billedgalleri på nrk.no/musikk.

Åpningstale av Quincy Jones

per ole hagen — Fri, 20 Mar 2009 00:25:33 +0000

Årets åpningstale ble holdt av Quincy Jones. Han er en levende legende i musikkbransjen, med godt over 50 års fartstid. Han startet med jazz, produserte Thriller og Off The Wall med Michal Jackson, arrangerte innsettelsesseremonien for Bill Clinton i 1993, og har hodet fullt av planer som skal fylle de neste 20 årene. 14. mars fyllte han 76 år, og han har ingen planer om å gi seg.Oppveksten var temmelig spesiell i Chicago på 30-tallet, og han var fast bestemt på å bli gangster når han ble stor. Gangstere var de eneste rollemodellene han og vennene hadde, men da han var 11 år og helt tilfeldig kom over et piano, var han solgt. Siden har han ikke sett seg tilbake, og når han sier at han har vært så heldig å jobbe med 95% av gigantene i musikkbransjen, er det ikke engang skryt. Han startet med Lionel Hampton, har jobbet med Dizzie Gillespie, Miles Davis, Herbie Hancock, nevnte Michael Jackson, Frank Sinatra, Count Basie, Duke Ellington, og Ray Charles som han var venner med fra han var 14 år. I tillegg har han produsert film (The Colour Purple, med Steven Spielberg som regissør), han har komponert for film, han produserte og ledet innspillingen av We Are The World, kort sagt – lista er imponerende. I tillegg har han altså også produsert tidenes mestselgende LP, Thriller, som har solgt et sted mellom 50 og 100 millioner eksemplarer.Åpningstalen på SXSW varte i to og en halv time, og vi fikk mange innblikk i en utrolig karriere. Quincy Jones er også en humorist, og han kom med flere morsomheter. Han må vel også være det beste beviset på at pensjonsalder under 80 er for lavt: «When you get over the hill, is when the speed picks up» og «I have been celebrating my birthday now for weeks, but I have no plans to give in. Han er levende opptatt av å bevare musikkindustrien, i vid betydning, og er en sterk motstander av ulovlig fildeling. Dessuten har han et sosialt engasjement som har medført mange store prosjekter i tida fremover.I tillegg til det sosiale engasjementet, og musikkaktiviteten, har han vært med på å sprenge mange rasegrenser. Han var den første afro-amerikaneren som ble nominert til en Beste originale sang-pris under Oscarutdelingen i 1968, og samme år ble han også nominert i kategorien for beste filmmusikk. I 1971 ble han den første afro-amerikaner som ledet orkesteret uner Oscarutdelingen, og i 1986 var han den første – og så langt eneste – afro-amerikanske produsenten til å bli nomenert til en Oscar. Til sammen har han blitt nominert sju ganger, og i tillegg har han et utall av Grammy– og andre priser.Åpningstalen var spekket med korte filmklipp frautvalgte høydepunkt i karieren, blant annet da Ray Charles sang My Buddy Quincy, en nydelig ballade, under Montreux Jazz Festval fra 1991. Til slutt i åpningstalen presenterte han en liten overraskelse. Vinneren av fjorårets America’s Got Talent, 14 år gamle Bianca Ryan og den nylig avhoppede Cubaneren Alfredo Rodriguez, som er hans nyeste artist. Vi fikk et fyrverkeri av en sang, og 22 år gamle Rodriguez viste at han er en av de mest talentfulle og allsidige unge pianistene i vår tid.

Juliette Lewis på rockern

per ole hagen — Thu, 19 Mar 2009 23:11:39 +0000

Juliette Lewis er filmskusepilleren som heller ville være punker. Kjent fra filmer som Natural Born Killers, Kalifornia (med Brad Pitt), What’s Eating Gilbert Grape (med Johnny Depp) og over tretti andre, har hun hoppet av filmkarrieren for å synge i band. Første bandet, Juliette Lewis & The Licks er oppløst, og på SXSW kom hun med sitt nye band, Juliette & The New Romantiques. Juliette Lewis & The New Romantiques spilte på punk- og indieklubben Emo’s, som ble kåret til Austins beste klubb i klassen «alle aldre» tidligere onsdag kveld. Før hun kom på scenen fikk punkegruppa Circle Jerks opp stemningen, og den var på bristepunktet da hun entret scenen. Musikalsk ligger hun i et slags «vennlig» punklandskap, om det går an å si det sånn. Bandet er veldig bra, men all oppmerksomhet er naturlig nok rettet mot vokalisten.36 år gamle Juliette Lewis er en bra sanger, og skuespillererfaringen kommer godt med i sceneshowet. Hun har den rette attityden og en veldig sceneautoritet. I bandet merket jeg meg spesielt den kvinnelige bassisten, og de svingte bra. Det er moro å se en så høyprofilert stjerne opptre med en sånn åpenbar glede på en rimelig shabby klubb. Hun vant publikum onsdag kveld. Det er ikke sikkert hun vinner noen priser for musikken sin, men det virker ikke som om det er så farlig så lenge hun har det gøy.Hvis du vil se flere bilder fra konserten, finner du de her.

Katzenjammer gikk rett hjem på Maria's

per ole hagen — Thu, 19 Mar 2009 00:04:30 +0000

Katzenjammer er et av de morsomste livebandene i Norge for tida. De fire multiinstrumentale jentene har en utstråling og viser slik glede når de spiller, at du må bare la deg begeistre. De kom opprinnelig til Austin utenom det offisielle programmet, og første stopp var på Maria’s TacoXpress, på Leeann Atherton’s Travelling Barn Dance. Senere skal de ha tre spillejobber til, den en som en del av det offisielle SXSW-programmet, og de skulle også om å spille på gata før de drar hjem til Norge igjen.Sist vi så dem hjemme i Norge, var på Spellemannprissendinga og utsolgte Rockefellerkonserter, og de har fått god mottakelse på debut CD-en, Le Pop. Katzenjammer består av Turid Jørgensen, Solveig Heilo, Marianne Sveen og Anne Marit Bergheim. Hvem som spiller hva, er litt forvirrende, sien de skifter instrument mellom hver eneste sang, mellom trommer, trompet, piano, trekkspill, mandolin, balalaikabass, gitar, banjo, og jeg har sikkert glemt noen her!Katzenjammer er typiske for mange av de andre bandene og artistene som kommer til Austin. Mange har avtal om å spille på den offisielle festivalen, og i år er det 1800 band og artister som spiller der. Men samtidig er det rundt regnet 1000 forskjellige uoffisielle konserter, som dagens happening på Maria’s TacoXpress. Noen av disse har høy status og besøkes av «viktige personer», mens andre steder får artistene en sjanse til å vise seg frem for det vanlige publikummet her. Og hvis responsen på Katzenjammers konsert er et mål, burde de være sikret god respons også på de andre jobbene de skal ha her.Flere bilder av Katzenjammer finner du her.

Datarock tjuvstartet tirsdag kveld

per ole hagen — Wed, 18 Mar 2009 17:31:00 +0000

Datarock er et av de norske bandene som spiller på South By South West (SXSW), og dagen før festivalen startet, tjuvstartet de foran et entusiastisk publikum på klubben SpeakEasy. Det er rart med Bergen. I tillegg til de kjente navnene fra den såkalte Bergensbølgen, gitarbasert pop-rock med Sondre Lerche som det mest kjente navnet, har de også utmerkede artister i flere andre sjangere. Datarock er et av disse, og på SpeakEasy tirsdag kveld viste de at de har et stort publikum også her i Austin. De var headlinere på et av de mange partyene som arrangeres før og under festivalen. Dette ble arrangert av firmaet Rock You, og Datarock ble introdusert av de to stifterne av selskapet, iført Datarocks røde treningsdrakter. Det er ikke så verst å ha slike fans!Klubben de spilte på er typisk for mange av klubbene her i Austin. De har bra scene, og folkene som jobber er veldig proffe. Men lyden er ikke spesielt god, og lysanlegget er kun det nødvendigste for at folk skal se de som er på scenen. Men stemningen er topp, og publikum her er generelt veldig entusiastisk – noen vil si til overmål entusiastisk – og det er jo en bra ting. Det blir spennende å se hvordan de klarer seg under selve festivalen.Flere bilder fra konserten finner du her.

Tommy Castro på Threadgill's

per ole hagen — Mon, 16 Mar 2009 16:02:00 +0000

I Austin er Threadgill’s et begrep. For besøkende kan det være litt forvirrende når de får høre at Threadgill’s er to steder, Threadgill’s North og Threadgill’s World Headquarters. En kort historieleksjon først:I 1933 åpnet Kenneth Threadgill en bensinstasjon og spillested med sjenkerett(!) i nord Austin. Han var en ok musiker, og spilte ofte selv på klubben. På 60-tallet kom det enn ung og usedvanlig talentfull ung dame til byen, og hun sang ofte på Threadgill’s. Siden har Threadgill’s blitt tett knyttet til Janis Joplin’s start som artist, og et av rommene på dagens Threadgill’s North er viet hennes liv.På 70-tallet var The Armadillo Headquarters det store spillested i Austin. Det lå rett sør for Lady Bird Lake, som deler byen i nord og sør. Av kjente artister som har spilt der, kan jeg nevne Frank Zappa, Bruce Springsteen, ZZ Top, AC/DC, Ray Charles, Willie Nelson og Asleep At The Wheel og Eieren av The Armadillo HQ kjøpte Threadgill’s, og da The Armadillo HQ la ned driften i 1981, startet han Threadgill’s som en resaturant i stedet for bensinstasjon. Dette ble en umiddelbar suksess, og i 1996 åpnet han en ny restaurant, Threadgill’s World Headquarters, i nærheten av der The Armadillo HQ hadde vært. I tillegg til restaurant, har stedet også en stor hage med egen scene, og både her og på innescenen arrangeres det konserter hele året.Søndagens artist på utescenen var Tommy Castro. Han er velkjent i bluesmiljøet, med en fersk pris, B.B. King Entertainer of the Year-pris for 2008. Musikalsk er han veldig funky, og han frir hemningsløst til publikum. Det gjør forsåvidt ingenting, han er usedvanlig dyktig på gitar, og har et tettsvingende band. På Threadgill’s var han en umiddelbar suksess. Publikum fikk to lange sett, og han tok to walkabouts i løpet av konserten hvor han flørtet med publikum. Skal du ha blues med guts og drive, pluss en god porsjon teknisk eleganse, er Tommy Castro et godt tips.

Turer i skog og mark

per ole hagen — Sun, 15 Mar 2009 23:09:00 +0000

Innimellom all musikken og den gode maten i Austin, kan det være godt med en tur ut i naturen. Man trenger ikke reise langt, rett bortenfor hotellet vårt på sørsiden av byen er det parker og turveier i massevis. Et veldig populært område er Barton Springs, en naturlig kilde som renner ut i Colorado River, som er elven som deler byen i nord og sør. Akkurat her het den tidligere Lake Austin, men nå er den døpt om etter Lady Bird Johnson til Lady Bird Lake. Turveiene er populære blant joggere, turgåere og hundeeiere, og alle smiler og hilser når du kommer gående eller løpende.Dyre- og fuglelivet er aktivt og godt synlig. Ekornene er over alt, de lett plagsomme gracklene er høyt og lavt, og langs vannet finnes hegrer, svaner, kormoranter, skilpadder, ender og mye annet.Litt lengre opp i Barton Springs er elva demmet opp til et naturbadebasseng. Her holder vannet 20 grader hele året, og med en gjennomsnittstemperatur på mellom 35 og 40 grader om sommeren, er det en forfriskende og nærmest livgivende opplevelse å bade her. Høstens store festival here, Austin City Limits, foregår rett ved siden av bassenget, og jeg brukte det flittig da jeg var der for noen år siden. Temperaturen var da ca. 40 grader i lufta, og bading tre ganger daglig gjorde tilværelsen utholdelig.Drar du andre veien, det vil si østover langs Lady Bird Lake, kommer du til demningen for dammen. Her er det også et aktivt dyreliv, mest fugler av forskjellige slag. Det viktigste er at det er gang- og sykkelvei hele veien, så du kan få naturopplevelser uten å måtte reise ut av byen.Litt vest for Austin ligger Lady Bird Johnson Wildflower Center. Det er en flott anlagt botanisk hage på litt over 1000 mål med savanne, planlagte hagelignende områder, og i tillegg er det en skulpturpark. Stedet er vel verdt et besøk, og der finnes både kjente og ukjente planter for en besøkende nordmann.Rett ved Barton Springs ligger den botaniske hagen, som er mye mindre, men som også er vel verdt et besøk, om interessen går i retning planter.Flere bilder fra dyrelivet rundt Barton Springs og Lady Bird Johnson Wildflower Center finner du her.