Lørdagen er så vidt historie her i Austin, og SXSW‘s siste kveld med konserter kommer høyt på i alle fall mi liste over absolutte høydare på denne turen.

Klubben Prague var åstedet for denne karamellen, nemlig Jimmy Webb som opptrådte sammen med et band bestående nesten utelukkende av sine egne sønner – Jimmy and the Webbs. Vi snakker mannen som har skrevet sanger som «Galveston», «The Moon’s a Harsh Mistress» (her i Radka Toneffs nydelige versjon), «By the Time I Get to Phoenix» og ikke minst «Highwaymen», en stor hit blant P1s lyttere.

Uansett, i kveld var det komponisten selv som framførte sangene. Og snakk om framførelse. Både «han sjøl» og sønnene sto for rørende versjoner, der «Adios» helt til slutt fikk bevist at mascaraen så visst ikke var vannfast.

Jimmy and the Webbs, det mine 1,65 m klarte å få med av bandet

Dessverre så ble konserten knapt en halv time lang. Rockerne, som hadde scena før Webb-familien, spilte langt over tida si, og med det strenge tidsregimet her på festivalen er det ikke rom for noe forskyving. Veldig, veldig synd for publikum som ropte på «more!» til ingen nytte.

Men, til tross for en av de korteste konsertene jeg har hørt her, så var dette så absolutt en av de beste. En skikkelig karamell for øret.

PS. Den offisielle delen av SXSW er nå over, men enda gjenstår det en god del – i morgen er det blant annet god, gammeldags barn dance hos LeAnn, hvis hage P1 har sendt live-konserter fra festivalen tidligere år. Og så ryktes det som gospel-lunsj. Spennende!

Egentlig var dette ment som et mobilinnlegg, for å teste livet som en live update-blogger.

Men, så var ikke det trådløse nettet heeelt stabilt på fine Lucky Lounge. Det som var stabilt, derimot, det var Ian McLagan. Flott start på kveldens konserter, med en hes sangstemme som en nordlending ikke kan unngå å forbinde med herr Hoel.

Foto: Per Ole Hagen 

Siden det ikke ble mobilblogging, kan jeg også få putta på et par bedre bilder av Ian McLagan og bandet.

Foto: Per Ole Hagen

Utedoene her i byen. Skulle likt å sett sånne rundt omkring i festival-Norge til sommeren.

Jepp, fully functional tastatur. Hvordan var det der med funksjonstaster som æ, ø, å igjen…

Gooood, gammeldags bar her i Austin, den eneste som ikke har asfaltert innkjørsel. The Broken Spoke kommer vi nok helt sikkert tilbake til her i bloggen.

Torsdagen er ikke ferdig her i USA, så nå må mobilen lade sånn at den er klar til neste motiv.

Endelig i Austin, og for en by! Ikke bare er det liv over alt, det kommer i alle former og fasonger. For en nybegynner (for jeg føler meg virkelig slik) på festivalen er det faktisk bokstavelig talt overveldende med alle inntrykkene som ramler inn fra kjente, ukjente, blader og plakater. Som om ikke det er nok, er det fantastisk mye morsomt å se på her.

Bård Ose og undertegnede inntok Texas’ hovedstad i går kveld, og mitt første møte med Austin ble fantastisk av flere grunner. For det første, det å ha en ellevill bergenser som praktisk talt hopper bak rattet ved sin side påvirker stemninga «litt». For det andre så er veisystemet her sånn at laga at highway’en over Austin likna mer på en god, gammeldags rutsjebane enn noe annet. «I believe I Can Fly», «Flying Without Wings» og «Fly on the Wings of Love», jeg kan fortsette ei god stund til, men tipper dere tar poenget til hvordan følelsen var. Bård kjørte (og hvinte i fistel), jeg knipsa (og fniste), og bildet over ble resultatet.

Da vi endelig var framme ved hotellet vårt, var det bare en ting å gjøre. I følge Bård. Mannen var i ekstase.

Men, hva med Lady Bird, da? (Tittelen på innlegget mitt.) Jo, det har seg nemlig sånn at en eneste liten dings skal få all æra for at vi kom oss vel fram fra Houston, hvor vi landa, og rett til hotellet. Og det uten et eneste feilskjær (okei, etter at vi hadde kommet oss ut på rettsida fra parkeringshuset, da) – nemlig GPS’en i leiebilen! Fantastisk fin sak som premierte oss med «ding-ding» når vi kjørte korrekt og sørga for at selvtilliten på den amerikanske highway’en holdt seg helt fram til målet. Vi døpte den Lady Bird, både etter dama, innsjøen (som deler Austin og egentlig er ei elv, men sitat lokal dame: «It’s wide right here, so we say «lake») og ikke minst den før nevnte dere-kjøre-riktig-lyden. Og sånn ser heltinna ut:

Mer om alt det morsomme som er å se her kommer i morgen.

Nå er det ikke lenge igjen før førstemann setter seg på flyet over det store vannet for å være med på årets South by South-festival! Mikrofoner er pakka, mobilkameraene pussa og innreisetillatelsen i boks, da gjelder det bare å komme seg opp tidsnok til å rekke flyet.

Her på bloggen skal vi dele våre opplevelser fra «verdens live-hovedstad», så det er bare å titte innom!