Platesamlere har det til felles at de alltid leter etter «the holy grail» – den ene platen de aldri vil finne. Tro det eller ei, men jeg fant min på messen under SXSW.

For noen er det «The Butcher Cover» med The Beatles, for andre er det den originale «Black Album» til Prince. For meg er det den første utgivelsen til Redbone – et band bestående av indianere som huskes for «The Witch Queen Of New Orleans». I nesten 40 år har jeg vært på jakt etter gruppens doble debutalbum fra 1970. På hver eneste messe i inn- og utland, i hver eneste bruktsjappe, til og med gjennom et intervju i Firdaposten har jeg søkt etter denne platen. Uten å finne den.

Så jeg har ikke de største forhåpninger når jeg tasser inn på messen i tredje etasje på Austin Convention Center. Et førtitalls selgere står linet opp, klare til å by frem sine mer eller mindre sjeldne vinylfrukter. Jeg blar meg gjennom bunkene, jobber meg sakte men sikkert gjennom lokalet, og finner en og annen godbit. Ry Cooder. Steve Miller Band. Delaney & Bonnie. Til og med den første til Family. Men ingen Redbone. Selvfølgelig ikke.

En gammel hippie med blank isse og et halvt ZZ Top-skjegg under nesen er en av de siste selgerne før exit-skiltet. Han har bare en enkel kasse med vinyl, ellers er det t-skjorter han selger. Jeg er kommet nesten til enden i den støvete kassen når jeg ser den. Nei. Nei! Det kan ikke være sant! Det er den første til Redbone! Og den er forseglet!! Dette kan ikke være mulig. Platen ble jo utgitt i 1970 og har aldri siden vært gjenutgitt. Det må være noe galt her!

«I bought that when it came out, but never opened it,» sier hippie-engelen gjennom skjegget. Smilet hans avdekker en overraskende sunn tanngard. Dette er en hippie som har tatt vare på både kropp og sjel og jordisk gods. Han skal ha 20 dollar for funnet mitt. 20 dollar! Det er jo gitt bort! Jeg hadde vært villig til å betale det tidoble for det jeg nå står med i hendene – mitt «holy grail» i vinyljungelen. Men jeg får det altså for mindre enn 150 kroner.

«Bless you!» sier jeg til budbringeren fra vinylhimmelen. For et stakket sekund blir jeg religiøs og lurer på om Jesus er i lokalet. Det er like før jeg kysser hippiefar på issen, men jeg klarer akkurat såvidt å beherske meg. På vei ut av lokalet begynner jeg å tenke ut en seremoni for albumets jomfrutur på platespilleren. Det som jeg i hvert fall skal sørge for, er at jeg skal være helt alene i rommet når forseglingen sprettes og stiften settes på spor 1 side 1.

Det er fælt å være tissetrengt i en fullstappet klubb mens du står helt fremme ved scenen og ikke vil gå glipp av et eneste sekund. Slik var det for meg lørdag kveld, da Jimmy Webb & The Webb Brothers spilte i klubben Prague. Men jeg holdt ut, og så snart Jimmy og gjengen var ferdig styrtet jeg mot herrenes avtrede. Eller der jeg trodde det var – inn i kroken og bak et forheng. Der var det ikke.

I stedet sto det en vennlig mann bak forhenget og smilte. Det var noe kjent med ham. Jeg unnskyldte meg og sa jeg skulle på do. «It’s not here,» sa han – og da først så jeg hvem det var som høflig fortalte meg hvor jeg kunne tisse: selveste Jimmy Webb! Mannen bak noen av de fineste sangene som er skrevet!

Jeg gikk omtrent ned i knestående og visste ikke hva jeg skulle si for å komme ut av det som jeg følte var en pinlig situasjon. Komponist Webb var imidlertid av en annen oppfatning: Han lurte på hvem jeg var, hvor jeg kom fra og hva jeg drev med. Samtalen varte et par minutter, men så var blærepresset så stort at jeg var nødt til å unnskylde meg: «I have to go,» sa jeg, og Jimmy forsto. «When you have to go, you have to go.»

Å tilbringe to timer i baren med Ian McLagan, er ikke det dummeste man kan finne på i Austin. Faktisk tror jeg det er det lureste jeg har gjort under årets SXSW.

Harde fakta: Ian McLagan med kallenavnet Mac, født i 1945, medlem av Small Faces og The Faces, har spilt keyboards med omtrent alle i bransjen – Bob Dylan, The Rolling Stones, Bonnie Raitt, you name it. Dette er en legendarisk musiker.

Mac har vært enkemann siden sommeren 2006. Hans kjære kone gjennom 33 år – Kim – ble drept i en bilulykke, og det har preget ham de siste årene. Den nye platen – «Never Say Never» – er full av sterke sanger om kjærlighet og tap. En tittel som «When The Crying Is Over» forteller at Mac fremdeles sørger. «You ask yourself: When is it going to stop? The answer is: It never stops. But you get through it.»

I to timer sitter vi og snakker om liv og død og musikk. Hver gang jeg forsøker å fortelle ham hvor stort det er å tilbringe tid sammen med en rocker jeg har beundret siden jeg fikk «Itchykoo Park» på single i 1967, kommer Mac plutselig på en episode fra karrieren sin som han bare MÅ fortelle.

Selvsagt dreier samtalen også innom den meget omtalte, mulige gjenforeningen av The Faces. Det viser seg at de fire gjenlevende medlemmene – Mac, Rod Stewart, Ron Wood og Kenny Jones – allerede har øvd sammen. Men Mac er irritert. Han har nettopp fått vite via en nettside at Rod Stewart ikke har tid til The Faces i 2009 likevel. «So then it’s off – permanently. It’ll never happen,» sier han.

Langt hyggeligere er det å snakke om hans eget Bump Band, bestående av Don Harvey, Scrappy Jud Newcomb og veteranen Mark Andes. 15 år har de spilt sammen, og endelig ser det ut til at det kan bli norgesbesøk. Det viser seg nemlig at Frank Nes – som er blitt oppringt og nå har tatt plass i baren med oss – fra Bergenfest allerede har vært i kontakt med Macs britiske agent. Det er konkrete planer om konserter i Norge med Ian McLagan & The Bump Band! Kanskje allerede i oktober!

Mac jubler i baren sammen med to bergensere i shorts. Det er et absurd syn for de velkledde bartenderne i det fasjonable Hilton Garden Inn. For ikke å snakke om de andre gjestene – fjonge i både klær og bevegelser som de er. Men vi bryr oss ikke. Akkurat her og nå er vi i vår egen verden sammen med Ian McLagan. Det skåles for god rock og godt vennskap, og jeg tar regningen. Med glede.

Little Steven kan kunsten å underholde sine venner. I går inviterte han til fest på den legendariske klubben Antone’s. Og lille Bård fra Norge sto på gjestelisten!

Skal innrømme at jeg var litt stolt der jeg spradet forbi hele den 200 meter lange køen som strakte seg rundt halve kvartalet. «Come right in!» sa vakten i døren. Inne i lokalet, rett ved scenen, sto Little Steven med umiskjennelig påkledning og ga de siste ordrene til lydfolk og artister. Da han fikk øye på meg strakk han armene ut og ga tegn til en ordentlig «bear hug» – et tilbud jeg verken kunne eller ville «refuse». (Ville du sagt nei til Silvio Dante? Neppe!)

Det neste kvarteret var nesten uvirkelig. Little Steven vinket bort sin personlige PR-sjef og ga henne klar beskjed om at dette var «a very good friend from Norway – he’s a priority!» PR-sjefen hastet av gårde for å finne noen av jentene i det norske bandet Cocktail Slippers, mens Little Steven gliste som et bursdagsbarn like før det ringer på døren og pakketunge gjester ramler inn. «Good to see you, man! Treat yourself to a beer!» Klokken var ett på dagen. Jaja, hvorfor ikke? Det var blitt kveld i Norge, ølet var gratis, så … skål, Steven!

I et lite rom bak scenen gjorde jeg unna intervjuet med Little Steven og to av medlemmene i Cocktail Slippers – vokalist Ingjerd og gitarist Stine (hadde jeg vært 20 år yngre …) Steven skamroste jentene: «Don’t tell them, but they’re my favourite band right now. They’re nice girls and we want to keep ’em that way. We don’t want them to get big-headed!» Før han hastet av gårde for å ønske velkommen resten av gjestene (køen utenfor), tok han et godt tak rundt kollega Elin med kommentaren «You look like my mind!»

Foto: Bård Ose

Festen kunne begynne. Little Steven gikk på scenen for å introdusere The Krayolas, og frem til barne-tv-tid gikk det slag i slag med både nye band og gamle legender: The Breakers, The Urges, Roy Head & The Bo-Keys, Living Things, The Chesterfield Kings, Arc Angels og selvfølgelig Cocktail Slippers (som selvfølgelig var best, sett helt nøkternt fra et norsk synspunkt).

Foto: Elin Aandal-Herseth

Men det skjedde mer. Gjensynet med Jean Beauvoir var om mulig enda mer hjertelig enn det med Little Steven. Jean er medeier i plateselskapet Wicked Cool Record Co., og har vært Stevens musikalske partner i mer enn 25 år. Også han la labbene rundt meg for en «bear hug» (det ble etter hvert flere), og jeg kunne ikke la være å flire av tanken på at denne smilende mannen en gang i tiden hadde en heller truende attityde og en 20 cm høy hvit mohawk på hodet som medlem av The Plasmatics!

Rocken runget fra scenen, ølet smakte uforskammet godt, og et fullstappet Antone’s hyllet Little Steven for hans «Magical Mystery Mondo Matinee». Ute igjen på 5th Street slo solen mot meg som en lyskaster fra himmelen. Jeg måtte knipe meg i armen for å være sikker på at jeg ikke hadde drømt det hele. Det hadde jeg ikke. Men jeg visste at jeg nettopp hadde vært innom en av filialene i Paradis.

Å ta taxi i Texas er ikke noe annerledes enn andre steder i USA. Eller den vestlige verden, for den del. Men du kan treffe på sjåfører som ikke ligner på noen (eller noe!) du har støtt på i ditt liv. Noe jeg gjorde i går.

Gerry spiller i et metallband. Ikke spør hvilken stil – heavy, black, speed, pain, horse, ingen peiling – poenget er at Gerry og hans band (whose name escapes me) opptrådte under årets SXSW onsdag kveld. Og det ble sent. Eller tidlig, rettere sagt. Så Gerry hadde skikkelig bakrus da jeg stoppet den nedslitte bilen hans på South Congress i firetiden.

Vel inne i baksetet, gikk det opp for meg at dette kanskje ikke ville bli den helt normale taxituren. Ganske riktig. Før han hadde blinket seg ut, hadde jeg fått et visst antall decibel metallrock i ørene fra bilstereoen. Gerrys flagrende hår snurpet seg rundt hodestøtten (det som var igjen av den) mens han lystig fortalte om nattens konsert og påfølgende fest. Armene hans hadde et språk som jeg heller aldri hadde sett før, men som jeg instinktivt forsto. Jeg lærte en ny måte å holde rattet på. Garantert å skremme livet av selv den mest tolerante kjørelærer.

Taxituren skulle i utgangspunktet være kort. Fem minutters kjøring, maks, noe som ville koste fem dollar, toppen. Men det var kø hele veien til Dakar via Austin, og Gerry ble mer og mer fortvilet og mer og mer agerende med armene. Han fant roen da jeg fortalte at jeg kjente karene i Enslaved. Men etter et kvarters sneglefart sto vi helt stille, og da jeg spurte om det var langt igjen svarte han «It’s probably faster for you to walk the last two blocks». Nå sto taxameteret på 11 dollar 40 cent. Gerry sank ned i setet, slik flaue gutter gjør når de har gjort noe galt, og ba meg om ti dollar. «I’m sorry, man, it’s this f***ing traffic jam!»

Det hang en lapp i vinduet på bilen, som fortalte at Gerry var en uavhengig sjåfør som gjerne ville at kundene skulle huske ham. Ikke verdens mest velstående mann, der altså. Samvittigheten min gjorde at jeg insisterte på å betale ham full takst. Gerry nektet å ta imot mer enn ti. «Cause you’re into my kind of music, man!» Jeg ba om å få adressen hans, slik at jeg kunne sende ham en plate med Audrey Horne. Og jeg kommer alltid til å huske Gerry the taxi driver.