Valgkampen skal jo egentlig starte først i august, men frykt ikke, den er godt i gang. Nå er også Alexander Rybak blitt lokalpolitikk, og det er ikke den kandidat over det ganske land med respekt for seg selv som ikke har et godt forslag. Svein Roald Hansen er Østfold APs toppkandidat, og tenker derfor stort når han foreslår å legge tak på Fredrikstad Stadion for å huse neste års Melodi Grand Prix-finale. Det samme er foreslått i Tromsø, og da bør ikke Fredrikstad være dårligere, mener Hansen.

Hva med å like godt tenke enda større, og satse på en helt ny storstue et annet sted? Østsiden er jo offensive, Moss har allerede nye stadionplaner på gang på Melløs, i Sarpsborg trenger man ny kapital. Synes man det blir for dyrt å starte helt fra bånn, kan den nye kunstgressbanen på Strupe i Halden være et godt utgangspunkt. Det er sikkert ingen som hadde hatt noe i mot vegger og tak, og publikumsplass til noen tusen! Eller hva med Mysen IF Fotball? De fikk nye drakter forrige uke, så da slipper NRK å tenke på store kostymebudsjett.

Når Grand Prix er høyt prioritert hos Arbeiderpartiet vil Frp i Fredrikstad på den annen side vise hvor effektive de er, og foreslår solgt alle bygg som kan knyttes til fyordet kultur. Sånt blir det penger i slunkne kasser av, og kanskje noen stemmer.

I Halden har vårrengjøring i byens avis og Arbeiderpartiet ført til at Svein Olaussen har kommet ut i lyset. Med Valg 09 i bakhodet har den drevne
gruppelederen opphevet sitt selvvalgte eksil som mørkets fyrste, og i løpet av ei uke har han latt seg intervjue av flere medier, oss inkludert. Nye bilder har vi fått også, de gamle vi hadde var årgangsbilder, og vi kan i alle fall fastslå at mannen holder seg godt!

I alle folkevalgte forsamlinger med respekt for seg selv er våren tiden for å snu tommelen ned for rådmennenes forslag. I Halden har politikerne gått tilbake på rådmannens forslag og sitt eget vedtak om hyttebygging i strandsonen. I Moss har politikerne gått enstemmig til kamp mot rådmannen forslag til ny skolestruktur i byen.

Nesten alle blir inkludert nå om dagen, men røyker du er du et utskudd. I Sarpsborg står det så dårlig til at rådmannen nå vil forby alle kommuneansatte å røyke i arbeidstida. Ikke fordi han er bekymret for helsa til folk, eller fordi han hater røyk. Neida, her skal det rett og slett effektiviseres, og røyker du bruker du 20 minutter hver eneste dag som kunne vært produktive.

Så kom ikke og påstå at politikkens vesen ikke er et interessant studie i disse tider: En blanding av voldsom effektivitet, synlighet og overbudspolitikk preger nyhetsbildet, og vi har bare sett den spede begynnelse.

Selv tar jeg alltid i mot politiske utspill med samme sunne skepsis som hvis noen på postkontoret spør om de kan hjelpe meg med noe. De sier det, men mener det sjelden!

God helg!

Moss Avis har denne uka avdekket at Kure Asylmottak i Rygge kommune har vært så gjerrige med maten til barna som bor der at kokken Mariann Larsen ikke hadde samvittighet til å stå i jobben. Hun fikk ikke lov til å bruke mer enn 2,4 kilo kjøttdeig på et måltid for 30 ungdommer. Til det siste måltidet hun laget før hun fikk nok og sluttet, fikk hun lov å breie seg med ett kyllinglår til hver. De av oss som får fullverdige måltider ut av så lite, kan sikkert også gå på vannet.

Drammen Eiendomsselskap AS heter firmaet som er nåtidens kyniske barnehjemsbestyrer. Det skal jo tjene penger, og da går det jo ikke an å bruke kronene det mottar av den norske stat til å holde liv i ungdommene.

Asylmottaket avviser at barna skal ha vært sultne. Men UDI slo i går i bordet og ga klar beskjed om at barna skal ha fire måltider om dagen, og at ungdommene selv skal få smøre en matpakke hver dag.
At det er hengelås på kjøleskapene, at de sanitære forholdene ikke er gode nok, og at det heller ikke skal være et aktivitetstilbud til barna, bare underbygger at Drammen Eiendomsselskap AS ligner ganske mye på Mr. Bumble i «Oliver Twist».

Hadde Kure Asylmottak vært en hundekennel eller et kattepensjonat er jeg sikker på vi hadde vært fulle av medfølelse, og gjort anskrik. Ja, det hadde nok ikke gått lenge før vi hadde gått i demonstrasjonstog, eller stått utenfor gården med avskyresolusjonene klare. Men asylsøkere får automatisk samme stempel som en utenlandsk kjeltring som blir stoppet på Svinesund med bilen full av påhengsmotorer eller narkotika.

Det er ille at svært mange av oss ikke er i stand til å forstå at asylsøkere som kommer til Norge og Østfold er individer som deg og meg. De fleste av barna i Rygge er alene i verden, i en dyp personlig krise, og vi vil være de første til å påpeke nettopp dette den dagen det går galt når de samme barna skal integreres i samfunnet.

Vi er ikke vanskelige å be hvis det protesteres når et asylmottak skal åpne i nabolaget. Da Kure skulle åpne langt ute på noen jorder med god avstand til alt og alle, var det ikke måte på hvor betenkte enkelte Rygge-politikere var. Det var ikke allmennyttig formål nok, det var ikke omregulert, og de fleste var jo selvsagt bare bekymret på vegne av barnas ve og vel. Protestene var overhodet ikke begrunnet i at det skulle komme utenlandske barn hit.

Hvis de samme politikerne, og andre som protesterte, fortsatt har barnas beste i tankene, har de alle muligheter til å komme på banen nå, og fortelle både drammensere og omgivelsene hvor kjøleskapet skal stå.

Kommentarfeltene på nettet bak sakene både hos oss og andre medier som har dekket denne saken, viser at vi først og fremst er opptatte av oss selv, at utlendingene kan pelle seg hjem dit de kommer fra, og spise maten sin der. Vi viser oss frem som en nasjon av hverdagsrasister, som på en dag som denne er mest opptatte av hvor mye kjøttdeig vi skal kjøpe til tacoen vi skal meske oss med i kveld!

Klarer den vakre norske kjernefamilien seg med 800 gram? Eller blir det kanskje en kilo? Vi må jo kose oss litt! Det er tross alt fredag.

God helg!

Ingen av de tolv hundre elevene og to hundre ansatte som opplevde spøken på kroppen syntes dette var morsomt. Tvert i mot, den skremte vettet av elever, foreldre og berørte. Enkelte elever fikk sjokk, de gråt og hyperventilerte, og enkelte lærere fikk sterke reaksjoner. Noen kommer trolig til å ha traumer i lang tid. «Jeg mente det ikke!», holder derfor på ingen måte som en unnskyldning, eller forklaring på hva som utløste handlingen.

Har virkelig skolemassakrene kommet til Østfold?, var min første tanke, da jeg fikk høre om saken. Frykten slo sikkert inn hos alle oss som har barn eller slekt på skolene i fylket. Heldigvis ble 17-åringen raskt pågrepet, og etterforskningen vil vise om det hele var en spøk, eller om det lå alvor bak. Strafferammen for slike trusler er ifølge visepolitimester Klepper i Østfold Politidistrikt seks års fengsel. Men norsk rettspraksis i slike saker viser at det ikke er straffbart å ha så dårlig humor som 17-åringen utviste i går.
I januar i fjor var nemlig Kjenn Skole på Lørenskog utsatt for en like ubetenksom spøkefugl, og den endte med at den 16 år gamle gutten ble frifunnet og slapp straff for å varsle om en forestående massakre på UTube. Påstanden fra aktor var forøvrig bare noen timers samfunnsstraff.

17-åringen som nå må stå til ansvar for sine gjerninger i Fredrikstad hadde visstnok en time om skolemassakrer, og hvordan de håndteres i media som tema i sin klasse på Noroff privatskole på Kråkerøy da han skal ha sendt meldingen til VG. Det er på ingen måte noen unnskyldning, og logikken er vanskelig å forstå. Men det er en stund siden hjernen var 17 år. Håpet er at ikke flere har like dårlig dømmekraft.

Politiet reagerte med fullt trøkk, bevæpning og massiv utrykning da meldingen kom. Pågripelsen kom da også raskt fordi 17 åringen må ha forstått at han hadde bommet grundig med humoren sin, og meldte seg selv.

Vi andre sitter tilbake med støkken i livet. Og tanken om at neste gang er det kanskje ikke ulv, ulv det ropes. For skolemassakrene er et uforståelig fenomen som de siste månedene og ukene har kommet nærmere og nærmere. I går var det litt for nært.
Politiet virket forberedte, og skoleier og skolene forbereder seg da også nå på det aller verste. Gårsdagens hendelse bør derfor være en alvorlig påminnelse om at vi kan ha dårlig tid. Har alle skoler i Østfold for eksempel kompetanse på å overvåke nettet og alt det som legges ut om hver enkelt skole i sanntid der? Har vi gode nok varslingsrutiner for å få elever og ansatte i sikkerhet. Og hva er sikkerhet? Er det å rømme skolen, eller å bli bak låste dører? Utredninger om høytaleranlegg på alle skoler er ferdig, men finnes det penger til å få systemene på plass? Alle disse spørsmålene, og mange til, bør det tenkes hardt på allerede i går, selv om det i dag står skrevet ferie på skoledøra.

God påske!

Hadde en sett for mange dårlige filmer om forskjellige former for organismer som tar hevn, kunne vi kanskje trodd at det hele har en sammenheng?
Uansett, søppelfyllinga ved E6 er til tider så illeluktende at den er trafikkfarlig for sarte neser. Og det er gammel moro som stinker, trolig søppel fra 70-tallet, et eller annet sted der nede i avgrunnen. Søppelfyllinger lukter jo. Det skal vanskelig skjules at forråtnelse fører til gasser som ikke akkurat dufter nydusjet – men i Moss er lukta usannsynlig fæl.

Fylkesmannen sier klart i fra at dette må løses, og at vi snakker i et 100-års perspektiv hvis ikke noe gjøres nå. Hittil har ikke akkurat MOVAR bevist noe som helst annet enn at de ikke får dreis på elendet. Resultatet er at stanken besudler byens omdømme. Å satse på nok en fredning av lukta om 100 år er i alle fall ingen god idé!

Og avisa, som tradisjonelt skal være på pletten når noe stinker, ja den må du lete lengre etter nå. For i Moss forsvinner 97 års avishistorie når Moss Dagblad nå går inn. Også Halden mister sin nummer to-avis, Halden Dagblad. Mange vil hevde at en by klarer seg godt med en avis, men alle vet at det skal to eller flere til for å utfordre hverandre, til å sørge for fremdrift. Eieren, A-pressen, har tapt store penger opp gjennom årene. Ja, ifølge Dagens Næringsliv har Moss Dagblad faktisk ikke tjent penger for sin eier et eneste av sine nesten 100 år i drift.

Finanskrisen er kanskje det som vipper de to avisene ned i grava nå, for annonseinntektene svikter. Men i vår tid taper selv friske meninger mot bunnlinjekravene. De tradisjonelle partiavisene ble ikke stiftet for å være pengemaskiner, men for å avlevere et budskap, for å utvikle lokalsamfunnet. Nå er budskapet å levere avkastning. Og klarer avisene ikke det, er det bare å pakke sammen. Det er nesten like brutalt som en kveld på byen.

For en tur i Moss en lørdagskveld frister heller ikke så veldig. Nattelivet kan bli i overkant utagerende har vi forstått, uten å ha sett det med selvsyn. Ikke det at jeg har sett nattelivet noe annet sted heller. Alderen krever som kjent sitt, og i sofakroken er det heldigvis sjeldent jeg blir tilbudt juling.

Skal en tro de som har greie på det, er det få på middagshøyden som i det hele tatt frekventerer nattelivet i Østfold i disse ulvetider. Det er ungdommen som har penger og mot til å feste, og dermed møter tullingene som tror vold inngir respekt.

Når en natteravn, en av de som frivillig har tatt på seg å passe på blir slått ned, har det heldigvis den effekten at episoden vekker allmenn avsky. Vi får øynene opp for at ikke alt er en idyll. Men fra å gå i et fakkeltog til å gjøre noe med selve problemet, er veien selvsagt lang. Og vi har alle ansvar for at avskyresolusjonene blir omsatt i handling. Og det haster! For allerede i kveld skal både folk og Natteravner på byen igjen.

God helg!

ed årstiden er det tid for drømmen om en båt. Har du allerede en båt, er drømmen alltid tilstede om en tre fot større båt. Men finanskrisen gjør sitt. Folk later som om de er fornøyde med det de har enn så lenge, og årets båtmesse blir nok først og fremst en hyggelig tur, hvor drømmene må puttes tilbake på flaske og tas fram en annen vinter.

Våren bringer også annet elende med seg. Riktignok har snøen gjort det mulig å telle ulv, og hver eneste ulv som lever på østfoldsk jord skremmer mange. Selv må jeg ærlig innrømme at jeg er langt mer engstelig for et langt mindre utyske, nemlig flotten, som så snart gresset er duggfriskt sitter og lurer og venter på ditt blod.

Skulle du bli bitt og infisert av borreliose legger du livet ditt i hendene på et helsevesen som ofte ikke finner smitten. For prøvemetodene er ikke standariserte, og kun sykehuset i Vestfold har kompetanse på området. Jeg lærte tidlig at huggormen var det farligste vi kunne møte i skogen om våren, men det folkelige navnet «Skaubjønn» viser jo at folk lenge har visst at dette er skumlere saker.

For fuglene, de som synger oss glade nå, er det heller ikke uten videre lett å få dagene til å gå. Derfor står de ofte på en åker og spiser når våren og veksten er her. Men nå brukes parasitter til å drepe fuglematen, små biller, på Moss Lufthavn Rygge, slik at vi skal slippe kollisjon mellom fly og fugl. Med andre ord skal vi reddes av parasitter der vi sitter vel plassert i setet med syden i blikket, og en drink i hånden.

Med snøsmeltingen kommer også fjellet frem, og der er det jo flere steder i fylket urgamle helleristninger. Nå viser det seg at så mange av disse er så snuskete at det er materiale nok for en hel bok. Selv har vi i den berømte Begbymannen å by på, men som vanlig kommer synden fra Sverige, denne gang Bohuslän, hvor steinhard urgammel porno nå kan studeres i boken «Kinky Rock Carvings». Nok en grunn til svenskehandel for mange kanskje, så får vi andre heller tenke oss om neste gang vi tar med barna ut på helleristningsfeltene.

Akkurat denne helga kommer vårens vakreste eventyr til Østfold igjen: Hjemmekamp på Fredrikstad Stadion, med grønt gress og drømmen om å gå gjennom kamp til seier.

Om et par uker følger Moss og Sarpsborg Sparta etter med mer begeistring og glede. Men selv dette vårtegnet hates jo av halve befolkningen, som heller vil tenne stearingslyset, varme opp tacoen og se «Klassefesten» på tv.

Jeg sier ikke mer.

God helg!

Like ved E18 i Ørje finner vi det grenseløse skianlegget, og i Trøsken i Sarpsborgmarka er det også suverene kunstige løyper bare det er litt vinter i lufta.

Min påstand er at det ikke er tilfeldig at Ørjeekspressen, Østfolds nybakte dobbelte verdensmester Ola Vigen Hattestad kommer fra nettopp Ørje, og at fylkets andre store mannlige skistjerne, Jens Arne Svartedal har Trøsken IL som klubben i sitt hjerte.

Men la oss først ta en reprise av sprintfinalen tirsdag! Ola Vigen Hattestad hadde favorittstempelet, og dermed også et umenneskelig press på sine unge skuldre. For å hente inspirasjon gikk han to år tilbake, og brukte Sapporo-tabben, hvor han måtte gå rundt i VM-byen som reserve som motivasjon. I Liberec skulle han vise seg selv, og alle at han er i verdensklasse! Resten av historien kjenner vi nå! Han fosset inn til VM-gull for Ørje, Marker, Østfold og Norge. Og så gjorde han det samme en gang til, med beina fulle av melkesyre dagen etter! Dette er imponerende for skiløper fra det snøfattige og flate østfoldlandskapet!

At sambygdingene setter pris på verdensmesteren kan heller ingen unngått å legge merke til. For å si det sånn, vi var ikke i tvil om hvor vi måtte være med fjernsynskameraene våre under sprinten tirsdag! For på kommunehuset i Marker var 500 spente tilskuere samlet med flagg og nerver på bristepunktet foran storskjermen. Så hardt gikk det for seg at en ellers sindig Marker-ordfører Stein Erik Lauvås måtte gå rett i dusjen etter at Ørjeekspressen hadde hentet hjem gullet. Hver eneste av de 500 var tilstede i kommunestyresalen, samtidig som de gikk bakkene og tok spurten sammen med gullgutten som var 1.300 kilometer unna.

Engasjementet er ekte, og det er den selvsagt fordi markingene føler at Ola Vigen Hattestad er en av dem, en som har gått sine barneski i bygda, og som i dag inspirerer andre små og unge til å forsøke å kopiere prestasjonene. Men engasjementet er ekte også fordi markingene føler at de har en aksje i bygdas store sønn i en kommune hvor satsingen på unge skitalenter er bevisst, og hvor nye generasjoner nå også har tilgang til kunstsnø og et aktivt skimiljø.

I kveld kommer Ola hjem på torvet i Ørje, og der blir han garantert tatt i mot av hele bygda, og unger vil forsøke å få autograf og inspirasjon av helten. Søndag stiller Hattestad til start i klubbrenn i hjembygda, kan noen slå ham?
En tur til Marker eller Trøsken vil trolig også kunne lønne seg for de som lurer på hvorfor verdensstjernene kommer fra nettopp disse to stedene i fylket vårt. Kan hemmeligheten være å gi skiinteresserte unger en aktiv klubb, og ikke minst å ha kunstsnøen klar selv når det ikke finnes et fnugg av snø ellers i fylket?

God skihelg!

Det er i dag flere medlemmer på Facebook enn det samtlige norske idrettsforeninger og lag har av samlet medlemsmasse, ifølge NRK BETA.

I motsetning til andre møteplasser på det store Internettet må du bruke fullt navn, og dermed stå ansvarlig for ytringene dine. Det gjør at Facebook stort sett er en dannet og hyggelig møteplass.

Selv har jeg 330 venner på Facebook, og får nye hver eneste dag. Jeg er med i 17 forskjellige grupper. Jeg har også en profil på Twitter, et nettverk hvor du kan fortelle andre om hva du driver med akkurat nå.

Twitter har på kort tid blitt en demokratisk nyhetskilde, og onsdag kunne alle som fulgte med få løpende informasjon fra elever og andre som var vitner til den grusomme skytetragedien i Tyskland. Ingen nyhetsorganisasjoner tør å la være å følge med på hva som legges ut av nyheter på Twitter fra alle verdens hjørner, etter at bombene i Mombay og flystyrten i Amsterdam viste at presise og riktige fakta ble presentert stort sett en halvtime raskere enn det de store nyhetsorganisasjonene klarte.

På Twitter er jeg og Barrack Obama buddies. Fordi jeg følger med på ham, påstår han at han til gjengjeld følger med på hva jeg publiserer. Jeg tar akkurat det med en klype salt, men de sosiale nettverkene har det i seg at hvis jeg følger med på noen, så følger de gjerne med på hva jeg driver med. Mye kan bli i overkant hverdagslig, privat og uinteressant, men det kan også føre mennesker sammen. Selv har jeg gjennom Facebook gjenopptatt kontakten med to gamle kjenninger som har flyttet til den andre siden av kloden, og funnet igjen en amerikansk venn jeg ikke har hørt fra på 30 år.

Den vanlige norske ungdom bruker Facebook til å snakke med andre ungdommer, de ser på andres bilder, og er med i grupper. En gruppe er en mindre møteplass, og her er det lav terskel for å melde seg inn. Ikke koster det noe, og med et tastetrykk kan du støtte organdonasjon eller være med i gruppen sammen med 200.000 tusen andre nordmenn som er i mot NRK-lisensen. Eller hva med den noe mindre gruppen som krever mer bruk av Østfoldialekt i NRK Østfold. (Så får vi se om de lykkes…)

Hvor stor politisk makt en gruppe på Facebook har er ikke godt å si, men at politikere kan treffe store velgergrupper er det liten tvil om. Det snakkes ofte om at det er viktig å engasjere unge velgergrupper, og når 91 prosent av norske førstegangsvelgere har en profil, burde kanskje flere norske politikere kjent sin besøkelsestid? Ulf Leirstein og Martin Engeset er eneste stortingsrepresentanter fra Østfold med egen profil, resten føler kanskje at de er for gamle? Jens Stoltenberg er tydeligvis blant de ungdommelige, og har 25.000 tilhengere som han i går fortalte at han var i Kongsbergregionen, og hva han gjorde der. Bruker han og andre norske politikere Facebook og Twitter til å mobilisere tilhengere, kan sosiale nettverk bli en politisk kraft i seg selv, slik de var under det amerikanske valget i november i fjor.

Er det da slik at Facebook erstatter det sosiale livet? Og er en venn en venn? Selv foretrekker jeg fortsatt en kaffekopp og en prat med de vennene som er mine virkelige venner. Og føler du deg utenfor fordi du ikke er med på fjesboken, er det jo en trøst at du er med i det tause flertall.

God helg!

Selvsagt fordi det var en av disse meningsløse ulykkene hvor lyse netter, fart og alkohol blir en livsfarlig blanding.
Men en annen årsak til at ulykken gjorde sterkt inntrykk, er at vi i etterkant laget reportasjer som avdekket en kultur hvor unge med fullt alvor mener at bilkjøring og alkohol er helt greit. “Engelsvikensertifikatet”, fortalte presten i bygda oss, var det samme som carte blanche til å kjøre bil i fylla. En oppførsel som vi finner over alt, men kanskje oftest utenfor byene.

“Hvordan skal vi ellers komme oss hjem? Taxi koster 400 kroner!”, var svaret fra en tenåringsjente i Indre Østfold, da vi i en reportasje spurte om hun ikke var redd for å sitte på med alkoholpåvirkede gutter på vei hjem fra fest en lørdagskveld.

Det eneste hun, og mange med henne er redde for, er å bruke pengene sine på sikker transport i stedet for alkohol.
Denne uka har den fatale ulykken 12. mai i fjor igjen vært tilbake i nyhetsbildet. Og på nytt har den gjort et utrolig sterkt inntrykk.

20 år gamle Thomas Arnesen møtte i Tingretten mandag, tiltalt for “å ha forvoldt annen manns død”, og for å ha kjørt – trolig i 140 kilometer i timen – i påvirket tilstand. Den som døde var sjåførens beste kamerat, og satt i passasjersetet da ulykken skjedde.

Thomas Arnesen fortalte i aviser og hos oss på mandag at han var rede til å ta sin straff. Han var ansvarlig for at hans beste kamerat Ole Joar Ek døde, og ser på fengselsstraffen som noe som må sones for at han skal komme seg videre i livet.

Det å ta ansvar, også i offentligheten, ved å la seg intervjue og fortelle hva han har lært av dyrkjøpt erfaring, er en del av den straffen han selv mener han fortjener.

Men Arnesen, som selv ble hardt kvestet i ulykken, har mer enn sin egen skjebne på hjertet. Han har i tiden etter ulykken holdt kontakt med sin drepte kamerats foreldre, og han vil gjerne gjøre sitt for å hindre at flere skal få samme skjebne som hans kamerat, eller samme skjebne som han selv. Derfor vil han, når straffen er sonet, arbeide mot de holdningene han hadde. Holdninger som andre ungdommer som lever like farlig som Arnesen selv gjorde, fortsatt har.

Den drepte Ole Joar Eks foreldre gjorde også et utrolig sterkt inntrykk da de tirsdag fortale i radio og fjernsyn om minnefondet de har laget i sin sønns navn, for å arbeide mot det de selv kaller en kultur, hvor kjøring, fart og alkohol er akseptert.

Foreldrene understreker at de ikke legger noen for hat, og at de synes Thomas Arnesens har vært modig i sine handlinger etter ulykken. Når skolekamerater av Ek i tillegg har laget en ungdomsbedrift for å selge armbånd for å minne andre ungdommer om Ole Joars skjebne, og på den måten skaffe penger til minnefondet, er det mildt sagt rørende å være vitne til at alle foreldres verste frykt, og en grusom skjebne for så mange, kan føre til et håp om at noe tross alt kan bli bedre.

Så får vi ha tro på at de dette angår, de som innbiller seg at det går bra også neste gang de drikker og setter seg bak rattet, har fått seg en vekker, merket seg at Thomas Arnesens liv for alltid vil være preget av ulykken, og at han først nå i, etterpåklokskapens lys, forstår hva han faktisk holdt på med.

God helg!