ed årstiden er det tid for drømmen om en båt. Har du allerede en båt, er drømmen alltid tilstede om en tre fot større båt. Men finanskrisen gjør sitt. Folk later som om de er fornøyde med det de har enn så lenge, og årets båtmesse blir nok først og fremst en hyggelig tur, hvor drømmene må puttes tilbake på flaske og tas fram en annen vinter.

Våren bringer også annet elende med seg. Riktignok har snøen gjort det mulig å telle ulv, og hver eneste ulv som lever på østfoldsk jord skremmer mange. Selv må jeg ærlig innrømme at jeg er langt mer engstelig for et langt mindre utyske, nemlig flotten, som så snart gresset er duggfriskt sitter og lurer og venter på ditt blod.

Skulle du bli bitt og infisert av borreliose legger du livet ditt i hendene på et helsevesen som ofte ikke finner smitten. For prøvemetodene er ikke standariserte, og kun sykehuset i Vestfold har kompetanse på området. Jeg lærte tidlig at huggormen var det farligste vi kunne møte i skogen om våren, men det folkelige navnet «Skaubjønn» viser jo at folk lenge har visst at dette er skumlere saker.

For fuglene, de som synger oss glade nå, er det heller ikke uten videre lett å få dagene til å gå. Derfor står de ofte på en åker og spiser når våren og veksten er her. Men nå brukes parasitter til å drepe fuglematen, små biller, på Moss Lufthavn Rygge, slik at vi skal slippe kollisjon mellom fly og fugl. Med andre ord skal vi reddes av parasitter der vi sitter vel plassert i setet med syden i blikket, og en drink i hånden.

Med snøsmeltingen kommer også fjellet frem, og der er det jo flere steder i fylket urgamle helleristninger. Nå viser det seg at så mange av disse er så snuskete at det er materiale nok for en hel bok. Selv har vi i den berømte Begbymannen å by på, men som vanlig kommer synden fra Sverige, denne gang Bohuslän, hvor steinhard urgammel porno nå kan studeres i boken «Kinky Rock Carvings». Nok en grunn til svenskehandel for mange kanskje, så får vi andre heller tenke oss om neste gang vi tar med barna ut på helleristningsfeltene.

Akkurat denne helga kommer vårens vakreste eventyr til Østfold igjen: Hjemmekamp på Fredrikstad Stadion, med grønt gress og drømmen om å gå gjennom kamp til seier.

Om et par uker følger Moss og Sarpsborg Sparta etter med mer begeistring og glede. Men selv dette vårtegnet hates jo av halve befolkningen, som heller vil tenne stearingslyset, varme opp tacoen og se «Klassefesten» på tv.

Jeg sier ikke mer.

God helg!

Like ved E18 i Ørje finner vi det grenseløse skianlegget, og i Trøsken i Sarpsborgmarka er det også suverene kunstige løyper bare det er litt vinter i lufta.

Min påstand er at det ikke er tilfeldig at Ørjeekspressen, Østfolds nybakte dobbelte verdensmester Ola Vigen Hattestad kommer fra nettopp Ørje, og at fylkets andre store mannlige skistjerne, Jens Arne Svartedal har Trøsken IL som klubben i sitt hjerte.

Men la oss først ta en reprise av sprintfinalen tirsdag! Ola Vigen Hattestad hadde favorittstempelet, og dermed også et umenneskelig press på sine unge skuldre. For å hente inspirasjon gikk han to år tilbake, og brukte Sapporo-tabben, hvor han måtte gå rundt i VM-byen som reserve som motivasjon. I Liberec skulle han vise seg selv, og alle at han er i verdensklasse! Resten av historien kjenner vi nå! Han fosset inn til VM-gull for Ørje, Marker, Østfold og Norge. Og så gjorde han det samme en gang til, med beina fulle av melkesyre dagen etter! Dette er imponerende for skiløper fra det snøfattige og flate østfoldlandskapet!

At sambygdingene setter pris på verdensmesteren kan heller ingen unngått å legge merke til. For å si det sånn, vi var ikke i tvil om hvor vi måtte være med fjernsynskameraene våre under sprinten tirsdag! For på kommunehuset i Marker var 500 spente tilskuere samlet med flagg og nerver på bristepunktet foran storskjermen. Så hardt gikk det for seg at en ellers sindig Marker-ordfører Stein Erik Lauvås måtte gå rett i dusjen etter at Ørjeekspressen hadde hentet hjem gullet. Hver eneste av de 500 var tilstede i kommunestyresalen, samtidig som de gikk bakkene og tok spurten sammen med gullgutten som var 1.300 kilometer unna.

Engasjementet er ekte, og det er den selvsagt fordi markingene føler at Ola Vigen Hattestad er en av dem, en som har gått sine barneski i bygda, og som i dag inspirerer andre små og unge til å forsøke å kopiere prestasjonene. Men engasjementet er ekte også fordi markingene føler at de har en aksje i bygdas store sønn i en kommune hvor satsingen på unge skitalenter er bevisst, og hvor nye generasjoner nå også har tilgang til kunstsnø og et aktivt skimiljø.

I kveld kommer Ola hjem på torvet i Ørje, og der blir han garantert tatt i mot av hele bygda, og unger vil forsøke å få autograf og inspirasjon av helten. Søndag stiller Hattestad til start i klubbrenn i hjembygda, kan noen slå ham?
En tur til Marker eller Trøsken vil trolig også kunne lønne seg for de som lurer på hvorfor verdensstjernene kommer fra nettopp disse to stedene i fylket vårt. Kan hemmeligheten være å gi skiinteresserte unger en aktiv klubb, og ikke minst å ha kunstsnøen klar selv når det ikke finnes et fnugg av snø ellers i fylket?

God skihelg!

Det er i dag flere medlemmer på Facebook enn det samtlige norske idrettsforeninger og lag har av samlet medlemsmasse, ifølge NRK BETA.

I motsetning til andre møteplasser på det store Internettet må du bruke fullt navn, og dermed stå ansvarlig for ytringene dine. Det gjør at Facebook stort sett er en dannet og hyggelig møteplass.

Selv har jeg 330 venner på Facebook, og får nye hver eneste dag. Jeg er med i 17 forskjellige grupper. Jeg har også en profil på Twitter, et nettverk hvor du kan fortelle andre om hva du driver med akkurat nå.

Twitter har på kort tid blitt en demokratisk nyhetskilde, og onsdag kunne alle som fulgte med få løpende informasjon fra elever og andre som var vitner til den grusomme skytetragedien i Tyskland. Ingen nyhetsorganisasjoner tør å la være å følge med på hva som legges ut av nyheter på Twitter fra alle verdens hjørner, etter at bombene i Mombay og flystyrten i Amsterdam viste at presise og riktige fakta ble presentert stort sett en halvtime raskere enn det de store nyhetsorganisasjonene klarte.

På Twitter er jeg og Barrack Obama buddies. Fordi jeg følger med på ham, påstår han at han til gjengjeld følger med på hva jeg publiserer. Jeg tar akkurat det med en klype salt, men de sosiale nettverkene har det i seg at hvis jeg følger med på noen, så følger de gjerne med på hva jeg driver med. Mye kan bli i overkant hverdagslig, privat og uinteressant, men det kan også føre mennesker sammen. Selv har jeg gjennom Facebook gjenopptatt kontakten med to gamle kjenninger som har flyttet til den andre siden av kloden, og funnet igjen en amerikansk venn jeg ikke har hørt fra på 30 år.

Den vanlige norske ungdom bruker Facebook til å snakke med andre ungdommer, de ser på andres bilder, og er med i grupper. En gruppe er en mindre møteplass, og her er det lav terskel for å melde seg inn. Ikke koster det noe, og med et tastetrykk kan du støtte organdonasjon eller være med i gruppen sammen med 200.000 tusen andre nordmenn som er i mot NRK-lisensen. Eller hva med den noe mindre gruppen som krever mer bruk av Østfoldialekt i NRK Østfold. (Så får vi se om de lykkes…)

Hvor stor politisk makt en gruppe på Facebook har er ikke godt å si, men at politikere kan treffe store velgergrupper er det liten tvil om. Det snakkes ofte om at det er viktig å engasjere unge velgergrupper, og når 91 prosent av norske førstegangsvelgere har en profil, burde kanskje flere norske politikere kjent sin besøkelsestid? Ulf Leirstein og Martin Engeset er eneste stortingsrepresentanter fra Østfold med egen profil, resten føler kanskje at de er for gamle? Jens Stoltenberg er tydeligvis blant de ungdommelige, og har 25.000 tilhengere som han i går fortalte at han var i Kongsbergregionen, og hva han gjorde der. Bruker han og andre norske politikere Facebook og Twitter til å mobilisere tilhengere, kan sosiale nettverk bli en politisk kraft i seg selv, slik de var under det amerikanske valget i november i fjor.

Er det da slik at Facebook erstatter det sosiale livet? Og er en venn en venn? Selv foretrekker jeg fortsatt en kaffekopp og en prat med de vennene som er mine virkelige venner. Og føler du deg utenfor fordi du ikke er med på fjesboken, er det jo en trøst at du er med i det tause flertall.

God helg!

Selvsagt fordi det var en av disse meningsløse ulykkene hvor lyse netter, fart og alkohol blir en livsfarlig blanding.
Men en annen årsak til at ulykken gjorde sterkt inntrykk, er at vi i etterkant laget reportasjer som avdekket en kultur hvor unge med fullt alvor mener at bilkjøring og alkohol er helt greit. “Engelsvikensertifikatet”, fortalte presten i bygda oss, var det samme som carte blanche til å kjøre bil i fylla. En oppførsel som vi finner over alt, men kanskje oftest utenfor byene.

“Hvordan skal vi ellers komme oss hjem? Taxi koster 400 kroner!”, var svaret fra en tenåringsjente i Indre Østfold, da vi i en reportasje spurte om hun ikke var redd for å sitte på med alkoholpåvirkede gutter på vei hjem fra fest en lørdagskveld.

Det eneste hun, og mange med henne er redde for, er å bruke pengene sine på sikker transport i stedet for alkohol.
Denne uka har den fatale ulykken 12. mai i fjor igjen vært tilbake i nyhetsbildet. Og på nytt har den gjort et utrolig sterkt inntrykk.

20 år gamle Thomas Arnesen møtte i Tingretten mandag, tiltalt for “å ha forvoldt annen manns død”, og for å ha kjørt – trolig i 140 kilometer i timen – i påvirket tilstand. Den som døde var sjåførens beste kamerat, og satt i passasjersetet da ulykken skjedde.

Thomas Arnesen fortalte i aviser og hos oss på mandag at han var rede til å ta sin straff. Han var ansvarlig for at hans beste kamerat Ole Joar Ek døde, og ser på fengselsstraffen som noe som må sones for at han skal komme seg videre i livet.

Det å ta ansvar, også i offentligheten, ved å la seg intervjue og fortelle hva han har lært av dyrkjøpt erfaring, er en del av den straffen han selv mener han fortjener.

Men Arnesen, som selv ble hardt kvestet i ulykken, har mer enn sin egen skjebne på hjertet. Han har i tiden etter ulykken holdt kontakt med sin drepte kamerats foreldre, og han vil gjerne gjøre sitt for å hindre at flere skal få samme skjebne som hans kamerat, eller samme skjebne som han selv. Derfor vil han, når straffen er sonet, arbeide mot de holdningene han hadde. Holdninger som andre ungdommer som lever like farlig som Arnesen selv gjorde, fortsatt har.

Den drepte Ole Joar Eks foreldre gjorde også et utrolig sterkt inntrykk da de tirsdag fortale i radio og fjernsyn om minnefondet de har laget i sin sønns navn, for å arbeide mot det de selv kaller en kultur, hvor kjøring, fart og alkohol er akseptert.

Foreldrene understreker at de ikke legger noen for hat, og at de synes Thomas Arnesens har vært modig i sine handlinger etter ulykken. Når skolekamerater av Ek i tillegg har laget en ungdomsbedrift for å selge armbånd for å minne andre ungdommer om Ole Joars skjebne, og på den måten skaffe penger til minnefondet, er det mildt sagt rørende å være vitne til at alle foreldres verste frykt, og en grusom skjebne for så mange, kan føre til et håp om at noe tross alt kan bli bedre.

Så får vi ha tro på at de dette angår, de som innbiller seg at det går bra også neste gang de drikker og setter seg bak rattet, har fått seg en vekker, merket seg at Thomas Arnesens liv for alltid vil være preget av ulykken, og at han først nå i, etterpåklokskapens lys, forstår hva han faktisk holdt på med.

God helg!