Stjernen og Comet kan slukne!

Jeg må innrømme at det er mange år siden jeg gikk på hockeykamper for å la meg underholde av godt spill. Jeg synes rett og slett ikke det er like morsomt som det en gang var da de lokale heltene herjet isen. De gangene jeg besøker min lokale ishockeyhall, er det for at barna skal få en time på isen en lørdags formiddag. Hver gang blir jeg like imponert over det store antallet barn som har glede av å spille i Stjernens drakt, antallet voksne som står på for klubben sin, og busser som lastes opp for at ett eller annet lag skal på en eller annen turnering. Når den inngrodde lukten av svette i hallen blandes med den mer liflige lukten av nystekte vafler og kaffe blir det stemning, og ikke minst er idrettsgleden stor.

Noen hakk lenger opp i næringskjeden, der hvor de store pengene brukes, er det dessverre tunge dager som også slår tilbake på alle som er involvert i idrettsarbeidet. To av Østfolds tre eliteserieklubber i ishockey sliter tungt økonomisk om dagen, og er truet av konkurs.

Årsakene er sammensatte. Det har vært brukt for mye penger på spillere, budsjettene har vært for optimistiske, publikum flyr ikke akkurat ned dørene, og styringen har vært mangelfull. I tillegg har ordningen med å øremerke inntekter fra spilleautomater falt i fisk etter at de ble forbudt. Dette har ført til kraftige inntektsbortfall, ikke bare for eliteklubbene Stjernen og Comet, men også for en mengde andre lag og foreninger som driver ren breddeidrett. Som om ikke alt dette er nok, er sponsing ofte noe av det første en bedrift stryker i budsjettene når det går på dunken, og det gjør det som kjent nå.
Det tar seg rett og slett ikke ut og få VIP-behandling på en eller annen fancy tribune når ansatte må permitteres dagen etter.
Summen av alt dette er begredelige bunnlinjer, og ledelsen i de to ishockeyklubbene er de første, men garantert ikke de siste som vil få trøbbel.

Situasjonen i de to hockeybyene i krise er også interessant. Stjernen har fått krisehjelp flere ganger før, og byen omfavner ikke akkurat problemene nok en gang. Tvert i mot tyder mye på at mange synes nok er nok. Sist ute er lederen i det lokale idrettsrådet og flere idrettsledere som mener at klubben kan takke seg selv, og bare kan ha det så godt.
Ishockeyklubben Comet i Halden blir derimot omfavnet av byens befolkning. I løpet av få dager er det samlet inn hundretusenvis av kroner, blant annet ved hjelp av lokalradioen i byen. Til og med supporterklubben til Sparta har støttet rivalene i Halden økonomisk.

Stjernens supporterklubb har derimot bestemt seg for å legge ned hele virksomheten. Det er mangel på unge krefter som har lyst til å overta. Engasjementet svikter.

Kampen om hvor ishockeybyen i Østfold er har pågått i flere tiår. Mange mente nok at sarpingene var vel freidige når de like godt døpte om byen til hockeytown. Men når laget leverer både et godt ungdomsarbeide, har orden i økonomien, og like godt har gått hen og blitt seriemester, skal det mye til å krangle om hvor ishockeybyen ligger.

For når publikum svikter fordi de ikke synes hockey er morsomt nok, og dørene stenges for byenes tidligere stoltheter, kan Sparta være alene på isen i Østfold neste sesong.

God helg!

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

På tide å våkne?

Bildet av den gule bilen som var totalt smadret inn i grunnmuren på et hus i Engelsviken i Fredrikstad tidlig en mandags morgen i mai i fjor har festet seg i bevisstheten min.

Selvsagt fordi det var en av disse meningsløse ulykkene hvor lyse netter, fart og alkohol blir en livsfarlig blanding.
Men en annen årsak til at ulykken gjorde sterkt inntrykk, er at vi i etterkant laget reportasjer som avdekket en kultur hvor unge med fullt alvor mener at bilkjøring og alkohol er helt greit. “Engelsvikensertifikatet”, fortalte presten i bygda oss, var det samme som carte blanche til å kjøre bil i fylla. En oppførsel som vi finner over alt, men kanskje oftest utenfor byene.

“Hvordan skal vi ellers komme oss hjem? Taxi koster 400 kroner!”, var svaret fra en tenåringsjente i Indre Østfold, da vi i en reportasje spurte om hun ikke var redd for å sitte på med alkoholpåvirkede gutter på vei hjem fra fest en lørdagskveld.

Det eneste hun, og mange med henne er redde for, er å bruke pengene sine på sikker transport i stedet for alkohol.
Denne uka har den fatale ulykken 12. mai i fjor igjen vært tilbake i nyhetsbildet. Og på nytt har den gjort et utrolig sterkt inntrykk.

20 år gamle Thomas Arnesen møtte i Tingretten mandag, tiltalt for “å ha forvoldt annen manns død”, og for å ha kjørt – trolig i 140 kilometer i timen – i påvirket tilstand. Den som døde var sjåførens beste kamerat, og satt i passasjersetet da ulykken skjedde.

Thomas Arnesen fortalte i aviser og hos oss på mandag at han var rede til å ta sin straff. Han var ansvarlig for at hans beste kamerat Ole Joar Ek døde, og ser på fengselsstraffen som noe som må sones for at han skal komme seg videre i livet.

Det å ta ansvar, også i offentligheten, ved å la seg intervjue og fortelle hva han har lært av dyrkjøpt erfaring, er en del av den straffen han selv mener han fortjener.

Men Arnesen, som selv ble hardt kvestet i ulykken, har mer enn sin egen skjebne på hjertet. Han har i tiden etter ulykken holdt kontakt med sin drepte kamerats foreldre, og han vil gjerne gjøre sitt for å hindre at flere skal få samme skjebne som hans kamerat, eller samme skjebne som han selv. Derfor vil han, når straffen er sonet, arbeide mot de holdningene han hadde. Holdninger som andre ungdommer som lever like farlig som Arnesen selv gjorde, fortsatt har.

Den drepte Ole Joar Eks foreldre gjorde også et utrolig sterkt inntrykk da de tirsdag fortale i radio og fjernsyn om minnefondet de har laget i sin sønns navn, for å arbeide mot det de selv kaller en kultur, hvor kjøring, fart og alkohol er akseptert.

Foreldrene understreker at de ikke legger noen for hat, og at de synes Thomas Arnesens har vært modig i sine handlinger etter ulykken. Når skolekamerater av Ek i tillegg har laget en ungdomsbedrift for å selge armbånd for å minne andre ungdommer om Ole Joars skjebne, og på den måten skaffe penger til minnefondet, er det mildt sagt rørende å være vitne til at alle foreldres verste frykt, og en grusom skjebne for så mange, kan føre til et håp om at noe tross alt kan bli bedre.

Så får vi ha tro på at de dette angår, de som innbiller seg at det går bra også neste gang de drikker og setter seg bak rattet, har fått seg en vekker, merket seg at Thomas Arnesens liv for alltid vil være preget av ulykken, og at han først nå i, etterpåklokskapens lys, forstår hva han faktisk holdt på med.

God helg!

Publisert i Ukategorisert | Merket med , , , , , , | Skriv en kommentar