Har du tenkt på hvor det ble av den gamle TVn da du kjøpte den nye flatskjermen?

Ja, hva er det egentlig som skjer med alt elektronisk avfall vi produserer hvert år – vi i Vesten med vår bruk-og-kast-mentalitet?

Jo, når det gjelder Norge så blir det meste gjenvunnet. Men på verdensbasis er elektronisk avfall et stort problem.

Faktisk er det sånn at tonnevis av elektronisk utstyr dumpes blant annet i Ghana og Nigeria hver måned.

HØR SAKEN HER: Avfallsbehandling…

DanWatch har dokumentert tilstanden i Ghana, at det er haugevis med elektronisk avfall som brennes på fyllinger. Blant avfallet kunne de finne datamaskiner som bar navnene fra Stockholm-skoler og fra FN-institusjoner. DanWatch fant også maskiner fra Verdensbanken og United Nations Environmental Programme (UNEP) liggende på fyllingene.

Greenpeace-rapporten «Toxic Tech: Not in our Backyard» avdekker at mellom 20 og 50 millioner tonn elektronisk avfall oppstår hvert eneste år på verdensbasis. Dette er mer enn 5% av verdens totale avfall. Det spås en tredobling i mengden elektronikk-avfall fra utviklingsland før 2010.

Osenbanden har snakket med Statens forurensningstilsyn som kan bekrefte at også norsk elektronisk avfall har kommet på avveie. Ja, som de selv skriver:

«Tollmyndighetene i europeiske land har ved flere anledninger stanset transittforsendelser med elektrisk og elektronisk utstyr, og sendt dette tilbake til Norge. Årsaken har vært at utstyret i europeisk miljølovgivning regnes som avfall, og at det ikke forelå noe samtykke til eksport. «

For det er dette som er smutthullet, og som gjør det lukrativt å dumpe såkalt ee-avfall i sør: Det er ingen import/eksport-reguleringer for elektronisk utstyr – bare for utstyr som ikke lenger fungerer. Utstyr «doneres» dermed bort, og vips så er man kvitt dem.

(Selv om PCn eller TVn egentlig synger på siste verset, eventuelt ikke synger mer…)

Fyllingene i Ghana står i sterk kontrast til anlegget hos Weee Recycling som Osenbanden besøkte for å sjekke hva som skjer med elektronisk avfall i Norge.

Du må virkelig tro om igjen, hvis du tror at piratkopierte klær, vesker og sko bare er å få tak i utlandet.

Et kjapt søk på nett sier du kanskje? Ja, men det finnes troligtvis mye «fake» i butikker rundt omkring i landet også. Tollvesenet beslaglegger mer og mer av det som importeres, og vi snakker her altså om kopivarer av kjente merker som blant annet Chanel, Louis Vuitton og Diesel.

Med fare for å skjære alle over én kam, så er det kanskje en kjensgjerning at det er en mengde falske klær i streetwear-butikkene i Norge? For eksempel burde det ikke gå an å få tak i BAPE-klær her. Hm…

HØR SAKEN HER: Piratkopierte varer også i Norge

Les Magasinets sak om piratkopier og hvor stor industrien er på verdensbasis. Det anslås nemlig at 11 prosent av alle verdens klær og sko er piratkopier(!).

Og visste du at Tanya Hansen solgte falske Puma-sko i butikken sin?

Regner med at det skumle dødninghodet fremdeles holder dere søvnløse. oooæææ!

Så kjøp plater folkens, for eksempel for 3 millioner dollar!!!

Villeste eBay-auksjonen på en stund. Mon tro om denne er i samlingen…

Hvor ender millioner av tonn plastikk opp? Ut mot havet…

HØR SAKEN HER: Plastikk

Ca sånn driver plasten rundt i Stillehavet og dreper fisk og fugl.

En liten film om hærverket:

[kml_flashembed movie="http://youtube.com/v/rVwuPSLx2Xc" width="425" height="350" wmode="transparent" /]

PS: Denne karen har funnet et betraktelig kulere måte å kaste plastikk i havet enn oss andre.

PSPS: Kanskje vi skulle gjort som irene?

 

Markedsøkonomi og kapitalismen har lenge hatt supre kår i Kina. Den siste uka er prisene på hamstre tredobla.

Årsaken er at nyttår som var 7. februar, nå er rottens år og kineserne er på utkikk etter sosialt akseptable gnagere for hjemmebruk. Dyrebutikkene holder på å tømmes for hamstre, og nå må man ut med 30 yuan stykket.

I dag kom gladmeldinga fra den britiske marinen. U-båtene skal slutte å med å bruke geiter. Det er ikke kødd bare sjekk BBC.

Alexander MacCall Smith er en skotsk forfatter som bare ruler vilt og hemningsløst! Sjekk ut Damenes Detektiv Byrå serien feks whooooo! Det er så j#¤%&a Bra!

Joe Landsdale er det beste fra Texas siden Willie Nelson og har blant anna skrevet manuset til den glimrende Zombie- Elvis- JFK- Kampsport filmen Bubba-Ho-Tep . Sjekk ut Hap & Leonard serien, du kommer ikke til å tro det så bra er de bøkene der.

James Lee Burke Har nettop kommet med den siste boka i serien om alkoholikeren, privatdetektiven og Vietnamveteranen Dave Robichaux og han er midt oppi suppa når Orkanen Katrina traff New Orleans der får blant anna George Bush passet sitt grundig påskrevet.

Andrew Vachss er advokat i New York som har sitt eget private korstog mot barnemishandling, seksuelle overgrep og pedofili. På fritida skriver han krim om vigilante- antihelten Burke som tar seg av seksuelle overgripere på sin helt spesielle måte. veldig bra men not for the faint hearted for å si det sånn.

.. Og til slutt en norsk en: Dag Skogheim har blitt sammenligna med Hamsun, hvis bare Hamsun hadde skrevet om arbeiderfolk. Sjekk ut Sulis- Valby kvartetten.

og selvfølgelig anbefales også Iain Banks og Ken Bruen og Gert Nygårdshaug og Robert Heinlein og Neil Gaiman på det varmeste!

«Jeg vil at Grete skal holde en høylytt og forbrukskritisk tale på et kjøpesenter. Ødelegge julehysteriet. Vi kjøper som gale!» Forbrukstale på Trondheim Torg

Som sagt, så gjort. Grensene for hva som er pinlig å gjøre i det offentlige rom har forlengst strukket seg, for ikke å si forduftet. Dagen gikk derfor med til å forberede denne talen. For å få noen eksakte tall på hvor skammelig det faktisk står til med den norske forbrukskulturen, tok jeg kontakt med Mekonnen Germiso i Framtiden i våre hender. Han henviste meg til disse sidene:

http://www.framtiden.no/filer/Faktaark_forbruk.pdf

http://www.framtiden.no/filer/R200702_Okologisk_utsyn.pdf

Her finner man temmelig desillusjonerende informasjon om den gjengse nordmann og dens forbruk – altså ikke særlig oppløftende. Vi er fantatisk dårlige forbilder for innbyggere i u-land.

I Osenbandenredaksjonen bestemte vi at jeg skulle fremføre talen på kjøpesenteret på direktesendt radio. Da klokka nærmet seg 16:00 tok jeg derfor med meg både tale, ropert og vaktsjef Line Forsmo som skulle holde mikrofonen for meg ned på Trondheim torg.

Det begynte bra. Jeg følte at jeg hadde kontakt med publikum og at de hørte oppmerksomt på mitt budskap. Men dessverre tok gleden slutt etter et knapt minutt; ikke på grunn av innsatsen, men på grunn av en vekter på kjøpesenteret som ikke likte verken talen eller meg. Etter at han hadde forlangt flere ganger at jeg måtte slå av mikrofonen, tok han meg hardt i armen og røsket mikrofonen fra hverandre. Deretter hadde vi en alvorsprat – av lufta – som på et tidspunkt førte til at jeg kalte ham en kuk (noe som i etterpåklokskapens lys var unødvendig, men der og da fullstendig relevant ettersom jeg var sint fordi han jo hadde tatt et så hardt tak i armen min). Uansett – mitt fordømmende syn på yrkesgruppen vektere er uforandret etter denne insidenten.  

For interesserte lyttere som gjerne vil høre resten av talen –

HER ER DEN:

godtfolk;

kjære kjøpekraftige vesena,

visakorteiera

og

pengesterke julegavejegera.

æ vil gjerne rett en pekefinger

og minn dåkker på saker og ting

som nok e desillusjonares å hør

i julerusen,

men som æ trur treng å bli sagt,

ikke minst

nettopp i julerusen.

la oss bynn med å si nå generelt om forbrukskulturen:

varan vi kjøp lages i én del av verden, men kjøpes altså ganske andre plassa.

førr eksempel her.

i 2005 hadde det private forbruket tell oss nordmenn vokst med 47% siden 1990. 47%!

vi importerte 20 235 tonn med sko, klesforbruket økte med 74% og møbla med – hold dæ fast! – 167%.

det betyr selvfølgelig også at vi kasta mye meir enn før.

vi gidd jo ikke å ha de gamle møblan når vi har brukt så mye penga på nye.

i 2005 va søpppelvekta per innbygger i norge 407 kg, nåkka som e ei vekst på 72% siden 1990.

det her va i 2005 – trur dåkker det har blitt nå bedre nu?

ja, snakkes og god jul.

og når vi snakka om jula:

vi nordmenn spis 63 kilo kjøtt kvær i året

i sierro leone spis de 6 kilo kjøtt kvær.

og der bor det flere enn det gjør her, kan man si.

og det sir sæ jo sjøl at kjøtt krev mer energi og ressursa enn vegetarmat.

forbruksvara har blitt billigere med åran

og vi har tjent meir.

det betyr at vi kjøp meir.

og forbruksvara e naturressursa!

heile naturen går åt skogen.

men ikke regnskogen

førr å si det sånn!

vi e rett og slett utrulig dårlige forbilda for den fattige delen av verden.

de vil selvfølgelig også ha det like bra som oss,

og korsn i all verden kan vi klander dem førr det?

ska ha ska ha ska ha

det kan de like gjerne si i kina

ska ha ska ha ska ha

når de ser at vi sir det

ska ha ska ha ska ha.

så det kan dåkker jo tenk på

neste gang dåkker drar visakortet:

treng æ virkelig det her?

P3tv: Bli med partyfikser Arthur Rutledge på jobb

I en storby som New York er det plass for en del nisjer som ikke har livets rett i Norge. Club promoter, eller partyfikser, er ett av yrkene som er i ferd med å bre om seg. Arthur Rutledge avslutta modellkarrieren sin for cirka ti år siden, og på CV’en hadde han et vakkert ytre, catwalk skills og et enormt nettverk. Felles for mange av folkene i nettverket til Arthur, var at andre, bemidlede mennesker gjerne vil være i samme rom som dem. Om så mot betaling.

Dermed var ikke veien lang for å starte en business der dette ble satt i system. Etter ti år i gamet, inviterer Arthur Osenbanden på fest.

Vi Møter Arthur utenfor trappa til kjellerklubben D’Or i New York. På slep har han to svenske og ei norsk jente, omtrent tjue år gamle. Vi kommer ned i et relativt kult klubblokale, der det allerede klokka halv tolv er gang i dansegulvet.

Vel innenfor introduserer Arthur oss for en håndfull andre folk – og det er ikke lett å vite om disse har betalt for å være der, eller om de er betalt. Det er kanskje litt av trikset også – at alle som er der føler seg velkommen. Og det er Arthur flink til. Han mingler rundt, og introduserer de som introduseres bør.

Mens Arthur gjør jobben sin som vert, kommer jeg i prat med en kar som verken betaler eller får betalt. Lawrence er modell, og en venn av Arthur.

– Jeg går alltid på Arthurs fester, sier Lawrence. – Jeg får jo gratis drikke, og det er alltid masse bra damer.

– Hvor går du når du ikke er på festene til Arthur?

– Jeg går bare på Arthurs fester. Ikke noe poeng å betale for noe jeg kan få gratis, sier Lawrence.

For de andre – de som ikke er kontakter eller venner av Arthur – er det nemlig svinedyrt på klubben. Ei flaske pils koster åtte dollar, og drinker 12. De betalende gjestene får gå forbi køa, de får et bord å sitte på, de får hilse på pene mennesker – og de får ei flaske vodka per bord. Men etter det er det opp med lommeboka og velkommen til baren.

Arthur kan jobben sin. Klubben håver inn penger.

For oss nordmenn er det en kjent sak at USA er det landet i verden som forurenser mest per innbygger. Det forhindrer ikke den jevne New Yorker fra å være redd for global oppvarming.

Idet vi lander lander på JFK airport, og mens vi går gjennom en omstendelig toll- og immigrasjonskontroll uten noe mer suspekt i bagasjen enn dårlig samvittighet for dagens bidrag til klimakrisa, er det 9 grader mildt ute. Deilig – vi var nemlig forberedt på neglesprett.

Utenfor blir vi praiet av en kar som heter Ray-Ray, som tilbyr å kjøre oss inn til byen. Bilen hans er ikke en vanlig yellow cab, men en litt større og mer komfortabel – og jada, jævlig stilig – svart lexus. Vi fortjener å strekke på beina etter et halvt døgn på fly, synes vi selv.

Ray-Ray manøvrerer bilen lett forbi de fleste andre, og spør om det er greit at han drar på litt. Vi sier at han kan gjøre som han selv foretrekker, lener oss tilbake i setene, og suser avgårde.

– Det er skikkelig varmt nå, sier Ray-Ray. – Det er 48 fahrenheit ute. Det bruker ikke å være så varmt på denne tida.- Ja, vi er heldige, svarer vi. – Vi hadde frykta snø og iskald Manhattanvind, sier vi fornøyd tilbake.- Jeg skjønner. Men personlig er jeg terrified, svarer sjåføren. – Det har aldri brukt å være sånn. Da jeg var liten, ja egentlig alltid, så har det vært kaldt på denne tiden. That global warming stuff, that ain’t no bullshit, sier Ray-Ray, og tråkker gassen i bunn på den 4,2 liters turbomotoren på den to tonn tunge bilen.

Før vi egentlig rekker å heve et øyenbryn forteller Ray-Ray uoppfordra om holdninga han deler med folk rundt seg: New Yorkerne er livredde for global oppvarming, de vet at amerikanere forurenser noe helt for jævlig mye, og de er totalt handlingslamma i forhold til det.

– Vi føler at det er for sent, og at det ikke er noe vi kan gjøre med det, sier Ray-Ray.

Det tar bare en kjapp tur ut på gata for å bekrefte at iallfall halvparten av det han sier stemmer: Det prøves ikke spesielt hardt. Slik ser omtrent én av fire biler ut på gata i New York City:

Vi kan jo bare spekulere på hvor mange av disse som har vært på en skogsvei…