Stoppet i dag på en av Kabuls minst nødvendige nyvinninger, Afghanistan Fried Chicken, og spiste, ja, fritert kylling. Som utenlandsk journalist i Kabul prøver jeg ikke å bli for lenge på samme sted og fant ut at dette stedet var så godt som noe annet. Gårsdagens bombe har gjort folk litt mer spente, men for utlendinger er det kidnappinger som er den største frykten, og like etter at jeg hadde satt meg ned kom en kelner bort.

”Bilen din står utenfor og venter på deg,” sa han.

”Det stemmer nok ikke, ” svarte jeg, ”sjåføren min sitter her, ” og pekte over på Mohammed som sa leende, ”Det er kanskje en annens bil som venter på deg.” Jeg snudde meg og så en burgunderrød firehjulstrekker rulle forbi inngangsdøren. Det var en misforståelse, men en påminnelse om hvor sårbar man er.

Truslene utenlandske journalister er utsatt for er imidlertid ubetydelige når man sammenligner med Afghanistans egne journalister. Her om dagen traff jeg en radiojournalist som hadde fått ti dødstrusler fra Taliban.

Det er ikke bare Taliban som er en trussel. Det er heller ikke lett å operere i områder med internasjonale styrker, og så er pressefriheten under press fra de som burde forsvare den, det demokratisk valgte styret.

Før helgen holdt organisasjonen Reportere Uten Grenser en pressekonferanse her i Kabul, der de kritiserte regjeringen til president Hamid Karzai for ikke å gjøre nok for pressefriheten, som er en teoretisk størrelse her i landet så lenge journalisten Perwiz Kambakhsh sitter fengslet for å ha lastet ned et essay om kvinnerettigheter i islam. Han er dømt til 20 års fengsel. Opprinnelig ble han dømt til døden.