Dette er et billig triks, men det ville seg slik at jeg tilbrakte Obama-innsettelsen sammen med Democrats Abroad Kabul, og dagen etter besøkte jeg en av byens fattigste flyktningleire, og fikk dermed en konfrontasjon mellom vilje/retorikk/framtid og den virkeligheten Obama ønsker å forandre her i Afghanistan.

Innsettelsen ble feiret på behørig vis av Kabuls internasjonale samfunn. De aller fleste amerikanerne som jobber her i State Department eller i de mange amerikanske organisasjonene, er demokrater eller stemmer demokratisk, og de hadde samlet seg på en Kabuls bedre restauranter.

Det var en tre-retters middag, og innsettelsessermonien ble fulgt direkte på CNN. Det ble buet da Bush dukket opp skjermen, nesten brølt da Cheney kom inn i rullestol (jeg lurer på om han hadde planlagt den inntredenen), det ble bannet litt og noen snudde ryggen til da den konservative og homofobe pastoren holdt sin preken; før alt ble forløst i musserende vin og tårer da Obama kom.

En tung bør var løftet fra deres skuldre, og en bekjent av meg sa flere ganger etterpå, også helt utenom hva samtalen dreide seg om, ”The speech, man, the speech.”

Dagen etter var jeg i flyktningleiren Charahi Qamber som hovedsakelig er bebodd av mennesker sørfra. Leiren er et utrygt område, og jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før, å ta med meg bevæpnede vakter.

Dette er en leir som oppstod spontant etter at familier begynte å strømme til hovedstaden da kampene hardnet til i naboprovinsene Helmand og Kandahar.

Osman Mahmoud Walid, som jeg intervjuet, hadde kommet for fire måneder siden og levde under meget kummerlige forhold. Leirhytta hans hadde en fyringsovn, men ikke noe brensel, jordgulvet var fuktig og utenfor var det bare gjørme. De sanitære forholdene var forferdelige, kun en gravd kanal med noe grumsete vann mellom de mange leirhyttene.

Huset hans i landsbyen var ødelagt i et amerikansk bombeangrep, fortalte han, og sa at angrepet hadde skjedd etter at Taliban skjøt raketter fra landsbyen deres.  Nå hadde han ingenting og overlevde så vidt det var på utdelt mat.

Obama har lovet flere soldater til Afghanistan.  Her i landet er det mange som spør seg om hva det betyr. Blir det mer bakkeoperasjoner og færre luftangrep, eller blir det mer av det samme?

Dersom luftkrigen fortsetter som i dag vil det bli flere flyktninger, flere drepte sivile, mer motstand mot amerikanerne (og de internasjonale styrkene), vanskeligere for Afghanistans valgte politikere å forsvare sine posisjoner, lettere for Taliban å begrunne sin krig og Obama vil være lenger unna en løsning enn han kanskje forestiller seg.

Jeg skriver dette med stive fingre. Enkeltglassvinduer er ikke mye forsvar mot Kabuls vinterkulde og jeg kan ikke si jeg er i en by som holder pusten i påvente av Obamas presidentinnsettelse.

Det er likevel en viss forventning om at noe skal skje. Han har gjennom hele valgkampen gjentatt gang etter gang at Afghanistan er hans satsingsområde i utenrikspolitikken, og for et par dager siden hørte jeg ham si at han ville at USA skulle kjempe en ”vis krig” her i Afghanistan, hva nå enn det må bety.

Jeg er enig med ham i at USA gjorde et strategisk feilgrep ved å slippe Afghanistan for å konsentrere seg om invasjonen av Irak. Det gjorde at Al Qaida-ledelsen slapp unna og Taliban har kunnet omgruppere og hente ny styrke.  Resultatet ser vi i dag.  Mye optimisme er byttet ut med desillusjon i blant Afghanistans innbyggere og usikkerheten griper om seg. Lørdag var det et selvmordsangrep her i Kabul og man skal ikke langt ut av byen før Taliban er åpent tilstede. 

Men en ting er å ha de korrekte analysene og vinne en valgkamp, noe annet er å rette det opp som president. Obama har lovet flere soldater, men det er fortsatt usikkert når alle de er på plass. Det skal opprettes væpnede grupper som skal utnevnes av stammeråd etter inspirasjon (men ikke direkte kopi) fra Irak, og det skal settes nye og sterke krav til Afghanistans institusjoner og politikere. Det siste er fornuftig fordi det er stor misnøye med den politiske ledelsen her (korrupsjon, stor fattigdom, liten framgang), men bevæpningen av lokale grupper er det mange som frykter, det minner for mye om den ukritiske bevæpningen av motstandsgruppene i kampen mot Sovjetunionen som endte med lokale krigsherrer og borgerkrig.

Obama har samlet en utenrikspolitisk ledelse som minner mistenkelig om Clinton-administrasjonen på nitti-tallet. Den ignorerte først Afghanistan, deretter prøvde den å finne en pragmatisk løsning med Taliban før Hillary Clinton sammen med en rekke feminister dreide opinionen mot Mullah Omars styre. Ingen av disse tingene er glemt her i Kabul, men de er fortid nå og det er også Bushs beslutninger. For selv Obama starter med mye internasjonal velvilje på grunn av sin forgjenger, vil han om ikke lenge måtte stå til ansvar for sine egne beslutninger.

I det han tiltrer som president og setter i verk sin politikk kommer Afghanistan til å bli hans krig.