Dette er et billig triks, men det ville seg slik at jeg tilbrakte Obama-innsettelsen sammen med Democrats Abroad Kabul, og dagen etter besøkte jeg en av byens fattigste flyktningleire, og fikk dermed en konfrontasjon mellom vilje/retorikk/framtid og den virkeligheten Obama ønsker å forandre her i Afghanistan.

Innsettelsen ble feiret på behørig vis av Kabuls internasjonale samfunn. De aller fleste amerikanerne som jobber her i State Department eller i de mange amerikanske organisasjonene, er demokrater eller stemmer demokratisk, og de hadde samlet seg på en Kabuls bedre restauranter.

Det var en tre-retters middag, og innsettelsessermonien ble fulgt direkte på CNN. Det ble buet da Bush dukket opp skjermen, nesten brølt da Cheney kom inn i rullestol (jeg lurer på om han hadde planlagt den inntredenen), det ble bannet litt og noen snudde ryggen til da den konservative og homofobe pastoren holdt sin preken; før alt ble forløst i musserende vin og tårer da Obama kom.

En tung bør var løftet fra deres skuldre, og en bekjent av meg sa flere ganger etterpå, også helt utenom hva samtalen dreide seg om, ”The speech, man, the speech.”

Dagen etter var jeg i flyktningleiren Charahi Qamber som hovedsakelig er bebodd av mennesker sørfra. Leiren er et utrygt område, og jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før, å ta med meg bevæpnede vakter.

Dette er en leir som oppstod spontant etter at familier begynte å strømme til hovedstaden da kampene hardnet til i naboprovinsene Helmand og Kandahar.

Osman Mahmoud Walid, som jeg intervjuet, hadde kommet for fire måneder siden og levde under meget kummerlige forhold. Leirhytta hans hadde en fyringsovn, men ikke noe brensel, jordgulvet var fuktig og utenfor var det bare gjørme. De sanitære forholdene var forferdelige, kun en gravd kanal med noe grumsete vann mellom de mange leirhyttene.

Huset hans i landsbyen var ødelagt i et amerikansk bombeangrep, fortalte han, og sa at angrepet hadde skjedd etter at Taliban skjøt raketter fra landsbyen deres.  Nå hadde han ingenting og overlevde så vidt det var på utdelt mat.

Obama har lovet flere soldater til Afghanistan.  Her i landet er det mange som spør seg om hva det betyr. Blir det mer bakkeoperasjoner og færre luftangrep, eller blir det mer av det samme?

Dersom luftkrigen fortsetter som i dag vil det bli flere flyktninger, flere drepte sivile, mer motstand mot amerikanerne (og de internasjonale styrkene), vanskeligere for Afghanistans valgte politikere å forsvare sine posisjoner, lettere for Taliban å begrunne sin krig og Obama vil være lenger unna en løsning enn han kanskje forestiller seg.

Jeg skriver dette med stive fingre. Enkeltglassvinduer er ikke mye forsvar mot Kabuls vinterkulde og jeg kan ikke si jeg er i en by som holder pusten i påvente av Obamas presidentinnsettelse.

Det er likevel en viss forventning om at noe skal skje. Han har gjennom hele valgkampen gjentatt gang etter gang at Afghanistan er hans satsingsområde i utenrikspolitikken, og for et par dager siden hørte jeg ham si at han ville at USA skulle kjempe en ”vis krig” her i Afghanistan, hva nå enn det må bety.

Jeg er enig med ham i at USA gjorde et strategisk feilgrep ved å slippe Afghanistan for å konsentrere seg om invasjonen av Irak. Det gjorde at Al Qaida-ledelsen slapp unna og Taliban har kunnet omgruppere og hente ny styrke.  Resultatet ser vi i dag.  Mye optimisme er byttet ut med desillusjon i blant Afghanistans innbyggere og usikkerheten griper om seg. Lørdag var det et selvmordsangrep her i Kabul og man skal ikke langt ut av byen før Taliban er åpent tilstede. 

Men en ting er å ha de korrekte analysene og vinne en valgkamp, noe annet er å rette det opp som president. Obama har lovet flere soldater, men det er fortsatt usikkert når alle de er på plass. Det skal opprettes væpnede grupper som skal utnevnes av stammeråd etter inspirasjon (men ikke direkte kopi) fra Irak, og det skal settes nye og sterke krav til Afghanistans institusjoner og politikere. Det siste er fornuftig fordi det er stor misnøye med den politiske ledelsen her (korrupsjon, stor fattigdom, liten framgang), men bevæpningen av lokale grupper er det mange som frykter, det minner for mye om den ukritiske bevæpningen av motstandsgruppene i kampen mot Sovjetunionen som endte med lokale krigsherrer og borgerkrig.

Obama har samlet en utenrikspolitisk ledelse som minner mistenkelig om Clinton-administrasjonen på nitti-tallet. Den ignorerte først Afghanistan, deretter prøvde den å finne en pragmatisk løsning med Taliban før Hillary Clinton sammen med en rekke feminister dreide opinionen mot Mullah Omars styre. Ingen av disse tingene er glemt her i Kabul, men de er fortid nå og det er også Bushs beslutninger. For selv Obama starter med mye internasjonal velvilje på grunn av sin forgjenger, vil han om ikke lenge måtte stå til ansvar for sine egne beslutninger.

I det han tiltrer som president og setter i verk sin politikk kommer Afghanistan til å bli hans krig.

Stoppet i dag på en av Kabuls minst nødvendige nyvinninger, Afghanistan Fried Chicken, og spiste, ja, fritert kylling. Som utenlandsk journalist i Kabul prøver jeg ikke å bli for lenge på samme sted og fant ut at dette stedet var så godt som noe annet. Gårsdagens bombe har gjort folk litt mer spente, men for utlendinger er det kidnappinger som er den største frykten, og like etter at jeg hadde satt meg ned kom en kelner bort.

”Bilen din står utenfor og venter på deg,” sa han.

”Det stemmer nok ikke, ” svarte jeg, ”sjåføren min sitter her, ” og pekte over på Mohammed som sa leende, ”Det er kanskje en annens bil som venter på deg.” Jeg snudde meg og så en burgunderrød firehjulstrekker rulle forbi inngangsdøren. Det var en misforståelse, men en påminnelse om hvor sårbar man er.

Truslene utenlandske journalister er utsatt for er imidlertid ubetydelige når man sammenligner med Afghanistans egne journalister. Her om dagen traff jeg en radiojournalist som hadde fått ti dødstrusler fra Taliban.

Det er ikke bare Taliban som er en trussel. Det er heller ikke lett å operere i områder med internasjonale styrker, og så er pressefriheten under press fra de som burde forsvare den, det demokratisk valgte styret.

Før helgen holdt organisasjonen Reportere Uten Grenser en pressekonferanse her i Kabul, der de kritiserte regjeringen til president Hamid Karzai for ikke å gjøre nok for pressefriheten, som er en teoretisk størrelse her i landet så lenge journalisten Perwiz Kambakhsh sitter fengslet for å ha lastet ned et essay om kvinnerettigheter i islam. Han er dømt til 20 års fengsel. Opprinnelig ble han dømt til døden.

Smellet var skarpt, og skarpt betyr nærme. Vinduene ristet og ga gjenlyd i rommet hvor praten med ett stilnet. Jeg var på arbeid og befant meg inne på FNs hovedkvarter. Ute i gangen var sikkerhetsvaktene til spesialutsending Kai Eide på vei opp trappene i fullt firsprang for å bringe ham i sikkerhet.  De tok ham med seg ned i en bunker og stilte seg opp ved dørene. Skyggene fra både Serena Hotel og Bagdad bredte seg. Var smellet et første angrep for å komme seg gjennom sperringene slik som på Serena hvor angriperne siden gikk amok med kalasjonikov og granater? Var det et angrep mot FN og den internasjonale tilstedeværelsen slik som i Bagdad i 2003 da en kraftig bilbombe tok livet av FN-toppen Sergio Viera de Mello og 21 andre mennesker, og tvang FN ut av Irak?

Da det etter noen minutter viste seg å ikke være noen av delene, gikk jeg for å finne ut hva som var hendt.  Angrepet hadde skjedd noen hundre meter unna, like ved den tyske ambassaden og en amerikansk militærleir (Camp Eggers). Det skjedde et par hundre meter unna FN-hovedkvartet. Det første jeg så var knuste vinduer på en restaurant, så en utbrent minibuss og like ved var brannmenn i gang med å slukke en brann på en tankbil som ikke hadde eksplodert. Hadde den gjort det, kunne konsekvensene blitt langt verre. Aggressive soldater prøvde å holde folk unna, og i et hjørne foregikk et kaotisk redningsarbeid. En båre ble gjort klar og en utbrent kropp ble fraktet til en sykebil og kjørt bort.

I kaoset som fulgte ble det sagt at to amerikanske soldater ble drept. De viste seg ikke å stemme, men fem soldater ble såret. Flere ansatte på den tyske ambassaden ble også såret, men ingen tyske statsborgere. Som vanlig gikk det verst utover de sivile. I alt skal 35 mennesker ha blitt såret. Det er fortsatt ingen oversikt over hvor mange som ble drept, tallene varierer mellom tre og sju, og et barn skal være blant de drepte.

Taliban var raskt ute med å ta på seg ansvaret og sa det var rettet mot det tyske militæret. Hvorfor Tyskland? Fordi de har en splittet opinion om tilstedeværelsen i Afghanistan? Fordi forholdet mellom Afghanistan og Tyskland er historisk sett godt og det er noe Taliban vil ødelegge? Eller var det noe som ble sagt i etterkant fordi angrepet skjedde akkurat der det gjorde? Umulig å si noe sikkert, selvmordsangrep i hovedstaden dreier seg uansett også bare om å skape kaos, og det lykkes de med.

Etter en ganske rolig periode ble Kabul sentrum minnet om at krigen ikke er langt unna.

Ankomst Kabul. Snø, slaps, gjørme og bilkøer. Bilkøer.

Bilkøene vokser seg større og større her i byen for hver vei som sperres av, hvert bombeangrep. I rushtiden tar det fryktelig lang tid å flytte på seg, og særlig merket folk det etter angrepet på den indiske ambassaden som ligger i sentrum av Kabul.

Afghanistan ligger i kryssningspunktet mellom mange konflikter, mange stormaktsinteresser, og akkurat nå merkes det hvordan Afghanistan dras inn den økte spenningen mellom India og Pakistan etter Mumbai-angrepet.

Pakistan har lenge mislikt det gode forholdet mellom India og Afghanistan, for det pakistanske militæret har alltid sett på Afghanistan som nødvendig for å ha ”strategisk dybde” i forhold til nettopp India.

Det var derfor en oppsiktsvekkende liten notis jeg leste på flyet i den indiske storavisen Hindustan Times.  India har så langt ikke hatt noen militær forbindelse med Afghanistan, men ifølge avisen sa den indiske hærsjefen General Deepak Kapoor at en økt strategisk tilstedeværelse i Afghanistan var en av mulighetene de vurderte for å legge press på Pakistan.

Utsagnet kommer i tillegg et par dager etter at Afghanistans president Hamid Karzai besøkte India, og har neppe gått ubemerket hen, verken i den pakistanske militære ledelsen eller i den pakistanske regjeringen.