Jeg hadde bestemt meg for ikke å skrive mer om reising. Men da jeg stod og hilste på en feltprest på vei inn i bussen, skjønte jeg det var mer å fortelle.

Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Herkules-flyet hadde landet som det skulle i Kuwait, bagasjen som forsvant hadde dukket opp, og jeg stilte meg i kø for å gå inn i bussen som går fra den militære Ali Al-Salem-flybasen over til Kuwait International Airport. Av praktiske hensyn gikk jeg fortsatt med den skuddsikre vesten over skuldra. Jeg reiser med så mye bagasje at det er lettere å ha den på meg enn i en bag.

Midtveis i køen fikk jeg beskjed av en vaktmann om å ta den av. ?You know, we are supposed to blend in.? «We», akkurat som om jeg var en del av det store ?vi? av soldater som skulle på perm, amerikanske regjeringsansatte eller amerikanske arbeidere som jobber i Irak. Uansett, forsøket på å få Irak-farerne til å gli inn i mengden, viser hvordan amerikanerne gjør sitt ytterste for ikke å minne kuwaiterne om at det raser en krig noen mil innover i ørkenen.

Jeg tok av meg vesten og stilte meg bakerst i køen. Ved inngangen til bussen stod en eldre offiser og håndhilste på alle passasjerne. Det var ikke før det var min tur jeg så et lite kors på jakkeslaget hans. Han var feltprest. Han smilte vennlig og lurte på om alt stod bra til. ?Going on R and R (rest and recreation)?? ?Nei, reporter? svarte jeg, og han rettet i stedet oppmerksomheten mot en ung gutt som stod bak meg i køen.

Det var ikke noe påtrengende ved feltpresten, han hadde et betryggende oppsyn og dette var egentlig et fint opplegg for soldater på vei hjem. Men for meg som allerede var mentalt ute i det sivile liv og i et Lufthansafly tilbake til Norge, var det en brutal påminnelse om alvoret i situasjonen. Dette var ikke noen transportetappe. Hundretusenvis av amerikanske menn og kvinner reiser hjem denne veien, og de kommer ikke tomhendt. Irak kommer til å følge dem hele veien hjem og vil uvergelig sette sitt preg på USA. En krig er ingen enveisaffære, uansett hvor langt hjemmefra den utkjempes.

Alle satt stille i sin egen verden mens bussene dundret gjennom Bagdads mørklagte gater. Så kom plutselig spørsmålet: – Føler du deg ikke naken uten våpen?

Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Bussene dundret gjennom Bagdads mørklagte gater. De var på vei til flyplassen. Foran oss kjørte tre andre busser, en trailer med bagasjen vår og noen amerikanske Humwee`er. Over oss fløy et Apache-helikopter. Dette er the Rhino Runner – Nesehornekspressen som hver natt kjører fra Bagdad sentrum til flyplass-området.

Skulle jeg tegnet en buss, ville den lignet på en av dem jeg nå satt i. Helt firkantet, blottet for aerodynamiske kvaliteter og må små tette, firkantede vinduer. ?Det er de tryggeste kjøretøyene i verden? var vi blitt lovet før avreise, ?de tar alt, håndvåpenild og …bomber.? Sikkerhetsvakten dro litt på det siste, antakelig fordi han visste det var en halv løgn.

Inne i bussen var det også helt mørkt. Det var absolutt lysforbud og avslåtte mobiltelefoner slik at vi ikke kunne spores på noe vis. Bildeforbudet var også totalt, hverken de som jobber der eller selve bussene skulle fotograferes. Rundt meg satt menn, det er nesten alltid bare menn på disse reisene, sikkerhetsvakter, ingeniører, diplomater, ensomme skjebner i krigens bakside og en kvinne (britiske ambassaden). Det var midt på natten og alle ventet i stillhet på å få denne etappen unnagjort.

Alle bortsett fra en og han snakket med meg.

En amerikansk offiser med bløt, sørstatsaksent innledet en samtale. Han presentert seg som Ph.D i accounting. Altså en doktor i regnskap. Han het Mortimer, var major og rådgiver for det irakiske innenriksdepartementet, et av de mer korrupte departementene. Han var en gammel soldat men underviste nå til vanlig på det ikke veldig velrenommerte Coastal Carolina University. Han fortalte han bodde i en golflandsby.

Som jeg var han på vei hjemover. Jeg svarte på hans spørsmål med halve setninger, etter hvert ble det stille og så sa Mortimer ganske plutselig:

– Føler du deg ikke naken uten våpen?
– Nei, svarte jeg uten å nøle, men lot ordet henge i luften.
– Jeg går alltid med to ladede revolvere på meg, selv på kontoret, fortsatte han.
– Det sier vel det meste.
– Det gjør vel det, svarte Mortimer etter å ha tenkt seg om.

Mørket kom fort til Bagdad i dag. Men jeg rakk å se en amerikaner død og en iraker så vidt overleve.

Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Mens solen sank i vest, veltet tung, sort røyk opp fra sørøst. Den slukte det som var igjen av skumringen og kastet et dommedagsslør over øst-Bagdad. Jeg vet fortsatt ikke hvor røyken kom fra, men det så ut som en oljebrann.

Jeg betraktet dette skuet fra taket av det amerikanske militærsykehuset. Der døde fire mennesker i dag. To amerikanerne og to irakere. Sykehuset tar i mot de som klarer å komme seg dit og gir akuttkirurgi. Det kom en stadig sårende inn til sykehuset.

Den første jeg så var en guttunge på 15-16 år. Han hadde et stygt skuddsår i hofta og ett i hode. Han ble fraktet dit av amerikanske soldater. Broren hans var allerede død da. Soldatene sa en snikskytter hadde skutt dem og at de hadde funnet ham blødende i gata. De to brødrene bodde i et blandet strøk men soldatene visste ikke om den sårede var sjia eller sunni. Legene klarte å stabilisere ham men var ikke sikker på om han ville overleve

Nestemann inn var en amerikaner. Han ble løpt inn på båre av sine våpenbrødre. Han var svært ille tilrett. Stygge brannskader, tilsmusset, blodig uniform og kroppen full av metallbiter. En bombe i veikanten hadde eksplodert rett under ham og det var ikke mye sykehuspersonellet kunne gjøre. Han ble erklært død på sykesenga et knapt kvarter etter ankomst.

I morgen kommer sikkert en presse-erklæring fra det amerikanske forsvarsdepartementet om at en amerikansk soldat ble drept av en IED (bombe i veikanten) i det sentrale Bagdad. Ingen kommer til å si nevne den irakiske, sårede guttungen som kanskje er død når jeg skriver disse linjene.

Den ene ble livstruende skadet fordi han gikk i feil gate og var født inn i feil gren av islam. Den andre ble drept av motstands- og islamistgruppenes effektive geriljataktikk. Ingen av dem hadde den minste anelse om hva som skulle skje før de ble rammet. Det er slik døden kommer i Bagdad.

Jeg lurer på om general Petraeus er overtroisk. Gudene skal vite at soldatene hans er det.

Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen

General Petraeus er mannen som gjør at det Republikanske parti går litt raskere i gangene i Washington. Endelig skjer det noe i Irak. I forrige uke holdt den nye øverstkommanderende for styrkene her sin første pressekonferanse. Han er så medievennlig at man nesten lurer på om han er ekte, og om hans stort sett fornuftige ord kun er en Potemkin-kulisse satt opp for å vinne tid.

Han sier selvsagte ting som at denne krigen ikke kan vinnes med militære midler alene. Men når det er en general som sier det, så er det verdt å lytte. Noe har skjedd. Etter fire mislykkede år, har den brutale irakiske virkelighet til slutt nådd maktens innerste sirkler.

Nye angrep

Men hans nye sikkerhetsplan hangler av gårde. Generalene forteller om framskritt, men ute i gatene fortsetter sjiamuslimer å rammes av bomber. Forrige uke var sjiamuslimsk pilegrimsuke, og det var den verste uka på svært lenge for sjiamuslimene. Senest i går ble de rammet av en selvmordsaksjon som drepte 19 mennesker. Det er bare et tidsspørsmål før de krever at Moqtada al-Sadr skal sende ut sin milits for å beskytte dem, og da er Bagdad tilbake der byen var for en måned siden.

Den sunni-arabiske geriljaen har også intensivert sin offensiv mot de amerikanske styrkene. Her er bomber i veikanten deres mest effektive våpen. Jeg har tilbrakt mye tid i Ghazaliya, en bydel nordvest i Bagdad. Deler av denne bydelen er fullstendig kontrollert av ytterliggående sunnimuslimske grupper. Amerikanerne vet lite om hvem som er der, men antar at det er Omar Brigaden og styrker fra det Islamske parti.

Bomber i veikanten

Der rammes de av bilbomber hver eneste dag. De kan ikke flytte seg en meter utenfor leiren før de er i fare. Det er en form for psykologisk terror som er vanskelig å forsvare seg mot. Jeg kan selv vitne om at det sliter på nervene å vite at en bombe kan smelle når som helst.

?I don`t like IEDs very much? sa soldaten Goldacker da vi nærmet oss G-punktet, navnet soldatene har gitt stedet hvor det dumpes lik hver eneste dag. En IED er et av Irak-krigens utallige akronymer, det står for Improvised Explosive Device og betyr på godt norsk ?bombe i veikanten?.

Akkurat hvem som er drept og hvorfor, er ofte vanskelig å finne ut. Det kan være intern maktkamp, kriminalitet, ren terror eller muligens sjiamuslimer. Men amerikanerne vet at G-punktet betyr fare. De angripes nesten alltid når de nærmer seg. Likene er lokkemat. Amerikanerne må inn for å vise at de opprettholder en form for tilstedeværelse og også hjelpe det irakiske politi når de tør dra inn for å hente likene.

De fire Humwee`ene rullet sakte forbi liket av en svært overvektig iraker. Overvektig, eller så var liket stappet fullt av sprengstoff og metallbiter. Det hender det også. Soldatene snakket ikke så mye lenger, men nøyet seg med å lytte til radiokonversasjonene.

Like etter at vi hadde svingt av i krysset smalt det. Et kraftig drønn som runget i trommehinnene. ?Er alle i orden? ropte laglederen sersjant Pisauro og fikk bekreftende svar. Bomben hadde gått av mellom to kjøretøyer, og ingen ble såret. Denne gangen.

Drakedreperen

Kanskje ble vi reddet av blokkeringsutstyret amerikanerne nå kjører rundt med. For å hindre eller forsinke fjernstyrte detoneringer, blokkerer de radiosignaler i en vid omkrets. Kanskje var bomben gravd for dypt ned til å gjøre ordentlig skade. Men Goldacker hadde mer tro på de nye omstendighetene, nemlig en reporter i baksetet :?Du bringer lykke, Sigurd? sa han. Jeg svarte at jeg håpet min gode karma også skulle bringe oss trygt tilbake.

Men min rolle som soldatenes gode talisman var kort. Dagen etter havnet vi i en voldsom trefning der Humwee`en jeg satt i, nesten ble truffet av en RPG – en rakettdreven granat. Det var ikke min fortjeneste at den bommet. Nå var det i stedet jeg som trakk dem til meg og skapte uro i rekkene. Hadde jeg ikke dagen før sagt at de på denne turen skulle ut å slåss ?

Jeg kom ikke med flere spådommer, og soldatene hadde noen fredelige dager, men kanskje det ikke hadde noe med meg å gjøre. Goldacker hadde nemlig fått tilsendt langt bedre beskyttelse, en kort med bilde av St. Mikael. Et øyeblikk var jeg fristet til å trekke noen paralleller mellom den katolske drakedreperen Mikael og min navnebror i norrøn mytologi, men kom til at det i krig noen ganger er best å holde munn.

?Mine brødre, vi kan ikke krangle om dette. Folk blir drept der ute hver eneste dag.? Oberstløytnant Sabah i den irakiske hæren snakker klart, tydelig og direkte etter å ha hørt sunnier og sjiaer skylde på hverandre for den vanskelige situasjonen.

Dette var på et møte jeg var på i går i nordvest-Bagdad. I dag våknet jeg til meldingen om at minst 149 mennesker var drept i forskjellige angrep på sjiamuslimske pilegrimer i Hilla. De var på vei til Kerbala. Det er et av de verste angrepene i det fire år lange marerittet som Irak aldri ser ut til å våkne fra. Denne uka ser ut til å bli en av de dødligste på lenge. I forgårs ble over 30 mennesker drept på bokmarkedet i Bagdad., og ennå er det bare onsdag.

Men det er langt fra første gang sjiamuslimske pilegrimer blir angrepet. Det var med et slikt angrep i mars 2004 sunni-arabiske ekstremister startet sin kampanje mot sjiamuslimene. Til slutt lyktes de å framprovosere en reaksjon, og i dag er Irak et delt land og Bagdad en delt by full av synlige og usynlige skillelinjer.

Handlegater hvor folk før ferdes i fred og ro, er nå blitt ingenmannsland du krysser med livet som innsats. Naboene du før kunne prate med om alt og ingenting er blitt en mulig fiende, kanskje jaget på flukt, kanskje omgjort til en skygge av seg selv som prøver å skjule sin identitet hvis den ikke stemmer overens med flertallet i bydelen.

Ingen stoler på fremmede og selv familier blir revet i stykker. Selv giftemålene mellom sjiaer og sunnier som irakerne selv mente var en garanti mot borgerkrig, forgiftes nå sakte men sikkert. Her er for eksempel en god artikkel fra Washington Post:

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/03/03/AR2007030300647.html?nav=rss_world/mideast/iraq

Sikkerhetsplanen for Bagdad som amerikanerne og den irakiske regjeringen har ført til en voldsom opptrapping fra de mange gruppene på sunni-arabisk side. Sjiamuslimene har foretatt en taktisk tilbaketrekking. Dette er tredje gang Moqtada Sadrs Mehdi-hær foretar en slik manøver, for hver gang å komme sterkere tilbake. Spørsmålet er hvor lenge de kommer til å forholde seg rolig hvis verken myndighetene eller amerikanerne klarer å beskytte dem mot angrep.

Det første smellet var svakt. Jeg registrerte det og tenkte at sprengstoffekspertene holdt på å kvitte seg med gamle bomber. Det andre smellet var kraftigere og jeg syntes så vidt jeg hadde hørt en foruroligende hvinende lyd. Tredje gang var jeg ikke tvil, men da var det for sent å gjøre noe.

Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen

Det hvinte skarpt og kraftig. Noen ropte «Incoming!», men jeg rakk verken å gripe kameraet eller komme meg i dekning før det smalt.

Denne gangen kjente jeg trykket fra eksplosjonen. Det steg røyk og støv opp noen hundre meter unna. Soldater kom løpende med brannslukningsapparat og bårer. Jeg gruet meg for synet som ventet meg på vei mot nedslagsstedet. Noen dager lar en seg ikke sjenere særlig av blod og ødeleggelser, andre ganger er en mye mer mottakelig. Dette var slik dag.

Ingen skadde

Men da jeg kom fram til nedslagsstedet var det bare røyk og masse soldater. Ingen var såret eller drept. Ett av rommene var fullstendig ødelagt. TV-apparatet var slengt nesten ut døra. Det var et stort hull i veggen og splintene hadde revet flenger av både betong og respatex.

Etter noen minutter kom soldaten som bodde der. Han hadde gått fra rommet sitt noen minutter i forveien for å gå på skytebanen. Han var tydelig rystet og forvirret. Det samme var de som bodde vegg i vegg med ham. De ba meg dra til helvete tilbake til Norge med kameraet mitt. Andre var mer hjelpsomme og snakket villig om hvordan de hadde opplevd hendelsen.

Det tok ikke lang tid før alle soldatene forsvant hver til sitt, og livet i leiren vendte tilbake til sitt normale for alle andre enn de som ble direkte rammet. De fleste har nok med å ta vare på seg selv og sine nærmeste. Det er heller ikke uvanlig at det blir skutt mot leiren, det uvanlige var at det var med raketter, og at de traff.

Hverdagslivet fortsetter

Dette er en svært stor leir, og det var bare de som var i umiddelbar nærhet som registrerte angrepet. Her lever de uansett med dødstrusselen i nærheten hele tiden, og hverdagslivet fortsatte som før. Noen timer etter gikk jeg for å ta en kaffe. Utenom messa finnes det bare ett sted hvor man kan få kjøpt ting. Det er på markedsplassen. Her ligger de amerikanske matkjedene på rekke og rad. I denne leiren er det Taco Bell, Burger King, Popeye`s og Cinnamon. Det var på Cinnamon jeg fikk tak i kaffe (Seattle`s Best) og en av de etter sigende så berømte Cinnamon Rolls.

For de av dere som har nært kjennskap til amerikansk matkultur, er dette kanskje en klassiker. Jeg, som har tilbrakt studietiden i Paris og mesteparten av mitt arbeidsliv i Midtøsten, må innrømme at jeg var heller skeptisk da jeg fikk utdelt kniv og gaffel (i plast) til å spise min Cinnamon Roll. Jeg ba pent en kvinnelig soldat flytte sin M16 og åpnet posen. Der ventet en varm, myk kanelbolle med en kremaktig sukkerglasur. Den første biten var ikke så verst. Det ble verre etter hvert.

Det kjente og kjære

Men samtidig som jeg ble mer og mer uvel av den kremete kanelbolla, skjønte jeg også mer hvordan de her inne i leiren skaper seg et skinn av hverdagsliv for å beskytte seg mot den farlige virkeligheten utenfor murene. Noen av dem kommer aldri lenger enn til disse leirene og rakett- eller granatangrep er det eneste som minner dem på at de er en okkupasjonshær i et fremmed land. For de som er ute i det virkelige Irak, er leiren noe gjenkjennelig å komme tilbake til.

Men uansett hvor fort leirlivet kom tilbake til sitt normale etter dette nålestikket mot Goliat, er jeg sikker på at noen her på Camp Liberty føler seg litt mindre trygge når de i kveld legger seg i en seng innerst i et hjørne og brer over seg for natten.

Jeg var på Mutanabbi Street sist i 2004. Det var tidlig sommer. Det første slaget om Fallujah var over, mens Moqtada Sadrs Mehdi-hær fikk sin ilddåp i Bagdads forsteder. Det var fredag og stor aktivitet.

Av Sigurd Falkenberg Mikkelsen

En gate rød av blod
Gaten strekker seg ned mot Tigris og fortauet var fullt av bøker av alle slag. Der fant man Koraner, bruksansvisning for Windows eller billige engelske spionromaner. Jeg så til og med en biografi over Ariel Sharon. Saddams fall gjorde at Bagdads forfattere og bokhandlere en stakket stund hadde frie hender. Men alle visste hvor farene lurte.

?Sikkerhet, vi trenger bedre sikkerhet, først da kan det bli bedre, men kanskje, kanskje, ? sa en bokhandler til meg da jeg spurte om hvordan han så på situasjonen. I butikken hans var det mest Koraner i forskjellige utgaver.

I dag ble også Mutanabbi Street rammet av selvmordsbomberne. Det fortelles om pøler av blod, om hud- og kjøttrester blant utbrente boksider. Minst 26 mennesker ble drept. Det får meg til å tenke på hvordan Tigris etter sigende rant rød og sort da mongolen Hulagu plyndret Bagdad i 1258. Rød av blod, sort av blekk fra alle manuskriptene fra det legendariske Mustanseriyah-biblioteket.

Nådestøtet
Dagens angrep var nådestøtet for Mutanabbi Street, gaten som har fått navn etter poeten som reiste den arabiske verden rundt med bare sin poesi å leve av, og som var så selvsikker på egen kraft at han hevdet selv blinde kunne lese hans dikt.

Men også her hadde frykten grepet om seg og lammet alt liv lenge før dagens angrep. Selv kaféen Shabandar som var et elsket sentrum for Bagdads forfattere og intellektuelle og en oase for nysgjerrige utenrikskorrespondenter, var bare en skygge av seg selv. Se for eksempel denne fine, halvannet år gamle artikkelen fra Salon.com: http://dir.salon.com/story/news/feature/2005/08/26/culture/index.html

Det kanskje aller mest utfordrene er å hele tiden forholde seg til det militære maskineri. Alt er tungrodd og byråkratisk og jeg er ikke herre over egen skjebne. Det tok meg over en uke med reising og venting før jeg kom meg ut til enheten jeg skulle til. Så er det å leve med trusselbilde og farene. Det er svært varierende hvor nært det føles og hvor reelle farene er, men presset er der hele tiden på en eller annen måte. Men jeg skal ikke være her så lenge. Jeg kommer til å reise herfra. Jeg tar med meg alt hjem, og på et vis hører jeg også til her, men jeg har et trygt sted å reise tilbake til. Det samme har soldatene som overlever, og det gjør de aller fleste.

Annerledes er det med innbyggerne og til særdeleshet barna som er igjen. Også det er blitt spurt om bloggen. I dag har jeg vært ute på patrulje i den sunnimuslimske bydelen Ghazalia nordvest i Bagdad og alle mine forutanelser og forhåndsinformasjon stemmer overens med hva jeg har sett i dag. Det sunnimuslimske Irak har forfalt til slumområder. Søppelet hoper seg opp, vanntilførslen er dårlig og det offentlige er så å si fraværende. Det er derimot ikke motstandsbevegelse, milits og ytterliggående grupper.

Bildet jeg har lagt ut er et stjålet bilde. I hvert fall føles det slik. Det er tatt fra baksete på Humwee, en amerikansk pansret militærjeep. Det er mange tomme hus i Ghazalia men noen familier er igjen og hennes var en av dem. Det er bare et snapshot, men det noe med blikket hennes; hun myser mot de amerikanske militærkjøretøyene med en blanding av undring og avstand, som om hun aner et skjebnefellesskap: ?Jasså, dere er her ennå, dere også?

Det irakiske samfunn ble rykket opp med roten da amerikanerne inntok Bagdad og de nye strukturene har ennå ikke festet seg. Jenta på bilde har i det minste en familie hun hører til i og det er det eneste folk har å lene seg på om dagen. For barna som faller utenfor venter en nådeløs hverdag. Det blir flere og flere av dem. Se for eksempel denne rapporten om gatebarna i Bagdad fra FNs nyhetsbyrå IRIN.

http://www.irinnews.org/Report.aspx?ReportId=70094

Og de kan ikke vente seg noen hjelp utenfra. Det er færre og færre organisasjoner som jobber i Irak og de som er igjen får ikke gjort stort på grunn av sikkerhetsproblemene. I forrige uke ga også Redd Barna opp :

http://broadcast.organicframework.com/p/BBC-World-Save-the-Children-leaves-Iraq___471,102122.html

Dette bilde lyver. Det er ikke slik den Grønne sonen i Bagdad ser ut. Den Grønne sonen som riktignok er et rimelig trygt område, er nedslitt og deprimerende krigstrøtt. Selvfølgelig er det ingenting i nærheten av hvordan det er på den andre siden av muren, men krigen har hatt sin virkning her inne også. Ingen bryr seg om hvordan det ser ut i gatene, eller om å pleie plener eller parker. Alt har tørket inn og er farget brunt og grått. Betongveggene vokser og veien er slitt av alle de tunge militærkjøretøyene som i fire år har rullet inn her.

Befestet bydel
Før var det annerledes. Dette var en privilegert bydel i Bagdad med store alléer og velholdte hus. Men den fikk ikke navnet den Grønne sonen på grunn av fargen, den fikk det som et kontrast til den Røde sonen, altså resten av Bagdad, det virkelige Bagdad, det farlige Bagdad. Da amerikanerne kom hit, tok de over Saddams gamle palasser og regjeringsbygg. Det tok ikke mange månedene før de skjønte at de ikke var så velkomne som de hadde trodd. Da begynte byggingen av den befestede bydelen for alvor. Kontrollpostene ble flere, murene høyere og sikkerhetsvaktene flere for hvert angrep, og slik har det fortsatt fram til i dag.

Bildet er tatt fra baksiden av den amerikanske ambassaden. Jeg var der for å overvære 3- årsjubileet for speiderforeningen i den Grønne sonen. Det er faktisk sant. Det blir mer om den absurde opplevelsen i Ukeslutt i radioen lørdag. Den amerikanske ambassadøren Zalmay Khalilzad var til og med tilstede på den langdryge seremonien. Som om han ikke hadde noe bedre å gjøre.

Strider mot instinkter
Kontrasten mellom denne tilstelningen og forvirringen rundt bombingen i Ramadi viser hvordan krigståken nå ligger tykt over hele Irak. Det gjør noe med oss journalister. Vi må i mye større grade stole på andres inntrykk uten mulighet til å dobbeltsjekke selv. Det er svært frustrerende og strider mot alle mine instinkter å være her inne i stedet for å være i Ramadi. Men ingen vestlig journalist, og knapt noen irakiske, kan for eksempel reise til Ramadi, eller noen andre steder for den saks skyld, på egen hånd. I tillegg har Internett satt voldsom fart i informasjonsstrømmen.

Washington Post har tonet sin versjon ned. De sier at det har skjedd mandag og ikke tirsdag. http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/02/28/AR2007022801051.html

Det angrepet ble rapportert om (gitt at det dreier som ett angrep mandag, ikke to), men omstendighetene var uklare, og det kan godt være barn som ble drept i det angrepet. http://today.reuters.com/news/articlenews.aspx?type=topNews&storyid=2007-02-28T073217Z_01_L27302354_RTRUKOC_0_US-IRAQ.xml

? Det er ikke lett å vite hvordan man skal gå fram når både statsministeren og presidenten sier det har skjedd, sa en AFP-korrespondent til meg i går. Jeg traff også en reporter fra militæravisa Stars and Stripes som hadde vært i kontrollrommet til amerikanerne i Ramadi da det hendte. Han sa det hadde vært stor forvirring, og at folkene der først og fremst var bekymret for sin egen feildetonasjon. http://www.stripes.com/article.asp?section=104&article=43944

Dette er min siste dag i den Grønne sonen. I kveld reiser jeg tilbake til militærkomplekset ute ved flyplassen for å se nærmere på den nye sikkerhetsplanen for Bagdad, den tredje i rekken, ?the surge? som amerikanerne liker å kalle det.

Forvirring
De irakiske kildene hadde blandet sammen tidligere hendelser. Det har vært svært mange bombeangrep de siste dagene i Ramadi og noen trodde at et nytt angrep hadde skjedd, blant annet fordi begravelsene skjedde dagen etter et angrep mandag, altså i går. Det høres ut som en underlig forklaring, men forvirringen gikk helt til topps i det irakiske samfunnet. Både statsministeren og presidenten fordømte i krasse ordelag det som hadde hendt og ble rapportert verden rundt: http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2007/02/27/AR2007022700266.html?nav=rss_world/mideast/iraq

Unntak
Det hører med til unntakene at det tas feil på denne måten, jeg kommer i hvert fall ikke på noen lignende tilfeller i skrivende stund. Men det viser hvor uoversiktlig situasjonen er i Irak, også for dem som står aller nærmest.

Det samme gjelder for oss journalister. Vi kan ikke lenger flytte oss fritt rundt og det er vanskeligere og vanskeligere å kartlegge hva som skjer, særlig utenfor Bagdad.

Men bombeangrepene fortsetter, her i byen og andre steder. I dag ble minst 10 mennesker drept i et angrep på et grønnsaksmarked i Bagdad. En dagligdags grusomhet som knapt nok registreres lenger.