Det har gått vel  fem år siden hundtretusener gikk ut i Kievs gater kledd i oransj for å kreve nytt valg, etter at den russisk-vennlige kandidaten ble anklaget for å ha jukset seg til seier. I søndagens presidentvalg er han suveren favoritt, mens oransjerevolusjonens far, president Viktor Jusjenko, ligger an til under 5 prosents oppslutning.

Statsminister og presidentkandidat Julia Timosjenko

Jeg kom kjørende fra flyplassen inn mot sentrum av Kiev i den blå timen i ettermiddag. Det er kjølig, disig, og en fuktig svak vind gjør at det føles kaldere enn med 10 kuldegrader hemme. Store plakater av de tre ledende presidentkandidatene dukker opp ganske spredt langs innfartsveien. Jeg er egentlig litt skuffet over at ikke det er mer som forteller om at det er tre dager igjen til presidentvalget.  Sjåføren får beskjed om at jeg vil ta noen bilder som både har plakater og folk, kanskje aller helst på den store Majdan-plassen midt i sentrum. Det var der folk frøs seg gjennom kalde førjulsuker i 2004, fordi de ikke ville finne seg i at Viktor Janukovitsj – med støtte fra russerne  – jukset seg til seier. Han hadde nemlig vunnet andre valgomgang 21. november, men Valgkommisjonen og Høyesterett mente det var for mye juks, og underkjente resultatet. Utfordreren, Viktor Jusjenko, fikk ikke bare politisk støtte, men massenes overveldende sympati fordi han ble forgiftet av dioksin, og folkemeningen ville det til at russerne stod bak. Det er aldri bevist, men ryktene bidro til at Jusjenko fikk over halvparten av stemmene i den ekstraordinære valgomgangen 2. juledag.  Han var en folkehelt, folk sov på gatene rundt provisoriske bålplasser for å være helt sikre på at ingen ville kuppe revolusjonen.  Majdan-plassen i sentrum av Kiev var full av folk, inkludert politi som lot være å gripe inn. Politi og soldater er også ukrainere, og de var ikke uberørt av entusiasmen.  I dag var det tomt, ikke en valgplakat, og slettes ikke noe oransje.

Majdan-plassen uten oransj. 14.1.

Det har vært en valgkamp preget av skittkasting. Statsminister Julia Timosjenko, som sto skulder ved skulder med Viktor Jusjenko i desember 2004, beskylder nå presidenten for å ville jukse. Senest i dag har hun forsøkt å få endret valgloven, slik at funksjonshemmede og gamle ikke får stemme hjemme. Hun er klar til å kalle sammen parlamentet like etter valget, dersom det er mistanke om at det er flere hjemmestemmer enn registrerte hjemmevelgere. Egentlig er det bare tull, for Jusjenko får neppe over 5 prosent av stemmene, og er overhodet ingen utfordrer for Timosjenko. Men Jusjenko har gjentatte ganger anklaget Timosjenko for å ha brukt sin makt til å skjule at hun brukte sin posisjon som direktør for et stort energifirma på 90-tallet til å berike seg og nyttige politiske kontakter i Ukraina og Russland. Han antyder sågar at hun inngikk en høyst tvilsom avtale med daværende statsminister Vladimir Putin om å slippe straffeforfølgelse i Russland, noe som ville hindret henne i å komme på besøk uten å risikere arrestasjon.

Timosjenko blir også anklaget for å ha vanstyrt økonomien, som skrumpet med 15% i 2009. Sannheten er at presidenten selv har mye av ansvaret, ved å godta en økning i minimumslønninger og pensjoner – trass i kravene fra Det internasjonale pengefondet. Det var foranledningen til at Pengefondet har holdt tilbake 3,5 millarder dollar av en hjelpepakke på over 16 milliarder.

Det hele virker underlig, for det er jo nettopp Timosjenko og Jusjenko som staret ut som politisk allierte, og som burde stå sammen mot Viktor Janukovitsj, mannen som tapte mot de oransje og sto æresløs igjen, anklaget for valgfusk. Nå er det han som ser ut til å vinne, og det er han som er den mest renhårige når det gjelder skittkasting. Han framstår som den klareste statsmannen av de tre. Siste meningsmålinger  før jul tyder på at han vinner med 10-15 prosent foran Timosjenko i første valgomgang, og kanskje så mye som 16 prosent i andre omgang 7. februar.

Det politiske innholdet er bemerkelsesverdig likt, bortsett fra ta Janukovitsj er mot NATO-medlemskap, Jusjenko er for, og Timosjenko vil ha folkeavstemming om NATO.  Alle vil inn i EU, men flertallet av ukrainerne er mot NATO-medlemskap. For dem er det simpelthen viktigere å ha et godt forhold til Russland. Det hjelper ikke med all verdens vestlige tenketanker og demokrati-eksport. Flertallet av ukrainerne ser nordover, snarere enn vestover.

Men de få vi har rukket å snakke med til nå har en ting felles; de er desillusjonerte og egentlig skeptisk til alle politikere. Den politiske avmakten kan føre til at valgdeltakelsen blir lavere enn noen gang i tiden etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. På søndag vet vi svaret.