Sykling og snøvær er en ufattelig dårlig kombinasjon.  Normalt bruker jeg 20 minutt til jobb, men nå gikk det over 30 minutt før jeg trygt kunne sette sykkelen fra meg.  Trynte gjorde jeg òg … Sykling i snø og is er forresten greit, det er slapset som skaper kaos for meg. Det går greit så lenge jeg a) konsentrerer meg, b) ikke svinger og c) ikke bremser.

Dette orker jeg altså IKKE, så resultatet denne uken ble sykle til jobben i 3 av 5 dager. Satser på snøfritt neste uke.

Nok en sykkeldag i  minusgrader, men det går faktisk helt greit så lenge det er pent vær. Hemmeligheten er å ha på seg nok klær, og vissheten om at det er en varm dusj som venter ved mål.

Dessverre viser det seg at det ikke bare er jeg som er i dårlig form, sykkelen knirker, knaker og lager lyder som ikke høres helt gode ut. Dessuten falt bakskjermen av i dag. Merkelig, sykkelen er jo bare 7 år gammel? En runde med avfetting, kokende vann og teflonspray skal visstnok gjøre susen, i alle fall i følge ekspertene på jobb.Nok en mil på sykkel altså. So far so good.

Forresten, om noen skulle finne en sykkelskjerm mellom Storhaug og Ullandhaug, trolig Mosvannet, så er jeg interessert i tips!

Utgangspunkter er som tidligere sagt på radioen, heller miserabelt. To tester viser at jeg er i elendig form, ikke har kondis og at vekten er alt for høy.  Det er, for å si det slik, bare å sette i gang …

Det er ikke slik at jeg har levd et liv med chips, smult og meierismør, men jeg har heller ikke vært særlig bevisst på hva jeg har trødd i trynet. Det er det slutt på nå, knekkebrød i stedet for brød og mindre porsjoner til frokost, dugurd og middag. Til å begynne med…

Når det gjelder fysisk fostring er problemet at jeg har samme forhold til helsestudioer som en julegris har til et slakthus. Jeg misliker det, rett og slett! Derfor blir det en forsiktig start med sykkel frem og tilbake til jobb, noe som blir rundt en mil til dagen.

 Sånn! Nå er vi i gang med blogg og oppkjøring!