Helikopteret som skulle fly meg fra skipet til Bjørnøya greier å lette i sterk kuling eller storm, men blir det sju meter høye bølger eller mer så vil bevegelsene i båten bli så store at det vil være farlig og lette å lande. Derfor blir det ingen besøk av Nitimen. Er litt lei meg for det men, sånn er det bare.

Som et plaster på såret så går skipet rett mot isen som strekker seg litt nord for Bjørnøya og helt fram mot Svalbard. Der skal dykkerne om bord drive redningsøvelser øvelser og da kan også helikopteret øve på redningsoperasjoner fra isen. Det blir jo bra bilder og lyd av det.

 Eller så går dagene med til å snakke med førstereisgutta, befalet og ikke minst så går praten om uværet vi er i ferd med å komme oss ut av. Ingen ser frem til noen ny sjøsyke eller skrå gange i korridorene.

En av gjestene som er om bord er en tidligere sjømann og marineoffiser. Da den sterke kulingen herjet som verst med skuta, da rullet den sikker over 25 grader fra side til side. Den tidligere marineoffiseren var på kommandorommet som ligger rett bak styrhuset.

Brottsjøene kom og gikk, den ene større enn den andre. Mannen hadde plassert seg i en av de mange stolene som er nærmest av typen flyseter, men mye mer avansert.

Han hygget seg med å fortelle at ingen kvalme kom over han selv om det rullet mye. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte holde meg fast. (Det var jo det jeg gjorde for svingende, holdt meg med en hånd og skrev på bloggen med den andre) Jeg hørte etter med ett, kanskje et halvt øre på hva han snakket om så jeg var nok ikke den beste tilhøreren.

Rett som det var så hørte jeg solide snorkelyder bak meg. Mannen har vel godt sovehjerte tenkte jeg og midt under søvnseansen så kom bølgene inn fra siden som var av en størrelse betydelig større enn de andre. Jeg hørte et brak og der skled han ut av stolen, fortsatte lynkjapt over til babord side og som ved et trylleslag så satt han god presset mot styrbord side. Stakkars mann, han fikk ikke sukk for seg, og så nesten ut som han hadde ramlet ned fra månen.

Flere av offiserene fikk han på beina og resultatet ble at han ikke hadde skadet seg, men vakthavende offiser på brua han kom med en slags sikkerhetsele og han kom med følgende kommentar: Jeg tror vi får gjøre med deg som med ungene, spænn dem skikkelig fast for her har vi ingen airbag. Resultatet ble at mannen tuslet ned og la seg i køya. Litt vondere bak regner jeg med.