Men, i dag så formelig bråvåknet jeg av en kvinnestemme som sa følgende: Nå må du stå opp Rune, nå har du sovet lenge nok. Du må komme deg i dusjen og jeg forventer at du kommer velluktende ned til messa og spiser frokost sammen med meg. Hilsen Randi.

Det er ikke mange kvinner om bord (5 stk.) på KV Svalbard og de som tjenestegjør er både i alder og av grad menige. Med andre ord i 19-20 års alderen. Derfor begynte tenkemotoren min å granske hvem dette kunne være. Jeg har jo møtt de fleste jentene på disse dagene jeg har vært om bord, men ingen som heter Randi. Ja ja, tenkte jeg, det er bare å stå opp, når en kvinne vil møte deg så er det bare å stille opp.

Dusjinga og påføring av velduftende eau de toilette ble gjennomført og jeg satte kursen ned et par dekk hvor messa er plassert. Det blåste liten storm ute, det var snøfokk og minus 8 grader og jeg visste da at det ikke var flyvær, så Randi ikke hadde kommet luftveien til skipet så hvem i all verden var nå denne jenta eller kvinnen som absolutt ville møte meg nydusjet og velduftende?

Gående i 50 graders vinkel først til venstre så til høyre i korridorene, så nærmet jeg meg messa kanskje ikke med raske skritt men, med målbevisste skritt i hvertfall. Der var døra og inn skred jeg med en viss forventning. Messa var full av menn med gullstriper på skuldrene men det var ingen av kjønnet kvinne der!

Da veltet det mot meg en buldrene gapskratt av samtlige som satt og inntok frokosten.

-Ser du etter Randi? kom det på kave bergensdialekt. Ja, jeg gjorde jo det. Jeg fikk jo beskjed over høyttaler anlegget! Latteren steg til nye høyder i det halvstore men, litt trange rommet.

– Det va nok meg det, fortsatte bergenseren. Du skjønner det er litt av fleipen om bord. Alle nye blir utsatt for den. Gjett om jeg ble rød i toppen? Svaret gir seg selv.

Det var en av offiserene, Rune Frekhaug som hadde gjort en av sine små hyss, som faren til Emil i Lønneberget ville kalt det. Hadde jeg tenkt med om, men det gjør man ikke etter en natt med tung søvn, så hadde jeg skjøt at det var han. Dette hadde jeg jo hørt dagen før da han fjollet med en av de andre om bord. Rune er jo skipets egen humørspreder.

Du skal ikke føle deg for trygg, Rune Frekhaug. Jeg skal nok finne på noen hyss før jeg forlater skipet og setter meg på flyet med retning Oslo.

Det er tydelig kaldt oppe i isen…

Helikopteret som skulle fly meg fra skipet til Bjørnøya greier å lette i sterk kuling eller storm, men blir det sju meter høye bølger eller mer så vil bevegelsene i båten bli så store at det vil være farlig og lette å lande. Derfor blir det ingen besøk av Nitimen. Er litt lei meg for det men, sånn er det bare.

Som et plaster på såret så går skipet rett mot isen som strekker seg litt nord for Bjørnøya og helt fram mot Svalbard. Der skal dykkerne om bord drive redningsøvelser øvelser og da kan også helikopteret øve på redningsoperasjoner fra isen. Det blir jo bra bilder og lyd av det.

 Eller så går dagene med til å snakke med førstereisgutta, befalet og ikke minst så går praten om uværet vi er i ferd med å komme oss ut av. Ingen ser frem til noen ny sjøsyke eller skrå gange i korridorene.

En av gjestene som er om bord er en tidligere sjømann og marineoffiser. Da den sterke kulingen herjet som verst med skuta, da rullet den sikker over 25 grader fra side til side. Den tidligere marineoffiseren var på kommandorommet som ligger rett bak styrhuset.

Brottsjøene kom og gikk, den ene større enn den andre. Mannen hadde plassert seg i en av de mange stolene som er nærmest av typen flyseter, men mye mer avansert.

Han hygget seg med å fortelle at ingen kvalme kom over han selv om det rullet mye. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte holde meg fast. (Det var jo det jeg gjorde for svingende, holdt meg med en hånd og skrev på bloggen med den andre) Jeg hørte etter med ett, kanskje et halvt øre på hva han snakket om så jeg var nok ikke den beste tilhøreren.

Rett som det var så hørte jeg solide snorkelyder bak meg. Mannen har vel godt sovehjerte tenkte jeg og midt under søvnseansen så kom bølgene inn fra siden som var av en størrelse betydelig større enn de andre. Jeg hørte et brak og der skled han ut av stolen, fortsatte lynkjapt over til babord side og som ved et trylleslag så satt han god presset mot styrbord side. Stakkars mann, han fikk ikke sukk for seg, og så nesten ut som han hadde ramlet ned fra månen.

Flere av offiserene fikk han på beina og resultatet ble at han ikke hadde skadet seg, men vakthavende offiser på brua han kom med en slags sikkerhetsele og han kom med følgende kommentar: Jeg tror vi får gjøre med deg som med ungene, spænn dem skikkelig fast for her har vi ingen airbag. Resultatet ble at mannen tuslet ned og la seg i køya. Litt vondere bak regner jeg med.

Kan ikke risikere at han tar igjen med diverse looper og opp og ned øvelser som hevn.

Men egentlig er jeg ikke redd for akkurat det. Det som kanskje jeg er mest spent på er at det blåser ORKAN på åpne havet. Det har jeg aldri opplevd før. Så jeg må innrømme at hjertet banker litt heftigere akkurat nå. Skipperen har pålagt samtlige å sikre alt løsøre så ingen ting skal fly veggimellom. Vi får bølgene inn fra babord side og det vil bety at KV Svalbard vil rulle noe infernalsk. Også jeg som har køya mi plassert slik at jeg mest sannsynlig vil rulle ut av køya flere ganger i løpet av natta. Fytte Rakker’n.

Jeg har tatt noen forhåndsregler. Har spist lite til middag, kun et stykke fersk torsk og en potet. For hvis jeg må mate krabbene, er det ikke mye mat de får.

Jeg lærte av skipperen at cola og knekkebrød er dietten som bør inntas til frokost som er neste måltid. Og så god som mater er her ombord da gitt. Så får jeg bare nøye meg med knekkebrød da.

Hvordan jeg er når jeg skal på direkten både i Nitimen og i nyhetsprogrammet Sveip som går på NRK2 i morgen ja, det får tiden vise. Her er det bare å holde maska å la det stå til.

Foreløpig har jeg greid meg bra i stiv kuling, men orkan, nei det er jeg spent på. Det skal visst være over 10 meter høye bølger. Heldigvis så har de både lege og prest om bord så her kan det bli både medisinsk og åndelig hjelp. Men, tenk om de også blir sjøsyke? Hvem skal yte meg hjelp da?  For jeg regner med at nå har alle mer en nok med sitt. Godt at jeg har meget kort vei til toalettet.

Nei, nå begynner det å rulle. Jeg tror jeg må løpe!

Rune

P.S. Sandefjord vant 3-1

Det er sikker ikke mange radioreportere som har gjort forsøk på å dusje når skipet ruller i tung sjø, men det har jeg!

Tidlig søndag morgen da Kystvaktskipet Svalbard inspiserte en spansk tråler på Hjelmsøybanken så var det tid for helgedusjen. Skipet gynget kraftig og jeg inntok dusjkabinettet. Det var håndtak å holde fast i så selve dusjingen gikk greit, men det som skjedde under tørkeprosessen var vanskeligere. For mens jeg sto der og tørket mitt velformede luksuslegeme så kom et par store bølger.

Båten krenget kraftig først mot høyre (styrbord) så kjapt til venstre (babord) og jeg stod med våte føtter på et glatt gulv (dørken). Den nærmeste veggen jeg kunne holde meg i det var ingen vegg, med døra ut til lugaren. Venstre arm skjøt ut, og hva fikk hånda tak i? Jo dørklinka!Ut døra forsvant jeg og jeg tenkte ”nå går nesa rett i veggen”. Alt gikk veldig fort.

Jeg stirret på veggen og gjorde meg klar for ilende smerter i nesa, men til alt hell så kom det en bølge som gjorde at skipet hevet seg. Og hva ble så resultatet av det? Jo, den 90 kilos tunge kroppen havnet i køya. Bløtt og behagelig lå jeg der og sprellet.

Ingen smerter, ingen ødelagt nese. Må jo bare rette en stor takk til den siste dønningen!