Kjenner at påsken til nå har vært veldig rolig, antagelig for rolig – pga kink i ryggen vil programleder Karin defintivt stå i studio under hele morgendagens sending. Slik går det når man ligger 3 dager på sofaen med påskekrim og marsipan! Skulle nok heller ha fløyet i helikopter med programleder Hanne på Manhattan

Jeg ringte Geir. Verkstedet hans heter Karosserimaker’n. Han ba meg komme om en halv time. Mens jeg sto ved bilen med gaffa-tape og skulle feste skjermen midlertidig, kommer naboen ut. Han syntes det var en mye bedre idè at han festet skjermen min med sin bagasjestropp. Det syntes jeg også

Så kjørte jeg til Ensjø eller Økern eller hvor det nå er Geir holder til. Han festet skjermen bedre enn da den ble produsert i 1998 – og lappet beholder’n til spylevæsken som hadde fått seg en smell samtidig og var lekk. Med 15 cm nysnø i sikte er det kjekt å ha spylevæske…
Så jeg kom meg på jobb – bare 3 timer forsinket. Og jeg hadde jo veldig flaks: Det var sol, jeg skulle ikke ha sending, Geir kunne reparere med èn gang – og jeg fikk kaffe der. Og tenk at jeg kjenner en eneste person som driver med bil – og han har karosseriverksted!?
Tenk hvis dette hadde skjedd i dag – i dette snøkavet! Eller i morgen, når det er lørdag , og jeg har sending!?
Skikkelig flaks, kaller jeg det.

Så dro jeg hjem og så til karatetrening. Tror faktisk treningen løste litt opp i kroppen – oppsiktsvekkende! I natt sov jeg så tungt at jeg hadde puteskrukker i ansiktet da jeg sto opp.
Men jeg gikk til jobb…

Det er øyeblikk da jeg føler at jeg virkelig begynner å få teken på det. Tenker at dette virkelig er sporten for meg. Begynner å se for meg belter til drakten min alle slags farger – fra det gule, opp til det sorte. Eller iallefall til mørk lilla.

Så sier instruktøren: Ja, da tar dere bare og går gjennom kataen selv – værsågod! Og der står jeg, bom stille – i venstre kampstilling, riktignok. Men det er så langt jeg kommer. For det viser seg at min hjerne visstnok ikke har plass til hukommelse for koordinering av serier med bevegelser. Det må da virkelig være en liten komponent i hjernen min som mangler!

For jeg har absolutt ikke den fjerneste anelse om hvordan jeg skal utføre Pina Nidan – den kataen som instruktøren må ha tatt oss gjennom 50 ganger på de siste øvelsene. Det er full stopp. Og jeg er i et flashback tilbake i 80-tallets aerobic-timer med Kari Jaquesson, med den samme fortvilelsen over å rett og slett ikke huske et snev av det jeg skal ha lært. Hva er det som er galt med meg, tenker jeg?! Må jeg begynne med makrobiotisk kosthold og antioksidanter for å få trenet opp hjernekapasiteten, tro? Er det noe håp for meg i det hele tatt, fortviler jeg, der jeg står i karatedrakten som krympet i forrige vask, og er akkurat litt for trang i strikken i livet.

Jeg er ikke Karate Kid lenger. Jeg er en middelaldrende, lubben husmor med avskallet, rød neglelakk på tærne – i en dårlig tilpasset hvit drakt – og jeg kommer aldri til å nå lenger enn det hvite beltet. Aldri.

Svetteperlene på nesen føles også som de samme som de jeg hadde på 80-tallet. Fortvilet ser jeg til venstre. Der begynner de 2 som har fått gult belte å bevege seg. Jeg følger etter, viljeløst, automatisk. Venstrearmen ut der, ja, så var det hammerslag, så snu 45 grader og blokkere med høyrearmen, der – og over i første cat-stand. Før jeg vet ordet av det, har vi gjennomført hele Pina Nidan, og er tilbake i utgangsposisjon. ‘Yame’ sier instruktøren, og vi står i hvilestilling. Det gikk, jeg fikk det til!

Jeg er lykkelig som en lotto-millionær. Det gikk, jeg klarte det! Det bruser av lykke, kinnene blusser, drakten sitter som den skal. Og det spiller ingen verdens rolle at jeg ikke aner hvordan jeg kom gjennom øvelsen. Akkurat nå har det ingen verdens ting å si. Og det kan jo faktisk hende at jeg får det til neste gang, at jeg iallefall husker litt – på egen hånd. Kanskje. Neste gang. For det er jo en hel uke til. Da har det sikkert sunket inn i hukommelsen. Helt sikkert. Jiihaa!